Gå til innhold
Hundesonen.no

miniatyrrase


WheatenMali

vil du ha en miniatyrhund?  

111 stemmer

  1. 1.

    • Nei
      46
    • ja!!!!
      35
    • har en allerde!
      30


Recommended Posts

Jeg har to Cavalierer. De er ikke tilsluttet miniatyrhundklubben lenger, har hatt egen raseklubb en stund nå, men er fremdeles en miniatyr.

Av de andre miniatyrene kunne jeg ha tenkt meg dvergpincher og Phalene. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 103
  • Created
  • Siste svar

Sannsynligvis er det en større bragd å få en god lydighetshund ut av f.eks en ridgeback, husky eller setter, enn det er å få til et godt resultat med f.eks dvergpuddel eller bichon havanais. ;) At det er vanskeligere å trene en tibetansk spaniel enn en border collie, kommer ikke av at tibben er en miniatyr, men at de to rasene har ulik bakgrunn og bruksområde. (Men en ulempe i forhold til miniatyrer og lydighet er at noen av øvelsene er basert på at hundene er større. Det er f.eks vanskelig å ha øyekontakt med en liten hund som sitter/går helt inntil beinet ditt.)

Så klart har det ikke så mye med størrelsen å gjøre. Mulig jeg skrev det litt rart! Det jeg mente var at mange av miniatyrrasene er sånn i gemyttet at de er vanskeligere å trene enn mange av de store hundene.. Det virker på meg at det er flere lettlærte hunder av de store rasene enn av miniatyrene! ;)

At jeg skrev Border Collie vs miniatyr, var egentlig for å sette det litt på spissen..

Og så er det jo så klart de faktorene som du nevner, at øvelsene er basert på at hundene er større.

Jeg kan skjønne at de fleste som vil komme langt i lydighet, vil ha en større rase, nettopp pågrunn av både gemyttet og den praktiske størrelsen i fohold til øvelsene.. Men poenget er at det er mange som tror at miniatyrene ikke duger til trening i det hele tatt. Men det gjør de så absolutt, det tar bare lenger tid og mer arbeid - og jeg tror da også, at det gir mer glede når man får det til!

Nå snakker jeg ikke fordi jeg om ikke har en miniatyrhund, så iallfall men en såkalt liten hund - men rett og slett som en som interesserer seg i HUND og adferd.

Er det ikke ganske sterkt for folk å slå fast noe sånt som "ingen av miniatyrhundene som har for meg et tiltalende og passende gemytt"? ... bare for å "henge ut" noen (ikke ondt ment)?

Ville det sett tilsvarende smart ut å si: "Ingen av de store hundene 58 cm har et tiltalende og passende gemytt i mine øyne"? Sånn at man fanger opp alt fra schäfer til greyhound i samme slengen :)

Alt til sitt bruk, men det lønner seg ofte å være litt åpen og se litt utover størrelse i hverdagen.

Nå misjonerer jeg mindre for det å anskaffe hund, men for SYNET man har på hunder man møter.

For det som man erfarer når man har liten hund, er dette med eiere av store hunder som er veldig kjappe med å "mene noe" om "alle småhunder" - enten de mener de skal "herdes" (og lar sin hund, sammen med seks andre på rottweiler/dobermann/boxer-størrelse løpe bort i full galopp til ÉN engstelig cavaliervalp som kommer forbi) eller at det er fritt frem for ikke å ta dem alvorlig (siste storhundeier som ikke gjorde det, slapp kjapt sin store hannhund "fordi den aldri bråker med småhunder" - men den hadde ikke truffet min lille hannhund nei... som har mentalitet og svarer opp som en langt større hund).

Og som sagt: En dvergpinscher som får KORAD-tittel i Sverige er antagelig langt mer nervesterk og sikker i gemyttet enn manges langt større hunder her inne ;)

Veldig godt sagt, Akela! Det er dette jeg opplever og mener..

Og når noen her sier at vi med miniatyrer setter oss i forsvarsposisjon, så er det vel egentlig bare for å gi opplysninger for å prøve og få folk å forstå litt mer om de små rasene, og hvorfor vi har valgt en liten rase :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å nei... det skjer nok ikke.. Hvis jeg absolutt måtte hatt en miniatyr måtte det blitt CC..de ser utrolig kule ut. Men det skal litt mer til enn et kult utseende for at jeg skal trives med en hund. :)

Jeg må ha en hund jeg kan ha brytelek med og skikkelig kosemose med hele meg.

Når jeg skulle ha en liten rase falt valget på JRT. Noe mindre enn det var egentlig aldri aktuellt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne du tenkt deg en miniatyrhund?

Hvorfor? Hvilken?

Hvorfor ikke? (si noe mer en de blir for små)

Jeg synes mini vovver er nydelige og har lyst på en liten sak etterhvert, jeg har lyst på toypuddel, denne rasen fordi det er en liten sak men samtidig en som er smart så jeg kan bruke den i lydighet og agility!

Jeg Skal jo få min mellompuddel om 4 dager ;)

Fordi jeg vil ha en liten hund som kan brukes til mye (lydighet,utstilling,agility osv.)

Ja store hunder er også fine men små hunder kan gjør mer nytte enn det ser ut til(et lite pluss er at de tar liten plass) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Så klart har det ikke så mye med størrelsen å gjøre. Mulig jeg skrev det litt rart! Det jeg mente var at mange av miniatyrrasene er sånn i gemyttet at de er vanskeligere å trene enn mange av de store hundene.. Det virker på meg at det er flere lettlærte hunder av de store rasene enn av miniatyrene! ;)

At jeg skrev Border Collie vs miniatyr, var egentlig for å sette det litt på spissen..

Og så er det jo så klart de faktorene som du nevner, at øvelsene er basert på at hundene er større.

Jeg kan skjønne at de fleste som vil komme langt i lydighet, vil ha en større rase, nettopp pågrunn av både gemyttet og den praktiske størrelsen i fohold til øvelsene.. Men poenget er at det er mange som tror at miniatyrene ikke duger til trening i det hele tatt. Men det gjør de så absolutt, det tar bare lenger tid og mer arbeid - og jeg tror da også, at det gir mer glede når man får det til!

Veldig godt sagt, Akela! Det er dette jeg opplever og mener..

Og når noen her sier at vi med miniatyrer setter oss i forsvarsposisjon, så er det vel egentlig bare for å gi opplysninger for å prøve og få folk å forstå litt mer om de små rasene, og hvorfor vi har valgt en liten rase ;)

Det er da flere av miniatyrrasene som har ett gemytt som gjør dem lett å trene med? Nå har jeg aldri hatt miniatyr selv, men jeg har trent (agility) med flere papilloner og cavalerer, og de har alle vært veldig lett-trente, mens jeg har trent med flere hunder av større raser som har vært veldig utfordrene å trene (fuglehunder, mynder, RR osv.) Her går det mye på hvor lett de er å motivere (tidligere bruksområde). Men jeg kan godt tenke meg at fysisk sett er det enklere å trene LP og bruks med en mellomstor/stor hund.

Og det var ikke meningen å fornærme noen med kommentaren om at folk har lett for å sette seg i forsvarsposisjon :) . Men det har jo lett for å bli sånn. Folk flest mener mye om raser som er "ekstreme" uansett hvilken retning det er. Om den er veldig liten eller veldig stor eller har ett "ekstremt" utseende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er da flere av miniatyrrasene som har ett gemytt som gjør dem lett å trene med? Nå har jeg aldri hatt miniatyr selv, men jeg har trent (agility) med flere papilloner og cavalerer, og de har alle vært veldig lett-trente, mens jeg har trent med flere hunder av større raser som har vært veldig utfordrene å trene (fuglehunder, mynder, RR osv.) Her går det mye på hvor lett de er å motivere (tidligere bruksområde). Men jeg kan godt tenke meg at fysisk sett er det enklere å trene LP og bruks med en mellomstor/stor hund.

Og det var ikke meningen å fornærme noen med kommentaren om at folk har lett for å sette seg i forsvarsposisjon :) . Men det har jo lett for å bli sånn. Folk flest mener mye om raser som er "ekstreme" uansett hvilken retning det er. Om den er veldig liten eller veldig stor eller har ett "ekstremt" utseende.

Det går fint, Tijon ;)

Jaja, selvfølgelig! Jeg mente ikke å skjære alle miniatyrene under en kam.. Og jeg mener heller ikke at alle de store hunderasene er lette å trene! Jeg har bare fått inntrykk av at det er flere av de små er litt hardere å trene, men fullt mulig jeg tar feil altså.. Hadde vært morsomt å se om noen faktisk visste dette helt sikkert. Nå tenkte jeg mer på LP, spor, IPO enn agility, selv om det kan være krevende det og.. Men der blir det jo kanskje verre å ha en for stor hund igjen..!? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det går fint, Tijon :)

Jaja, selvfølgelig! Jeg mente ikke å skjære alle miniatyrene under en kam.. Og jeg mener heller ikke at alle de store hunderasene er lette å trene! Jeg har bare fått inntrykk av at det er flere av de små er litt hardere å trene, men fullt mulig jeg tar feil altså.. Hadde vært morsomt å se om noen faktisk visste dette helt sikkert. Nå tenkte jeg mer på LP, spor, IPO enn agility, selv om det kan være krevende det og.. Men der blir det jo kanskje verre å ha en for stor hund igjen..!? ;)

Hehe, jeg har trent agility med en Berner Sennenhund som var vanskelig å motivere, så det har sine utfordringer det og ;)

Ser for meg en liten yorkshire terrier hopper opp og biter i armen i IPO ;) Der har de nok sine begrensninger ja. Om du tar feil skal ikke jeg prøve meg på å svare på, men det finnes vel ikke noe faitsvar på dette. Og det går jo ann å trene noe med en rase selv om det finnes andre som er bedre egnet. Man skaffer jo ikke utelukkende hund fordi man skal trene en eller annen hundesport (ville ikke jeg gjort ihvertfall). Det er en del av begrunnelsene for valg av rase, men man skal jo leve sammen med hunden resten av døgnet også.

Så på TV ett innslag om en liten bichon friche som ble brukt som ettersøkshund. Det var litt tøft, men den sleit litt med at den hadde så korte bein så det ble litt for slitsomt å måtte ta seg frem i vanskelig terreng over lang tid. Men fungerte greit den.

Men nå beveger jeg meg vel litt ut i fra temaet på tråden igjen... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en miniatyrhund og leter etter en til. Jeg har valgt en miniatyr fordi det passer meg og min livsstil. Er litt lei av å måtte "forsvare" mitt valg av hund hele tiden, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så mange fordommer!? Jeg har ikke hehov for å kryssforhøre en med golden...Tia er en aktiv hund som er veldig lærevillig og glup. Og hun tar utfordringer lett. På den første agility-treningen vår skjønte hun slalom'en etter to gjennomganger og vippen gikk som en lek. Hun er renslig og bjeffer kun når det kommer noen (noe jeg har gitt henne lov til). Hun går på sine egne ben og jeg lar henne hilse på andre hunder, selv om hun er litt skeptisk. (Noe som har blitt mye bedre)

Så lenge en hundeeier har valgt en rase til sitt bruk og sin livstil så er vel det det beste? :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke sans for miniatyrhunder. De må være såpass at de tåler en støyt og kan brukes aktivt. De skal kunne herjes med på gulvet, og kunne leke med hvem de ville, uten at man blir engstelig og må være så forsiktig.. Jeg liker store hunder, og for meg er det først skikkelige hunder når de er store :wink: Den minste rasen jeg kunne ha tenkt meg er Pincher. (ikke dverg)

Jeg hadde også den innstillingen før. Men etter jeg ble kjent med rasen Papillon endret jeg straks mening. Jeg har en selv, og hun er en ekte tøffing. Hun har til dags dato ikke vær engstelig for noe som helst. Alt er kult, og store hunder syns hun faktisk er mer stas enn små. Og det er som nevnt, bare å ha miniatyrhunden løs når den leker så den kan komme seg unna. Jeg syns ikke man trenger å ha bånd på hunden når den skal leke uansett størrelse.

Og grunnen til at mange Papilloner og andre miniatyrhunder er pinglete er fordi de blir bært rundt og løftet opp med en gang det kommer f.eks en stor hund eller noe annet som eieren tror kan virke skummelt. Mange trøster den hvis de klarer å tråkke på den, og mange behandler den rett og slett som en porselensdukke! Dette syns jeg IKKE noe om. Papillonen og mange andre miniatyrhunder er robuste og tøffe hunder, hvis man gir dem lov til å være det. Det er klart at den blir pinglete og sær hvis den sitter på fanget, blir bært rundt på og kun blir en sofahund. Min Papillon leker fint sammen med store hunder. Min aussie er nokså brå og bruker kroppen mye i lek som de fleste aussier, og disse to leker kjempefint sammen. Den lille smetter unna hvis hun vil, og hun koser seg hele tiden.

Det som er litt morsomt er at når de leker inne har den lille sin egen metode for å erte den store. Den løper rundt og smetter under en stol, sofa eller seng når den store nærmer seg. Den store blir fryktelig irritert fordi den ikke rekker å sette på sprang før den lille allerede er på den andre siden av rommet. :D Den lille er litt av en tøffing, og den har ingen problemer med å tulle med den store. Godt sosialiserte miniatyrhunder lærer seg sin egen teknikk for å unngå store, klossete labber. :P

Og jeg kan bare si at jeg trenger omtrent aldri å være forsiktig med min miniatyr. Det er kanskje derfor hun er så tøff, fordi jeg lar henne takle situasjoner selv, istedenfor å løfte henne opp som mange gjør. Og et liv i en Gucci veske er ikke god nok sosialisering for hverken en stor eller liten hund.

Mange av miniatyrene er svært så aktive, og trenger mental og fysisk trening for å trives. Og la meg bare si at jeg har prøvd rundering med min Papillon, og gjett hvem som fant figuranten på første forsøk :P

Jo, det var min lille "skjøre" Papillon.

IW: Nei, jeg kunne ikke tenkt meg en.. mange av de er søte nok, men jeg liker litt størrelse på hunder. Dessuten har jeg en forestilling om at små hunder er mer gneldrete enn store, og at de er vanskeligere å få renslige. Men hey, det kan hende jeg er feilinformert smile.gif Jeg mener ikke at alle er sånn!

At en miniatyrhund gneldrer kan være av mange årsaker. Og det er nok mange som har sett gamle damer med gneldrete miniatyrhunder. Dette er veldig ofte understimulerte hunder som stresser seg opp, og tyr til bjeffing. Og ofte dårlig sosialisering, så de bjeffer fordi de er usikre på ting eller situasjoner. En stor hund kan fint bli stresset og bjeffe den og, men det er kanskje lettere for folk å skjønne at f.eks en schæfer trenger mosjon. Og en dårlig sosialisert stor hund er også ofte engstelig, men problemet er kanskje mer tydelig siden hunden er stor. Det er altfor mange som ikke ser Miniatyrhundenes behov.

Og min Miniatyrhund bjeffer forøvrig nesten aldri :P Aussien min bjeffer og sier ifra når det kommer folk eller det ringer på, mens Papillonen sier ikke et pip. Hun kan kun finne på å bjeffe hvis den eldste hopper opp et sted hvor hun ikke kommer til.

Og angående renslighet. Påstanden om at miniatyrhunder har problemer med å bli renslige har jeg ofte hørt og det er tull og tøys. Da jeg ventet min Papillon fikk jeg høre dette selv, og spurte min oppdretter om dette og da fikk jeg vite at det overhodet ikke er sant. Og de har holdt på med rasen en stund for å si det sånn..

Og jeg kan jo si hvordan jeg opplevde rensligheten; min Papillon var renslig ved fylte 8 uker altså da jeg fikk henne hjem :P

Her snakker vi igjen om at miniatyrhundenes behov blir oversett.

Edit: og jeg trener forresten Lydighet lydighet aktivt med min Papillon, og jeg har ikke vært borti artigere hund å trene lydighet med! Masse arbeidsglede og itensitet!

Hun skal også brukes i Agility, Freestyle og Bruks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordommer, ja.. Det er endel slike - også her. Mange tror visst at småhunder ikke er "ordentlige" hunder, og akk så feil man kan ta.

Husker jeg hadde med en venninnes coton de tulear på bearded collie-treff for noen år siden.

Endel var litt redde for å slippe løs sine voldsomme beardiser når den lille hvite hårballen løp rundt der, men selvsagt hadde den lille full kontroll på det meste av store labber og hunder som kom nærmest flyvende over plenen.

Hun "bommet" dog på EN ting - sin egen størrelse. Når hun stilte seg halvveis nedi bakken med bredsiden til den løpende flokken av beardiser som kom løpende.... Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at hun rullet rundt omtrent 10-15 ganger nedover bakken der - og FY så sint hun ble! Jeg lo så jeg nesten tisset på meg (selvsagt etter at jeg hadde sett att hun spratt opp igjen, uskadet - føk etter dem og skulle "ta" dem alle sammen i skikkelig vepse-sinne!).

Når man reiser på utstilling med 4-5 hunder, bur, trimmebord, det regner eller er sølete, man skal bo i bitteliten campingvogn, har to med løpetid, og tre hannhunder med seg - Ja, da angrer jeg ALLTID på at man ikke har fysisk mindre hunder. TENK så praktisk da...

Eller når man har valpekull hjemme - 8-9 beardisvalper som mest bjeffer og bæsjer.. Selvsagt hadde det vært enklere å ha to miniatyrvalper.

Så ja - jeg kunne absolutt tenkt meg en miniatyrhund. Må bare finne riktig rase, oppdretter og kull først..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en miniatyrhund og skal ha en til neste år (dvergpinscher) Har alltid hatt sansen for den rase samt papillon som jeg har i dag. Kunne godt hatt en større hund og men det vil nok bli mangen år til... En miniatyr hund kan brukes til det meste som store hunder og ikke minst er de utholdenes på tur :D Og mangen ser på miniatyrhunder som gneldre bikkjer, der er jo opp til hva hver enkelt lærer dem til. En hund former seg etter hva eier lærer dem osv... Jeg er stolt av og være eier til en miniatyrhund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: og jeg trener forresten Lydighet lydighet aktivt med min Papillon, og jeg har ikke vært borti artigere hund å trene lydighet med! Masse arbeidsglede og itensitet!

Hun skal også brukes i Agility, Freestyle og Bruks.

Kjempeflott at du bruker papillonen din, Vicky! Vi trenger flere med småhunder som kan gå foran som eksempler på at disse hundene duger til mer enn å sitte i sofaen.

Jeg har t.o.m møtt lydighets-instruktører som har blitt overrasket over at en "sånn" hund som min faktisk var ivrig på å lære og tok ting kjapt. Burde ikke instruktører vite såpass om hunder? Desverre var det andre ting som kom i veien, slik at jeg ikke fikk fulgt opp "lydighets-karrieren". Det hadde vært interessant å se hvor langt jeg kunne ha kommet med Isak. Arbeidslysten og motivasjonen hans var det i hvertfall ingenting i veien med!

SusanneL: (Litt off topic)

Så ja - jeg kunne absolutt tenkt meg en miniatyrhund. Må bare finne riktig rase, oppdretter og kull først..

Har du sett på bichon havanais? De har mye av den samme lekenheten og livsgnisten til beardisene, og de fargede minner jo litt om beardiser i utseende også (Se her f.eks). Utrolig lettlærte og du kan også få med litt gjeterinstinkt på kjøpet :D (EDIT: Havanaisen er forøvrig en slektning av coton de tulear.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har miniatyrhunder og er stolt av det! :D

Jeg kunne nok ikke tenkt meg noen andre miniatyrer enn papillon/phalène, men det er veldig mange fine! Og som mange sier så er det veldig synd at så mange har fordommer mot miniatyrer!

Jeg går på bronsemerkekurs (lydighet) med Rikke nå, og der er det også en CC (med pels)!Ingen av våre henger etter eller noe! Gjør det like bra som de andre!

Men jeg må innrømme at min neste hund sannsynligvis kommer til å bli større! men men! Kommer nok alltid til å ha en papillon eller phalène i hus! :P Er jo innmari koselig å kunne ha begge hundene liggende på magen min å kose! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempeflott at du bruker papillonen din, Vicky! Vi trenger flere med småhunder som kan gå foran som eksempler på at disse hundene duger til mer enn å sitte i sofaen.

Jeg har t.o.m møtt lydighets-instruktører som har blitt overrasket over at en "sånn" hund som min faktisk var ivrig på å lære og tok ting kjapt. Burde ikke instruktører vite såpass om hunder? Desverre var det andre ting som kom i veien, slik at jeg ikke fikk fulgt opp "lydighets-karrieren". Det hadde vært interessant å se hvor langt jeg kunne ha kommet med Isak. Arbeidslysten og motivasjonen hans var det i hvertfall ingenting i veien med!

SusanneL: (Litt off topic)

Tusen takk! :D

Er utrolig synd at det er så lite kunnskap om miniatyrhundenes behov.

Og forøvrig var Sveriges første Lydighets-champion en Papillon :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stemte "nei". Jeg vil ikke ha miniatyrhund, men jeg skal være åpen for at jeg kanskje ender opp med en, selv om det absolutt ikke er førstevalget. I utgangspunktet elsker jeg jo svære hunder, men så er det jo det med at man må velge rase etter hva man faktisk kan ha, og ikke hva man vil ha. Det er ikke sikkert jeg kan ha kembohund pga. sykdommen min. Men vi får se :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gode poeng, setter pris på innspill @simira :)!  Jeg forstår utgangspunktet ditt, og hvorfor du tenker det ja - og jeg er ikke uenig rent objektivt sett basert på det jeg har skrevet i innlegget. Jeg mener basert på samtalene jeg har hatt med de, og observasjon av valpen - at det virker som om de har gjort en grei jobb med valpen altså, men litt dessverre snevert i forhold til sosialisering i miljø utenom der valpen er vokset opp og særlig på det å være alene. Noe de selv åpent sier. De skulle absolutt ha trent med den alene ja. De hadde tiltenkt at den skulle bli værende på gården, også ble det ikke slik - dessverre. Den er vane med bilkjøring, kloklipp, børsting, dusj/vask, mennesker som kommer og går på gården etc. Verken valpen eller andre hundene markerte ikke noe på at jeg kom og de var egentlig bare mest gira på at det kom en ny person der. Ingen bjeffing i det hele. Mammahunden på gården var litt skeptisk en liten time før hun ble kompis. Svaret er nok et direkte nei. Derfor må jeg har hunden med på jobb, noe som heldigvis går greit i mitt tilfelle. Tenker en uke der det blir mest meg å hunden på hjemmekontor, dersom hun kommer seg til rette så går vi over i kontor-hund noen mnd der vi jobber sakte over tid med å bli mer selvstendig. Jeg er klar for at hunden blir litt jobb, men på sikt håper jeg at hun blir en grei selvstendig nok hund da jeg også driver litt reising i ny og ne. Har to turer der jeg blir borte totalt to uker resten av året, så håper at denne fasen skal gå greit for henne.  Det er snakk om en schæfer som har brukshund gener ja, men ikke ren bruksschæfer. Har ingen planer om bruk utenom å la henne drive søk for morro. Har hatt store hunder før slik som Bernersennen og labdrador men de har blitt adoptert i voksen alder, og ville derfor høre litt ang det å hente henne inn når jeg ser at hun har litt angst.  Slik det ser ut nå er nok ikke det en mulighet dessverre. Mulig at noe kan ordnes med søsterhunden, men det å ha ansvar for to brukschæfer-valper alene blir kanskje litt ekstremt.
    • Jeg ville droppet det. Ikke på grunn av separasjonsangsten og at det kan bli en utfordring å overkomme, men fordi situasjonen tyder på at eier ikke har lagt nevneverdig grunnarbeid i valpen. Uavhengig av om det var planen å beholde valpen eller ikke hadde den hatt fordel av alenetid og alenetrening. Hva annet av grunnleggende trening mangler, tenker jeg. Har hunden kjørt bil noe særlig? Opplevd ulike miljøer, underlag, møtt ulike mennesker, hunder og dyr utenfor husholdningen, osv.? Er hun trent på å være alene i det hele tatt, om enn sammen med de andre hundene? Du må ihvertfall være klar over at her tar du potensielt på deg et prosjekt med en valp som ikke nødvendigvis har fått grunntrening som det er en fordel å få inn de første månedene. Hvis du først skal gå for det, og har tid til prosjektet, så ville jeg hentet henne så raskt som mulig. Om du vil gjøre overgangen lettere ville jeg heller lånt med mor eller søster i starten, og jobbet MYE med valpen alene for å knytte bånd til deg. Uansett vil hunden være disponert for separasjonsangst og alenetrening vil ta mye tid, samt alt av annet som potensielt ikke er jobbet med fra starten. Særlig hvis det er snakk om en bruksschæfer, som er rasen i profilen din, og du har planer for bruk, så ville jeg nok gått for en hund med litt tryggere bakgrunn enn dette.
    • Høres det ut som en dårlig plan da ? Og er det veldig negativt for oppdretter om jeg bestiller to valper fra samme kull? Ville dere solgt til meg da? Redd vedkommende bare skal skygge banen vekk fra å velge meg som kjøper da. Virker jeg useriøs da ?
    • Hei, ser etter litt innspill om en valp jeg er i prosessen med å kanskje adoptere - om alt går seg til og eierne er enige. Har anonomymisert endel info om hunden av den grunn. 5 mnd gammel tispe, som har vokst opp ilag med søsteren (også 5 mnd gml) og mamma, har bodd med de hele livet hennes. Søsterhunden er bor ikke fast der, men er innom i helger. Ellers en snill, lydig og matmovitert jente. Glad i kos og berøring og ellers bra gemytt. Casen er at hunden er vokst opp med søstra og moren sin, og har aldri vært noe særlig alene uten søstra og (særlig) moren.  Ved første forsøk å gå på tur alene med hun får hun et fryktelig stressnivå, og vil knapt gå en meter uten å bli lurt avgårde med godbiter. Noen ganger glemmer hun at 'flokken' mangler og er ivrig og glad, før det går noen sekunder der hun leter etter søstra og mora igjen. Tydelig at hunden er ganske sterkt kobla i mora og søstra si, og stresser når hun ikke finner de. Dette var dog turforsøk første gangen jeg møtte hunden, ifl eier har de aldri gått på tur med kun henne alene.  Jeg som mulig ny eier ønsker at overgangen skal gå så bra som mulig for henne til sitt poensielt nye hjem, men vil høre erfaringer fra noen som har gjort noe lignende.  Skal man ta valpen rett ut av miljøet hun er i nå, eller forsøke å bygge bånd til hunden før det gjøres? Hunder knytter seg jo ganske sterkt i folka og stedene de vokser opp med, og båndene blir sterkere etter hvert som tida går - men er mulig også det blir litt brutalt å rive henne opp slik som det er. Står vel mest på ideen om å møte henne to-tre ganger også ta henne med, men vil gjerne høre hva folk har av opplevelser eller tanker. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...