Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Skrevet

Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Skrevet
Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

Jeg gjør det fordi Matmor og mitt egentlige navn blir tungvindt rett og slett. Føler meg ikke som mammaen hans akkurat, men det er en forkortelse for matmor. Hva kaller du deg?

Skrevet
Kaller meg egentlig ikke noe spesielt egentlig :unsure: Jeg er eieren hans ;) .. Jeg EIER han. Mohaha . Tok litt av der ;)

TJa.. Jeg er en Eier :(

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk ;)

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

"Jeg" kanskje? ;)

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Skrevet

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg, meg og min, osv...

Jeg kan vel og kalle meg "mutter'n" men det er vel helst i ironiske beskrivelser av enten meg eller han...

Ellers så kaller jeg han en mammadalt, men utover det tror jeg ikke jeg kaller meg noe i grunn...?

Skrevet
Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Gjør folk det ;) Folk er noen skruller ;) .

Men må også si at jeg bruker navnet HANs også når jeg snakker.. Han forstår jo når jeg snakker til han. Men synes det virker så dumt når folk sier mamma om seg selv til hund..

Er som regel positive ord.. Selvfølgelig snakker jeg med bikkja mi vettu.. men kanskje ikke så ofte som jeg skulle. :( .

Edit: Ja det der matte og Husse. Vi skulle fått noe sånt ;) . Forslag ?

Skrevet

Jeg sier mor jeg, "kom å je mor en suss", "tuillebokken tell mor". Tror de fleste i hundeklubben også bruker mor/mora eller far/farin, men da her vel kanskje endel med dialekt (nordlandsk og trøndersk) og gjøre at vi bruker det istede for mamma kanskje? Uansett, vi bruker mora/farin veldig ofte når vi tøyser om hva hundene tenker/mener om hvor teit/rar/umulig denne mora/farin er, eller om vi forteller hverdagshistorier. Men vi er sikkert både rare og teite hele gjengen. Buster har forresten lært seg forskjell på hvem mor og far er. Vi kan gi han en ting, f.eks et sammenrullet blad, og si at han skal gi den til far (tore) eller mor (meg) og han apporterer ivrig i vei. Han nusser også mor eller far på kommando, sier Tore "gi mor en suss", så løper han til meg og gir meg en suss. De gale har det godt eller? :(

Skrevet

Når Tulla skriver blogg, refererer hun til meg som "mamma", rett og slett fordi jeg, oops; Tulla, ikke gidder å skrive navnet mitt der hele tiden. I tillegg har jeg ingen barn som kaller meg mamma, så det er ikke "opptatt" sånn sett. Jeg synes det er enkelt å skrive det, men det er ikke sånn at når jeg prater med henne, sier jeg "kom og gi mamma suss", da sier jeg "jeg, meg, min, mitt" osv. Det jeg kan irritere meg litt over, er folk som KONSTANT skal snakke FOR hunden sin (eller min). "Jammen, mamma da! Jeg vil ikke komme akkurat nå, jeg holder jo på å snuse på en morsom flekk her. Jeg syns ikke de pølsebitene er så gode, skjønner du, jeg vil heller ha ost, jeg. Oi, nå ble visst mamma litt sint, ja, kanskje jeg skal komme likevel? Eller kanskje jeg skal stikke av? Det er morsomt å bli jaget av mamma, nemlig.." Møtte ei en gang som hver gang hunden min gjorde noe, skulle hun "snakke" for han, og begynte hver setning meg "jammen, mamma...." DET var irriterende, det!

Skrevet

jeg sier komme til mamma ja..

og lars sier komme til pappa...

eller gå å hils på pappa , når lars kommer hjem...er så koselig atte ;)

Nå skal det jo sies at vi har bare de 4bente barna ;)

Men hadde nok sagt det selvom jeg hadde unger...

mamma sier det til sin hund.. hihi ;)

Og hu sier at hunden er søstra vår hihi :)syntes det bare er søtt jeg, viser at den er elsket vertgall :(

Skrevet

Flere eksempler (Dette var gøy ;))

"Kom då gutten min. (eller: kom då Labbetuss)" - Jentå mij(gamle nabohunden) - "hei, ikkje rør."(I stedet for: Mamma sin mat <-eksempelet oppfor her)

Kæ va de? Kæ så sjer? Viss han merke noe liksom. Han gir beskjed om det kommer noen ;)

Og visst æg ikkje gidde meir/ sga sova . Så seie æg bare "Nå må du legga deg/Legg der ner".. gidde ikkje sei mamma er trett, gå å legge seg liksom.

Har masse kallenavn til han da :rolleyes:

Sier Border collie med "babystemme" . Labbetussegutten. Fine gutten. Goe Gutten. Dollen ann va :( . Osvosv

Skrevet

Vi omtaler bisken som det fjerde barnet i huset :( Men bruker aldri mamma/mor/mummy eller pappa/far/daddy eller noe som helst slikt. Bruker "jeg" eller navnet mitt jeg...

Skrevet

Her er det mamma og pappas jente og gutt... :(

Det er har bare kommet automatisk, aldri tenkt over det, faktisk...

Men som de andre sier det er bare for vi ikke har noe kallenavn som i Sverige.. Husse og matte er genialt! :icon_fun:

Skrevet

Hmm...

Jeg sier i grunnen det samme som dere da.. Men på en annen måte:P

-Mammas gutt (ikke det jeg sier)

-Guten miin ;)

- I steden for "gå til far" så sier jeg "Gå å ta ann" :( Han pleier bare å se dumt på meg da men :rolleyes:

Skrevet

Jeg sier ihvertfall ikke mamma hihi! Det blir å strekke det litt langt i mine øyne. Folk for kalle seg og hundene det de vil for meg - det har ingenting å bety.

Jeg kaller meg bare eieren jeg.

Skrevet

heh, det der er jo sånn gubben snakker med bikkja når Bridie reagerer på folk osv "Lurte du på hva damen drev med du da??" "Damen" ser jo rart på han, og lurer på om han er gal.

Jeg omtaler meg selv som "mamma" når jeg skriver i blogg eller annet for Bridie...

Hender jeg sier "finn'n far" evnt bare "finn'n Lars" om Bridie skal finne han.

Lars er nok mer ekstrem på dette en meg utrolig nok.

Snakker jeg selv med Bridie så nevner jeg aldri meg i setninger. Så er nok bare på nett osv jeg bruker meg selv som "mamma".

Der var det nok værre med Buffy... Hu visste godt hvem mamma, pappa, bestemor og bestefar var. OG gjerne da to forskjellige bestemødre og fedre da, ettersom hvor vi var :(

Har nok latt Bridie slippe litt unna dette.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...