Gå til innhold
Hundesonen.no

Bestemme seg for oppdretter


Gjest

Recommended Posts

(Vet ikke om denne skal ligge her eller på avl - oppdrett..)

Jeg har begynt å se etter oppdretter allerede nå.

Det er et års tid til jeg kan ha valp, men det er få oppdrettere av rasen i Norge, så det kan være greit å vise sin interesse evt bli satt på venteliste.

Forløpig har jeg sendt mail om hvem vi er osv med forespørsel, til 3 oppdrettere.

Den ene sa jeg kunne ta kontakt igjen når det nærmet seg, den 2. svarte mye mer, ville holde kontakten og lurte på om jeg ville møte h*n og hundene på en utstilling om et par måneder. Den tredje har ikke svart enda.

Så da lurer jeg litt, er det lurt å bestemme seg for oppdretter allerede nå? Blir det surr og evt ha flere i luften? Hvis de finner ut at jeg har kontaktet andre av rasen også (de snakker jo helt sikkert endel sammen) vil de bli sure da? Eller er det helt vanlig?

Også er det det med linjer da. Hvordan finner man ut av det? Hvilke som er bra osv? Tips?

Og er det viktig på 'førstegangs' eier? Når man ikke helt vet hva man vil / syntes er gøy enda.. Vil de fleste hunder kunne oppfylle 'drømmene' uansett?

Takknemlig for svar :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg ser på oppdretter er at de avler på friske hunder.

Det er å veldig viktig for meg at jeg kommer overens med oppdretter, lett å snakke med. Så hvis det skulle være noe kan jeg ringe å spørre de om det. Ha godt forhold til oppdretter da for å si det kort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med å stå som interessert hos flere oppdrettere var jeg litt usikker på også, men fant flere jeg likte, og det var stor forespørsel etter rasen. Så jeg sto som interessert hos opptil flere, men bare vær flink å si ifra om du vet du har "fått" valp til de oppdretterne du ikke skal ha av da. Husk at de sikkert også har flere interesserte.

Kan jeg spørre om hvilken rase det er snakk om? :lol:

Edit: ellers er det viktig for meg at jeg og oppdretter kommer overens, at hundene er friske (HD-graden på avlshundene er jo en ting), har et bra gemytt osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vertfall viktig at du skal kjøpe valp fra en oppdretter du stoler på, trives med og kan snakke med og at foreldrene til valpen er friske og fine (HD, gemytt ol) Lurt å møte oppdretteren og foreldrene før du bestemmer deg for hvilken oppdretter du skal kjøpe valp fra. Lykke til med valpekjøp! Hvilken rase er det du skal ha forresten? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første jeg legger merke til ved en oppdretter er stamtavler, eksteriør, utstillingsresultater.

Deretter ser jeg etter om oppdretter følger raseklubbens bestemmelser.

Hvis du er i tvil om dette, se er det vel gjerne greit å kontakte raseklubb eller raserepresentant, eventuelt gå på en utstilling og snakke med dem som har rasen og noen års erfaring, gå inn i "felten" og bli kjent med rasen på nært hold :lol:

Her får du gjerne snakket med folk, presentert deg, få hjemmesidedresser og lignende. Så kan du skrive mail til dem du har snakket med, da har de allerede fått et inntrykk.

Det er ikke noe problem å snakke med flere oppdrettere og sette deg på venteliste. Da kan du være heldig og få valp tidligere, eller vente litt ekstra på en kombinasjon du ønsker, og du kan si fra hvis du allerede har fått deg valp :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burde jeg nok ha skrevet. Alle oppdretterne avler på gode friske hunder som oppfyller alle krav, og er i tillegg øyelyst osv..

Kun seriøse!

Rasen er Welsh springer spaniel

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burde jeg nok ha skrevet. Alle oppdretterne avler på gode friske hunder som oppfyller alle krav, og er i tillegg øyelyst osv..

Kun seriøse!

Rasen er Welsh springer spaniel

Har du da muligheten til å dra på besøk hos noen av disse oppdretterne? Hvis du har det er det ofte enklere, da finner man gjene tonen med oppdretter og faller for en spesiell hund eller to som har noe med gemyttet som du liker spesielt bra :brr: At kjemien stemmer mellom hund og eier er jo det viktigste deres forhold imellom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tips :brr:

Jeg skal ihvertfall møte hun ene på utstilling i mai. Så får vi se :P

Håper å få til å møte andre også, selv om de bor et stykke unna.

Men lurer fortsatt på hvordan man finner ut av de forskjellige linjene hos rasen?

Ser man på stamtavler og resultater da eller?

Og hvor mye har det å si?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For de av oss som kjenner rasen har linjene nærmest ALT å si..

De forteller jo i alle fall oddsene for å kunne få en valp som utvikler seg til å bli sånn omtrent slik man ønsker den.

For en som er helt ny i rasen er det kanskje ikke SÅ viktig (annet enn selvsagt sunnhet og temperament). Eksteriørt kommer du til å elske din egen hund uansett, liksom.

Når man får høre om kombinasjoner som er gjort - eller skal gjøres - så kan man jo sjekke opp disse ved å lese i bøker, jakt-/lp-/ag-/utstillingsresultater, klubb-blader, etc. Man kan dra på stevner, merke seg ut i katalogen hvilke hunder som er fra omtrent de samme linjene (familien) - og det er sikkert noen tilstede som kan hjelpe deg med å fortelle "hvem som er hvem".

Etterhvert kanskje man begynner å se visse familielikheter i de forskjellige linjene - noen er større, noen er "slankere", noen er kortere i kroppen, har mere pels, i tillegg til utseendet er det også visse familer som er mere aktive, roligere, etc, etc.

Hvis man DA virkelig ønsker seg en spesiell "type" hund (egenskap eller utseende), så må man finne ut av hvilke(n) linje som mest sannsynlig gir akkurat dette.

Men som regel tar dette noen år å få "dreis" på, så det man først og fremst skal tenke på som ny valpekjøper innen en rase er jo å få en sunn, frisk og trivelig hund.

Men hvis det er spesielle egenskaper man ønsker å ha i hunden (man vil selv drive med f.eks. jakt, lydighet, agility, spor, utstilling, e.l.) er det selvsagt alltids en fordel om oppdretteren man kontakter også har kunnskap om dette - gjerne trener/konkurrerer selv - i alle fall skjønner hva man snakker om og hvilke egenskaper man må se etter i kullet.

Lykke til!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for kjempefin forklaring Susanne !

Da tror jeg nok det ligger litt lenger frem i min 'hundefremtid', men nå har jeg fått flotte tips til hvordan jeg kan begynne :brr:

Spennende!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dersom du ønsker å trene noe spessielt med hunden (da særlig utstilling, med tanke på at valpen er 8 uker når du får den) er jo dette kanskje lurt å nevne for oppdretter? Nå skal det sies at vi valgte den roligste i valpekassa som vår første hund, men det stemte dårlig :) Men etter 8 uker har ofte oppdretter sett litt på hvordan type valpen er, og kan kanskje hjelpe deg om du har spesielle ønsker i forhold til hva du skal bruke den til.

Forøvrig mange koselige welsh folk! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...