Gå til innhold
Hundesonen.no

Skuddredsel


mortifer

Recommended Posts

Om det er nedarvede egenskaper eller forventninger som gjør at hunden blir "overfokusert" på skudd kan jo også være en diskusjon?

Husker en korning i Sverige der en ellers flott rottweiler strøk på skudd fordi den ble fullstendig "låst" på retningen der skytteren var - den var vel tjenestehundutdannet, og ville avgårde og se hvem det var som våget å skyte i hans område eller noe sånt, men eier fikk den ikke "ut" av dette moduset. Den var berørt - selv om det kanskje kan sies å være "positivt"?

Husker også en k-testfigurant som i ettertid fikk litt bistand i løypa, etter at alt var over, for å "lære" sin IPO-trente hund at skuddsmellet IKKE var ensbetydende med lyden av "soft stock"-slaget som IPO-figuranter bruker... med tanke på å gå en fremtidig k-test av denne hunden. Eieren hadde kanskje tatt i litt mye, eller kanskje det var hunden som tok av, men den viste også tilbøyelighet til å forventningstilte gitt :P

Tenkte litt på dette med "iver" - det er jo noe man så fra brukshunder også, at det noen mente var "iver" eller "giring", EGENTLIG var manglende evne til selvbeherskelse/det å klare å roe seg selv ned mens forventningene bygget seg opp. Har vært borti bruksavlede hunder som har pepet sammenhengende!! enten det er på appellbanen eller i runderingen...

Det man vel ser på endel nyere gjeterhundraser er vel at flere slike har slitt litt med skuddberørthet, kanskje ikke "bare" fordi de er førerváre - men fordi det aldri har vært et avlskriterium? En av disse rasene er langt fra noen BC, og jobber ganske selvstendig, men i et strøk av verden hvor det ikke smeller så mye... Samtidig ser man hvordan ellers veike og "dårlige" utstillingsschäfere (da målt i forhold til tjenestehundbruk) faktisk er "skuddsikre", fordi dette jevnlig er blitt testet.

De hundene jeg har hatt som har vært "best" på skudd er i hvert sitt ytterpunkt: Det ene en selvstendig tidligere jakthundrase, som nærmest er blitt en ren selskapshund og som ikke har vært i nærheten av en testbane for 99.9 prosent av individenes vedkommende og der det er ingen krav, med litt "uinteresserte" hunder i forhold til hundefører - og den andre er altså en bruksavlet rase der alt var målt og veid i generasjoner og som var veldig førbar :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste nettopp startinnlegget en gang til, og så at du jo hadde tenkt å bruke hunden å jakt. Om du da velger en jaktavlet labrador, stiller det seg litt annerledes. Jeg tenkte mer på standard labradoren når jeg skrev det første innlegget mitt, hvilket var litt korttenkt. De jaktavlede hundene er litt ”veikere” enn da vanlige, de er avlet for å jobbe i tett samarbeid med fører over store avstander og er derfor mer reaktive og førervare. I tillegg har de jo også en helt utrolig arbeidskapasitet og motivasjon. Om man trener disse til jakt er det stor sannsynlighet for at problemet blir det motsatte med tanke på skuddredsel: skudd forbindes med det morsomste i verden (å apportere) og hunden får skyhøye forventninger til dette. Resultatet kan være en hund som ikke greier å sitte stille (hvilket er halve jobben for en retriever), knaller (venter ikke på kommando) eller kan begynne å pipe (skremmer vekk fugl og diskvalifiserende på prøve).

Noen mener også at apporterende fuglehunder er selektert til å reagere på skudd ved å markere, altså at de reagerer ved å se opp i lufta etter fuglen når de hører skudd første gang. Jeg er nok ikke helt overbevist, men avfeier det ikke. Har ikke observert det selv. Men om det er slik vil man jo kunne si at de er selektert for å være nettopp det motsatte av skuddredde, kanskje man kan kalle det ”skuddglade” ;-)

Derimot tror jeg en hund lett skiller på ulike situasjoner, og kan nok være redd fyrverkeri selv om den ikke er redd skudd, som andre også har vært inne på.

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall! :P

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd :P

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant akela.

Jeg vil jo tro at positive reaksjoner på skudd, er som med negative, et resultat av både arv og miljø. som med det meste annet. Samtidig har vel egenskaper som frykt større arvbarhet enn de motsatte, da frykt er en viktig egenskap for overlevelse. Det er hvertfall sånn at man lærer frykt mye bedre enn positive assosiasjoner.

Og det er vanskelig å skille arv fra læring uten å gjøre store undersøkelser, selv om man sikkert kan se tendenser innen raser om man er godt kjent. Men det er vanskelig, trening har jo en stor innvirkning her. Hos retrievere er det et velkjent råd at man ikke trener skudd i forbindelse med apportering og at mange trener lenge (år) på at hunden ikke skal få forventninger til hverken kast eller skudd. Og har hunden først begynt å pipe er det ikke noe å gjøre noe med.

og selbeherskelse er noe jeg alltid har tenkt på som i høyeste grad er lært, og at hunder som vil mye, lærer dette bedre enn andre ved bruk av doggie zen/life rewards etc.

Det er vel ikke sånn at det er selve førervarheten som gjør at de har lettere for å reagere, men at de heller er mer vare for miljøet i tillegg? en gjeterhund må jo kunne reagere kjapt på dyra og hele tiden følge med. uavhengig av om den er selektert for å følge med på fører i tillegg eller ikke. Men det er klart miljøet der seleksjonen foregår har mye å si.

Men det kan jo ikke være sånn at man "bare" er redd for skudd, og ikke for noe annet hvis man nå er arvelig belastet da? Da er det vel heller slik at man kanskej er var for lyder generelt, og skudd er vel av de skarpeste lydene man har. i tillegg kommer det plutselig, og uten at en hund forstår sammenhengen eller hvor det kommer fra ofte.

Prøvde å se om Svartberg hadde noe på dette i sin undersøkelse, om skuddreddhet hadde noen sammenheng med andre egenskaper, men fant ikke noe i farta.

Og kanskje har også hørsel noe å si her. Kanskje har noen hunder bedre hørsel enn andre, og at det rett og slett gjør vondt med slike høye lyder?

morsomt å tenke litt "høyt" :-)

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall! :)

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd :D

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

Det var jeg ikke klar over, tenkte kanskje du brukte litt mer "rolige" hunder som ikke var for viltre for føreren. Det var i alle fall derfor min fetters labrador ble disket :D

Får vel høre med noen lokale lag og klubber og se hva de sier, kanskje få noen tips derfra også.

Naboen har en Engelsk Setter som hun jakter regelmessig med, men fastholder likevel at "det vet du aldri" når jeg spør henne om dette med skuddredsel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis :rolleyes:

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis :rolleyes:

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

Kjekt å høre at andre får det til, satser på det ordner seg til slutt!

Takker og bukker! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...