Jump to content
Hundesonen.no

Curly Coated Retriever


charlotte

Recommended Posts

Er det noen her som har curly coated retriever? Lurer på hvorfor ikke denne rasen er like populær som de andre retrieverrasene.. Det sies at de begynte å få litt for hard munn (ved apportering på jakt) og at de derfor ble litt upopulære en stund for mange år siden, men dette kan vel ikke henge igjen? Jeg synes de er så fine :P

Link to comment
Share on other sites

Er det noen her som har curly coated retriever? Lurer på hvorfor ikke denne rasen er like populær som de andre retrieverrasene.. Det sies at de begynte å få litt for hard munn (ved apportering på jakt) og at de derfor ble litt upopulære en stund for mange år siden, men dette kan vel ikke henge igjen? Jeg synes de er så fine :P

Jeg liker også denne rasen godt, men vet ikke hvorfor det ikke er så mange av dem?

På klinikken her om dagen hadde vi inne en Chesapeake Bay Retriever, den var fin, men vet du noe om den rasen? Har hørt at den har litt skarpere gemytt?

Link to comment
Share on other sites

Vil tro at størrelse, aktivitetsbehov og rykte for å være "vanskeligere" (mer vakt og mer egenrådig) enn de andre retrieverne teller negativt. Der curlyen skiller seg fra de andre er nok for det store flertall av retrieverkjøpere ikke positive egenskaper. Det hjelper vel heller ikke på at det ikke er mange oppdrettere og dermed vanskelig å få valp. At den er så sjelden gjør jo også at man er litt usikker. Kjøper du en labrador vet du jo lettere hva du får :P

Kanskje er det også endel som meg, som finner golden, toller, labradoren og flaten penere. Chesapeake og curly er i mine øyne ikke i nærheten av de andre utseendemessig.

Link to comment
Share on other sites

Jeg liker også denne rasen godt, men vet ikke hvorfor det ikke er så mange av dem?

På klinikken her om dagen hadde vi inne en Chesapeake Bay Retriever, den var fin, men vet du noe om den rasen? Har hørt at den har litt skarpere gemytt?

Det er alltid en eller to chesapeak'er på jaktprøver, og de virker ganske førerorienterte og kontaktsøkende. De er jo digre da! Aner ikke noe om gemyttet..

Traff disse to på Haslemoen i fjor på dobbel jaktprøve:

ches.jpg

Link to comment
Share on other sites

Jeg titta på Chessien for en del år tilbake siden. Var bl.a. på en spesialutstilling i Sverige, og fikk sett mye hunder. Trur det er så lenge siden som 1995 eller 1996 faktisk, så rasen kan jo ha forandra seg veldig siden det.

Intrykket jeg satt igjen med møtet etter 50+ chessier i de årene, var at de jamt over hadde et veldig godt gemytt. Tilgjengelige og trivelige. Kan ikke huske en eneste nervøs hund faktisk, selv om det var et par hunder der som var berørt på skudd. Men jeg hadde også inntrykket av at de er noe skarpere enn andre retrievere. De voktet tingene sine eks noe mer enn jeg var vant til med de hundene jeg omgikk da (for det meste bruksraser).

Men blir det retriever i hus her noen gang, så er jeg ikke i tvil om hvilken rase... :P

Link to comment
Share on other sites

Jeg SKAL ha curly som "maskot-hund" en gang. ;)

Mitt inntrykk av curlyen er at den selvsagt er en retriever på veldig mange måter - den er trygg, relativt førerorientert osv. Men de er også hakket mer reserverte enn f.eks. labrador. For all del, de elsker mennesker - mennesker den kjenner og mennesker som er hundevante og kan å oppføre seg rundt hunder, men de har kanskje ikke det behovet for å hilse på alle og enhver som det en del labradorer og goldens kan ha. På mange måter tror jeg curlyen kan egne seg i trening, men man må nok ha en god porsjon tålmodighet da de er litt mer .... tja, vimsete blir kanskje riktig ord å bruke? Jeg har passet en curly noen ganger, og hun er en fantastisk kul hund - sosial, glad, søt og stabil - men hun var langt ifra så lett å forsterke som f.eks. Tinka (men hun går jo gjennom ild og vann for en tørrfôrbit, så det trenger ikke nødvendigvis å si så mye). Jeg vil tro en curly egner seg godt i f.eks. spor- og søksarbeid, men det er kanskje ikke helt det man satser på om man vil ha en LPCH.

Link to comment
Share on other sites

Ut i fra de curlyene jeg har møtt i retrieverklubben, så er det en roligere retrieverrase enn de andre.

De skiller seg litt ut ift det å være mer selvstendig og sta "jada jeg kommer snart, skal baaare..."

Arbeidskapisete har ikke jeg sett så mye til, de jeg kjenner er familie-/turhunder, et par trener blodspor med varierende resultat.

Noen av de jeg har møtt har hatt et ganske sterkt vaktinnstinkt og vært hakket for skarp, etter min smak ihvertfall.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har en curly og følte derfor jeg MÅTTE svare på denne linken!

Personlig ville jeg, uten den minste betenksomhet, kunne anbefale en curly både som familiehund, men også trenings/konkurranse hund. (Må selvfølgelig velge kennel og linjer etter bruksområdet som man nå må mad flere av retrieverrasene.

Forskjellen på curlyen kontra de andre retrieverrasene er mange, og kommer helt ann på hvilken retrieverrase en sammenlikner med!

Noen av missforståelsene ang rasen: at de er harde i munnen, noe skarpere og mer vaktsomme i gemytt samt vanskelige å trene kan jeg slå døde med en gang!

Som med alle andre raser kommer trenbarhet mye i hvilke metoder man benytter, hvilke forsterkere en klarer å finne samt hvor mye erfaring en har med trening av hund. Jeg er enig i at dersom målet er å oppnå tittelen LpCh er det nok andre raser som en lettere kan komme seg i mål med, hunder mer høyere "turtall" som de typiske gjeterhundene. (curlyen er jo tross alt en stor hund og krever derfor litt lengre tid enn feks borderen til å reagere på en dekk under innkalling etc)

Er målet derimot å trene samt starte, lære masse om hund, ha en ukomplisert hund i hverdagen og en alle tiders tur kompis vil jeg anbefale curlyen på det sterkeste.

Dette er en artig hund å trene, den stiller derimot krav til deg som fører (dette er en hund som ikke finner seg i hva som helst - der det er opp til fører å gjøre treningen til dagens høydepunkt!). Min erfaring er at de ikke er så vaktsomme som man ofte hører, men heller "uinterresert" i fremmede man møter på gaten etc.

Besøk i hjemmet blir derimot tatt meget godt imot med viftende hale.

Jeg har startet på jaktprøve 2 ganger og begge gangene fått tilbakemeldinger på meget godt og mykt bitt. Tror mye av den "hard i munnen" problematikken kommer av både innlæring, men også stress/forventning. Syntes ofte å se at det er hunder med høyt stressnivå på trening og prøver som ofte knekker vildtet. Passivitetstrening og trening på selvkontroll er kanskje nøkkelord her??

Jeg trener og starter selv LP og vil så absolutt anbefale curlyen som brukshund, ikke bare som Maskott..... syntes den er for elegant, stolt og høyreist for det!

Link to comment
Share on other sites

Moro å høre at det faktisk er bare et "dårlig rykte" at den er hard i munnen. For jeg synes curlyer er kjempefine, og jeg driver kun med jakt så det måtte jo vært en hund med godt utgangspunkt for jaktprøver osv. Finnes det noen curlyer som er NJCH i Norge? Er det jaktlinjer på disse i Norge eller må man over grensa?

Legg inn bilde av din da :-D

Link to comment
Share on other sites

Det er pr. idag ingen oppdrettere i Norge som avler RENE jaktlige egenskaper, da må du såvidt jeg vet over grensa. (??)

Dette er kanskje ikke så rart da retrieverjakt miljøet i Norge ikke er så altfor stort i utgangspunktet, og da det er svært få som starter med Curly. Som du vet er jakt labbene og flattene overrepresentert i forhold til de andre retrieverene. Dette er derimot trist da Curlyen både innehar brains AND beauty!

I Sverige er det flere jakt championer av rasen Curly, noe som beviser dette!

Vil du se bilder kan du gå inn på min blogg

Prøver å få lagt ut noen videoer der nå, men youtube er tydeligvis ikke i humør idag :)

Link to comment
Share on other sites

Curlyen er helt nydelig, og det er chessien også! *sukk* :blink:

De er veldig spesielle. Holder likevel en knapp på tolleren jeg da..

Kjempefint bilde, Charlotte..

(og jeg endte opp med terrier ..?)

Link to comment
Share on other sites

Det er alltid en eller to chesapeak'er på jaktprøver, og de virker ganske førerorienterte og kontaktsøkende. De er jo digre da! Aner ikke noe om gemyttet..

Traff disse to på Haslemoen i fjor på dobbel jaktprøve:

ches.jpg

På kursene jeg har gått og treningene jeg går på er det en chesapeak. Tror den er 6 mnd, men den har en helt super kontakt når den går "fot" feks. Virker veldig førerorientert og bra oppdratt. Har møtt den på tur ett par ganger også. Da virker den vertfall kjempeivrig. :blink: Ikke så rart siden det bare er valp enda da men. Virker som en super hund. :blink:

Curlyen har jeg sett lite til egentlig. Kun utstilling. Men som de andre retriverene - flotte hunder!

Link to comment
Share on other sites

Tenkte jeg skulle legge ut et bilde av min også.. for jeg er jo selvfølgelig HELT enig med Izzibelle:

curly coated retrieveren er den desidert vakreste av retrieverne

Prøvde å laste opp bilde som vedlegg, men det fungerer kanskje ikke?? MÅ jeg ha en URL-adresse??

Går det ikke ann å laste opp bilder fra egen maskin?

Mvh

Link to comment
Share on other sites

  • 4 weeks later...
Det er pr. idag ingen oppdrettere i Norge som avler RENE jaktlige egenskaper, da må du såvidt jeg vet over grensa. (??)

Dette er kanskje ikke så rart da retrieverjakt miljøet i Norge ikke er så altfor stort i utgangspunktet, og da det er svært få som starter med Curly. Som du vet er jakt labbene og flattene overrepresentert i forhold til de andre retrieverene. Dette er derimot trist da Curlyen både innehar brains AND beauty!

I Sverige er det flere jakt championer av rasen Curly, noe som beviser dette!

Vil du se bilder kan du gå inn på min blogg

Prøver å få lagt ut noen videoer der nå, men youtube er tydeligvis ikke i humør idag :)

kjempefin hund du har :)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...