Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Skrevet

Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Skrevet
Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

Jeg gjør det fordi Matmor og mitt egentlige navn blir tungvindt rett og slett. Føler meg ikke som mammaen hans akkurat, men det er en forkortelse for matmor. Hva kaller du deg?

Skrevet
Kaller meg egentlig ikke noe spesielt egentlig :unsure: Jeg er eieren hans ;) .. Jeg EIER han. Mohaha . Tok litt av der ;)

TJa.. Jeg er en Eier :(

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk ;)

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

"Jeg" kanskje? ;)

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Skrevet

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg, meg og min, osv...

Jeg kan vel og kalle meg "mutter'n" men det er vel helst i ironiske beskrivelser av enten meg eller han...

Ellers så kaller jeg han en mammadalt, men utover det tror jeg ikke jeg kaller meg noe i grunn...?

Skrevet
Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Gjør folk det ;) Folk er noen skruller ;) .

Men må også si at jeg bruker navnet HANs også når jeg snakker.. Han forstår jo når jeg snakker til han. Men synes det virker så dumt når folk sier mamma om seg selv til hund..

Er som regel positive ord.. Selvfølgelig snakker jeg med bikkja mi vettu.. men kanskje ikke så ofte som jeg skulle. :( .

Edit: Ja det der matte og Husse. Vi skulle fått noe sånt ;) . Forslag ?

Skrevet

Jeg sier mor jeg, "kom å je mor en suss", "tuillebokken tell mor". Tror de fleste i hundeklubben også bruker mor/mora eller far/farin, men da her vel kanskje endel med dialekt (nordlandsk og trøndersk) og gjøre at vi bruker det istede for mamma kanskje? Uansett, vi bruker mora/farin veldig ofte når vi tøyser om hva hundene tenker/mener om hvor teit/rar/umulig denne mora/farin er, eller om vi forteller hverdagshistorier. Men vi er sikkert både rare og teite hele gjengen. Buster har forresten lært seg forskjell på hvem mor og far er. Vi kan gi han en ting, f.eks et sammenrullet blad, og si at han skal gi den til far (tore) eller mor (meg) og han apporterer ivrig i vei. Han nusser også mor eller far på kommando, sier Tore "gi mor en suss", så løper han til meg og gir meg en suss. De gale har det godt eller? :(

Skrevet

Når Tulla skriver blogg, refererer hun til meg som "mamma", rett og slett fordi jeg, oops; Tulla, ikke gidder å skrive navnet mitt der hele tiden. I tillegg har jeg ingen barn som kaller meg mamma, så det er ikke "opptatt" sånn sett. Jeg synes det er enkelt å skrive det, men det er ikke sånn at når jeg prater med henne, sier jeg "kom og gi mamma suss", da sier jeg "jeg, meg, min, mitt" osv. Det jeg kan irritere meg litt over, er folk som KONSTANT skal snakke FOR hunden sin (eller min). "Jammen, mamma da! Jeg vil ikke komme akkurat nå, jeg holder jo på å snuse på en morsom flekk her. Jeg syns ikke de pølsebitene er så gode, skjønner du, jeg vil heller ha ost, jeg. Oi, nå ble visst mamma litt sint, ja, kanskje jeg skal komme likevel? Eller kanskje jeg skal stikke av? Det er morsomt å bli jaget av mamma, nemlig.." Møtte ei en gang som hver gang hunden min gjorde noe, skulle hun "snakke" for han, og begynte hver setning meg "jammen, mamma...." DET var irriterende, det!

Skrevet

jeg sier komme til mamma ja..

og lars sier komme til pappa...

eller gå å hils på pappa , når lars kommer hjem...er så koselig atte ;)

Nå skal det jo sies at vi har bare de 4bente barna ;)

Men hadde nok sagt det selvom jeg hadde unger...

mamma sier det til sin hund.. hihi ;)

Og hu sier at hunden er søstra vår hihi :)syntes det bare er søtt jeg, viser at den er elsket vertgall :(

Skrevet

Flere eksempler (Dette var gøy ;))

"Kom då gutten min. (eller: kom då Labbetuss)" - Jentå mij(gamle nabohunden) - "hei, ikkje rør."(I stedet for: Mamma sin mat <-eksempelet oppfor her)

Kæ va de? Kæ så sjer? Viss han merke noe liksom. Han gir beskjed om det kommer noen ;)

Og visst æg ikkje gidde meir/ sga sova . Så seie æg bare "Nå må du legga deg/Legg der ner".. gidde ikkje sei mamma er trett, gå å legge seg liksom.

Har masse kallenavn til han da :rolleyes:

Sier Border collie med "babystemme" . Labbetussegutten. Fine gutten. Goe Gutten. Dollen ann va :( . Osvosv

Skrevet

Vi omtaler bisken som det fjerde barnet i huset :( Men bruker aldri mamma/mor/mummy eller pappa/far/daddy eller noe som helst slikt. Bruker "jeg" eller navnet mitt jeg...

Skrevet

Her er det mamma og pappas jente og gutt... :(

Det er har bare kommet automatisk, aldri tenkt over det, faktisk...

Men som de andre sier det er bare for vi ikke har noe kallenavn som i Sverige.. Husse og matte er genialt! :icon_fun:

Skrevet

Hmm...

Jeg sier i grunnen det samme som dere da.. Men på en annen måte:P

-Mammas gutt (ikke det jeg sier)

-Guten miin ;)

- I steden for "gå til far" så sier jeg "Gå å ta ann" :( Han pleier bare å se dumt på meg da men :rolleyes:

Skrevet

Jeg sier ihvertfall ikke mamma hihi! Det blir å strekke det litt langt i mine øyne. Folk for kalle seg og hundene det de vil for meg - det har ingenting å bety.

Jeg kaller meg bare eieren jeg.

Skrevet

heh, det der er jo sånn gubben snakker med bikkja når Bridie reagerer på folk osv "Lurte du på hva damen drev med du da??" "Damen" ser jo rart på han, og lurer på om han er gal.

Jeg omtaler meg selv som "mamma" når jeg skriver i blogg eller annet for Bridie...

Hender jeg sier "finn'n far" evnt bare "finn'n Lars" om Bridie skal finne han.

Lars er nok mer ekstrem på dette en meg utrolig nok.

Snakker jeg selv med Bridie så nevner jeg aldri meg i setninger. Så er nok bare på nett osv jeg bruker meg selv som "mamma".

Der var det nok værre med Buffy... Hu visste godt hvem mamma, pappa, bestemor og bestefar var. OG gjerne da to forskjellige bestemødre og fedre da, ettersom hvor vi var :(

Har nok latt Bridie slippe litt unna dette.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...