Gå til innhold
Hundesonen.no

Rått kjøtt


C.J

Recommended Posts

Poenget med at sprintere (veddeløp - ikke trekk) fôres på vesentlig mer karbohydrater er at de ikke benytter seg av fettreserver i kroppen.

For alle hunder (sikkert andre pattedyr også) gjelder dette: de første minuttene man er i aktivitet bruker man karbohydrater - veddeløpshunder og trekkhunder, bestemors sofa'pynt' og alle andre). Veddeløpshunder er i ekstrem aktivitet over relativt kort tid - dvs at kroppen vil ikke (under løp iallefall) trenge å benytte seg av evt fettreserver. En sledehund vil etter en viss tid gå over på å benytte fettreservene i kroppen som energikilde. De karbohydratene trekkhundene bruker i starten er i hovedsak (om hunden fungerer som den skal) tilstrekkelig omdannet fra protein (og fett) i glukoneogenesen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget med at sprintere (veddeløp - ikke trekk) fôres på vesentlig mer karbohydrater er at de ikke benytter seg av fettreserver i kroppen.

For alle hunder (sikkert andre pattedyr også) gjelder dette: de første minuttene man er i aktivitet bruker man karbohydrater - veddeløpshunder og trekkhunder, bestemors sofa'pynt' og alle andre). Veddeløpshunder er i ekstrem aktivitet over relativt kort tid - dvs at kroppen vil ikke (under løp iallefall) trenge å benytte seg av evt fettreserver. En sledehund vil etter en viss tid gå over på å benytte fettreservene i kroppen som energikilde. De karbohydratene trekkhundene bruker i starten er i hovedsak (om hunden fungerer som den skal) tilstrekkelig omdannet fra protein (og fett) i glukoneogenesen.

Ja, men så lenge en veddeløpshund får nok næring i sitt vanlige fôr, trenger man ikke å "carbo-loade" den for den ekstremt korte arbeidsøkta på banen. Løpet er over på få sekunder. En jakthund i sesongen trenger langt mer energi enn en løpsmynde som løper to runder på en dag, og neppe jobber mer enn en gang i uka.

Fra "The Science of Excel and Kasco", av Joe Runyan (2001): "[...] we have gone through periods when we thought glycogen loading only, that is the feeding of high carbohydrate rations, which has been popular with human athletes, would benefit dogs. Today we realize that high fat, low carbohydrate diets are actualle better for canine athletes."

Hunder som får "komplette" fôr uten noen variasjon, trenger en seksukers periode for å venne seg til større endringer i maten. Skal man fôre for best mulig styrke og utholdenhet, må man gjøre det på lang sikt. Det hjelper ikke å gi fôr for normalt aktive hunder, og så stappe i dem et eller annet høyenergi-tilskudd i forbindelse med arbeidsøktene. Jeg for min del fôrer sjelden med de samme råvarene flere dager på rad - jeg foretrekker å gi mest mulig variasjon, og jeg øker fettmengden når hundene er mye i aktivitet (eller når det er veldig kaldt).

Hadde jeg hatt jakthunder, ville jeg økt fettmengden i jaktsesongen, men jeg ville startet med både det og den fysiske kondisjoneringen i god tid før sesongen startet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg egentølig helt enig med deg Moghrebi, men... Det karbohydratet som en veddeløpshund bruker det ene minuttet den er i aktivitet kommer IKKE fra reservene i kroppene, men er glukose i blodet. Det er akkurat det samme som gjelder for jakt/trekkhunder den første tiden de er i aktivitet. forskjellen er at veddeløpshunder aldri kommer så lang som at kroppen får omdannet proteiner og fett til karbohydrater under aktivitet.

Jeg vil tro at dersom en hund går ETT løp i uka har det ingen betydning for prestasjonen om den fôret med eller uten karbohydrater. Forskjellene kommer nok hos hunder som trenes hardt daglig og som går tre løp på løpsdager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg egentølig helt enig med deg Moghrebi, men... Det karbohydratet som en veddeløpshund bruker det ene minuttet den er i aktivitet kommer IKKE fra reservene i kroppene, men er glukose i blodet. Det er akkurat det samme som gjelder for jakt/trekkhunder den første tiden de er i aktivitet. forskjellen er at veddeløpshunder aldri kommer så lang som at kroppen får omdannet proteiner og fett til karbohydrater under aktivitet.

Jeg vil tro at dersom en hund går ETT løp i uka har det ingen betydning for prestasjonen om den fôret med eller uten karbohydrater. Forskjellene kommer nok hos hunder som trenes hardt daglig og som går tre løp på løpsdager...

Mine to sloughis er sprintere, og de går løse her på småbruket hvor jeg bor. De løper så mye de måtte orke utpå kornåkeren. Dette er en rase som er sprintjegere, ikke veddeløpshunder, og deres "sprint-rekkevidde" er langt større enn for tradisjonelle veddeløpsmynder. De velger likevel å gi seg etter noen få minutters sprint, for da er de godt fornøyde. Hvis jeg har dem løs på tur, løper de i langt lavere hastighet - nesten så sakte at "ikke-mynder" kunne fulgt dem... :P Og da holder de ut i timesvis.

Forskjellen på kortdistanse-sprint og "tur-løping" er at det første er en såkalt "anaerobisk" aktivitet, mens det andre er en "aerobisk" aktivitet. Sprint (anaerobisk aktivitet) er avhengig av forbrenning av muskel- og lever-glykogen (glukose lagres i musklene og leveren i form av glykogen). Glykogen-lagrene økes ved regelmessig trening, OG man kan også øke dem ved å gi en diett med mye karbohydrat eller fett.

Men, så var det detaljene da... (oversatt fra Sighthounds Afield, side 518):

Forskning utført av Dr. Arleigh Reynolds, Dr. Gregory Reinhart og andre, har vist at hunder som trenes og gis høykarbo-dietter, også brukte opp mer glykogen ved sprinting. De "gikk tom for bensin" og hadde høye melkesyrenivåer. Dette er grunnen til at man ikke skal karbo-pakke sprintere - ja, de vil danne mer glykogen, men de vil også bruke mer glykogen og produsere mer melkesyre.

Forskningen viste at hunder som spiste mye fett, forbrukte glykogen betydelig langsommere. Ved å fôre med mye fett, både under anaerobisk og aerobisk trening, trener man hundens muskler til å forbrenne fett mer effektivt, og til å spare på glykogenlagrene.

Selve treningen i seg selv gir hunden større kapasitet til å lagre glykogen enn både fett- og karbohydratrike dietter, men en fettrik diett gjør hunden i stand til å bruke den lagrede glykogenmengden mer effektivt.

----------

Sprint-hunderaser har betydelig større mengder sprint-muskler (raskt sammentrekkbare muskelfibre) enn "normale" hunderaser. De har også større hjerte og lunger i forholdt til kroppsstørrelsen, og de har mindre fettlagere i kroppen. Dette gjør at det er vanskelig å sammenligne mynder med andre hunderaser når det gjelder optimal fysisk prestasjon.

Den beste måten å holde en sprint-hund i optimal form, er ved å gi en ganske fett- og proteinrik diett, unngå karbohydrater, og trene hunden regelmessig - både i sesongen og ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og alle hunder er anaerobe ved start på aktivitet!

Vi er enige... og jeg skal ikke krangle på at man ikke kan råfôre sprintere, men jeg har lest at prestasjonen på "proffe" sprintere er bedre når de fôres på en diet med karbohydrater. -i motsetning til trekkhunder som presterer mye dårligere når de fôres med karbohydrater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...