Gå til innhold
Hundesonen.no

Rått kjøtt


C.J

Recommended Posts

Poenget med at sprintere (veddeløp - ikke trekk) fôres på vesentlig mer karbohydrater er at de ikke benytter seg av fettreserver i kroppen.

For alle hunder (sikkert andre pattedyr også) gjelder dette: de første minuttene man er i aktivitet bruker man karbohydrater - veddeløpshunder og trekkhunder, bestemors sofa'pynt' og alle andre). Veddeløpshunder er i ekstrem aktivitet over relativt kort tid - dvs at kroppen vil ikke (under løp iallefall) trenge å benytte seg av evt fettreserver. En sledehund vil etter en viss tid gå over på å benytte fettreservene i kroppen som energikilde. De karbohydratene trekkhundene bruker i starten er i hovedsak (om hunden fungerer som den skal) tilstrekkelig omdannet fra protein (og fett) i glukoneogenesen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget med at sprintere (veddeløp - ikke trekk) fôres på vesentlig mer karbohydrater er at de ikke benytter seg av fettreserver i kroppen.

For alle hunder (sikkert andre pattedyr også) gjelder dette: de første minuttene man er i aktivitet bruker man karbohydrater - veddeløpshunder og trekkhunder, bestemors sofa'pynt' og alle andre). Veddeløpshunder er i ekstrem aktivitet over relativt kort tid - dvs at kroppen vil ikke (under løp iallefall) trenge å benytte seg av evt fettreserver. En sledehund vil etter en viss tid gå over på å benytte fettreservene i kroppen som energikilde. De karbohydratene trekkhundene bruker i starten er i hovedsak (om hunden fungerer som den skal) tilstrekkelig omdannet fra protein (og fett) i glukoneogenesen.

Ja, men så lenge en veddeløpshund får nok næring i sitt vanlige fôr, trenger man ikke å "carbo-loade" den for den ekstremt korte arbeidsøkta på banen. Løpet er over på få sekunder. En jakthund i sesongen trenger langt mer energi enn en løpsmynde som løper to runder på en dag, og neppe jobber mer enn en gang i uka.

Fra "The Science of Excel and Kasco", av Joe Runyan (2001): "[...] we have gone through periods when we thought glycogen loading only, that is the feeding of high carbohydrate rations, which has been popular with human athletes, would benefit dogs. Today we realize that high fat, low carbohydrate diets are actualle better for canine athletes."

Hunder som får "komplette" fôr uten noen variasjon, trenger en seksukers periode for å venne seg til større endringer i maten. Skal man fôre for best mulig styrke og utholdenhet, må man gjøre det på lang sikt. Det hjelper ikke å gi fôr for normalt aktive hunder, og så stappe i dem et eller annet høyenergi-tilskudd i forbindelse med arbeidsøktene. Jeg for min del fôrer sjelden med de samme råvarene flere dager på rad - jeg foretrekker å gi mest mulig variasjon, og jeg øker fettmengden når hundene er mye i aktivitet (eller når det er veldig kaldt).

Hadde jeg hatt jakthunder, ville jeg økt fettmengden i jaktsesongen, men jeg ville startet med både det og den fysiske kondisjoneringen i god tid før sesongen startet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg egentølig helt enig med deg Moghrebi, men... Det karbohydratet som en veddeløpshund bruker det ene minuttet den er i aktivitet kommer IKKE fra reservene i kroppene, men er glukose i blodet. Det er akkurat det samme som gjelder for jakt/trekkhunder den første tiden de er i aktivitet. forskjellen er at veddeløpshunder aldri kommer så lang som at kroppen får omdannet proteiner og fett til karbohydrater under aktivitet.

Jeg vil tro at dersom en hund går ETT løp i uka har det ingen betydning for prestasjonen om den fôret med eller uten karbohydrater. Forskjellene kommer nok hos hunder som trenes hardt daglig og som går tre løp på løpsdager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg egentølig helt enig med deg Moghrebi, men... Det karbohydratet som en veddeløpshund bruker det ene minuttet den er i aktivitet kommer IKKE fra reservene i kroppene, men er glukose i blodet. Det er akkurat det samme som gjelder for jakt/trekkhunder den første tiden de er i aktivitet. forskjellen er at veddeløpshunder aldri kommer så lang som at kroppen får omdannet proteiner og fett til karbohydrater under aktivitet.

Jeg vil tro at dersom en hund går ETT løp i uka har det ingen betydning for prestasjonen om den fôret med eller uten karbohydrater. Forskjellene kommer nok hos hunder som trenes hardt daglig og som går tre løp på løpsdager...

Mine to sloughis er sprintere, og de går løse her på småbruket hvor jeg bor. De løper så mye de måtte orke utpå kornåkeren. Dette er en rase som er sprintjegere, ikke veddeløpshunder, og deres "sprint-rekkevidde" er langt større enn for tradisjonelle veddeløpsmynder. De velger likevel å gi seg etter noen få minutters sprint, for da er de godt fornøyde. Hvis jeg har dem løs på tur, løper de i langt lavere hastighet - nesten så sakte at "ikke-mynder" kunne fulgt dem... :P Og da holder de ut i timesvis.

Forskjellen på kortdistanse-sprint og "tur-løping" er at det første er en såkalt "anaerobisk" aktivitet, mens det andre er en "aerobisk" aktivitet. Sprint (anaerobisk aktivitet) er avhengig av forbrenning av muskel- og lever-glykogen (glukose lagres i musklene og leveren i form av glykogen). Glykogen-lagrene økes ved regelmessig trening, OG man kan også øke dem ved å gi en diett med mye karbohydrat eller fett.

Men, så var det detaljene da... (oversatt fra Sighthounds Afield, side 518):

Forskning utført av Dr. Arleigh Reynolds, Dr. Gregory Reinhart og andre, har vist at hunder som trenes og gis høykarbo-dietter, også brukte opp mer glykogen ved sprinting. De "gikk tom for bensin" og hadde høye melkesyrenivåer. Dette er grunnen til at man ikke skal karbo-pakke sprintere - ja, de vil danne mer glykogen, men de vil også bruke mer glykogen og produsere mer melkesyre.

Forskningen viste at hunder som spiste mye fett, forbrukte glykogen betydelig langsommere. Ved å fôre med mye fett, både under anaerobisk og aerobisk trening, trener man hundens muskler til å forbrenne fett mer effektivt, og til å spare på glykogenlagrene.

Selve treningen i seg selv gir hunden større kapasitet til å lagre glykogen enn både fett- og karbohydratrike dietter, men en fettrik diett gjør hunden i stand til å bruke den lagrede glykogenmengden mer effektivt.

----------

Sprint-hunderaser har betydelig større mengder sprint-muskler (raskt sammentrekkbare muskelfibre) enn "normale" hunderaser. De har også større hjerte og lunger i forholdt til kroppsstørrelsen, og de har mindre fettlagere i kroppen. Dette gjør at det er vanskelig å sammenligne mynder med andre hunderaser når det gjelder optimal fysisk prestasjon.

Den beste måten å holde en sprint-hund i optimal form, er ved å gi en ganske fett- og proteinrik diett, unngå karbohydrater, og trene hunden regelmessig - både i sesongen og ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og alle hunder er anaerobe ved start på aktivitet!

Vi er enige... og jeg skal ikke krangle på at man ikke kan råfôre sprintere, men jeg har lest at prestasjonen på "proffe" sprintere er bedre når de fôres på en diet med karbohydrater. -i motsetning til trekkhunder som presterer mye dårligere når de fôres med karbohydrater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...