Gå til innhold
Hundesonen.no

Griffonrasene


Mud

Recommended Posts

Knøttis elsker varme, jo varmere jo bedre. Hun spant rundt i hagen i hele fjor sommer, mens Aro lå som et slakt i skyggen og syns at det var alt for varmt. Enda ikke sett knøttis bli slått ut av varme.

Jeg skal detfinitivt ha en griffon igjen, men ikke enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å "diskutere" ene eller andre rasen og dens helse når man verken har dem, knapt har møtt dem, eller har interesse for dem, blir jo litt på siden uansett - sånn apropos en havanaistråd.

Jeg synes bare det er greit å "sette skapet litt på plass" når det kan virke som om man prøver å fremheve egen rase - slik mange er så glad i (jada, kanskje var du litt spøkefull) - litt på "bekostning" av en annen, at man drar frem en faktor som faktisk IKKE er et problem, nemlig den korte nesen... (ifølge eiere selv og raseklubbens avlsstrategi, som i Sverige blant raseklubber generelt later til å være ganske ærlige og basert på ymse måter å sjekke ting ut på)

Skal man "ta" en rase på noe, så får man jo sjekke litt mer utover det å synse?

Patella er noe dritt, uansett på hvilken småhundrase. Jeg vet ikke noe om det går å forebygge... men det som er synd, er at det også kan dukke opp når avlshunden er blitt mer "voksen", såvidt jeg har forstått, og at det også er en viss diskusjon om en hund har det eller ikke i lavere grad. En svensk bekjent i sin raseklubb fortalte at de hadde en slags testhund, som hadde fått tre ja og tre nei på patella av ulike veterinærer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes bare det er greit å "sette skapet litt på plass" når det kan virke som om man prøver å fremheve egen rase - slik mange er så glad i (jada, kanskje var du litt spøkefull) - litt på "bekostning" av en annen, at man drar frem en faktor som faktisk IKKE er et problem, nemlig den korte nesen... (ifølge eiere selv og raseklubbens avlsstrategi, som i Sverige blant raseklubber generelt later til å være ganske ærlige og basert på ymse måter å sjekke ting ut på)

Skal man "ta" en rase på noe, så får man jo sjekke litt mer utover det å synse?

Når Loke selv sier at hun ikke liker hunder med flate neser, men ville vurdere griffon pga. gemyttet, så syns jeg det er relevant å trekke frem at det finnes andre raser (ikke nødvendigvis bare min egen) som både har lange neser og et godt gemytt. Om Loke hadde syns at flatnesede hunder var helt fabelaktig, så hadde jeg ikke blandet meg inn i tråden i det hele tatt. Jeg har ikke vært spesielt ute etter å fremheve egen rase her, og det jeg har skrevet om min rase i denne tråden er svar på dine spørsmål og uttalelser.

Jeg er ikke ute etter å "ta" griffonen, men siden det virket som om enkelte her trodde at min skepsis til flatnesede hunder skyldes min (ikke-eksisterende) hang til "søte, pene, små, nusselige hvite hunder", så syns jeg at det var viktig å få frem at det var det helsemessige aspektet jeg var opptatt av. Jeg uttalte meg om flate neser generelt, og dette med helseproblemer i forhold til flate neser er noe som er så veldokumentert at jeg ikke vil kalle det "synsing". Dette er faktisk et emne jeg har satt meg litt inn i og ikke noe jeg har tatt rett ut av lufta (sånn når vi snakker om å "sjekke litt mer utover det å synse"). Om griffonen skulle være det store unntaket som ikke har problemer i forhold sin hodefasong, så er det flott for rasen. Men jeg er fremdeles ikke helt overbevist om at den flate nesen - eller rettere sagt defekten som forårsaker den - ikke har en viss innvirkning på rasens helse. (Jeg kunne ha utdypet dette mer, men det har jeg ikke tid til nå.)

Patella er noe dritt, uansett på hvilken småhundrase. Jeg vet ikke noe om det går å forebygge... men det som er synd, er at det også kan dukke opp når avlshunden er blitt mer "voksen", såvidt jeg har forstått, og at det også er en viss diskusjon om en hund har det eller ikke i lavere grad. En svensk bekjent i sin raseklubb fortalte at de hadde en slags testhund, som hadde fått tre ja og tre nei på patella av ulike veterinærer...

Som du er inne på kan det være ulike grader av patella. Noen hunder ligger sikkert litt i grenseland og da blir det et tolkningsspørsmål fra veterinærens side. En mild grad av patella skal visstnok heller ikke være smertefull eller være til hinder for hunden. Det er også riktig at det kan komme med alderen. Patellaluksasjon har med selve konstruksjonen på kneet å gjøre, så det er vel ikke noe man direkte kan forebygge, men man kan muligens forminske effekten ved å holde hunden i god form, slik at den har en god muskulatur som støtter opp om kneet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder hodeform, så kanskje det ikke er flate neser som er "verstingen" - selv om man personlig kan synes eller ikke synes dette er en uting - men heller fasongen på hodet forøvrig, nærmere bestemt litt "kuppelformede" hoder?

En av forskerne involvert i den britiske studien av syringomyeli, der man nå ser på griffonene, har foreslått dette (LP er hans navn):

"Lee Pieterse proposed that Griffon Bruxellois with skull characteristics of doming of the top combined with flattening at the back may have increased risk of SM in a similar manner that human conditions of craniosynostosis predispose Chiari type I malformation."

http://www.thecavalierclub.co.uk/health/sy...nter%202007.pdf

En annen måte å si dette på har Royal Veterinary College:

"This alteration in CSF flow is thought to be caused by the base of the skull being overly small, a common feature in CKCS; this is one explanation as to why the disease is frequently present in this breed."

Men det jeg funderer litt på, er altså at griffonene jeg har møtt ikke har virket så "snorkete" - der for eksempel mopser virkelig er det. De har jo samme konstruksjon, som er et syndrom, men det finnes kanskje grader av det?

Og nei, jeg har ikke trodd noe som helst om havanaiser - men jeg synes bare det er en smule masete midt inni en tråd om en bestemt rase å trekke frem ens egen som "mye bedre". Det er som i ørten tråder - kanskje mest på andre forum?, der trådstarter etterspør større hunder med vintertålig pels for eksempel - og bortimot ALLE foreslår sin egen, "som er best", uansett om det er en liten nakenhund eller et pelsmonster som er garantert å komme hjem med enorme snøballer.... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder hodeform, så kanskje det ikke er flate neser som er "verstingen" - selv om man personlig kan synes eller ikke synes dette er en uting - men heller fasongen på hodet forøvrig, nærmere bestemt litt "kuppelformede" hoder?

En av forskerne involvert i den britiske studien av syringomyeli, der man nå ser på griffonene, har foreslått dette (LP er hans navn):

"Lee Pieterse proposed that Griffon Bruxellois with skull characteristics of doming of the top combined with flattening at the back may have increased risk of SM in a similar manner that human conditions of craniosynostosis predispose Chiari type I malformation."

http://www.thecavalierclub.co.uk/health/sy...nter%202007.pdf

En annen måte å si dette på har Royal Veterinary College:

"This alteration in CSF flow is thought to be caused by the base of the skull being overly small, a common feature in CKCS; this is one explanation as to why the disease is frequently present in this breed."

Men det jeg funderer litt på, er altså at griffonene jeg har møtt ikke har virket så "snorkete" - der for eksempel mopser virkelig er det. De har jo samme konstruksjon, som er et syndrom, men det finnes kanskje grader av det?

Ja, her kommer det frem interessante ting. Jeg har brukt uttykket "flate neser" for enkelthets skyld, men det handler selvfølgelig ikke bare om nesen, men om hodefasongen og resten av skjelettet for den saks skyld. At griffonene ikke er like "snorkete" kommer kanskje av at de ikke har like mye løse hudfolder som mopsen?

men jeg synes bare det er en smule masete midt inni en tråd om en bestemt rase å trekke frem ens egen som "mye bedre".

I utgangspunktet kom jeg bare med et hint hvor jeg ikke en gang nevnte rasens navn. (Og jeg hadde et par andre tråder i holdet da jeg gjorde det, så det var ikke helt ut av det blå dette heller.) Utover det har jeg bare svart på dine spørsmål og kommentarer.

EDIT: klippet bort litt OT

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*argh, langt innlegg bortevekk. Puste med magen nå.. prøve å huske hva jeg skrev*

Jeg baserer mine uttalelser først og fremst på statestikk fra den svenske raseklubben og svenske forsikringsselskaper, dernest på egne (og andres) erfaringer. For meg handler dette om å formidle ren fakta, ikke følelser. Jeg har vært tilhenger av rasen såpass lenge at jeg har blitt rimelig herdet mot alle fordommene (som forekommer i særdeleshet på enkelte nettsteder), men samtidig så får jeg vondt av fremtidige valpekjøpere/ferske valpeeiere som stadig får høre dritt om rasen sin som rett og slett ikke har rot i virkeligheten.

Som sagt så er ikke pusteproblemer og varmefølsomhet noe kjent problem på griffon. De kan være i normal aktivitet også i sommerhalvåret, og er det for varmt for dem så er det for varmt for oss mennesker også! Som Rakshas lille godklump så er de aller, aller fleste griffons veldig varmekjære hunder. De liker å steke i sola (skygge er teit! sier lille griffon), de liker å ligge under dyna, de liker å ligge sammen med pus ved vedovnen.. Om jeg skal nevne et "problem" relatert til snutelengde, så må det være at valper har en tendens til å være snørrete -uten at det plager dem bare så det er sagt.

Når man tenker på snutelengde og en rase kontra en annen, så har jeg ingen personlig erfaring og jeg er ingen tilhenger av synsing. Det kan være mange grunner til at "de" lager mer snorkelyder enn griffonene. Mer hud over nesa (noe som er uønsket hos griffonen), trangere eller krokete neseganger, eller kanskje de er mer disponert for polypper...? Og er hva er det med varmefølsomhet, jeg har hørt at det er halsen som snører seg sammen så de kveles...? Og gjelder det alle individer, eller er det en liten gruppe som har så utpregede problemer at de "ødelegger" for alle? Hva vet jeg, det blir bare synsing. Jeg behøver ikke rakke ned på andre raser for å fremheve griffonen, griffonen har nok av positiver egenskaper til å fremheve seg selv helt på egen labb!

Jeg har også lest at griffonene skal være utsatt for øyeskader og sykdommer, men som Akela nevnte så har svenskene funnet ut at ikke er tilfelle hos dem. De kan bli plaget av rennende øyne pga hår og støv som legger seg innpå øynene, men det er ikke verre enn å vaske dem med en fuktig klut daglig.

Patellaluksasjon hos små raser (og enkelte store, har jeg forstått det rett) er ikke til å komme bort i fra, men det anbefales som sagt ikke å avle på dyr som er rammet av det. Noe av grunnen til at det er såpass utbredt er nok at det har vært fokus på hofter fremfor knær i alle år, og at man har blitt mer bevisst på problemet først i senere tid.

Hunden må være minst et år gammel før knærne kontrolleres, ettersom man skal være sikker på at leddet er ferdig utviklet. Tisper skal ikke undersøkes i forbindelse med løpetid, for da er de løsere i leddene og resultatet av undersøkelsen kan dermed bli misvisende. Det er også viktig at veterinæren vet hva h?n driver med, fordi det er en viss fare for fremprovsering av uhelbredelig skade dersom undersøkelsen utføres på feil måte. PL kan også oppstå hos voksen hund, men det er da vanskelig å si om det er pga arv, slitasje og/eller skade.

Patellaluksasjon kan ikke forebygges, da det ikke er et muskulært problem. Men en hund kan leve fint med lav grad av PL! Det anbefales da å unngå for mye tur på asfalt og heller mer tur i kupert terreng, samt svømming for å bygge opp muskulaturen i kneet. Ved middels grad av PL kan operasjon hjelpe, men det er veldig dyrt og dekkes ikke alltid av forsikringsselskapene. Ved sterk grad av PL er avliving det beste alternativet for hunden.

Det er riktig at man ser på skalleform i forhold til syringomyeli. Jeg kan minimalt om sykdommen ettersom det først nylig har blitt et tema, så jeg vil begrense mine uttalelser her. Griffonens skalle er det siste som utvikles, og hunden er gjerne tre år eller mer før hodet har fått sin størrelse. Det er klart det kan være trangt, men vi har allikevel ikke kunnet registrere store problemer relatert til dette da hundene som sagt blir svært gamle. Inntil videre kan vi ikke annet gjøre enn å avvente rapporter i fra det store utland.

Forøvrig er den overnevnte Lee Pieterse en av verdens ledende griffonoppdrettere, et menneske som virkelig brenner for rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lunacop, er det ikke naturlig at folk setter spørsmålstegn ved helseproblemer som er relatert til hodefasongen, når dette er noe som går igjen på de fleste brakycephale raser? Særlig når folk som har griffon i andre land selv beskriver dette som problemer på rasen? Eller står det bedre til med de nordiske linjene på rasen enn mange andre steder? (Dette er ikke et retorisk spørmål.)

I flere artikler rundt omkring hevdes det at griffonen har en del problemer med fødsel og at det er høy dødelighet på valper. Hvordan står det egentlig til med dette?

Jeg er skeptisk til helsen, men gemyttmessig syns jeg dette høres ut som en interessant rase. Jeg ser at rasen beskrives som lettlært og at den kan like å drive med agility. Blir det mest for moro skyld, eller er dette en rase som også kan gjøre det bra i konkurransesammenheng? Hvordan er den i lydighet? Hvordan er de i forhold til barn? Nå er det sagt en del her om hvordan den er i forhold til varme. Hvordan er de i forhold til kulde?

(Må også nevne at det meste jeg har skrevet om min rase i denne tråden er ment som svar på akelas uttalelser, og det er ikke skrevet i den hensikt å skulle hevde egen rase på bekostning av griffonen :lol: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang. syringomyelia så er dette i hovedsak styrt genetisk, ikke kun et resultat av hodeform. Nedarvingen er samme måte som HD, at det er flere faktorer som spiller inn, inkludert fasongen på kraniet. Vi må også huske at den første MRImaskinen beregnet på hund kom til norge i 2004, og at dette er en sykdom som har blitt tiet ihjel i cavaliermiljøet i lengre tid.

Hvor mange griffons i norge som har syringomyelia er det ingen som kan svare på, men pr i dag, så er det kun én med diagnose, og eneste grunnen til at det er tatt MRI av Abby er fordi jeg kjenner sykdomen fra før, og dermed så symptomene. Når det kommer til utviklingen av syringomyelia i andre land, så er dette noe som har blusset opp det siste året. Noe som kommer av mer åpenhet rundt sykdomen i andre raser (cavalier er pr i dag den som er mest utsatt). Da jeg kjøpte abby for et drøyt år siden, sjekka jeg opp i huet og r*va for å finne ut ang. sykdomer. Da var det utrolig lite info om syringomyelia på rasen, jeg fikk opp et par treff der det var nevnt i bisetninger at det var funnet tilfeller på brussel griffons, men ingen ting som kunne tyde på at jeg skulle klare å finne en som hadde det.

En annen faktor er at veldig mange hunder som har syringomyelia i svak grad, ikke viser symptomer på det, mange kan leve fint med det hele livet og eiern ser aldri noen grunn til at det skal være noe galt. Så lenge MRI er eneste måte å diagnostisere syringomyelia på, så vil man ikke klare å kartlegge det helt. Symptomene er også svært varierende. Jeg kan nevne noen: Tap av luktesans, blindhet, døvhet, smerter i rygg og nakke, kløe i nakken, overfølsomhet i hud. Lista er veldig veldig lang.

Jeg ser at rasen beskrives som lettlært og at den kan like å drive med agility. Blir det mest for moro skyld, eller er dette en rase som også kan gjøre det bra i konkurransesammenheng? Hvordan er den i lydighet? Hvordan er de i forhold til barn? Nå er det sagt en del her om hvordan den er i forhold til varme. Hvordan er de i forhold til kulde?

Rasen elsker fart, agility er ikke noe problem. De er kjappe, langbeinte og lette (om de holdes slanke, endel griffoneiere ser ut til å sette likhetstegn mellom kraftig og feit *flire*). Griffons er nok ikke rasen du kjøper om du skal på landslaget i agility, men det er ingen tvil om at de kan komme langt innen konkuranser med riktig trening. Jeg har en hund som jobber for både gobit og leke, og er ekstremt lett å motivere. Også innen lydighet kan man se potensiale, men jeg er ikke spesielt bevandret innen lpmiljøet. Jeg vet det er flere som har barn som har rasen, og det funker fint. Selv syns jeg vel at de er litt for små til å ha sammen med helt små barn, men det blir en vurderingssak. Min lille elsker barn. Hun elsker stort sett alle. I norge er griffons en forholdsvis lite kjent rase, så jeg vet ikke om noen som trener aktivt med den.

Det er en kjent sak at petiten ikke liker kulde, som de fleste andre korthårede småhunder. Hun elsker å løpe og herje i snø, men blir fort kald. De strihåra er naturlig nok mer robuste med tanke på kulde.

Det store drawbacket på rasen for min del er syringomyeliaen, men nå har jeg j*vlig uflaks også da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...