Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva har skjedd med dalmisen?


bazzin

Recommended Posts

Jeg vokste opp med en vakker dalmatiner, og som jeg husker tispen vår, og andre dalmiser for 20 år siden, så syns jeg det har vært en radikal forandring i dalmatinerens eksteriør. T.o.m med min far, som ikke er noen "hundekspert" og som ikke har hatt hund siden familiedalmisen vår, kommenterte dette. Han kunne tenke seg en hund nå, og dalmisen er blant de rasene som han liker...dvs helt til han fikk dagens eksemplar av rasen.

Når vi fikk dalmis så rasen ut som den "vogn"-hunden de opprinnelig var. Dalmisen ble jo brukt i aktiviteter som forutsatte at den skulle være en svært god langdistanseløper? Vår dalmis lignet mer på en mynde enn en labrador som jeg syns dagens dalmiser gjør. Er det bare jeg som har sett feil, eller har de blitt krafitgere, tjukkere, og mer massive? Når jeg tenker tilbake på hvordan hunden vår kunne løpe eller trekke pulken i timesvis vinter som sommer, så klarer jeg ikke se det samme i dagens dalmatinere.

Iflg standarden skal dalmisen være velproposjonert - IKKE grov eller tung. Jeg syns ikke jeg ser annet på utstillinger...Den skal også kunne bevege seg rask med stor utholdenhet. Jeg skjønner ikke hvordan de dalmisene jeg har sett på utstillinger skal kunne klare å bevege seg så mye kjappere og raskere enn en labrador. Hva har skjedd? Trenger jeg briller :) ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Jeg tror du har rett..for jeg føler også at dalmisen er forandret ,om ikke allverdens,så hvertfall nok til at jeg ser det..

Slik er det med de fleste raser vil jeg tro..

Men jeg må legge til at jeg synes mange hunder idag blir holdt for tjukke i forhold til hvilken benstamme de har og hvilken idealvekt de har i forhold til kroppen...Det ser bare rart ut..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde vært moro å sett noen bilder av noen "eldre" dalmatinere :)

Vi har en dalmatiner hos oss for tiden. Han er en muskuløs og kraftig bygget hanhund, men han var tynn når han kom hit og burde nok enda legge på seg litt til... Men jeg må si at jeg syns ikke han går under "labradordalmatiner" beskrivelsen i det hele tatt. Han gjør nesten ikke annet enn å løpe frem og tilbake på tur, og det i en SINNSYK fart! Man ser tydelig at det ligger i han, løping altså, og at han virkelig elsker det! Opp bakker, ned bakker, igjennom kratt... Han er overalt når han setter igang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heh - Jeg har et digert bilde av en dalmis som ble født på 70-tallet en gang hengende i stua, og den er hverken kraftig eller "myndete" (i dalmismiljøet kaller man det vel snipete, om jeg ikke husker helt feil?) Han har kropp som en slank og "lett" labrador, med ordentlig "dalmishode". Ingen av de dalmisene jeg kjente på 80-tallet og 90-tallet så ut som mynder heller, så når mener du den forandringen har kommet, egentlig?

Nå er det vel få av myndene som er langdistanseløpere og, så hvorfor dalmisene skal se ut som mynder skjønner ikke jeg helt? De - myndene altså - har jo sprintkropper, har de ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trådstarter mente vel myndeaktig?Altså mer mynde enn feks Labrador..eller?Slik skjønte jeg det hvertfall...

Slankere, lettere type er vel det hun mener kanskje?

Jeg siterer:

Når vi fikk dalmis så rasen ut som den "vogn"-hunden de opprinnelig var. Dalmisen ble jo brukt i aktiviteter som forutsatte at den skulle være en svært god langdistanseløper? Vår dalmis lignet mer på en mynde enn en labrador som jeg syns dagens dalmiser gjør. Er det bare jeg som har sett feil, eller har de blitt krafitgere, tjukkere, og mer massive? Når jeg tenker tilbake på hvordan hunden vår kunne løpe eller trekke pulken i timesvis vinter som sommer, så klarer jeg ikke se det samme i dagens dalmatinere.

Og spør igjen - hvilken av mynderasene er langdistanseløpere? Dumme meg trodde de var bygget for sprint, ikke langdistanse, så please enlighten me?

Ja, dalmisen har nok blitt litt kraftigere enn den var, men at de lignet mer på mynder enn labrador før, fatter ikke jeg - vi har tydeligvis ikke sett de samme dalmisene, hverken "da jeg var ung" eller nå i dag, dalmisen har aldri ligna på mynder, de skulle ikke ligne på mynder, og jeg ser ikke helt at en mer myndelik kropp skal gjøre de mer kapable til å trekke pulk eller løpe i timesvis enn at de "ligner mer" på labrador?

Alaska huskyen - eller polarhunder i det hele tatt - blir avlet for sprint, mellomdistanse og langdistanse. Jo lettere bygget de er, jo raskere løper de - de er sprintere - og de aller letteste har ofte greyhound eller vorsteh i stamtavla. Malamuten er "traktor" og avlet for å trekke tungt og langt - da er det ikke logisk at en langdistanseløper skal se myndeaktig ut, eller?

- Samme hvordan man mener at dalmisen så ut før og nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Jeg har "null peil" på dalmatinere bare så det er klargjort :) - men kan det tenkes at de norske dalmatinerne er grøvre i bygningen enn sine utenlandske frender? For noen år tilbake var jeg sammen med et par danske venner som er oppdrettere og dommere til dalmatinershow ved Raufoss for å se på dalmatinerutstilling der. Etterpå uttalte min danske dommervenn at hennes vurdering av hundene var at samtlige premierte norske var vel kraftig bygget for å oppnå tilsvarende plassering i Danmark.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har "null peil" på dalmatinere bare så det er klargjort :) - men kan det tenkes at de norske dalmatinerne er grøvre i bygningen enn sine utenlandske frender? For noen år tilbake var jeg sammen med et par danske venner som er oppdrettere og dommere til dalmatinershow ved Raufoss for å se på dalmatinerutstilling der. Etterpå uttalte min danske dommervenn at hennes vurdering av hundene var at samtlige premierte norske var vel kraftig bygget for å oppnå tilsvarende plassering i Danmark.

Skal ikke banne på det, men jeg mener bestemt at den norske dalmis-bestanden (oh, virka veldig alvorlig plutselig?) holder en høy internasjonal standard? Den gjorde ihvertfall det den gangen jeg var ung i det forrige årtusenet :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Skal ikke banne på det, men jeg mener bestemt at den norske dalmis-bestanden (oh, virka veldig alvorlig plutselig?) holder en høy internasjonal standard? Den gjorde ihvertfall det den gangen jeg var ung i det forrige årtusenet :)

Det tror jeg nok er riktig iflg hjemmesida til mine danske venner, men likevel mente de at "våre" hunder generelt var "hakket for stor" til at de ville oppnådd en god premiering i vårt naboland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke de har forandret seg så mye jeg... men nå er jeg kun15år og da, så har ikke levd så lenge *knis*

Men jeg synes at dalmisen her er veldig fin, synes den er akuratt passe jeg :) Men nå liker jeg muskuløse hunder, og synes de fleste dalmisene er veldig flotte :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slankere, lettere type er vel det hun mener kanskje?

Jupp :icon_fun:

Ikke mynde av utseende men en lettere og smidigere kropp

Jeg siterer:

Og spør igjen - hvilken av mynderasene er langdistanseløpere? Dumme meg trodde de var bygget for sprint, ikke langdistanse, så please enlighten me?

Let me enlighten you...omtrent alle mynderasene, bortsett fra greyhound og whippet, ER langdistanseløpere......sånn er det med den saken..

*dobbelpost, endret av mod Tijon*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heh - Jeg har et digert bilde av en dalmis som ble født på 70-tallet en gang hengende i stua, og den er hverken kraftig eller "myndete" (i dalmismiljøet kaller man det vel snipete, om jeg ikke husker helt feil?) Han har kropp som en slank og "lett" labrador, med ordentlig "dalmishode". Ingen av de dalmisene jeg kjente på 80-tallet og 90-tallet så ut som mynder heller, så når mener du den forandringen har kommet, egentlig?

Nå er det vel få av myndene som er langdistanseløpere og, så hvorfor dalmisene skal se ut som mynder skjønner ikke jeg helt? De - myndene altså - har jo sprintkropper, har de ikke?

Mynderasene kan grovt sett deles i to grupper: jaktmynder og løpsmynder. Løpsmyndene (de best kjente er greyhound og whippet) er utviklet for å løpe som ville h***ete over en kort strekning, nærmere bestemt lengden av en bane. Jaktmyndene, derimot, skal kunne løpe så lenge de må for å ta igjen og nedlegge ville dyr som f.eks. hjort, gaseller, hare, rev, villgeit, osv. Det sier seg selv at dette krever utholdenhet over lengre strekninger, spesielt siden jaktmyndene jo også måtte følge eierne (som forflyttet seg til hest, på kamel, el.l.) til og fra jaktområdene.

I selve jaktøyeblikket spurter jaktmynden med like stor intensitet som løpsmynden, men jaktmynden må også klare å følge byttets unnamanøvrer, *og* holde ut lenger enn byttet. Men det er mange jaktmynder som også kan trave og galoppere i lang tid, f.eks. etter en eier på hesteryggen. Det er en egenskap som tradisjonelt har vært like viktig som selve jakten.

------------

Jeg må bare legge til noe: jeg har også hatt dalmatiner - for 20+ år siden. Hun var noe overvektig, men hun var likevel ikke så rund ("kraftig"....?) som dagens dalmis. Jeg blir bare trist når jeg ser dagens dalmatiner...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Google er en fin ting om man ønsker å se gamle bilder - jeg orker ikke å hoste opp all verden for dere, men jeg kan jo gi dere en link.. Gå inn på "Pictoral History" på denne siden, de har hatt dalmis siden 60-tallet en gang, og fortell meg hvem av de som er "myndete"..?

Dette er forøvrig en tispe fra 1972:

Ch._Olbero_Overtherainbow.JPG

Så har vi en hannhund en generasjon eller to senere:

Int._Nordic._Ch._Olbero_Onsdag_Poijke.JPG

Olbero Onsdag Poijke var en mestvinnende avlshund, som i følge denne siden har 26 champions etter seg..

Så har vi en svensk storvinner født i -96:

devlin%20rorelse%2010%20ar.JPG

En annen dalmishanne med forholdsvis bra resultater født i 2004:

bosson%20rorelse%202%20ar.JPG

Så, er egentlig forskjellen så stor?

Dalmisen skal ikke se ut som en prikkete mynde - enten de er sprintere eller langdistanseløpere - helhetsinntrykket skal være:

Velbalansert, tydelig flekket, sterk, muskuløs og livlig hund. Velproporsjonert, ikke grov eller tung. Skal kunne bevege seg raskt med stor utholdenhet.

Snipete dalmiser har det vært i alle år jeg kan huske - det kommer litt an på hva oppdretteren syns er pent der som i alle andre raser - men at dalmisen var mer "myndete" før, er tull..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg syns heller ikke forskjellen er så stor :)

Dette er forøvrig en av de "største" dalmishannene jeg har sett - ikke stor som i høy, men dæven så mye kropp han hadde, liksom.. Det ble forøvrig kommentert i de fleste kritikkene hans, om jeg ikke husker feil, at han var diger, og har vel vært en større suksess som avlshund enn som utstillingshund (selv om han og har vunnet en del)

timankas-talented-clown9-13.jpg

Han veide rett under 40 kg, men igjen - det var/er ikke mange dalmiser med lignende kropp. Han ble forøvrig født i -89. Og om man mener dalmisen enda tidligere enn -72, så håper jeg noen av de som mener de var mer "myndete" da kommer med noen bilder, for SÅ langt tilbake gidder jeg ikke å lete (tror ikke det finnes så mange heller? Det er noen på den siden jeg linket til lenger opp her, da)

Dette er forøvrig en hannhund født i -64:

Ch_Olbero_OKeefe.JPG

.. Og jeg ser fortsatt ikke den såkalte store forskjellen på dalmisen før og nå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har sett og lest i bøker og blader fra noen ti år tilbake, har nok ikke Dalmisen forandret seg nevneverdig.

I noen land som feks England, Russland og Australia er dog hundene en del lettere enn her i Norden. Men oppdretterene he i Norge kan være fornøyde da mange hunder holder meget høy standard eksteriørt, gøy att lille Norge kan hevde seg i sånn sammenheng.

Jeg har forresten ei lita snipete jente som stadig på spøk blir kalt mynden.Hun var den minste i kullet både når det gjaldt høyde og benmasse. Dette er ett bevisst valg fra min side da hun trenes hardt og er tiltenkt å bli konkurranse hund i Ag. Utstillings dommerene er nok ikke så veldig imponert, men vi har faktisk klart å karre til oss en CK, he,he.

hoest5.jpg

Siri

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si at Dalmisen har forandret seg ENORMT i mitt hodet. Fra en veldig høy, slank type i barndommen min, til en lavere, kraftig labradoraktig type nå. Det her funderte jeg over en stund for noen år siden, så gikk det plutselig opp for meg at min barndoms Dalmatiner er Disney damatiner'n, ikke en ekte dalmatiner. :whistle::lol:

101Dalmatians.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke noe om dalmatiner, men jeg må bare fortelle en gang jeg var ute og gikk tur.

Møtte en dalmatiner hanne, og måtte spøre hva rase det var. Ja, samme fargen, men de dalmatinerene jeg hadde sett før var mindre på en måte, denne her trodde jeg var blanding av dalmatiner og bokser eller labrador. Han var ikke tykk!

Kvinnen fortalte at linjene fra det landet han hadde aner fra (husker desverre ikke hvilket land) var kraftigere en andre dalmatinere i norge.

Jeg synes dalmatiner er vakre uannsett, begynner å vurdere en dalmatiner når jeg skal ha en hund til! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har sett og lest i bøker og blader fra noen ti år tilbake, har nok ikke Dalmisen forandret seg nevneverdig.

I noen land som feks England, Russland og Australia er dog hundene en del lettere enn her i Norden. Men oppdretterene he i Norge kan være fornøyde da mange hunder holder meget høy standard eksteriørt, gøy att lille Norge kan hevde seg i sånn sammenheng.

Jeg har forresten ei lita snipete jente som stadig på spøk blir kalt mynden.Hun var den minste i kullet både når det gjaldt høyde og benmasse. Dette er ett bevisst valg fra min side da hun trenes hardt og er tiltenkt å bli konkurranse hund i Ag. Utstillings dommerene er nok ikke så veldig imponert, men vi har faktisk klart å karre til oss en CK, he,he.

Siri

Det kan nok sikkert være tilfelle som du, og Per Olav nevner. At det er en noe "tyngre" utgave vi har her i Norden. Når vi fikk dalmis så var dette ikke en veldig vanlig hund og oppdrettet bar kanskje preg av at det ikke var så mye nordisk i linjene. Men - når det er sagt, så syns jeg fortsatt at dagens hunder er mye grovere enn det jeg husker og ser når jeg sammenligner bilder av vår hund til dagens dalmiser. Kan hende de stilles, som mange andre raser, i litt for godt hold? Ikke vet jeg... :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Det kan nok sikkert være tilfelle som du, og Per Olav nevner. At det er en noe "tyngre" utgave vi har her i Norden.

Min info er fra et dansk oppdretterpar hvor han har vært formann i den danske raseklubben, er leder av klubbens mentalhelseutvalg og MH-dommer for den danske kennelklubben. Hun er medlem av raseklubbens sunnhetsutvalg, er dommer og er medforfatter av den danske boka om dalmatinere. Det hun dengang sa ( ca 5 år tilbake) var at de norske dalmatinerne er større enn de danske som er mer lettere og smekre i formen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det vel sånn i alle raser at ulike land har ulike linjer de avler på - og som med folk: noen er krafige, andre er spinklere. Selv om en dalmatinerlinje er spinkel, og en er kraftig, så er det vel sjelden tvil om at det er dalmatinere...

Det jeg synes er litt fornøyelig er jo at unge folk - knapt fylt 20 - uttaler seg bombastisk om hvordan dalmatineren har forandret seg fra de var barn :whistle:. Nei - jeg synes absolutt ikke at dalmatineren ser ut til å ha forandret seg nevneverdig jeg - at noen stilles i bedre hold enn andre er jo ikke det samme som å si at de har blitt kraftigere.

Og PO: At danskene har hatt andre linjer enn Norge er vel ingen overraskelse, og at de dermed har hatt litt spinklere individer enn de norske kan sikkert stemme. Det må vel forøvrig tas med en klype salt at norske dalmatinere ikke ville vunnet på utstilling i Danmark all den tid vi vet at norske dalmatinere faktisk gjør furrore verden rundt pga sin høye kvalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...