Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

Jeg gjør det fordi Matmor og mitt egentlige navn blir tungvindt rett og slett. Føler meg ikke som mammaen hans akkurat, men det er en forkortelse for matmor. Hva kaller du deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaller meg egentlig ikke noe spesielt egentlig :unsure: Jeg er eieren hans ;) .. Jeg EIER han. Mohaha . Tok litt av der ;)

TJa.. Jeg er en Eier :(

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk ;)

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

"Jeg" kanskje? ;)

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg, meg og min, osv...

Jeg kan vel og kalle meg "mutter'n" men det er vel helst i ironiske beskrivelser av enten meg eller han...

Ellers så kaller jeg han en mammadalt, men utover det tror jeg ikke jeg kaller meg noe i grunn...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Gjør folk det ;) Folk er noen skruller ;) .

Men må også si at jeg bruker navnet HANs også når jeg snakker.. Han forstår jo når jeg snakker til han. Men synes det virker så dumt når folk sier mamma om seg selv til hund..

Er som regel positive ord.. Selvfølgelig snakker jeg med bikkja mi vettu.. men kanskje ikke så ofte som jeg skulle. :( .

Edit: Ja det der matte og Husse. Vi skulle fått noe sånt ;) . Forslag ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mor jeg, "kom å je mor en suss", "tuillebokken tell mor". Tror de fleste i hundeklubben også bruker mor/mora eller far/farin, men da her vel kanskje endel med dialekt (nordlandsk og trøndersk) og gjøre at vi bruker det istede for mamma kanskje? Uansett, vi bruker mora/farin veldig ofte når vi tøyser om hva hundene tenker/mener om hvor teit/rar/umulig denne mora/farin er, eller om vi forteller hverdagshistorier. Men vi er sikkert både rare og teite hele gjengen. Buster har forresten lært seg forskjell på hvem mor og far er. Vi kan gi han en ting, f.eks et sammenrullet blad, og si at han skal gi den til far (tore) eller mor (meg) og han apporterer ivrig i vei. Han nusser også mor eller far på kommando, sier Tore "gi mor en suss", så løper han til meg og gir meg en suss. De gale har det godt eller? :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Tulla skriver blogg, refererer hun til meg som "mamma", rett og slett fordi jeg, oops; Tulla, ikke gidder å skrive navnet mitt der hele tiden. I tillegg har jeg ingen barn som kaller meg mamma, så det er ikke "opptatt" sånn sett. Jeg synes det er enkelt å skrive det, men det er ikke sånn at når jeg prater med henne, sier jeg "kom og gi mamma suss", da sier jeg "jeg, meg, min, mitt" osv. Det jeg kan irritere meg litt over, er folk som KONSTANT skal snakke FOR hunden sin (eller min). "Jammen, mamma da! Jeg vil ikke komme akkurat nå, jeg holder jo på å snuse på en morsom flekk her. Jeg syns ikke de pølsebitene er så gode, skjønner du, jeg vil heller ha ost, jeg. Oi, nå ble visst mamma litt sint, ja, kanskje jeg skal komme likevel? Eller kanskje jeg skal stikke av? Det er morsomt å bli jaget av mamma, nemlig.." Møtte ei en gang som hver gang hunden min gjorde noe, skulle hun "snakke" for han, og begynte hver setning meg "jammen, mamma...." DET var irriterende, det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg sier komme til mamma ja..

og lars sier komme til pappa...

eller gå å hils på pappa , når lars kommer hjem...er så koselig atte ;)

Nå skal det jo sies at vi har bare de 4bente barna ;)

Men hadde nok sagt det selvom jeg hadde unger...

mamma sier det til sin hund.. hihi ;)

Og hu sier at hunden er søstra vår hihi :)syntes det bare er søtt jeg, viser at den er elsket vertgall :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere eksempler (Dette var gøy ;))

"Kom då gutten min. (eller: kom då Labbetuss)" - Jentå mij(gamle nabohunden) - "hei, ikkje rør."(I stedet for: Mamma sin mat <-eksempelet oppfor her)

Kæ va de? Kæ så sjer? Viss han merke noe liksom. Han gir beskjed om det kommer noen ;)

Og visst æg ikkje gidde meir/ sga sova . Så seie æg bare "Nå må du legga deg/Legg der ner".. gidde ikkje sei mamma er trett, gå å legge seg liksom.

Har masse kallenavn til han da :rolleyes:

Sier Border collie med "babystemme" . Labbetussegutten. Fine gutten. Goe Gutten. Dollen ann va :( . Osvosv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heh, det der er jo sånn gubben snakker med bikkja når Bridie reagerer på folk osv "Lurte du på hva damen drev med du da??" "Damen" ser jo rart på han, og lurer på om han er gal.

Jeg omtaler meg selv som "mamma" når jeg skriver i blogg eller annet for Bridie...

Hender jeg sier "finn'n far" evnt bare "finn'n Lars" om Bridie skal finne han.

Lars er nok mer ekstrem på dette en meg utrolig nok.

Snakker jeg selv med Bridie så nevner jeg aldri meg i setninger. Så er nok bare på nett osv jeg bruker meg selv som "mamma".

Der var det nok værre med Buffy... Hu visste godt hvem mamma, pappa, bestemor og bestefar var. OG gjerne da to forskjellige bestemødre og fedre da, ettersom hvor vi var :(

Har nok latt Bridie slippe litt unna dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...