Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvit Schæfer...


Tini

Recommended Posts

Å jeg så hvit Schæfer for første gang i dag... PÅ jobben..

Langhåret.. Var jo såååå fin...

Er de like de vanlige schæferene i være måte og gemyttet eller?

Hvordan har de klart å avle de frem hvite? noen som vet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Trur det er liten sjangs for at den er 100% Schæfer da..

ikke at jeg har peiling :)

Det er en hvit gjeterhund (som "på folkemunne" blir kalt "hvit schäfer"). Den er FCI-godkjent og har rasestandard nr 347 (pdf-fil).

Ellers så har jeg kun sett to slike, men vet at det finnes en oppdretter av hvit gjeterhund på Melhus.

Tini: Tror at de hvite ble avlivet tidligere (på lik linje med de hvite boxerne), men er ikke 100% sikker...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har snakket med endel oppdrettere i Sverige, og mye positivt å høre om rasen. De er litt milderer i gemyttet enn schæfer, og helt greier brukshunder. (men det finnes bedre sånn på generellt grunnlag) De har foreløpig ikke like mange plager på dem som schæfer, men pga lite antall bør man være obs hvis man skal kjøpe en. Sjekk litt historie og sånn.

Ingen tvil om at de er flotte hunder, og jeg har leeenge ønsket meg en! Men pga samboers utrygge antydning til allergi, tror jeg det blir litt riski å få en hvit hyrdehund pga pelsen... :) Det gjør meg litt trist.... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å jeg så hvit Schæfer for første gang i dag... PÅ jobben..

Langhåret.. Var jo såååå fin...

Er de like de vanlige schæferene i være måte og gemyttet eller?

Hvordan har de klart å avle de frem hvite? noen som vet?

hei. Hadde en hvit schæfer for mange år siden. helt spesiell. Røde øyne /albino) gemyttet var fint , men den døde etter bare 3 år. Fikk aldri noe svar på årsaken. Den bare lå på gulvet en morgen. livløs. NB. dette er som sagt mange år siden. Har ikke sett noen lignende etter det. Vi bodde den gang i Nittedal, og fikk den av en gårdbruker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprinnelig fantes schäferen i alle farger, også hvit. Grunnen til at den brun/sorte er blitt gjengs slyldes delvis den tyske raseklubben og delvis populære schäfere fra filmer.

At de hvite er friskere eller mildere tror jeg er en myte. Jeg bor i Sverige for tiden og det er flere hvite å se rundt her jeg bor, der i blant en oppdretter av rasen. Mitt generelle inntrykk er at de er mye mer 'på tuppa' en min staute standardfargete gutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er HD på dem akkurat som på "vanlig" schäfer, og det ER jo samme rase fra starten av, bortsett fra at avlsgrunnlaget kanskje var enda mer innsnevret på grunn av fargepreferansen etterhvert?

Fra Vite Herdehundklubbens hjemmeside: http://www.vitherdehund.com/

"Förbudet mot vit färg infördes 1933. Vilka diskussioner och vilka uppfattningar som förde fram till beslutet kommer måhända aldrig att i detalj bli klarlagt. Men att beslutet hade såväl politiska som sociala undertoner är en vanlig uppfattning bland rasens aktiva i Tyskland idag. Turerna runt FCIs erkännande av vit herdehund som självständig ras år 2003 visar att ämnet fortfarande, sjuttio år senare, var svårbemästrat.

Från början hade Max von Stephanitz inget att invända mot vita hundar. Hans kynologiska ledmotiv var att ”duglighet är det enda kriteriet för skönhet”. På ett ställe skriver han att ”ingen bra hund kan ha en dålig färg” och ”färgen har inget inflytande på en hunds bruksduglighet”. Även om han själv inte uppskattade enfärgat svart eller vitt menade han att färgen var en fråga för uppfödarens tycke och smak. Med tiden kom han dock att ändra uppfattning, förmodligen under påverkan av många uppfödare. I den standard som han utformade tillsammans med Arthur Meyer tillät han vit färg endast för långhåren. …”vitt korthår ser platt och ointressant ut”.

Vad som hände i Tyskland var att de vita schäfrarna på olika grunder tappade i popularitet under 1900-talets första decennier. Och inte bara det. De ärftliga defekter, som så småningom uppträdde i populationen skyldes på den vita färgen, man började betrakta de vita hundarna som degenererade albinos. Också Max von Stephanitz deltog under senare delen av sitt liv i opinionsbildningen mot de vita hundarna, som vid den här tiden också började diskvalificeras på utställningar på grund av färgen. Von Stephanitz ledde Verein für Deutsche Schäferhunde ända till sin död 1935."

Videre om gemyttforskjellen:

"Utvecklingen har skapat skillnader

För att ge en bild av hur rasen berger blanc suisse på väsentliga punkter har utvecklats, kan man peka på skillnader i förhållande till ursprungsrasen schäfern både när det gäller mentala och exteriöra egenskaper. Dessa skillnader utgör nämligen en del av det rastypiska, en del av villkoren för att rasen kunde erkännas som självständig. För både tysk schäfer och vit herdehund talas det under rubriken uppförande/karaktär i något varierande ordval om goda nerver, om uppmärksamhet och vaksamhet. Men i standarden för den tyska schäfern står det sedan att ”den måste besitta mod, kamplust och hårdhet…” medan det för vit herdehund sägs att den kan vara ”något reserverad” mot främlingar, ”dock aldrig ängslig eller aggressiv”."

Det er også mitt inntrykk av de jeg har møtt: Det er tidvis mye lyd, de virker en smule mer ukonsentrerte, over mot det litt forsiktige, mens de gode jeg har møtt i forbifarten på utstillinger og andre steder er flotte hunder, men mer selskapshund enn brukshund blitt (og ja, alle selskapshunder kan gjøre det brukbart på mange områder, og noen individer kan være unntak fra det generelle, som jo er det vesentlige).

Men flotte hunder å se på, og de gode jeg har møtt, har vært svært trivelige, "snille" hunder. Men hvis man tror de er "friskere" enn vanlig schäfer, som de har hele grunnstammen felles med... tja, vil det være naturlig, med tanke på at man har avlet på de få hvite som er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar... lære jeg litt mer om den rasen.. synes det alltid er morsom å møte nye raser på jobben..

De som hadde funnet den trodde det var en samojed blanding.. Så var ganske stoldt da jeg fikk tak i eier og fikk bekrefta at det var hvit schæfer som jeg mente der var.. ( det heter da kanskje ikke hvit schæfer men ja)

Hun sa det ikke var mange av de i norge enda kanskje 14-15 stk... Han var veldig fin og snill hund da.. ligna jo på langhåret schæfer bare at den var hvit..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
hei. Hadde en hvit schæfer for mange år siden. helt spesiell. Røde øyne /albino) gemyttet var fint , men den døde etter bare 3 år. Fikk aldri noe svar på årsaken. Den bare lå på gulvet en morgen. livløs. NB. dette er som sagt mange år siden. Har ikke sett noen lignende etter det. Vi bodde den gang i Nittedal, og fikk den av en gårdbruker.

Husk på at en albino hund (med røde øyne) er noe annet enn en hund med hvit pels, men fargepignmenter på snute, øyenfarge osv. Albino dyr (og mennesker) dukker opp ibland, men er ofte utsatte for sykdommer, mens hvit farge som f.eks. den hvite gjeterhunden skal ha, er noe annet og ikke forbundet med sykdom på samme måte.

Den hvite gjeterhunden har mange av de samme problemene som den vanlige schäfern som den stammer fra som f.eks. HD. Men de har da ihvertfall en sunnere konstruksjon uten schäferryggen osv. De er jo opprinnelig brukshunder, men er blitt avlet i hovedsak som familie og utstillingshund, så de har fortsatt bruksegenskaper i behold, men de er blitt litt dempet og den sies å være litt mildere av gemytt enn schäfern.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Naboene våre har en Hvit Schæfer tispe...Hun er super snill og rolig, men ganske gammel, så har nok vært mer liv i henne før... Men altså, hun her er eksemplarisk, tåler unger og valper (min egen lille rakker) og all slags styr, bare snur og går når hun blir lei. Hun er korthåret og kjempevakker.

Eierne har lært henne opp til å gå uten bånd (går alltid pent ved fot...) og til å holde seg i deres hage (uten gjerde), og det er litt problematisk for noen nabounger som er redde... (Dumme eiere som ikke tar naboene på alvor) men altså, bikkja er super. Dansk opprinnelse, tror jeg. Ikkeno konstruktivt innlegg, men litt FEELING, ok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...