Gå til innhold
Hundesonen.no

PRA?


Turnip

Recommended Posts

Etter endel veterinærbesøk med synet til Mike så har flere veterinærer mistenk at han kanskje har PRA. Symptomene er at han har store pupiler hele tiden, like store i sterkt lys som i mørket, pupilene er også "grå-aktig", han ser svært dårlig i mørket, dog endel bedre på dagtid. Han ser ikke ting så godt på avstand, men bedre på 1-2 meters hold. Har bestilt time til øyenlysning, men er det den eneste måten å finne ut om han har PRA på? Kan symptomene kanskje tyde på at han har noe ennet?

Kan hunden fungere i det daglige hvis han har PRA? Hvordan kan jeg evt vurdere dette? Blir de alltid helt blinde av PRA?

Har lest litt på nettet om dette, men ikke funnet så veldig mange utfyllende linker om dette.

Generelt er han veldig fin om dagen, rolig på tur, og stresser ikke så mye med passeringer lenger eller bryr seg med alt som er rundt han. Men kan det være fordi han ikke ser alt som er rundt han`??

Ble mange spørsmål her.. Men er litt i villrede ang dette. Vet noen forresten hvor mye en øyenlysning koster?

Takker for alle svar :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sakset dette fra puddelklubbens helsesider:

PRA (PROGRESSIV RETINAL ATROFI:

Symptomene på PRA er at man først merker redusert syn i mørket og etter hvert nattblindhet. Dette kommer av at PRA først affiserer netthinnens staver som er de cellene som oppfatter det svake lyset i skumring og demring, og ellers når lysforholdene er dårlige. Redusert synsoppfatning fører til at øyet prøver å utnytte lyset best mulig ved hjelp av pupilldilatasjon, som betyr at hunden får store pupiller som ikke engang trekker seg sammen i sterkt lys. Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hunden i spesielle lysforhold får skinnende øyne i grønt eller gult. Siste fase i denne utviklingen er blindhet. I tillegg opptrer sekundær katarakt (grå stær), som følge av PRA. Utviklingen av sykdommen etablerer seg med redusert syn mellom 2-5 års alder. Utviklingen til blindhet tar vanligvis 1-3 år, slik at hunden som regel vil bli blind ved 3-8 års alder. PRA medfører ikke smerte eller annet ubehag i øyet. PRA nedarves recessivt og begge foreldrene må være bærere eller syke for at sykdommen skal slå ut. Det finnes ingen behandling for PRA. PRA-hund og kjente bærere skal ikke brukes i avl.

GENTEST PÅ PRCD TYPEN AV PRA:

Man kan nå gjennom OptiGen teste på genet til PRCD typen på PRA .

Testen gir svar på om hunden er fri for, bærer av eller affisert av PRA.

Resultatene er følgende:

Normal/Clear : Fri, kommer ikke til å utvikle PRCD typen av PRA.

Carrier : Bærer, men kommer ikke til å utvikle PRCD typen av PRA.

Affected : Kommer til å utvikle PRCD typen av PRA.

Det er også mye annen informasjon tilgjengelig på nett blant annet her: http://www.poodleclubofamerica.org/health.htm#pra

Mvh LivB

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fungere i det daglige hvis han har PRA? Hvordan kan jeg evt vurdere dette? Blir de alltid helt blinde av PRA?

Enkelt forklart:

PRA er såkalt simpelt ressessivt nedarvet og man trenger genet fra begge foreldre. Du kan si man har to gener av PRA, de ressessive og de dominante. Arver hundet et dominant og et ressessivt gen, blir den bærer men utvikler ikke sykdommen selv, da det dominerende genet styrer over det ressessive. Har hunden arvet to ressessive utvikler den PRA og blir etter hvert helt blind, ja. Dette er også den "eneste" plagen ved PRA, hunden har ikke vondt eller noe.

Lykke til med hunden din...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært borti folk som har blinde hunder som klarer seg utmerket, selv om de må tas visse hensyn til, og andre som har avlivet hunder i ferd med å bli blinde fordi de ble utrygge og viste atferd som begynte å bli ganske utrivelig.

Det som jeg har lest, er vel at det for det første er forskjell på det å være født blind og det å utvikle det - og igjen om hunden utvikler det langsomt (gradvis), eller brått. Så kommer det an på hundens psyke, om den er trygg og stødig og takler å miste en sans, eller om den føler seg mer utsatt. Dette vil kanskje ha noe med hvor man bor også; bor man på en gård der omgivelsene er de samme og det er lite nytt, vil det kanskje være enklere å forholde seg til det enn et bymiljø der det stadig vekk er nye lyder, nye hunder, nye ting. Da tror jeg ansvaret til eier blir veldig stort; man må være fullstendig "garantist" for trygghet i mine øyne.

Så dersom det er PRA, så er det i grunnen bare å vente og se hvordan hunden takler det - og så ta valgene da.

Litt om det å ha en blind hund som jeg fant i forbifarten:

http://www.dummies.com/WileyCDA/DummiesArticle/id-5325.html

http://www.rollingdogranch.org, som er et shelter for handikappede dyr, blant annet hunder. Der står det endel historier om hunder, http://www.rollingdogranch.org/dogs/index.html. Der står det om rottweileren Helen;

"Of all our blind dogs, Helen is the least sure of herself and the most tentative in her movement. She clearly is one of those dogs who went blind as an adult and is still learning to adjust to the darkness. She has both progressive retinal atrophy and cataracts. Her loss of vision is so complete that she can't see shadows or the difference between light and dark. As a result, she is very careful and deliberate in her steps. She almost tip-toes around the house and yard."

Så har du andre som takler ting annerledes: http://www.rollingdogranch.org/dogs/widget.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...