Sorg over tap av hund!

[Poter]

Føler med deg i sorgen.

For ett år siden måtte vi avlive vår hund og det var helt forferdelig. Han hadde en ryggskade som bare ble værre og værre og til slutt måtte vi ta avgjørelsen om at nok var nok. Det kjentes som helt umulig avgjørelse å ta. Han var jo så herlig og vi var jo så glad i ham! Hvordan kan man greie noe slikt? Men vi måtte bare, for det var til hundens beste. Det samme var det for din hund. Det er litt fattig trøst, for det gjør jo så vodt og man savner dem jo så voldsomt.

Gi deg selv lov til å sørge. Det var ikke bare en hund. Det var en Hund og din beste venn. Ingen var som hunden din og du var utrolig glad i ham. Ta den tiden du trenger, gråt, snakk, smil, le. Sorgen har ulike faser og hver enkelt sørger på forskjellige måter. Se på bilder om du greier, minn ham og tenk på de gode stundene. Etter hvert vil sorgen bli lettere å bære. Jeg vet ikke om du har opplevd sorg ved tap av et menneske som stod deg nær, men sorgprosessen er ganske lik uansett hvem det er vi mister.

I starten kjennes sorgen akutt ut. Man gråter kanskje mye, bare det å puste kan kjennes vondt ut. Å le er nesten helt umulig. Etter hvert går det seg til, ett pust av gangen. En dag kan man le uten at det gjør vondt. En dag kan man se på bilder av hunden og minnes med glede. Så går dagene og man lærer seg å leve med sorgen. Jeg har mistet flere og har snakket med flere i sorg og vi opplever det alle på den måten, nogenlunde likt. Det går seg til, men sorgen går ikke over. Man vil bestandig savne og sørge over den bortkomne. Man lærer seg bare å leve med det og sorgen kjennes ikke like akutt og tyngende ut. Så kan det komme dager hvor man savner dem ekstra, det er lov og det er greit. Så går det perioder hvor man kanskje ikke tenker på den døde på lang tid. Det er også lov og greit.

Så gi deg tid til å sørge, du har lov å sørge over hunden din, for du var glad i ham og han var viktig for deg. Husk å spise sundt og godt, vær god mot deg selv, gå litt ut i frisk luft. Kroppen din trenger det. Ta vare på deg selv, selv om du kanskje ikke har matlyst eller har lyst å gå ut. Gjør det likevel. Du trenger det. Så blir det lettere etter hvert som dagene går. Tiden leger ikke alle sår, men tiden hjelper på.

God klem!

PS. Jeg følte også på lettelse når avgjørelsen endelig var tatt og vi hadde vært hos veterinæren. Faktisk ble jeg overrasket over hvor lettet jeg følte meg, for jeg hadde grudd meg sånn. Men jeg hadde vel på mange måter sørget i forkant, bekymret meg og ligget våken om nettene og grublet og lurt på hva som var rett osv. Tror det meste er normalt i møte med sorg...

[JailyTina]

Føler med deg!

Alle opplever sorg forskjellig. Jeg har "bare" vært nødt til å avlive en hund. Hun måtte vi avlive når hun var 8 år pga mye sykdom. Der og da var det helt grusomt. Jeg klarte ikke gjøre noe fornuftig, satt og grein i 2-3 dager. Hvis noen nevnte navnet hennes ble jeg forbanna. Alt som minna meg om henne var mitt og ingen andres. 100% irrasjonell kan du igrunn si jeg var de første dagene.

Etterhvert gikk det litt bedre. Jeg begynte å innse at jeg egentlig var litt letta over at vi hadde latt henne gå. Jeg vet hun ikke hadde det godt på slutten og det verste var faktisk skyldfølelsen som kom snikende i form av "hvorfor lot vi henne ikke slippe tidligere?". Det tok et år før jeg kunne snakke om henne uten å få tårer i øya. I april i år er det 4 år siden hun ble avlivet og jeg kan fortsatt få klump i halsen av å se på bilder og filmklipp av vesla. Hun betydde alt for meg og jeg vil aldri glemme henne.

Selv ville jeg ikke klart å skaffe meg hund igjen kort tid etter tapet av den forrige. Men som flere har vært innepå, sorg er individuelt og det samme er vel prosessen etterpå. Ønsker deg uansett masse lykke til i tida framover!

[busy]

Kondolerer

Som sagt tidligere i tråden reagerer nok alle ulikt, så ingen reaksjon er nok feil. Det som jeg opplevde da min gamle hund måtte avlives pga kreft var at jeg var så alene med sorgen, ingen rundt meg hadde noe særlig forhold til hunden, så det var jo bare jeg som virkelig kjente han, og det var bare meg som var glad i han så sterkt.

Så ensomheten i sorgen var noe av det som jeg syntes var tøffest. Tok meg 14 dager å få fram et naturlig smil etter han var alvivet, tok meg mange månder å kunne snakke om han uten å kjenne klump i halsen, selv nå mange år senere kan jeg få en tåre i øyet når jeg ser på gamle bilder, men det er ikke ren sorg, det er tanken på de gode minnene, og drømmen om at en dag så møtes vi igjen.

[micki]

Nettopp ensomhet i sorgen var noe av det jeg følte de første dagene. Det var ikke så mange rundt meg som forstod hvor sterkt knyttet hunden og jeg var til hverandre. Dette forumet, og alle de fine innleggene som har kommet syns jeg har vært til veldig hjelp nettopp i det å ikke være så ensom i sorgen likevel. Det har vært veldig godt å lese alt som har blitt skrevet her nå.

[millis]

Trist å høre om hunden din

Når man mister noen man er glad i så syns jeg det hjelper mye å prate med andre om det (både ukjente og kjente), bare det å få luftet tankene hjelper til med å bearbeide sorgen. Ellers er det ikke annet en å ta tiden til hjelp. Det blir bedre etter hvert, du har alle de gode minnene,men savnet vil alltid være der...

[starlight]

Jeg mener ikke at man må gråte i tre måneder for å kunne kalle seg et helt menneske med kontakt med sine egne følelser Lotta. Jeg tror bare at de med et veldig pragmatisk forhold til hunder, både levende og døde, må trå litt varsomt overfor de som føler annerledes. Beklager bruken av ordet overflatisk. For noen av oss virker det overflatisk å mene at en hund er en hund, vi forstår ikke at ikke alle har et veldig nært forhold til et hundeindivid med sin helt spesielle personlighet. Men som sagt før, mange ganger, det er ulike måter å ha hund på.

Bra sagt!

Blir trist bare av å lese tråden jeg. For jeg er sånn som kan sitte og klappe min egen hund og bli overveldet av triste tanker om når hun skal dø, at hun en dag ikke er her mer og lignende. Absolutt unødvendig, men jeg gruer meg.

Som det har blitt poengtert her opptil flere ganger, så bør du jo sørge på den måten du trenger og føler er rett. Ikke late som du er mindre trist fordi du tror de rundt deg forventer det, eller omvendt.

Jeg er også sånn! Bare jeg leser tråden her så triller tårene. Jeg kan sitte for eksempel ri på tur med hesten min og plutselig bli overveldet av følelser. Han er tross alt 24 år, og jeg vet at vår tid sammen rinner ut, selv om han er frisk og fin i dag. Den dagen jeg mister han, og hunden så vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne leve videre, da et dyr for meg er så mye mer enn bare et dyr. Så klart kan jeg finne nye dyr å bli glad i, og de kan fylle mange av de samme "funksjonene" som de jeg har nå, men de to individene vil jeg aldri finne igjen.

Jeg har tatt farvell med tre hunder nå, på kort tid. Og tre forskjellige hunder skapte tre forskjellige reaksjoner. Sorgen over Rikke var lammende, knusende, vondt. Jeg ville bare ligge under teppet på sofaen og overhodet ikke møte verden igjen. Hun hadde masse livsglede til siste dag.

Sorgen over Aro var anderledes, der kom lettelsen Aya snakker om mye mer inn i bildet. Han visna bort mellom hendene mine, og selv om tvilen kommer om jeg burde gjort mer, gitt han mer tid, ventet på diagnose osv. så vet jeg at han ikke hadde det bra. Det er mer sårt, og urettferdig, at en så flott hund ikke fikk et langt liv med masse hopp og sprett. Vi hadde kommet så uendelig langt...

Rexie har jeg mer fred over. Hun var gammel, hadde levd et langt liv, og slapp å gå å være dårlig i evigheter. Jeg har "ventet" på det, på en måte. Vi tok farvell på vår måte siste gangen vi møttes. Hun sa i fra at nå hadde hun gjort sin jobb, nå var det på tide å gå videre.

Fremdeles savner jeg alle tre noe helt forferdelig. Tårene siler når jeg ser på bilder og tenker på minner, men jeg klarer også å smile over ting som skjedde og fortelle om dem uten å bare fokusere på sorgen. Reaksjonene var helt forskjellige, men det betyr ikke at jeg var mest glad i Rikke siden sorgen der slo meg mest ut, det betyr bare at de har gjort forskjellige intrykk, jeg var nøyaktig like glad i alle sammen. En annen ting er at Rikke var den første hunden jeg avlivet, jeg visste ikke hvordan det var... Selv om folk hadde forklart det mange ganger, så må det oppleves. De to andre var jeg mer forberedt på hvordan sorgen ville være, følelsen av både lettelse og tvil som kom i etterkant.

Bra forklart! Det finnes så klart flere typer sorg. Da katten min gjennom 11 år døde, så følte jeg både lettelse og tristhet. Det var så uendelig tomt i huset, og jeg gråt ofte. Samtidig så hadde han vondt på slutten, og jeg vet at det å avlive ham var riktig avgjørelse. Jeg følte derfor lettelse på hans vegne, nå slapp han å lide mer. Det kan gjøre sorgen "lettere", men ensomheten og savnet er der likevel.

Huff så trist! Jeg føler med deg.

Jeg føler MYE sorg når jeg mister et dyr. For meg er ikke en hund "bare en hund", eller en katt "bare en katt". Jeg blir så ufattelig glad i mine dyr og de er verdt alt i verden. Jeg kunne gitt alt for å få igjen Tilda og jeg tenker på henne hele tiden.

Jeg har flere ganger måttet forklare meg for folk, som ikke skjønner at jeg tar det så tungt når jeg mister et dyr. Det synes jeg er rart.

Hvor vanskelig er det å sette seg inn i at jeg har det vondt over å ha mistet noe som har betydd så mye for meg liksom?

Jeg skjønner deg godt! Har det på akkurat samme måte!

Kommer litt langt ned dette her, men kondolerer så masse til trådstarter og alle dere andre som har mistet dere kjære. Så klart reagerer folk forskjellig, og det har man også lov til. Om noen virker "kald" på utsiden så betyr ikke det nødvendigvis at den personen sørger mindre enn en som viser det sterkt. Jeg er ikke den flinkeste til å vise følelser offentlig, og vil helst takle ting (gråte osv) når jeg er alene. Da katten min døde, så gråt jeg der og da, neste morgen hadde jeg muntlig eksamen, klarte meg kjempebra og ingen merket noen ting. Når jeg igjen ble alene så trillet tårene..

Om det å gråte hjelper deg, så bare fortsett med det. Ditt sorgmønster er like "riktig" som noen andres. Det er sant at tiden leger alle sår.. Du vil ikke glemme de gode minnene, men sorgen blir levelig..