Gå til innhold
Hundesonen.no

Skuddredsel


mortifer

Recommended Posts

Om det er nedarvede egenskaper eller forventninger som gjør at hunden blir "overfokusert" på skudd kan jo også være en diskusjon?

Husker en korning i Sverige der en ellers flott rottweiler strøk på skudd fordi den ble fullstendig "låst" på retningen der skytteren var - den var vel tjenestehundutdannet, og ville avgårde og se hvem det var som våget å skyte i hans område eller noe sånt, men eier fikk den ikke "ut" av dette moduset. Den var berørt - selv om det kanskje kan sies å være "positivt"?

Husker også en k-testfigurant som i ettertid fikk litt bistand i løypa, etter at alt var over, for å "lære" sin IPO-trente hund at skuddsmellet IKKE var ensbetydende med lyden av "soft stock"-slaget som IPO-figuranter bruker... med tanke på å gå en fremtidig k-test av denne hunden. Eieren hadde kanskje tatt i litt mye, eller kanskje det var hunden som tok av, men den viste også tilbøyelighet til å forventningstilte gitt :P

Tenkte litt på dette med "iver" - det er jo noe man så fra brukshunder også, at det noen mente var "iver" eller "giring", EGENTLIG var manglende evne til selvbeherskelse/det å klare å roe seg selv ned mens forventningene bygget seg opp. Har vært borti bruksavlede hunder som har pepet sammenhengende!! enten det er på appellbanen eller i runderingen...

Det man vel ser på endel nyere gjeterhundraser er vel at flere slike har slitt litt med skuddberørthet, kanskje ikke "bare" fordi de er førerváre - men fordi det aldri har vært et avlskriterium? En av disse rasene er langt fra noen BC, og jobber ganske selvstendig, men i et strøk av verden hvor det ikke smeller så mye... Samtidig ser man hvordan ellers veike og "dårlige" utstillingsschäfere (da målt i forhold til tjenestehundbruk) faktisk er "skuddsikre", fordi dette jevnlig er blitt testet.

De hundene jeg har hatt som har vært "best" på skudd er i hvert sitt ytterpunkt: Det ene en selvstendig tidligere jakthundrase, som nærmest er blitt en ren selskapshund og som ikke har vært i nærheten av en testbane for 99.9 prosent av individenes vedkommende og der det er ingen krav, med litt "uinteresserte" hunder i forhold til hundefører - og den andre er altså en bruksavlet rase der alt var målt og veid i generasjoner og som var veldig førbar :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste nettopp startinnlegget en gang til, og så at du jo hadde tenkt å bruke hunden å jakt. Om du da velger en jaktavlet labrador, stiller det seg litt annerledes. Jeg tenkte mer på standard labradoren når jeg skrev det første innlegget mitt, hvilket var litt korttenkt. De jaktavlede hundene er litt ”veikere” enn da vanlige, de er avlet for å jobbe i tett samarbeid med fører over store avstander og er derfor mer reaktive og førervare. I tillegg har de jo også en helt utrolig arbeidskapasitet og motivasjon. Om man trener disse til jakt er det stor sannsynlighet for at problemet blir det motsatte med tanke på skuddredsel: skudd forbindes med det morsomste i verden (å apportere) og hunden får skyhøye forventninger til dette. Resultatet kan være en hund som ikke greier å sitte stille (hvilket er halve jobben for en retriever), knaller (venter ikke på kommando) eller kan begynne å pipe (skremmer vekk fugl og diskvalifiserende på prøve).

Noen mener også at apporterende fuglehunder er selektert til å reagere på skudd ved å markere, altså at de reagerer ved å se opp i lufta etter fuglen når de hører skudd første gang. Jeg er nok ikke helt overbevist, men avfeier det ikke. Har ikke observert det selv. Men om det er slik vil man jo kunne si at de er selektert for å være nettopp det motsatte av skuddredde, kanskje man kan kalle det ”skuddglade” ;-)

Derimot tror jeg en hund lett skiller på ulike situasjoner, og kan nok være redd fyrverkeri selv om den ikke er redd skudd, som andre også har vært inne på.

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall! :P

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd :P

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant akela.

Jeg vil jo tro at positive reaksjoner på skudd, er som med negative, et resultat av både arv og miljø. som med det meste annet. Samtidig har vel egenskaper som frykt større arvbarhet enn de motsatte, da frykt er en viktig egenskap for overlevelse. Det er hvertfall sånn at man lærer frykt mye bedre enn positive assosiasjoner.

Og det er vanskelig å skille arv fra læring uten å gjøre store undersøkelser, selv om man sikkert kan se tendenser innen raser om man er godt kjent. Men det er vanskelig, trening har jo en stor innvirkning her. Hos retrievere er det et velkjent råd at man ikke trener skudd i forbindelse med apportering og at mange trener lenge (år) på at hunden ikke skal få forventninger til hverken kast eller skudd. Og har hunden først begynt å pipe er det ikke noe å gjøre noe med.

og selbeherskelse er noe jeg alltid har tenkt på som i høyeste grad er lært, og at hunder som vil mye, lærer dette bedre enn andre ved bruk av doggie zen/life rewards etc.

Det er vel ikke sånn at det er selve førervarheten som gjør at de har lettere for å reagere, men at de heller er mer vare for miljøet i tillegg? en gjeterhund må jo kunne reagere kjapt på dyra og hele tiden følge med. uavhengig av om den er selektert for å følge med på fører i tillegg eller ikke. Men det er klart miljøet der seleksjonen foregår har mye å si.

Men det kan jo ikke være sånn at man "bare" er redd for skudd, og ikke for noe annet hvis man nå er arvelig belastet da? Da er det vel heller slik at man kanskej er var for lyder generelt, og skudd er vel av de skarpeste lydene man har. i tillegg kommer det plutselig, og uten at en hund forstår sammenhengen eller hvor det kommer fra ofte.

Prøvde å se om Svartberg hadde noe på dette i sin undersøkelse, om skuddreddhet hadde noen sammenheng med andre egenskaper, men fant ikke noe i farta.

Og kanskje har også hørsel noe å si her. Kanskje har noen hunder bedre hørsel enn andre, og at det rett og slett gjør vondt med slike høye lyder?

morsomt å tenke litt "høyt" :-)

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall! :)

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd :D

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

Det var jeg ikke klar over, tenkte kanskje du brukte litt mer "rolige" hunder som ikke var for viltre for føreren. Det var i alle fall derfor min fetters labrador ble disket :D

Får vel høre med noen lokale lag og klubber og se hva de sier, kanskje få noen tips derfra også.

Naboen har en Engelsk Setter som hun jakter regelmessig med, men fastholder likevel at "det vet du aldri" når jeg spør henne om dette med skuddredsel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis :rolleyes:

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis :rolleyes:

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

Kjekt å høre at andre får det til, satser på det ordner seg til slutt!

Takker og bukker! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...