Gå til innhold
Hundesonen.no

miniatyrrase


WheatenMali

vil du ha en miniatyrhund?  

111 stemmer

  1. 1.

    • Nei
      46
    • ja!!!!
      35
    • har en allerde!
      30


Recommended Posts

Jeg har to Cavalierer. De er ikke tilsluttet miniatyrhundklubben lenger, har hatt egen raseklubb en stund nå, men er fremdeles en miniatyr.

Av de andre miniatyrene kunne jeg ha tenkt meg dvergpincher og Phalene. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 103
  • Created
  • Siste svar

Sannsynligvis er det en større bragd å få en god lydighetshund ut av f.eks en ridgeback, husky eller setter, enn det er å få til et godt resultat med f.eks dvergpuddel eller bichon havanais. ;) At det er vanskeligere å trene en tibetansk spaniel enn en border collie, kommer ikke av at tibben er en miniatyr, men at de to rasene har ulik bakgrunn og bruksområde. (Men en ulempe i forhold til miniatyrer og lydighet er at noen av øvelsene er basert på at hundene er større. Det er f.eks vanskelig å ha øyekontakt med en liten hund som sitter/går helt inntil beinet ditt.)

Så klart har det ikke så mye med størrelsen å gjøre. Mulig jeg skrev det litt rart! Det jeg mente var at mange av miniatyrrasene er sånn i gemyttet at de er vanskeligere å trene enn mange av de store hundene.. Det virker på meg at det er flere lettlærte hunder av de store rasene enn av miniatyrene! ;)

At jeg skrev Border Collie vs miniatyr, var egentlig for å sette det litt på spissen..

Og så er det jo så klart de faktorene som du nevner, at øvelsene er basert på at hundene er større.

Jeg kan skjønne at de fleste som vil komme langt i lydighet, vil ha en større rase, nettopp pågrunn av både gemyttet og den praktiske størrelsen i fohold til øvelsene.. Men poenget er at det er mange som tror at miniatyrene ikke duger til trening i det hele tatt. Men det gjør de så absolutt, det tar bare lenger tid og mer arbeid - og jeg tror da også, at det gir mer glede når man får det til!

Nå snakker jeg ikke fordi jeg om ikke har en miniatyrhund, så iallfall men en såkalt liten hund - men rett og slett som en som interesserer seg i HUND og adferd.

Er det ikke ganske sterkt for folk å slå fast noe sånt som "ingen av miniatyrhundene som har for meg et tiltalende og passende gemytt"? ... bare for å "henge ut" noen (ikke ondt ment)?

Ville det sett tilsvarende smart ut å si: "Ingen av de store hundene 58 cm har et tiltalende og passende gemytt i mine øyne"? Sånn at man fanger opp alt fra schäfer til greyhound i samme slengen :)

Alt til sitt bruk, men det lønner seg ofte å være litt åpen og se litt utover størrelse i hverdagen.

Nå misjonerer jeg mindre for det å anskaffe hund, men for SYNET man har på hunder man møter.

For det som man erfarer når man har liten hund, er dette med eiere av store hunder som er veldig kjappe med å "mene noe" om "alle småhunder" - enten de mener de skal "herdes" (og lar sin hund, sammen med seks andre på rottweiler/dobermann/boxer-størrelse løpe bort i full galopp til ÉN engstelig cavaliervalp som kommer forbi) eller at det er fritt frem for ikke å ta dem alvorlig (siste storhundeier som ikke gjorde det, slapp kjapt sin store hannhund "fordi den aldri bråker med småhunder" - men den hadde ikke truffet min lille hannhund nei... som har mentalitet og svarer opp som en langt større hund).

Og som sagt: En dvergpinscher som får KORAD-tittel i Sverige er antagelig langt mer nervesterk og sikker i gemyttet enn manges langt større hunder her inne ;)

Veldig godt sagt, Akela! Det er dette jeg opplever og mener..

Og når noen her sier at vi med miniatyrer setter oss i forsvarsposisjon, så er det vel egentlig bare for å gi opplysninger for å prøve og få folk å forstå litt mer om de små rasene, og hvorfor vi har valgt en liten rase :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å nei... det skjer nok ikke.. Hvis jeg absolutt måtte hatt en miniatyr måtte det blitt CC..de ser utrolig kule ut. Men det skal litt mer til enn et kult utseende for at jeg skal trives med en hund. :)

Jeg må ha en hund jeg kan ha brytelek med og skikkelig kosemose med hele meg.

Når jeg skulle ha en liten rase falt valget på JRT. Noe mindre enn det var egentlig aldri aktuellt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne du tenkt deg en miniatyrhund?

Hvorfor? Hvilken?

Hvorfor ikke? (si noe mer en de blir for små)

Jeg synes mini vovver er nydelige og har lyst på en liten sak etterhvert, jeg har lyst på toypuddel, denne rasen fordi det er en liten sak men samtidig en som er smart så jeg kan bruke den i lydighet og agility!

Jeg Skal jo få min mellompuddel om 4 dager ;)

Fordi jeg vil ha en liten hund som kan brukes til mye (lydighet,utstilling,agility osv.)

Ja store hunder er også fine men små hunder kan gjør mer nytte enn det ser ut til(et lite pluss er at de tar liten plass) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Så klart har det ikke så mye med størrelsen å gjøre. Mulig jeg skrev det litt rart! Det jeg mente var at mange av miniatyrrasene er sånn i gemyttet at de er vanskeligere å trene enn mange av de store hundene.. Det virker på meg at det er flere lettlærte hunder av de store rasene enn av miniatyrene! ;)

At jeg skrev Border Collie vs miniatyr, var egentlig for å sette det litt på spissen..

Og så er det jo så klart de faktorene som du nevner, at øvelsene er basert på at hundene er større.

Jeg kan skjønne at de fleste som vil komme langt i lydighet, vil ha en større rase, nettopp pågrunn av både gemyttet og den praktiske størrelsen i fohold til øvelsene.. Men poenget er at det er mange som tror at miniatyrene ikke duger til trening i det hele tatt. Men det gjør de så absolutt, det tar bare lenger tid og mer arbeid - og jeg tror da også, at det gir mer glede når man får det til!

Veldig godt sagt, Akela! Det er dette jeg opplever og mener..

Og når noen her sier at vi med miniatyrer setter oss i forsvarsposisjon, så er det vel egentlig bare for å gi opplysninger for å prøve og få folk å forstå litt mer om de små rasene, og hvorfor vi har valgt en liten rase ;)

Det er da flere av miniatyrrasene som har ett gemytt som gjør dem lett å trene med? Nå har jeg aldri hatt miniatyr selv, men jeg har trent (agility) med flere papilloner og cavalerer, og de har alle vært veldig lett-trente, mens jeg har trent med flere hunder av større raser som har vært veldig utfordrene å trene (fuglehunder, mynder, RR osv.) Her går det mye på hvor lett de er å motivere (tidligere bruksområde). Men jeg kan godt tenke meg at fysisk sett er det enklere å trene LP og bruks med en mellomstor/stor hund.

Og det var ikke meningen å fornærme noen med kommentaren om at folk har lett for å sette seg i forsvarsposisjon :) . Men det har jo lett for å bli sånn. Folk flest mener mye om raser som er "ekstreme" uansett hvilken retning det er. Om den er veldig liten eller veldig stor eller har ett "ekstremt" utseende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er da flere av miniatyrrasene som har ett gemytt som gjør dem lett å trene med? Nå har jeg aldri hatt miniatyr selv, men jeg har trent (agility) med flere papilloner og cavalerer, og de har alle vært veldig lett-trente, mens jeg har trent med flere hunder av større raser som har vært veldig utfordrene å trene (fuglehunder, mynder, RR osv.) Her går det mye på hvor lett de er å motivere (tidligere bruksområde). Men jeg kan godt tenke meg at fysisk sett er det enklere å trene LP og bruks med en mellomstor/stor hund.

Og det var ikke meningen å fornærme noen med kommentaren om at folk har lett for å sette seg i forsvarsposisjon :) . Men det har jo lett for å bli sånn. Folk flest mener mye om raser som er "ekstreme" uansett hvilken retning det er. Om den er veldig liten eller veldig stor eller har ett "ekstremt" utseende.

Det går fint, Tijon ;)

Jaja, selvfølgelig! Jeg mente ikke å skjære alle miniatyrene under en kam.. Og jeg mener heller ikke at alle de store hunderasene er lette å trene! Jeg har bare fått inntrykk av at det er flere av de små er litt hardere å trene, men fullt mulig jeg tar feil altså.. Hadde vært morsomt å se om noen faktisk visste dette helt sikkert. Nå tenkte jeg mer på LP, spor, IPO enn agility, selv om det kan være krevende det og.. Men der blir det jo kanskje verre å ha en for stor hund igjen..!? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det går fint, Tijon :)

Jaja, selvfølgelig! Jeg mente ikke å skjære alle miniatyrene under en kam.. Og jeg mener heller ikke at alle de store hunderasene er lette å trene! Jeg har bare fått inntrykk av at det er flere av de små er litt hardere å trene, men fullt mulig jeg tar feil altså.. Hadde vært morsomt å se om noen faktisk visste dette helt sikkert. Nå tenkte jeg mer på LP, spor, IPO enn agility, selv om det kan være krevende det og.. Men der blir det jo kanskje verre å ha en for stor hund igjen..!? ;)

Hehe, jeg har trent agility med en Berner Sennenhund som var vanskelig å motivere, så det har sine utfordringer det og ;)

Ser for meg en liten yorkshire terrier hopper opp og biter i armen i IPO ;) Der har de nok sine begrensninger ja. Om du tar feil skal ikke jeg prøve meg på å svare på, men det finnes vel ikke noe faitsvar på dette. Og det går jo ann å trene noe med en rase selv om det finnes andre som er bedre egnet. Man skaffer jo ikke utelukkende hund fordi man skal trene en eller annen hundesport (ville ikke jeg gjort ihvertfall). Det er en del av begrunnelsene for valg av rase, men man skal jo leve sammen med hunden resten av døgnet også.

Så på TV ett innslag om en liten bichon friche som ble brukt som ettersøkshund. Det var litt tøft, men den sleit litt med at den hadde så korte bein så det ble litt for slitsomt å måtte ta seg frem i vanskelig terreng over lang tid. Men fungerte greit den.

Men nå beveger jeg meg vel litt ut i fra temaet på tråden igjen... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en miniatyrhund og leter etter en til. Jeg har valgt en miniatyr fordi det passer meg og min livsstil. Er litt lei av å måtte "forsvare" mitt valg av hund hele tiden, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så mange fordommer!? Jeg har ikke hehov for å kryssforhøre en med golden...Tia er en aktiv hund som er veldig lærevillig og glup. Og hun tar utfordringer lett. På den første agility-treningen vår skjønte hun slalom'en etter to gjennomganger og vippen gikk som en lek. Hun er renslig og bjeffer kun når det kommer noen (noe jeg har gitt henne lov til). Hun går på sine egne ben og jeg lar henne hilse på andre hunder, selv om hun er litt skeptisk. (Noe som har blitt mye bedre)

Så lenge en hundeeier har valgt en rase til sitt bruk og sin livstil så er vel det det beste? :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke sans for miniatyrhunder. De må være såpass at de tåler en støyt og kan brukes aktivt. De skal kunne herjes med på gulvet, og kunne leke med hvem de ville, uten at man blir engstelig og må være så forsiktig.. Jeg liker store hunder, og for meg er det først skikkelige hunder når de er store :wink: Den minste rasen jeg kunne ha tenkt meg er Pincher. (ikke dverg)

Jeg hadde også den innstillingen før. Men etter jeg ble kjent med rasen Papillon endret jeg straks mening. Jeg har en selv, og hun er en ekte tøffing. Hun har til dags dato ikke vær engstelig for noe som helst. Alt er kult, og store hunder syns hun faktisk er mer stas enn små. Og det er som nevnt, bare å ha miniatyrhunden løs når den leker så den kan komme seg unna. Jeg syns ikke man trenger å ha bånd på hunden når den skal leke uansett størrelse.

Og grunnen til at mange Papilloner og andre miniatyrhunder er pinglete er fordi de blir bært rundt og løftet opp med en gang det kommer f.eks en stor hund eller noe annet som eieren tror kan virke skummelt. Mange trøster den hvis de klarer å tråkke på den, og mange behandler den rett og slett som en porselensdukke! Dette syns jeg IKKE noe om. Papillonen og mange andre miniatyrhunder er robuste og tøffe hunder, hvis man gir dem lov til å være det. Det er klart at den blir pinglete og sær hvis den sitter på fanget, blir bært rundt på og kun blir en sofahund. Min Papillon leker fint sammen med store hunder. Min aussie er nokså brå og bruker kroppen mye i lek som de fleste aussier, og disse to leker kjempefint sammen. Den lille smetter unna hvis hun vil, og hun koser seg hele tiden.

Det som er litt morsomt er at når de leker inne har den lille sin egen metode for å erte den store. Den løper rundt og smetter under en stol, sofa eller seng når den store nærmer seg. Den store blir fryktelig irritert fordi den ikke rekker å sette på sprang før den lille allerede er på den andre siden av rommet. :D Den lille er litt av en tøffing, og den har ingen problemer med å tulle med den store. Godt sosialiserte miniatyrhunder lærer seg sin egen teknikk for å unngå store, klossete labber. :P

Og jeg kan bare si at jeg trenger omtrent aldri å være forsiktig med min miniatyr. Det er kanskje derfor hun er så tøff, fordi jeg lar henne takle situasjoner selv, istedenfor å løfte henne opp som mange gjør. Og et liv i en Gucci veske er ikke god nok sosialisering for hverken en stor eller liten hund.

Mange av miniatyrene er svært så aktive, og trenger mental og fysisk trening for å trives. Og la meg bare si at jeg har prøvd rundering med min Papillon, og gjett hvem som fant figuranten på første forsøk :P

Jo, det var min lille "skjøre" Papillon.

IW: Nei, jeg kunne ikke tenkt meg en.. mange av de er søte nok, men jeg liker litt størrelse på hunder. Dessuten har jeg en forestilling om at små hunder er mer gneldrete enn store, og at de er vanskeligere å få renslige. Men hey, det kan hende jeg er feilinformert smile.gif Jeg mener ikke at alle er sånn!

At en miniatyrhund gneldrer kan være av mange årsaker. Og det er nok mange som har sett gamle damer med gneldrete miniatyrhunder. Dette er veldig ofte understimulerte hunder som stresser seg opp, og tyr til bjeffing. Og ofte dårlig sosialisering, så de bjeffer fordi de er usikre på ting eller situasjoner. En stor hund kan fint bli stresset og bjeffe den og, men det er kanskje lettere for folk å skjønne at f.eks en schæfer trenger mosjon. Og en dårlig sosialisert stor hund er også ofte engstelig, men problemet er kanskje mer tydelig siden hunden er stor. Det er altfor mange som ikke ser Miniatyrhundenes behov.

Og min Miniatyrhund bjeffer forøvrig nesten aldri :P Aussien min bjeffer og sier ifra når det kommer folk eller det ringer på, mens Papillonen sier ikke et pip. Hun kan kun finne på å bjeffe hvis den eldste hopper opp et sted hvor hun ikke kommer til.

Og angående renslighet. Påstanden om at miniatyrhunder har problemer med å bli renslige har jeg ofte hørt og det er tull og tøys. Da jeg ventet min Papillon fikk jeg høre dette selv, og spurte min oppdretter om dette og da fikk jeg vite at det overhodet ikke er sant. Og de har holdt på med rasen en stund for å si det sånn..

Og jeg kan jo si hvordan jeg opplevde rensligheten; min Papillon var renslig ved fylte 8 uker altså da jeg fikk henne hjem :P

Her snakker vi igjen om at miniatyrhundenes behov blir oversett.

Edit: og jeg trener forresten Lydighet lydighet aktivt med min Papillon, og jeg har ikke vært borti artigere hund å trene lydighet med! Masse arbeidsglede og itensitet!

Hun skal også brukes i Agility, Freestyle og Bruks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordommer, ja.. Det er endel slike - også her. Mange tror visst at småhunder ikke er "ordentlige" hunder, og akk så feil man kan ta.

Husker jeg hadde med en venninnes coton de tulear på bearded collie-treff for noen år siden.

Endel var litt redde for å slippe løs sine voldsomme beardiser når den lille hvite hårballen løp rundt der, men selvsagt hadde den lille full kontroll på det meste av store labber og hunder som kom nærmest flyvende over plenen.

Hun "bommet" dog på EN ting - sin egen størrelse. Når hun stilte seg halvveis nedi bakken med bredsiden til den løpende flokken av beardiser som kom løpende.... Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at hun rullet rundt omtrent 10-15 ganger nedover bakken der - og FY så sint hun ble! Jeg lo så jeg nesten tisset på meg (selvsagt etter at jeg hadde sett att hun spratt opp igjen, uskadet - føk etter dem og skulle "ta" dem alle sammen i skikkelig vepse-sinne!).

Når man reiser på utstilling med 4-5 hunder, bur, trimmebord, det regner eller er sølete, man skal bo i bitteliten campingvogn, har to med løpetid, og tre hannhunder med seg - Ja, da angrer jeg ALLTID på at man ikke har fysisk mindre hunder. TENK så praktisk da...

Eller når man har valpekull hjemme - 8-9 beardisvalper som mest bjeffer og bæsjer.. Selvsagt hadde det vært enklere å ha to miniatyrvalper.

Så ja - jeg kunne absolutt tenkt meg en miniatyrhund. Må bare finne riktig rase, oppdretter og kull først..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en miniatyrhund og skal ha en til neste år (dvergpinscher) Har alltid hatt sansen for den rase samt papillon som jeg har i dag. Kunne godt hatt en større hund og men det vil nok bli mangen år til... En miniatyr hund kan brukes til det meste som store hunder og ikke minst er de utholdenes på tur :D Og mangen ser på miniatyrhunder som gneldre bikkjer, der er jo opp til hva hver enkelt lærer dem til. En hund former seg etter hva eier lærer dem osv... Jeg er stolt av og være eier til en miniatyrhund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: og jeg trener forresten Lydighet lydighet aktivt med min Papillon, og jeg har ikke vært borti artigere hund å trene lydighet med! Masse arbeidsglede og itensitet!

Hun skal også brukes i Agility, Freestyle og Bruks.

Kjempeflott at du bruker papillonen din, Vicky! Vi trenger flere med småhunder som kan gå foran som eksempler på at disse hundene duger til mer enn å sitte i sofaen.

Jeg har t.o.m møtt lydighets-instruktører som har blitt overrasket over at en "sånn" hund som min faktisk var ivrig på å lære og tok ting kjapt. Burde ikke instruktører vite såpass om hunder? Desverre var det andre ting som kom i veien, slik at jeg ikke fikk fulgt opp "lydighets-karrieren". Det hadde vært interessant å se hvor langt jeg kunne ha kommet med Isak. Arbeidslysten og motivasjonen hans var det i hvertfall ingenting i veien med!

SusanneL: (Litt off topic)

Så ja - jeg kunne absolutt tenkt meg en miniatyrhund. Må bare finne riktig rase, oppdretter og kull først..

Har du sett på bichon havanais? De har mye av den samme lekenheten og livsgnisten til beardisene, og de fargede minner jo litt om beardiser i utseende også (Se her f.eks). Utrolig lettlærte og du kan også få med litt gjeterinstinkt på kjøpet :D (EDIT: Havanaisen er forøvrig en slektning av coton de tulear.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har miniatyrhunder og er stolt av det! :D

Jeg kunne nok ikke tenkt meg noen andre miniatyrer enn papillon/phalène, men det er veldig mange fine! Og som mange sier så er det veldig synd at så mange har fordommer mot miniatyrer!

Jeg går på bronsemerkekurs (lydighet) med Rikke nå, og der er det også en CC (med pels)!Ingen av våre henger etter eller noe! Gjør det like bra som de andre!

Men jeg må innrømme at min neste hund sannsynligvis kommer til å bli større! men men! Kommer nok alltid til å ha en papillon eller phalène i hus! :P Er jo innmari koselig å kunne ha begge hundene liggende på magen min å kose! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempeflott at du bruker papillonen din, Vicky! Vi trenger flere med småhunder som kan gå foran som eksempler på at disse hundene duger til mer enn å sitte i sofaen.

Jeg har t.o.m møtt lydighets-instruktører som har blitt overrasket over at en "sånn" hund som min faktisk var ivrig på å lære og tok ting kjapt. Burde ikke instruktører vite såpass om hunder? Desverre var det andre ting som kom i veien, slik at jeg ikke fikk fulgt opp "lydighets-karrieren". Det hadde vært interessant å se hvor langt jeg kunne ha kommet med Isak. Arbeidslysten og motivasjonen hans var det i hvertfall ingenting i veien med!

SusanneL: (Litt off topic)

Tusen takk! :D

Er utrolig synd at det er så lite kunnskap om miniatyrhundenes behov.

Og forøvrig var Sveriges første Lydighets-champion en Papillon :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stemte "nei". Jeg vil ikke ha miniatyrhund, men jeg skal være åpen for at jeg kanskje ender opp med en, selv om det absolutt ikke er førstevalget. I utgangspunktet elsker jeg jo svære hunder, men så er det jo det med at man må velge rase etter hva man faktisk kan ha, og ikke hva man vil ha. Det er ikke sikkert jeg kan ha kembohund pga. sykdommen min. Men vi får se :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har konsultert Twitter/X sin AI Grok3(*) om håndtering av Edes stressproblemer. Deler fordi jeg selv aldri har blitt informert om at kronisk forhøyet kortisol kan bli et problem med vintervalp i nordlige områder. Om dette har gått meg hus forbi, så er det sikkert flere som ikke vet dette fra før.  https://x.com/i/grok/share/kn2sCPvPbS7vXho8lO9zSJbtH     *)Som Simira ved en tidligere anledning påpekte, så skal en ikke sluke alt fra en AI rått, men jeg synes Grok3 er god på kildekritikk, ekstraksjon og presentasjon av informasjonen den har vurdert som essensen fra gode kilder. Internettet er stort og inneholder mye tull. Grok3 navigerer det godt og svarer vettugt og on case. 
    • Vi har kranglet i dag. Kjøkkenbenken. "No go zone!" mener Muttern. "Su casa, mi casa!" mener Ede. Det er steile fronter og lite håp om en fredlig løsning. Hver gang Ede "gir opp" blir det hard rock emo konsert i forsøk på å påkalle PETAs oppmerksomhet. Han har ingen frykt for kniver og varme plater. Lukter det mat trenger muttern forstå at han holder på å sulte ihjel, stakkars, og det er grove brudd på dyrevelferdslover og krigsforbrytelser og hele pakka å ikke tillate ham å forsyne seg selvstendig.  At han not even once har fått annet enn løk og sitron fra den benken har ikke drept håpet hans om å en dag få melk, yoghurt, fisk, kjøtt og kylling derfra. Lot som jeg ikke så det da han knabba en hel vårløk og struttet ekstatisk til plassen sin for å fortære byttet. Ble litt lang i maska først, for han gnagde og tygde og viste ingen tegn til discomfort først. Det tok mange lange sekunder før han oppdaget at det der ikke var doggie treatos. Tenkte jeg skulle være snill og bytte den til meg med vann og tørrfor, men ikke **** om han ville gi den fra seg. Samme hvor hoggorm den der smakte, så var den en massiv triumf, et krigsutbytte, og han voktet den som den hadde større verdi enn noe annet han har vært i besittelse av tidligere. Selv oppvasksvamper — også fra kjøkkenbenken, en location hvis dramatisk hever verdien av whatever, crap consistens og såpesmak betyr ingenting, beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet — selv faktisk god mat lå lavere i kurs enn den vårløken der.  Jeg lot ham beholde den. Han tygde trassig på den mens han så på meg med DET blikket og forsøkte overbevise oss begge om at han hadde vunnet, mens han gren på nesen av den vemmelige smaken. Blikket var en blanding av påtatt triumf og disgust han ikke klarte skjule. Et dårlig skuespill.  Han kom til sansene sine, realiteten overvant stoltheten og ønsket om triumfere. Smaken av vårløken ble for mye. Ede sluttet projisere Hitler på meg og ble igjen en liten gutt som oppsøkte mamsen sin for hjelp. Han fikk nytt tilbud om vann og tørrfor og tok takknemlig i mot noe å døyve "Fysjom, pføy!" fra vårløken med.  Lærte han? Neeei.  Nye runder. Duften av stekt kylling overgikk ethvert ønske om fred. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg vekslet mellom Dr. Jekyll som roste ham med blid stemme og ga ham tørrforkuler med ujevne mellomrom og Mr. Hyde som med sinnastemme og sinnaansikt bryskt dyttet ham ned for så å umiddelbart bli Dr. Jekyll igjen. Ingen effekt. Han tror somehow at han skal få fri tilgang til den benken der om han bare prøver mange nok ganger.  Konsertene han holder mellom approachene er på et volum ment å presse meg til overgivelse vha naboklager fra nabokommunen. ..men han ga (midlertidig) opp til slutt(en av denne runden). Litt over midtveis i måltidet mitt, etter å ha holdt på i mer enn 30 min fra jeg begynte lage mat, så seg han sammen på gulvet med et tungt sukk og tidde stille. Han forventet ikke den kyllingbiten han fikk et par minutter senere, derfor fikk han en.  Senere på kvelden har han hentet vårløken igjen flere ganger og gitt den juling på sengen sin. Det handler bare om å vinne NOE fra den benken der, og han er sint på den ***** vårløken fordi det er alt han har fått tak i og den har nerver til å smake vondt: "GRRRR!"  Han er bare en liten gutt. Begge ballene er på plass, men de har ikke begynt å virke ennå. Det skal bli en bra festlig tid når jingle bellsa begynner blande seg i personligheten hans. Jeg fikk spørsmål, relatert til valget av kjønn og rase: "Du kommer ikke til å angre da?" Jeg svarte som sant er: "Selvsagt kommer jeg til å angre innimellom." Innimellom hadde det vært mer behagelig med en chihuahua tispe, no doubt.  ..men så hadde vi en nyyydelig treningsøkt hvor Ede var SÅ motivert og glad og jobbet IVRIG og med innlevelse for eneste tørrforkule. Som om lønna bare var en bonus, og ikke main reason for å gjøre det.  "Do what you love, you never have to work a day in your life!" Søteste, snilleste, nuskesnuske kosemose dansepartneren synes heelwork i alle andre posisjoner enn i LP  er KJEMPEGØY. Han viser også kreativitet ved å kombinere ting vi nylig har gjort. La uoppfordret på en "haka på target" på alle "targets" han syntes bød seg for anledningen i nesten alt jeg ba ham om hvor det lot seg gjøre, og oste en aura av: "Se på meg nå! Se så flink jeg er!"  Ble nødt til å belønne ham ekstra pga måten han la sjelen sin i det. Den haka på alt var så naivt forventningsfull og så helhjertet, jeg hadde knust hjertet hans om jeg ikke hadde gitt den positive feedbacken han håpet på for det der.  Han er så søt 🥰 .. selv når han er pøbel og rakker. 
    • Det er... råfôr uten kylling?
    • Er det noen som har prøvd den nye varianten av vom og hundemat; vom zero chicken? Ute etter erfaringer  
    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...