Gå til innhold
Hundesonen.no

Lar dere barna være alene med hunden?


LeneG

Recommended Posts

Synes det har vært mye diskusjon om hund og barn her.

Tar derfor opp dette i en egen tråd.

Det virker for meg som om "familiehunden" snart er saga blott.

Hvis man skal ha en hund i huset er man visst hjernedød

om man skulle la den komme i nærheten av barna.

Hunder skal være forbeholdt mennesker uten barn eller

være fysisk avsperret fra dem.

Dette er kanskje å ta litt hardt i men jeg blir fryktelig

provosert av å bli beskyldt for barnemishandling fordi hunden vandrer

fritt iblant oss her hjemme.

Jeg tror at endel enkelthendelser rundt om i verden og spesielt Amerika

og England har gjort alle helt tussete.

At hunder som eierne bedyrer er såååå snille men alikevel dreper, setter standaren

for den normalt trygge "familiehunden" vi har hjemme i stua.

Hadde vært interessant å vite hva dere gjør.

Har dere hunden sammen med barna?

Hvis ikke, hva gjør dere for å skille dem og hvor mye passer dere på?

Selvom man har den snilleste, kosete familiehunden, burde man ikke la ett barn være alene med en hund..

Hund er en hund uansett hvordan vi mennesker ønsker at de skal være ett praktekemplar av ett eller annet

de flerste barn har blitt bitt eller drept når de er alene med hunden.. sier vel sitt

hunden ser ett lett bytte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe.. ja, jeg ser nå at dette kom uheldig ut. Det jeg forsøkte å få frem er at man kommer til et punkt hvor en kan se mer eller mindre hva som bor i både hund og barn (9 år som sagt) og ikke minst, dem imellom. Dette ser en jo mens man iaktar og følger med samspillet dem imellom. Det har tatt tid før jeg har følt at jeg kunne ta en dusj uten å måtte putte pelsen i ett rom og tøtto i et annet. Men nå har den tiden kommet. Og nei, jeg er ikke for at ved en hvis alder, så kan man automatisk la dem være alene sammen.

Jeg har brukt tid på å finne ut hvor mye og når akkurat mitt barn og akkurat min hund kan være sammen. Andre får kjenne seg frem med sitt eget.

Ja, det er klart. Man ser an sine egne barn og egne hunder til en viss grad. Men sånn som jeg leser disse diskusjonene, så virker det jo som at man ikke kan ha et forhold til hund om man ikke får være alene med den, og jeg skjønner ikke helt det. Jeg tror at jeg har hatt så barnevennlige hunder nettopp fordi at de aldri har måtte si fra på noe vis, jeg har alltid vært der og gjort det for dem. Jeg tror og at jeg har så hundevennlige barn fordi at jeg faktisk har vært der og hatt kontrollen, og mast om at de skal respektere, forstå og behandle bikkjene ordentlig - de er ikke leketøy!

Jeg har vokst opp med hund selv som ikke var spesielt barnevennlig - sannsynligvis fordi han ikke ble behandlet med den respekten han fortjente av oss barna - og det var ikke spesielt koselig å ha hund. Jeg foretrakk faktisk nabolagets hunder fremfor han.. Jeg har gått inn for å ikke lage sånne hunder av mine, og jeg føler at det har jeg klart! Jeg vil ikke ha en hund som "sier ifra", når alt jeg trenger for å unngå det, er å VÆRE der. Jeg sier fra her, det er jeg som bestemmer, diktatorwannabe og sjefen i huset som jeg er.

Totalt OT, men - første gangen jeg var hjemme alene en hel dag var den gangen jeg var 5,5 år og BLÅNEKTET å gå på "seksårsen" hvorpå pappa spurte om jeg bare skulle være hjemme hele dagen, da - og jeg svarte ja. Jeg overlevde det også, til tross for alle de skumle kjøkkenknivene og fyrstikkene jeg kunne ha funnet på å leke med - men greia er kanskje at pappa skjønte at jeg ikke kom til å leke med det?

Okay, jeg skal ikke si hva jeg tenker om foreldre som gjør sånt, men det hadde bare ikke skjedd her! For det første så er en femåring for liten til å være alene, for det andre så er en femåring for liten til å bestemme hva de skal gjøre sånn helt på egenhånd - og hadde min unge oppført seg sånn, så hadde jeg båret den i bilen og kjørt den på sekårsen allikevel.. Det er JEG som bestemmer her, ikke en liten drittunge på 5 som slår seg vrang..

EDIT: Jeg kjenner jeg blir litt irritert her! Nei, hunder ser sjeldent på barn som BYTTE, det er stort sett ikke MAT som er grunnen til at barn blir bitt. Det er som regel enten lek som har blitt for heftig, eller en reaksjon på ei grense som har blitt krysset. Helt greit at hunden er rovdyr altså, men ikke engang dens ville slektninger ulven har mennesker på matseddelen, så jeg tviler sterkt på at bittskader hos barn skyldes at hunden egentlig ville ha middag...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med 2ne.

Har ikke barn selv, men når den tiden kommer så skal de ikke være alene uten tilsyn.

Helt enig med 2ne at det er vi som eiere som skal si fra og ikke hunden. Hunder er ikke leketøy og som Loke sier, barn kan fort bli monstre og gjøre ting de ikke burde ( som eks med gråpus ). Derfor skal de ikke være alene etter mitt syn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Brødrene mine på 10 og 13 er hjemme alene med hunden min på 2 timer hver dag i hverdagen.

De har så og si vokst opp med Teddy, så jeg bekymrer meg ikke ..

Men jeg hadde aldri latt et fremmed barn være alene med ham, for jeg har egentli ikke peiling på hvordan han hadde reagert.. så Nei, jeg hadde ikke latt barn å hund vært alene hvis det var et fremmed barn..

Men, jeg har hatt ansvar for hunden min alene siden jeg fikk ham da jeg var 9.

Og sitter igjen med masse erfaringer osv.. jeg lærte hvordan jeg skulle behandle hunden helt selv..

( vi hadde en tibbe på prøve før vi skaffet oss hund, så vi kunne se hvordan det gikk ) ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...