Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruk og kast av hund.


JailyTina

Recommended Posts

Noen bekjente avlivde for kort tid siden hunden sin fordi den var "aggressiv". Dette var en tilsynelatende frisk og rask ung Rottweiler hanhund. En stund før ble han kastrert av samme grunn. Jeg skal ikke dømme folkene for fort ettersom jeg ikke har møtt hunden på en stund, men allikevel begynner jeg litt å lure. Dette var førstegangseiere av hund. Ingen av de virket spesielt interessert i å gjøre annet enn å rusle småturer, la bikkja stå ute i bånd eller inne i bur. En gang var de med oss på trening og lykkeligere hund skal du lete lenge etter. Men nå er han altså tatt av dage, visstnok fordi han viste aggressive tendenser.

Så jeg sitter her og tenker. Dette er den tredje rottisen til førstegangseiere jeg har vært borti som har endt sine dager pga enten stress, "aggresjon" eller andre lignende grunner. Hvorfor søker de ikke hjelp i steden? Når hunden kommer i "tenårene", begynner å teste grenser, prøver å finne sin plass... Hvis hunden blir for mye hund, rett og slett, hvorfor søker de ikke hjelp av mer erfarne? Hvorfor blir det sånn at hunden må bøte med livet?

Jeg prøver å ikke dømme akkurat disse siste for hardt. Som sagt har jeg ikke sett hunden på en stund og det kan godt hende at han har klikka. Men på generelt grunnlag. Når ble det greit å ha en sånn bruk-og-kast mentalitet på dyr?

Jeg er ikke så sikker på om det er bedre å omplassere en hver hund, men det er trist at hundene må betale for eierenes manglende evne til å virkelig prøve, søke hjelp og faktisk sette seg inn i hva det betyr å ha hund... :glare:

Vet ikke om dette egentlig hører hjemme i debattkjelleren, men fant ikke noe bedre sted heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg legger mye av skylden på oppdretteren som gjerne har solgt denne hunden uten å informere om hva dem faktisk kan forvente av hunden.

Men selvsagt kan også kjøperen ha pratet oppdretteren trillrundt, det fins folk som skal begynne ett nytt og bedre liv bare dem får den hunden så skal dem gjøre det og det og det sammen med den. Selvsagt så stemmer alltid dette :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når ble det greit å ha en sånn bruk-og-kast mentalitet på dyr?

Jeg tror faktisk det å prøve å endre atferd på hunder som viser aggressive tendenser er mer nytt enn å bruke avliving som løsning på problemet.

For meg virker hovedproblemet ikke å være at folk i dag lettere kvitter seg med dyr enn tidligere, men at de er altfor raske til å anskaffe seg dem. Banditten er den generelle velstandsøkningen: Flere ser seg råd til å anskaffe stadig flere, større, mer eksotiske og til dels krevende kjæledyr, før det går opp for dem at de mangler kunnskap og interesse for å ta vare på dyret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg legger mye av skylden på oppdretteren som gjerne har solgt denne hunden uten å informere om hva dem faktisk kan forvente av hunden.

Akkurat i dette tilfellet er jeg ikke så sikker på hvor mye kunnskap oppdretteren innehar selv... H*n fremstår som rimelig ensporet og lat når det kommer til hundehold...

Jeg tror faktisk det å prøve å endre atferd på hunder som viser aggressive tendenser er mer nytt enn å bruke avliving som løsning på problemet.

Det er nok sant. Det er jo blitt big business å hjelpe "problemhunder" på rett spor. Allikevel er det mer den "Å nei, denne hunden er gal la oss avlive den og kjøpe ny. Da blir alt bra"-holdningen, som jeg syns mange utstråler, jeg ikke har noe sansen for. Noe som i grunn gjelder det meste her i samfunnet: "Er det ødelagt kjøper vi bare ny"

Jeg syns mange oppdrettere kunne vært flinkere med oppfølging..

Oppdretteren bor ganske nær og har vært "god" støtte for disse eierene. Problemet ligger kanskje i at oppdretteren burdte latt være å drive med avl...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår rottweiler mix ble avlivd pga agressive tendenser.

Hun var verdens flotteste hund med mennesker ,men med hunder var noe helt annet.

Hun var god med mennesker helt til en dag når et familiemedlem gråt fordi hun hadde glefset etter han.

Vi valgte å tro på han selv om han bare var 2 år.

Det viser seg idag at vi tok det riktige valget.

Vetten sa at det var mange rottisser som var agressive og mange hadde blitt avlivd for det.

Etter noe jeg har hørt så var det mange rottweilere som hadde sterk hd-grad.

Også var det få hannhunder som ikke hadde det.

En av de hannhundene som ikke hadde hd var agressiv,de brukte han i hytt og pine selvom han var agressiv,det viktigste var jo å få bort hd.

Etterhvert ble det utrolig mange etterkommere etter han,derfor er så mange rottisser agressive.

Kan hende jeg tar feil,men det er iallefall det jeg har hørt.

Mange oppdrettere driver oppdrett med mottoet bruk og kast.

Altså avle på den,deretter omplassere pga endret livsstil,ikke passer inn i flokken eller andre dumme unnskyldninger.

Hundefrisøren til Zelda sa en gang, en hund til eller fra gjør ingenting,hun beholder alle hundene selvom de ikke kan avles på eller er for gamle.

Det beundrer jeg henne for.

Sånne oppdrettere skulle det vært flere av!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var et ektepar som bodde midt inne i et byggefelt. Og når man gjør det så følger det naturligvis med å ha en sti over hagen, for de som ikke gidder å gå de 7 ekstra meterene rundt. Ekteparet var blitt temmelig leie av at folk gikk over plenen deres. Det de ekteparet gjorde, var å skaffe seg ei bikkje som hadde så langt bånd at den rakk rundt hele hagen. Og den boffet mye og, ei skikkelig vaktbikkje var det. Det ble slutten på stien over hagen, ingen turte gå i nærheten av bikkja, den sto for det meste ute 24/7. Så kom plutselig ekteparet på en genistrek. "Hey, vi kan jo skaffe oss et gjerde!". Joa, gjerdet skaffa det seg noen dager etterpå. Og neste gang jeg gikk forbi, så spurte jeg hvor bikkja var. Jo den var avlivet, sa mannen. "Hvorfor det?" Spurte jeg. Greit nok at den bjeffet å så truende ut, men den var rake motsetningen, snillere og mer hengiven bikkje skal du lete lenge etter. Den gjorde bare det eierne oppmuntret den til. "Nei, den lukta så fælt, pluss at vi har jo ikke egentli bruk for den mer"!

KVALMT! Sa til den mannen akkurat hva jeg mente om han! Glad ble han ikke, men hva kan man forvente? Værste typen mennesker jeg har vært borti!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...