Gå til innhold
Hundesonen.no

Era


Mali

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har lyst til å fortelle historien om min fantastiske vakre hund.

jeg har alltid drømt om å bli veterinær (hvem har ikke?), og det så faktisk ut til at jeg skulle klare det da jeg kom inn på skole i Budapest. Full av forventning, nerver og pågangsmot reiste jeg nedover. Skolen gikk sånn så som så. Men akkurat det første året jeg var der så ble Ungarn med i EU, og vi kunne ta med oss hunder over grensa uten karantene og stasj. Så jeg bestemte meg (litt bråkjekk kanskje) for å følge moten og anskaffe meg en søt liten gatehund. (jeg var absolutt ikke alene om det!)

Jeg og noen til ble med en veterinær som er lidenskapelig opptatt av å skaffe hunder gode hjem, til et shelter litt utenfor byen. Det var et stort inngjerda område hvor fullt av hunder sprang løs. Områdene var avgrensa i små delområder. men likevel følte jeg det sterkt som kaos da jeg kom dit. og alle de hundene. om ikke alle var direkte vakre, så var det personligheter som sprang rundt. Og jeg skulle velge en av de.

Det hører med til historien at jeg aldri har hatt min egen hund før, ikke kunne noe om hundehelse (men planen var jo å lære såklart..) hundehold eller hundeoppdragelse. Og der stod jeg midt i HundeBonanza og skulle ta et valg som skulle avgjøre hele resten av mitt liv..

jeg kunne kanskje beskrevet det mer detaljert, men jeg husker det ikke så godt. jeg husker bare jeg stod å ropte på magefølelsen, og det magiske øyeblikket hvor jeg ser hunden min. hvor jeg veit at dette er hunden jeg skal ha. for resten av livet.. (nesten)

det skjedde ikke.

Jeg tenkte så hardt. jeg analysert de alternativene jeg hadde sett meg ut. En ganske stor og vakker gyldenbrun veldig aktiv tispe. En liten svart litt mer sjenert tispe. En søt og veldig mobbet liten trefoting (jeg burde tatt han, jeg veit det, i tillegg i det minste), og div andre som sjarmerte meg i senk ved første øyekast. Dere kan bare tenke dere, det var ca 100 hunder der, sikkert flere. umenneskelig.

jeg gikk rundt og følte presset, og pltuselig ble hundene opptatt av noe annet og jeg fikk gå litt i fred. da så jeg plutselig en hund jeg ikke hadde lagt merke til. hun var litt sånn gråbrun, skitten i pelsen, så litt underdanig ut, men med veldig kontaktsøkende øyne. Hun lignet så smått på en liten ulv, men med mørke snille øyne.

jeg satte meg på huk, og plystra, og hun kom. men med en gang de andre hundene så det, kom de og. og hun veik unna hver gang.

hun hadde rørt hjertet mitt, men jeg hadde fortsatt ingen pang-opplevelse.

resten av følget begynte å bli utålmmodig og ejg mtåte ta et valg.. og jeg valgte denne siste underlige skapningen. jeg ante ikke hvorfor. Jeg bare, følte (veldig svakt) at jeg måtte ha henne.

Hun var så redd at hun måtte dopes ned for å bli med meg. Og jeg satt med henne i fanget hele veien hjem. Hun måtte ha veid noe sånt som 25 kg på den tida, og hun lukta ikke godt. Jeg plasserte henne neddopa på stuegulvet da vi kom heim og der lå hun. og der lå jeg.

jeg hadde verdens verste nybaktmor-angst dagen etter. Min utkårede lå på teppet ved sengen, på vei ut av rusen sin. hun hadde tissa og bæsja inne. og hun var livredd. meg-maten-parkettgulvet-alt, og hun var i fortsatt påvirket av dopet. hun nekta å gå. hun bare lå der å så på meg med vakre brune øyne... hva i all verden skulle jeg, fullstendig uerfaren med en sånn situasjon gjøre. Nesten helt uerfaren med hunder til og med..

Jeg husker ikke akkurat nå hvordan det hele gikk for seg. jeg gikk ikke fra henne de første dagene vet jeg, hvordan jeg klarte det husker jeg ikke. men, på ett eller anent vis var hun alltid med. og det tok tid.

hun var redd trappa, hun var redd heisen, hun ville ikke gå på asfalten, hun var redd halsbåndet. hun var redd meg.

sakte sakte sakte bygde vi oss opp et forhold. hun ble litt tryggere hver dag. Alle små ting hun mestra ga henne sjøltillit tror jeg. jeg fikk tillit til meg selv og henne.

Hun ble med til norge på sommerferie, og vente seg til livet på landsbygda hvor man kan ligge ute i gresset hele dagen og natta. hvor det fins høner man kan forsyne seg av i hagen, og hvor lufta er frisk og rein. Vi dro nok en gang til budapest. Og hadde uttallige herlige turer i skogen, rundt i byen, på margitøya, rundt slottet.. Vi ble kjent med utrolig mange folk og hunder, og Era lekte med nesten alle. spesielt gamle eller store hannhunder.

Etter ett år til i Budapest vendte vi nesa til norge, hvor det ble enda mer opphold på landsbygda. Og nå er vi i oslo, og tusler rundt på Ekebergsletta hver dag.

For en reise den fantastiske rare hunden min har vært på. Fra livet i gatene, utrygghet og kaoset (nå veit jeg jo egentlig ikke hvordan hun har hatt det før hun kom til shelteret). til en meget trygg og god A4 tilværelse i Norge. Nå tror jeg nok hun hadde det bedre da vi bodde på bygda i trøndelag, men Oslo-livet har sine fordeler. Her er det stadig nye hunder, stadig nye lukter og mange nye veier og gå.

det er helt utrolig nå, ganske nøyaktig 4 år etter at jeg fikk henne å se på hvor mye vi har utvikla oss sammen. Livet mitt ville vært fattigere uten alt hun har gitt meg (og familien min!). jeg er utrolig takknemlig for å ha fått henne inn i livet mitt!

Skrevet

for en nydelig historie! ;) hun har vert heldig! jeg er så glad det finnes mennesker som deg,som kan gi sånne hunder en ny sjanse,et nytt liv. dem fortjener det virkelig,nydelige vesnene!

Skrevet

For en fantastisk og rørende historie :icon_redface:

Kjempe flott at det finnes mennesker som deg ja! Era er utrolig heldig. :lol:

Det virker nesten som å lese om min drøm for framtiden. Jeg ønsker også å bli veterinær i Budapest, å det og hjelpe dyr har jeg alltid hatt lyst til! Heldig du er, som fikk denne fantastiske sjangsen :blink:

Lykke til videre med Era!

Skrevet

Nydelig historie :icon_redface:

Du må legge ut bilder av prinsessa di!

Til tross for alt ekstra arbeidet med en omplasserings hund, så føles det godt å hjelpe de.

Skrevet

Tusen takk for alle kommentarene :9 er så artig å fortelle historien til folk som bryr seg!

vil nok alltid skaffe meg omplasseringshunder!

Bilder kommer så fort jeg har bedre tid.

det ble aldri veterinær av meg da.. (mange som er lit skuffa der) men jeg studere naturopati nå, ernæring og alternativ behnadling på folk. Har mange venner som studerer veteropati, alternativ behandling på dyr! For alle som kunne tenkt seg veterinær, men ser litt mørkt på å komme inn, eller flytte til utlandet er det et kjempealternativ! har veldig lyst til å ta det sjøl, men det ble folk i første omgang.

Era er nok kjempeheldig, ingen tvil om det. men jeg er like heldig! :icon_redface: som alle hundeeiere veit, vår egen hund er den mest fantastiske.. så jeg skal ikke overddrive her. men jeg føler meg litt forelska i henne.. :blink:

Skrevet

Det er alltid godt å lese slike historier. Men å gå og skulle "velge" på den måten må være ille, når du vet hva alternativet er. Du hadde jo utrolig flaks med valget; at hun har tilpasset seg så bra.

Det er rare greier, dette hvordan folk klarer å dumpe hunder de liksom skal ha vært glad i - det skjer overalt. Jeg kom helt tilfeldig innpå en side, på jakt etter noe helt annet, der det var engelske omplasseringshunder (det store hundeelskerlandet England liksom). Det er rart hvordan ting kan appellere... hadde det ikke vært for at to hunder er nok, så ble jeg helt rørt da jeg leste om disse to her (http://www.dogpages.org.uk/forums/index.php?showtopic=160081&st=0)

Lykke til med hunden din, håper å se bilder da :lol:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...