Gå til innhold
Hundesonen.no

Lar dere barna være alene med hunden?


LeneG

Recommended Posts

Skrevet
Synes det har vært mye diskusjon om hund og barn her.

Tar derfor opp dette i en egen tråd.

Det virker for meg som om "familiehunden" snart er saga blott.

Hvis man skal ha en hund i huset er man visst hjernedød

om man skulle la den komme i nærheten av barna.

Hunder skal være forbeholdt mennesker uten barn eller

være fysisk avsperret fra dem.

Dette er kanskje å ta litt hardt i men jeg blir fryktelig

provosert av å bli beskyldt for barnemishandling fordi hunden vandrer

fritt iblant oss her hjemme.

Jeg tror at endel enkelthendelser rundt om i verden og spesielt Amerika

og England har gjort alle helt tussete.

At hunder som eierne bedyrer er såååå snille men alikevel dreper, setter standaren

for den normalt trygge "familiehunden" vi har hjemme i stua.

Hadde vært interessant å vite hva dere gjør.

Har dere hunden sammen med barna?

Hvis ikke, hva gjør dere for å skille dem og hvor mye passer dere på?

Selvom man har den snilleste, kosete familiehunden, burde man ikke la ett barn være alene med en hund..

Hund er en hund uansett hvordan vi mennesker ønsker at de skal være ett praktekemplar av ett eller annet

de flerste barn har blitt bitt eller drept når de er alene med hunden.. sier vel sitt

hunden ser ett lett bytte..

Skrevet
Hehe.. ja, jeg ser nå at dette kom uheldig ut. Det jeg forsøkte å få frem er at man kommer til et punkt hvor en kan se mer eller mindre hva som bor i både hund og barn (9 år som sagt) og ikke minst, dem imellom. Dette ser en jo mens man iaktar og følger med samspillet dem imellom. Det har tatt tid før jeg har følt at jeg kunne ta en dusj uten å måtte putte pelsen i ett rom og tøtto i et annet. Men nå har den tiden kommet. Og nei, jeg er ikke for at ved en hvis alder, så kan man automatisk la dem være alene sammen.

Jeg har brukt tid på å finne ut hvor mye og når akkurat mitt barn og akkurat min hund kan være sammen. Andre får kjenne seg frem med sitt eget.

Ja, det er klart. Man ser an sine egne barn og egne hunder til en viss grad. Men sånn som jeg leser disse diskusjonene, så virker det jo som at man ikke kan ha et forhold til hund om man ikke får være alene med den, og jeg skjønner ikke helt det. Jeg tror at jeg har hatt så barnevennlige hunder nettopp fordi at de aldri har måtte si fra på noe vis, jeg har alltid vært der og gjort det for dem. Jeg tror og at jeg har så hundevennlige barn fordi at jeg faktisk har vært der og hatt kontrollen, og mast om at de skal respektere, forstå og behandle bikkjene ordentlig - de er ikke leketøy!

Jeg har vokst opp med hund selv som ikke var spesielt barnevennlig - sannsynligvis fordi han ikke ble behandlet med den respekten han fortjente av oss barna - og det var ikke spesielt koselig å ha hund. Jeg foretrakk faktisk nabolagets hunder fremfor han.. Jeg har gått inn for å ikke lage sånne hunder av mine, og jeg føler at det har jeg klart! Jeg vil ikke ha en hund som "sier ifra", når alt jeg trenger for å unngå det, er å VÆRE der. Jeg sier fra her, det er jeg som bestemmer, diktatorwannabe og sjefen i huset som jeg er.

Totalt OT, men - første gangen jeg var hjemme alene en hel dag var den gangen jeg var 5,5 år og BLÅNEKTET å gå på "seksårsen" hvorpå pappa spurte om jeg bare skulle være hjemme hele dagen, da - og jeg svarte ja. Jeg overlevde det også, til tross for alle de skumle kjøkkenknivene og fyrstikkene jeg kunne ha funnet på å leke med - men greia er kanskje at pappa skjønte at jeg ikke kom til å leke med det?

Okay, jeg skal ikke si hva jeg tenker om foreldre som gjør sånt, men det hadde bare ikke skjedd her! For det første så er en femåring for liten til å være alene, for det andre så er en femåring for liten til å bestemme hva de skal gjøre sånn helt på egenhånd - og hadde min unge oppført seg sånn, så hadde jeg båret den i bilen og kjørt den på sekårsen allikevel.. Det er JEG som bestemmer her, ikke en liten drittunge på 5 som slår seg vrang..

EDIT: Jeg kjenner jeg blir litt irritert her! Nei, hunder ser sjeldent på barn som BYTTE, det er stort sett ikke MAT som er grunnen til at barn blir bitt. Det er som regel enten lek som har blitt for heftig, eller en reaksjon på ei grense som har blitt krysset. Helt greit at hunden er rovdyr altså, men ikke engang dens ville slektninger ulven har mennesker på matseddelen, så jeg tviler sterkt på at bittskader hos barn skyldes at hunden egentlig ville ha middag...

Skrevet

Jeg er helt enig med 2ne.

Har ikke barn selv, men når den tiden kommer så skal de ikke være alene uten tilsyn.

Helt enig med 2ne at det er vi som eiere som skal si fra og ikke hunden. Hunder er ikke leketøy og som Loke sier, barn kan fort bli monstre og gjøre ting de ikke burde ( som eks med gråpus ). Derfor skal de ikke være alene etter mitt syn.

Skrevet

Brødrene mine på 10 og 13 er hjemme alene med hunden min på 2 timer hver dag i hverdagen.

De har så og si vokst opp med Teddy, så jeg bekymrer meg ikke ..

Men jeg hadde aldri latt et fremmed barn være alene med ham, for jeg har egentli ikke peiling på hvordan han hadde reagert.. så Nei, jeg hadde ikke latt barn å hund vært alene hvis det var et fremmed barn..

Men, jeg har hatt ansvar for hunden min alene siden jeg fikk ham da jeg var 9.

Og sitter igjen med masse erfaringer osv.. jeg lærte hvordan jeg skulle behandle hunden helt selv..

( vi hadde en tibbe på prøve før vi skaffet oss hund, så vi kunne se hvordan det gikk ) ..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...