Gå til innhold
Hundesonen.no

Den Gærne Kamphunddama


Mari

Recommended Posts

Det begynner å bli en måned eller to siden nå, men jeg kjenner at dette plager meg voldsomt enda. Så det er vel bare å bite i det sure eplet og krype til korset. Jeg har vært essensen av det jeg ikke ønsker å være. Det som minst gagner meg selv og mine likesinnede. Jeg har vært den Gærne Kamphund Dama.

Det hele startet en nydelig høstmorgen. Jeg og Töddelfnuttet trasker ut av døra med rosenkinn, vett i pannen og stål i bein og armer. Solen skinner, lufta har en anelse skarphet som lover om vakre varme farger, løv og lyng. Vi tripper bortover til parken han pleier å tisse i, trene i og av og til leke i. Dere vet, parken ved fengselet hvor alkisene bor. Alkisene som er snille, greie, fulle, og som av og til får det for seg at de kan snakke russisk. Noe de ikke kan, men som jeg ikke har hjerte til å fortelle dem. De plager meg ikke, jeg plager ikke dem og vi lever i en slags symbolsk symbiose. Dere Oslogjengere kjenner dem vel.

Nok om det.

Så her tusler vi da, midt i Oslos mangfold en deilig høstmorgen. Litt borti den pytelille skogen kan jeg skimte min nabo med RR'en sin og sin utagerende Schäfer. Vi er greie venner vi, selv om jeg en gang var skyld i at hun gikk rett på snørra i hundedritt og mistet husnøklene sine i samme ruke. Hun tok det fint. Jeg liker sånne mennesker.

Uansett. Det er en historie for en annen gang.

Vi trekker oss litt til side, slik at hun ser hvor vi er, og er forberedt på passering. Men så kommer det en liten fysak opp på siden av meg. En Schnauzer, mellom eller dverg, jeg er litt usikker. Men han har satt kursen rett mot oss.

Fnuttegutt er fjortis, og i beste Belgerpiaånd (åh, som hun kommer til å gi meg inn når hun finner ut hvordan rådene hennes ender opp i praksis! *jeg lol'er ved tanken, men tar på flammedrakten*) får han ikke møte andre guttebasser. Jeg har en bullehund. Med testikler. De liker ofte ikke andre testikkelbefengte. Det vil jeg minimere i den grad jeg får til siden han nå er ung, føyelig og mottakelig for manipulasjon. Pluss at Nippledog har en beinskade, og han hadde lekeforbud ved den tiden. Siden jeg ikke hadde et spesielt uttalt behov for at beinet skulle smuldre opp under ham, jeg tror sånt koster endel penger, prøvde jeg da å respektere veterinærens ønsker.

Jeg titter vennlig rundt meg, for å be eieren om å ta hunden i bånd. Men det er jo ingen denne hunden hører til? Jeg må ta feil tenker jeg. Hodet virrer litt så langt det går, og jeg uttaler et muntert "Unnskyld? Kan du kalle inn hunden din?" Men høstbrisen bringer ingen lydbølger tilbake.

Så der står jeg da, med en incoming snikende missil av en kjedepissende og stirrende bustefrans. La oss kalle ham Herr Yppesen. Det passer ham godt, og det blir mer og mer klart for meg der jeg står. 10 meter og counting. Nå må jeg avbryte min egen historie, men det er viktig for å forstå (i den grad det går an) mitt reaksjonsmønster rundt denne høstdagens eskapader. Dette var ikke så lenge siden jeg hadde en kjempefestlig opplevelse med en ilter Engelsk Setter som fant det for godt å gå til fullt frontalangrep på Töddel. Noe han forøvrig angret på fortere enn svint, da Töddel forsvarte seg med nebb og klør. Det var ikke rettferdige lag den dangen. Engelsk Setter lærte nok en lekse. Med dette friskt i minne kjenner jeg at den gode magefølelsen og anelsen om en eksepsjonelt god dag begynner å ebbe sakte men sikkert ut av kroppen. Jeg ytrer igjen en oppfordring til å få hunden i bånd. Og denne gang hører jeg er skarpt svar fra en eier som sikkert er 50 meter unna.

Jeg puster lettet ut. Alle har jo sine stunder hvor man ikke følger med så godt som man skulle, det kan skje den beste. Ingen er ufeilbarlige. Jeg er ikke så sær at jeg ikke kan gi litt slingringsmonn. Jeg er rett og slett ikke den personen, og vi er alle hundemennesker og vi bør støtte hverandre slik at alt blir fint og flott her i verden.

Så Herr Yppesen stopper han. Yay! I en brøkdel av et sekund... *doh!* Han egler seg nærmere, like vennlig som en utsultet kobra. Ready to strike. Øynene slipper ikke Töddel, han tar seg ikke tid til å blunke. Jeg hører en bekymringsverdig murring fra den lille tassens (ikke så veldig) dype brystkasse. Atter en oppfordring til eieren blir stotret ut av min nå begynnende nervøse munn. Muligens var det noe skarpere denne gang. Noe slikt som "Kan du vær så snill ta inn hunden din?? Han kommer ikke i hyggelig ærend, og jeg vil ikke ha noe bråk." Ja, muligens kunne jeg ha føyd på noen utropstegn, men det får så være. Jeg forsøker å male meg selv så hensiktsmessig som det lar seg gjøre. For jeg vet at det dere skal lese framover blir verre.

Tanken på at han går i trynet på Töddel melder seg, og det er nesten som himmelen skygger over. Töddel er stor, Herr Yppesen er liten. Töddel er kamphund, Herr Yppesen har bart. Dette er rett og slett ikke et scenario i min favør!

Innkallingene kommer som perler på en snor fra eieren, noe Herr Yppesen ikke kunne brydd seg mindre om. Han er for opptatt med å stå to meter unna og vise fram tanngarden sin som om Töddel var en tannpleier med skrape og fluorskyll.

Jeg kjenner noe rart og uforklarlig bygge seg opp i meg. Klarer ikke helt å sette ord på det, men munnen gjør det for meg: "Kom og hent bikkja di da! Du bør ikke ha ham løs om du ikke har kontroll på ham!". Jeg begynner å rygge. Herr Yppesen er en anaconda, stiv som en stokk. To meter høy med sine 40 cm pluss i mankehøyde.

Eieren kommer løpende, og klarer akkurat å plukke opp bikkja i halsbåndet idét den tar sats for å kaste seg inn i Töddels hvite halsregion.

Jeg sier igjen, noe innbitt sannsynligvis, "hvis du ikke har kontroll på bikkja di er det dumt å ha den løs" Töddel ser dumt på det lille bustete fråtsende vesenet, helt uanfektet av det meste. Han ække så smart.

Og så klarer karen å prestere å si: "Det er ikke min feil at du har ei aggressiv bikkje!"

Det får da være måte på hvor mye man skal takle med korthåret muskelhund tenker jeg. Men biter det i meg, og bare snur og går videre.

Hva gjør karen? Går ti meter med bikkja i bånd for så å slippe ham igjen. Hvordan vet jeg det? Jeg som nå går frustert og irritert andre retningen? Vel, jeg hører et umiskjennelig Schäferbrøl. Dere har alle hørt dem. Vanvittig mye lyd, men med proosjonalt like lite bak. Snur meg og ser min stakkars nabo som sliter med å holde igjen sin utagerende Schäfer og sin RRtispe som gjerne vil hive seg på.

Og her gikk alt galt.

Jeg tilta. I vinkel. I en skarp nittigradersvinkel møysommelig tegnet opp med en sånn gradedings i plast som vi hadde på barneskolen. Dobbeltsjekket med passer og nitidige kalkulasjoner.

Jeg var som en amerikaner uten anger management, jeg ble essensen av trønder, jeg var fargrik som en regnbue i både tryne og kjeften, jeg sprakk som en lemen. Jeg var sint. Og jeg er flau.

Jeg og Töddelfnutt (yay, løpe! tenker Fnuttet) beiner bort, og ordene fosser ut av kjeften min.

Jeg skal spare dere for utrykkene jeg brukte. De kan få selv den mest harbarkede nordlending til å rødme. Jeg kan bare nøye meg med å si at decibelnivået var høyt. Sonens eminente moderatorer hadde moderert meg sånn at det bare hadde vært artiklene en, ei og et igjen skulle man tro. Og eieren til Herr Yppesen? Vel, han taklet det vel ikke så kjempebra.

Vi var med andre ord tre skrikende mennesker, fulle av piss og eddik som de så elegant sier det. Jeg ble truet med anmeldelse av min aggressive hund (Töddel står fortsatt med sitt sedvanlige vakumhjerneblikk forøvrig), jeg truer tilbake med anmeldelse for brudd på båndtvangsbestemmelsene. Og det hele ender opp med at nabodama faktisk begynner å hause opp Schäferen sin med "Ta'n! Ta'n!". Ikke av de mest konstruktive debattene med andre ord.

Jeg skjønte ganske fort at vi ikke var på vei til en god plass med dette, så jeg tar med meg bikka og går heimat. Ikke lengre med spenst i steget. Rosenkinnene er erstattet med en hissig purpurfarge. Høsten er blitt grå, skitten og glissen. Dagen er ødelagt. Jeg håper bare at det ikke var mange som så meg...

I følge naboen lever Herr Yppesen til å yppe en ny dag. Utagerende Schäfer fikk han ikke til frokost, og det er jo en fin ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om jeg møter ham igjen. Diplomat som jeg normalt sett er, liker jeg å håpe at jeg kan være sindig og heller dele litt kunnskap enn å fly i flint. Men jeg er litt usikker. Jeg har tråkket over streken, og da er det kanskje lett å gjøre det en gang til. Jeg er bare et menneske.

Så jeg beklager. Til alle andre kamphundeiere. Jeg tok et skritt tilbake, og det innser jeg selv. Det skal ikke skje igjen.

Og jeg beklager også til dere andre hundeeiere, jeg satte oss ikke i et godt lys den dagen. Det er ikke til å legge skjul på. Det er ikke morsomt, og jeg legger meg langflat.

Jeg håper dere klarer å tilgi meg. Jeg har mine feil, men alt i alt liker jeg å tro at jeg ender opp på den positive siden av hundeskalaen. Og til mitt forsvar mistet Den Gærne Schäferdama langt mer besinnelsen enn meg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Men skrive det kan du!

Hva med å skrive en bok med tittelen; Töddel

Som handler om alt det Töddel opplever, sett fra hans ståsted og selvfølgelig med masse fine bilder av han.

JEG ville kjøpt boka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener ikke at du har så meget at undskylde for.

Den anden hundeejer lægger ansvaret på dig:

når det er ham der har løs hund

det er hans hund der viser tænder

det er hans hund der ikke er under kontrol

det er ham det ikke har sans for hvordan man gebærder sig når man møder andre på tur med/uden hunde

Hvis du havde været i Danmark, og din hund havde spist den mens den var i snor, så ville det stadig være hans ansvar, da han havde hunden løs, og ikke under kontrol mens din var :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes slettes ikke du har noe å unskylde deg for! Du klarte å holde kontrollen bedre enn de fleste andre hadde gjort. Det høres ut som du prøvde så godt du kunne å handle på rett måte, og at du egentlig klarte veldig fint også..hvem mister ikke besinnelen? av og til da?

Har selv vært borti noe lignende, ikke med en slik hund som du har, men bed en berner hann som egentlig var snill, helt til det kom en liten terriersak å kasta seg i trynet! Der stod jeg med berneren, som hadde klasket den av med labben, og var klar til å ta igjen... terrieren ga seg ikke, og jeg sleit skikkelig...! Heldigvis kom eieren til terrieren å prøvde å kalle den inn, noe som ikke gikk, heldigvis kom eieren til berneren akuratt da, så jeg fikk tak i terrieren og gitt den til eieren..!

Det verste var at jeg og eier ble skjelte ut for å ha en angresiv hund..! Terrieren hadde bitt flere ganger, men berneren hadde ikke noe særlig merker, mens terrieren hadde fått et lite kutt... er jo egentlig ikke rart når man tenker på størrelse forskjellen.

Ja, det var kanskje ikke noe lurt å passe han for eier, men han var borte en halvtime. Men jeg klarte å holde han igjen på en merkelig måte..dette er snart 2år siden vil jeg tro, og jeg er 15år nå og ikke særlig stor akuratt :)

Men pointet mitt var at jeg synes du var veldig flink til å håndtere situasjonen! Og utrolig bra skrevet! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:)

Kjempemessig! Var jo til å stryke med av latter dette...

Og jeg skjønner så godt situasjonen! Har da freaket ut sjøl noen ganger.. (men jeg får jo ikke vært noe så tøft som den Gærne Kamphunddama - må nøye meg med å være "Kjerringa med skrålende klimakteriepølse"..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*Flir* Du er fantastisk dyktig til å skrive! Det finnes dessverre fryktelig mange korttenkte idiotiske hundeeiere der ute, og det går utover ansvarsfulle hundeeiere som deg. Kjempesynd, men sånt må man bare prøve å heve seg over (eh, neste gang iallefall *glise*). Håper du og Nippledog slipper å møte Herr Yppesen m/følge de nærmeste dagene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

....og jeg ler så jeg holder på å dette av stolen her......... Jeg kan bare så levende se for meg synet *hikste*

Bra jobba! Stolt av deg jeg ...... jeg tror jeg liker gærne kamhunddamer *latterkrampe*

(you made my day)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*ler* Veldig bra skrevet! Vi venter spent på bok :)

Det er nå en gang sånn at med visse raser, så får man skylda uansett. Dere hadde uflaks, av 3 hunder tilhørte de 2 som alltid får skylda dere - schæferen og kamphunden (teknisk sett er vel RR-tispa og kamphund, korthåret som hun er), mens lille herr Yppersen er liten, så han er uskyldig samme pokker hvor mye han bråker..

Om det er noen trøst, så ser det ut som du har god tid med Töddel-saken da, han gikk jo ikke i angrepsmodus av lille bartetrynet, ei heller av brøling og skriking (rolige og sindige *kremt* belgere hiver seg gjerne på og "hjelper" til, og da ser det straks verre ut, selv om de ikke er kamphunder). Vi får håpe at han fortsetter sånn, å være vakumhjerne når andre viser muskler - det er det eneste som kan være moro i sånne situasjoner (for min fineste halvulv Gubbelille hadde jo rykte på seg å spise småhunder han, og selv om han syns de var ekle, gjorde han heldigvis aldri noe mer enn å dra opp beina når de løp rundt og gneldra). Vi får krysse fingrene for at han fortsetter å være vakuumhjerne! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*ler* Takk, nå fikk jeg meg en virkelig god latter! Du skriver utrolig bra, og jeg ser hele situasjonen så godt for meg.

Jeg synes virkelig ikke du har gjort noe galt, derimot har jeg fått sansen for gærne kamphunddamer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"..incoming snikende missil av en kjedepissende og stirrende bustefrans..." Fantastisk! *tørker latter-tårene*

Spøk tilside, jeg kjenner meg desverre igjen situasjonen. Det er urettferdig at vi med kraftige, korthårede hunder skal få skylden i møte med andres ulydige kjekkaser. Var Herr yppesen like eplekjekk som her fremstilles er det ikke utenkelig at han selv kunne gjort skade dersom han hadde komt i håndgemeng med en annen liten eller mindre hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei.. Da vet vi at de "små uskyldige hundene" alltid har rett :rolleyes: : De er visst et hakk bedre enn di store, fordi dem er små og gneldrete... De er så dumme at dem ikke vet bedre

En veterinær fortalte meg om hundeskogen.. Aner ikke hvor den er, men ditt skulle hun aldri igjen. Folk bare slapp hundene sine i hytt og vær. Hun kom gående med sin schæfer i BÅND. Plutselig føyk det en liten gneldrebikkje ut av buskene og rett på schæferen. Hvem tror du fikk skylda. Selvfølgelig schæferen. Og vet du hva hu dama sa: Det er jo din feil, for du har jo schæfer.. :) Vet ikke hva ho sa ordrett da, men noe sånt.

Så de som har små gneldrebikkjer, kan slippe hundene hvor som helst og når som helst. Og visst det skulle skje noe så er det de stores feil. Blir jo rasisme i dette hundemiljøet. Gjelder og ha minst mulig hund for å "overleve" :)

*ironi*

BLIR SÅ SUR PÅ FOLK SOM IKKE KAN SE SELV AT DEM TAR FEIL.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:) Sitter på jobb og ler så jeg griner (med dertil undrende blikk fra mine medarbeidere) :) Du skriver utrolig bra, det er alltid kjempegøy å lese om din og Töddels hverdag :)

Og jeg føyer meg til i rekken av de som sier at du ikke har noe særlig å be om unnskyldning for :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fantastisk bra skrevet :) Er så enig med de som mener du bør skrive bok! Dette var virkelig underholdende :) Og jeg må virkelig si at jeg klarte fint å sette meg inn i situasjonen. Jeg hadde nok ikke reagert på noen mildere måte enn deg nei :) Så i mine øyne har du ikke noe å be om unnskyldning for, men tusen hjertelig takk for en herlig historie :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, ja kanskje en bok kunne vært noe. :) Søvnløs som jeg er kan jeg jo like godt gjøre noe konstruktivt om nettene. Töddel har bare bodd her i 4 måneder, men vi har allerede et godt utvalg av underfundige opplevelser. Jeg får hunder som bringer meg inn i de rareste situasjoner, som f.eks da Moshi møtte den lille grisen og vanngeværet.

En bok tror jeg måtte vært om alle mine hunder, selv om Töddel helt klart er den tetteste hittil. :)

Og Belgerpia; thank doG for at jeg slapp å eksponeres for ditt vrede. :) Det hadde kanskje blitt for mye selv for en splitter pine Gæærn Kamphunddame. lol

Takk alle sammen! Godt å høre at jeg tross alt hadde rett i all galskapen. For det var virkelig unntakstilstander i Gamlebyen den dagen. Hva skulle man ha gjort uten selvironi? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg syns du skal be om unnskyldning for:

A. Det er dårlig gjort at enkelte er mer begavede i skrivekunsten enn andre

B. Det er dårlig gjort å underholde folk slik at de brenner ganen på varm te

C. Det er dårlig gjort å bo steder man treffer folk og gale hunder slik at man faktisk får en god historie å fortelle

D. Det er dårlig gjort å kjemme alle hundeeiere under en kam og påstå at de skulle hatt forutsetninger for å oppføre seg normalt.. Dette gjelder spesielt gale schäfer damer..

Men så er du også tilgitt :) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tar eventuellt med meg sovepose for å garantere å stå først i køen når forfatteren signerer boka!! FANTASTISK beskrivelse av en nesten hverdagslig(?) opplevelse. :) Jeg har lest den flere ganger, og den blir ikke dårligere! Fint at du lider av søvnløshet; håper det fortsetter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En veterinær fortalte meg om hundeskogen.. Aner ikke hvor den er, men ditt skulle hun aldri igjen. Folk bare slapp hundene sine i hytt og vær. Hun kom gående med sin schæfer i BÅND. Plutselig føyk det en liten gneldrebikkje ut av buskene og rett på schæferen. Hvem tror du fikk skylda. Selvfølgelig schæferen. Og vet du hva hu dama sa: Det er jo din feil, for du har jo schæfer.. :) Vet ikke hva ho sa ordrett da, men noe sånt.

Bare en liten kommentar til dette (sorry, OT). Hundeskogen er "opplest og vedtatt" et sted hvor vanlige fru hermansen slipper hundene. Alle går løse der, og ikke alle har like god kustus. Det bare "er" sånn. Så det er et sted det er like greit å holde seg unna, eller gå laangt innover der, dersom man ikke er glad i å ha løse hunder flagrende rundt ørene på bikkjedyret.

(OT over)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Og Belgerpia; thank doG for at jeg slapp å eksponeres for ditt vrede. :) Det hadde kanskje blitt for mye selv for en splitter pine Gæærn Kamphunddame. lol

*humre*

Skjønner ikke hva jeg skulle utøse min vrede for *latterkrampe* - det er kunne vært meg liksom ..... lett............... Jeg har trødd en og annen vinterkrig i Sofienbergparken og forsøkt å utøve min egen politikk med dertilhørende avvik fra diverse forsetter osv.

Blant schæfereiere i den parken ble jeg omtalt som "hun gale dama med golden" - og med stikkord som frådende 14 måneder gammel golden, schæfer ute på jakt etter samme golden og ett stykk dame med paraply og kjeftamentet i orden så tipper jeg det kan trigge ett og annet bilde av "noen" som kanskje av og til også sliter pittelitt med selvbeherskelsen i enkelte settinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*humre*

Skjønner ikke hva jeg skulle utøse min vrede for *latterkrampe* - det er kunne vært meg liksom ..... lett............... Jeg har trødd en og annen vinterkrig i Sofienbergparken og forsøkt å utøve min egen politikk med dertilhørende avvik fra diverse forsetter osv.

Blant schæfereiere i den parken ble jeg omtalt som "hun gale dama med golden" - og med stikkord som frådende 14 måneder gammel golden, schæfer ute på jakt etter samme golden og ett stykk dame med paraply og kjeftamentet i orden så tipper jeg det kan trigge ett og annet bilde av "noen" som kanskje av og til også sliter pittelitt med selvbeherskelsen i enkelte settinger.

Du varmer hjertet mitt! Jeg var redd for at min håndtering av dine eminente råd om forebygging av hannhundaggresjon ved å fly i flint muligens ikke ble tatt imot med åpne armer serru. Også Belgerpier har sine skjelett i skapet, og det før Rottiskamphunden kom i hus. Akk o' ve, hvilken dag dette har utviklet seg til å bli! :)

Jeg husker forøvrig når jeg var så heldig å få hilse på deg og Tjukken (?) en gang på utstilling. "Herregud da kvinne! Hils på ham som om han var en hund!". Fantastisk! Definitivt en dame etter min smak. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...