Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du noe kallenavn?


Maria

Recommended Posts

Skrevet

Inspirert fra hundenavntråden, så spør jeg dere sonenmedlemmer.. Har dere noe kallenavn/klengenavn? I så fall, hvorfor? Hva betyr det? Hvem kaller deg det?

Interessant å høre hva dere svarer :lol:

Selv blir jeg ikke kalt så mye, men har kallenavn inad i familien.

Farmor kaller meg "Mia". Det har hun alltid gjort, og jeg liker det godt. :P Spesielt fordi hun er fra Finmark, og sier det på en veldig "søt" måte. "heeeei miiia".. hehe

Pappa kalte meg "snoodledoodle" da jeg var liten, hvorfor vet jeg ikke helt. Han syntes vel det var et kult kallenavn :P

Mamma kalte og kaller meg fortsatt storegull og lillesøss for lillegull. Hehe. Mødre er liksom sånn.

Ellers har jeg blitt kalt både hyggelige og mindre hyggelige ting i løpet av livet. Blant annet blei jeg kalt "skrivemaskina" da jeg gikk på barneskolen, fordi jeg snakket så mye.

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Jeg blir kalt Aya av venner og bekjente, og også lærere fra videregående:) Pappa og hans familie kaller meg Mossa, uvisst hvorfor *flir*.

Guest Christine
Skrevet

Tja, har ikke noe spesielt kallenavn, men får stadig høre "blondie" <_<

Skrevet

Mamma kalte meg Nuffa da jeg jeg var lita(hun kan finne på å gjøre det enda og). Og en av lillebrødrene mine kalte meg Nanna før han lærte seg å si Tonje.

Skrevet
Tja, har ikke noe spesielt kallenavn, men får stadig høre "blondie" <_<

Føler meg litt hjemme der ja.... <_<

Blir mye Kath fordi Kathrine liksom blir for langt, hehe..

Ellers er faktsik sjefstøs nye brukt (og jeg er kresen som fy liksom, så skjønner ikke hvordan jeg fikk det)

Skrevet

Åh.. Blondie..Hørt det før liksom.. :P

Også har jeg blitt kalt struts i alle år.. Folk ser ut til å synes at struts og etternavnet mitt (Durucz) likner veldig. Likheten kan jeg ærlig talt ikke se selv. Forøvrig uttales etternavnet (på norsk vel og merke) duruts. På orginalspråket uttales det dorotsj. :P

Skrevet

Har vel faktisk ingen typiske kallenavn. Men noen har bare kalt meg f.eks Mokka, mokkilene (er leenge siden, men nabogutten klarte ikke si navnet mitt).

Men kan egentlig ikke si jeg blir kalt noe annet enn Monica nå.

Skrevet
Tja, har ikke noe spesielt kallenavn, men får stadig høre "blondie" <_<

Blondie får jeg også høre, selv om jeg ikke er blond i det hele tatt <_<

Ellers så kaller noen meg for giggi, eller kara. Giggi kommer av Wigdis, Wiggi, Giggi. Og Kara kommer fra Karina.

Skrevet
Har vel faktisk ingen typiske kallenavn. Men noen har bare kalt meg f.eks Mokka, mokkilene (er leenge siden, men nabogutten klarte ikke si navnet mitt).

Men kan egentlig ikke si jeg blir kalt noe annet enn Monica nå.

JO! MONSEN!

Jeg blir forøvrig kalt Lill, og heter noe annet...

Skrevet
Nei :P Lillian Marie... Men siden jeg ikke er en 80 år gammel dame ble det Lill.

Tuller du???? :P

Alltid trodd du het lill pluss et annet navn (vet ikke hvorfor jeg har forestilt meg et mellomnavn).

Skrevet

Næmmen, jeg har også alltid sett for meg at Lill heter bare Lill. Moro :P

Jeg kalles vel egentlig bare Anette jeg. I den gamle vennekretsen gikk jeg som Peers av en eller annen grunn (derav det forrige nicket), men nå er det bare Anette som brukes.

Skrevet

Kallenavnet mitt er Tasselabb ..

Venninde av meg som ga meg det, siden yndlingsfiguren min i Harry Potter er Sirius/Tasselabb. Hun har selv fått seg nytt, det er *haha* "Labrotta". (ikke spør hvorfor, jeg gidder ikke å ramse opp alt det som er feil med blodet hennes..)

Skrevet

Jeg blir kalt Villdings, og de typiske mamma klengenavnene: Pusen min, storegull og Pilifi (haha :P) Da jeg var liten kalte pappa meg Fumitaka og Lulu. Ehm, neida foreldrene mine har ikke fantasi...

Av venner blir jeg noen ganger kalt kinderegg (brunette utenpå blond inni) Men jeg føler meg ikke blond, så det så...

Skrevet

Jeg blir kallt Mara, Pusa, Mira..

Tidvis også Linni etter en ikke så sjarmerende fru Meister. Historinen der er vel at jeg har samme mellomnavn som en annen puppedame (Lene Alexandra) desverre, og linken ble gjort av en småfull venninne.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...