Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva har skjedd med dalmisen?


bazzin

Recommended Posts

Skrevet

Jeg vokste opp med en vakker dalmatiner, og som jeg husker tispen vår, og andre dalmiser for 20 år siden, så syns jeg det har vært en radikal forandring i dalmatinerens eksteriør. T.o.m med min far, som ikke er noen "hundekspert" og som ikke har hatt hund siden familiedalmisen vår, kommenterte dette. Han kunne tenke seg en hund nå, og dalmisen er blant de rasene som han liker...dvs helt til han fikk dagens eksemplar av rasen.

Når vi fikk dalmis så rasen ut som den "vogn"-hunden de opprinnelig var. Dalmisen ble jo brukt i aktiviteter som forutsatte at den skulle være en svært god langdistanseløper? Vår dalmis lignet mer på en mynde enn en labrador som jeg syns dagens dalmiser gjør. Er det bare jeg som har sett feil, eller har de blitt krafitgere, tjukkere, og mer massive? Når jeg tenker tilbake på hvordan hunden vår kunne løpe eller trekke pulken i timesvis vinter som sommer, så klarer jeg ikke se det samme i dagens dalmatinere.

Iflg standarden skal dalmisen være velproposjonert - IKKE grov eller tung. Jeg syns ikke jeg ser annet på utstillinger...Den skal også kunne bevege seg rask med stor utholdenhet. Jeg skjønner ikke hvordan de dalmisene jeg har sett på utstillinger skal kunne klare å bevege seg så mye kjappere og raskere enn en labrador. Hva har skjedd? Trenger jeg briller :) ?

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Jeg tror du har rett..for jeg føler også at dalmisen er forandret ,om ikke allverdens,så hvertfall nok til at jeg ser det..

Slik er det med de fleste raser vil jeg tro..

Men jeg må legge til at jeg synes mange hunder idag blir holdt for tjukke i forhold til hvilken benstamme de har og hvilken idealvekt de har i forhold til kroppen...Det ser bare rart ut..

Skrevet

Hadde vært moro å sett noen bilder av noen "eldre" dalmatinere :)

Vi har en dalmatiner hos oss for tiden. Han er en muskuløs og kraftig bygget hanhund, men han var tynn når han kom hit og burde nok enda legge på seg litt til... Men jeg må si at jeg syns ikke han går under "labradordalmatiner" beskrivelsen i det hele tatt. Han gjør nesten ikke annet enn å løpe frem og tilbake på tur, og det i en SINNSYK fart! Man ser tydelig at det ligger i han, løping altså, og at han virkelig elsker det! Opp bakker, ned bakker, igjennom kratt... Han er overalt når han setter igang!

Skrevet

heh - Jeg har et digert bilde av en dalmis som ble født på 70-tallet en gang hengende i stua, og den er hverken kraftig eller "myndete" (i dalmismiljøet kaller man det vel snipete, om jeg ikke husker helt feil?) Han har kropp som en slank og "lett" labrador, med ordentlig "dalmishode". Ingen av de dalmisene jeg kjente på 80-tallet og 90-tallet så ut som mynder heller, så når mener du den forandringen har kommet, egentlig?

Nå er det vel få av myndene som er langdistanseløpere og, så hvorfor dalmisene skal se ut som mynder skjønner ikke jeg helt? De - myndene altså - har jo sprintkropper, har de ikke?

Skrevet
Trådstarter mente vel myndeaktig?Altså mer mynde enn feks Labrador..eller?Slik skjønte jeg det hvertfall...

Slankere, lettere type er vel det hun mener kanskje?

Jeg siterer:

Når vi fikk dalmis så rasen ut som den "vogn"-hunden de opprinnelig var. Dalmisen ble jo brukt i aktiviteter som forutsatte at den skulle være en svært god langdistanseløper? Vår dalmis lignet mer på en mynde enn en labrador som jeg syns dagens dalmiser gjør. Er det bare jeg som har sett feil, eller har de blitt krafitgere, tjukkere, og mer massive? Når jeg tenker tilbake på hvordan hunden vår kunne løpe eller trekke pulken i timesvis vinter som sommer, så klarer jeg ikke se det samme i dagens dalmatinere.

Og spør igjen - hvilken av mynderasene er langdistanseløpere? Dumme meg trodde de var bygget for sprint, ikke langdistanse, så please enlighten me?

Ja, dalmisen har nok blitt litt kraftigere enn den var, men at de lignet mer på mynder enn labrador før, fatter ikke jeg - vi har tydeligvis ikke sett de samme dalmisene, hverken "da jeg var ung" eller nå i dag, dalmisen har aldri ligna på mynder, de skulle ikke ligne på mynder, og jeg ser ikke helt at en mer myndelik kropp skal gjøre de mer kapable til å trekke pulk eller løpe i timesvis enn at de "ligner mer" på labrador?

Alaska huskyen - eller polarhunder i det hele tatt - blir avlet for sprint, mellomdistanse og langdistanse. Jo lettere bygget de er, jo raskere løper de - de er sprintere - og de aller letteste har ofte greyhound eller vorsteh i stamtavla. Malamuten er "traktor" og avlet for å trekke tungt og langt - da er det ikke logisk at en langdistanseløper skal se myndeaktig ut, eller?

- Samme hvordan man mener at dalmisen så ut før og nå?

Guest Per Olav
Skrevet

Jeg har "null peil" på dalmatinere bare så det er klargjort :) - men kan det tenkes at de norske dalmatinerne er grøvre i bygningen enn sine utenlandske frender? For noen år tilbake var jeg sammen med et par danske venner som er oppdrettere og dommere til dalmatinershow ved Raufoss for å se på dalmatinerutstilling der. Etterpå uttalte min danske dommervenn at hennes vurdering av hundene var at samtlige premierte norske var vel kraftig bygget for å oppnå tilsvarende plassering i Danmark.

Skrevet
Jeg har "null peil" på dalmatinere bare så det er klargjort :) - men kan det tenkes at de norske dalmatinerne er grøvre i bygningen enn sine utenlandske frender? For noen år tilbake var jeg sammen med et par danske venner som er oppdrettere og dommere til dalmatinershow ved Raufoss for å se på dalmatinerutstilling der. Etterpå uttalte min danske dommervenn at hennes vurdering av hundene var at samtlige premierte norske var vel kraftig bygget for å oppnå tilsvarende plassering i Danmark.

Skal ikke banne på det, men jeg mener bestemt at den norske dalmis-bestanden (oh, virka veldig alvorlig plutselig?) holder en høy internasjonal standard? Den gjorde ihvertfall det den gangen jeg var ung i det forrige årtusenet :D

Guest Per Olav
Skrevet
Skal ikke banne på det, men jeg mener bestemt at den norske dalmis-bestanden (oh, virka veldig alvorlig plutselig?) holder en høy internasjonal standard? Den gjorde ihvertfall det den gangen jeg var ung i det forrige årtusenet :)

Det tror jeg nok er riktig iflg hjemmesida til mine danske venner, men likevel mente de at "våre" hunder generelt var "hakket for stor" til at de ville oppnådd en god premiering i vårt naboland.

Skrevet

Synes ikke de har forandret seg så mye jeg... men nå er jeg kun15år og da, så har ikke levd så lenge *knis*

Men jeg synes at dalmisen her er veldig fin, synes den er akuratt passe jeg :) Men nå liker jeg muskuløse hunder, og synes de fleste dalmisene er veldig flotte :D

Skrevet
Slankere, lettere type er vel det hun mener kanskje?

Jupp :icon_fun:

Ikke mynde av utseende men en lettere og smidigere kropp

Jeg siterer:

Og spør igjen - hvilken av mynderasene er langdistanseløpere? Dumme meg trodde de var bygget for sprint, ikke langdistanse, så please enlighten me?

Let me enlighten you...omtrent alle mynderasene, bortsett fra greyhound og whippet, ER langdistanseløpere......sånn er det med den saken..

*dobbelpost, endret av mod Tijon*

Skrevet
heh - Jeg har et digert bilde av en dalmis som ble født på 70-tallet en gang hengende i stua, og den er hverken kraftig eller "myndete" (i dalmismiljøet kaller man det vel snipete, om jeg ikke husker helt feil?) Han har kropp som en slank og "lett" labrador, med ordentlig "dalmishode". Ingen av de dalmisene jeg kjente på 80-tallet og 90-tallet så ut som mynder heller, så når mener du den forandringen har kommet, egentlig?

Nå er det vel få av myndene som er langdistanseløpere og, så hvorfor dalmisene skal se ut som mynder skjønner ikke jeg helt? De - myndene altså - har jo sprintkropper, har de ikke?

Mynderasene kan grovt sett deles i to grupper: jaktmynder og løpsmynder. Løpsmyndene (de best kjente er greyhound og whippet) er utviklet for å løpe som ville h***ete over en kort strekning, nærmere bestemt lengden av en bane. Jaktmyndene, derimot, skal kunne løpe så lenge de må for å ta igjen og nedlegge ville dyr som f.eks. hjort, gaseller, hare, rev, villgeit, osv. Det sier seg selv at dette krever utholdenhet over lengre strekninger, spesielt siden jaktmyndene jo også måtte følge eierne (som forflyttet seg til hest, på kamel, el.l.) til og fra jaktområdene.

I selve jaktøyeblikket spurter jaktmynden med like stor intensitet som løpsmynden, men jaktmynden må også klare å følge byttets unnamanøvrer, *og* holde ut lenger enn byttet. Men det er mange jaktmynder som også kan trave og galoppere i lang tid, f.eks. etter en eier på hesteryggen. Det er en egenskap som tradisjonelt har vært like viktig som selve jakten.

------------

Jeg må bare legge til noe: jeg har også hatt dalmatiner - for 20+ år siden. Hun var noe overvektig, men hun var likevel ikke så rund ("kraftig"....?) som dagens dalmis. Jeg blir bare trist når jeg ser dagens dalmatiner...

Skrevet

Google er en fin ting om man ønsker å se gamle bilder - jeg orker ikke å hoste opp all verden for dere, men jeg kan jo gi dere en link.. Gå inn på "Pictoral History" på denne siden, de har hatt dalmis siden 60-tallet en gang, og fortell meg hvem av de som er "myndete"..?

Dette er forøvrig en tispe fra 1972:

Ch._Olbero_Overtherainbow.JPG

Så har vi en hannhund en generasjon eller to senere:

Int._Nordic._Ch._Olbero_Onsdag_Poijke.JPG

Olbero Onsdag Poijke var en mestvinnende avlshund, som i følge denne siden har 26 champions etter seg..

Så har vi en svensk storvinner født i -96:

devlin%20rorelse%2010%20ar.JPG

En annen dalmishanne med forholdsvis bra resultater født i 2004:

bosson%20rorelse%202%20ar.JPG

Så, er egentlig forskjellen så stor?

Dalmisen skal ikke se ut som en prikkete mynde - enten de er sprintere eller langdistanseløpere - helhetsinntrykket skal være:

Velbalansert, tydelig flekket, sterk, muskuløs og livlig hund. Velproporsjonert, ikke grov eller tung. Skal kunne bevege seg raskt med stor utholdenhet.

Snipete dalmiser har det vært i alle år jeg kan huske - det kommer litt an på hva oppdretteren syns er pent der som i alle andre raser - men at dalmisen var mer "myndete" før, er tull..

Skrevet

Jeg ser jammen ikke stor forskjell i de bildene som 2ne postet. Men det kan jo være ennå lenger siden de var slik som trådstarter mener? Jeg synes hvertfall den som er nr 2 var rålekker :)

Skrevet

Nei, jeg syns heller ikke forskjellen er så stor :)

Dette er forøvrig en av de "største" dalmishannene jeg har sett - ikke stor som i høy, men dæven så mye kropp han hadde, liksom.. Det ble forøvrig kommentert i de fleste kritikkene hans, om jeg ikke husker feil, at han var diger, og har vel vært en større suksess som avlshund enn som utstillingshund (selv om han og har vunnet en del)

timankas-talented-clown9-13.jpg

Han veide rett under 40 kg, men igjen - det var/er ikke mange dalmiser med lignende kropp. Han ble forøvrig født i -89. Og om man mener dalmisen enda tidligere enn -72, så håper jeg noen av de som mener de var mer "myndete" da kommer med noen bilder, for SÅ langt tilbake gidder jeg ikke å lete (tror ikke det finnes så mange heller? Det er noen på den siden jeg linket til lenger opp her, da)

Dette er forøvrig en hannhund født i -64:

Ch_Olbero_OKeefe.JPG

.. Og jeg ser fortsatt ikke den såkalte store forskjellen på dalmisen før og nå..

Skrevet

Det jeg har sett og lest i bøker og blader fra noen ti år tilbake, har nok ikke Dalmisen forandret seg nevneverdig.

I noen land som feks England, Russland og Australia er dog hundene en del lettere enn her i Norden. Men oppdretterene he i Norge kan være fornøyde da mange hunder holder meget høy standard eksteriørt, gøy att lille Norge kan hevde seg i sånn sammenheng.

Jeg har forresten ei lita snipete jente som stadig på spøk blir kalt mynden.Hun var den minste i kullet både når det gjaldt høyde og benmasse. Dette er ett bevisst valg fra min side da hun trenes hardt og er tiltenkt å bli konkurranse hund i Ag. Utstillings dommerene er nok ikke så veldig imponert, men vi har faktisk klart å karre til oss en CK, he,he.

hoest5.jpg

Siri

Skrevet

Jeg må si at Dalmisen har forandret seg ENORMT i mitt hodet. Fra en veldig høy, slank type i barndommen min, til en lavere, kraftig labradoraktig type nå. Det her funderte jeg over en stund for noen år siden, så gikk det plutselig opp for meg at min barndoms Dalmatiner er Disney damatiner'n, ikke en ekte dalmatiner. :whistle::lol:

101Dalmatians.jpg

Skrevet

Jeg vet ikke noe om dalmatiner, men jeg må bare fortelle en gang jeg var ute og gikk tur.

Møtte en dalmatiner hanne, og måtte spøre hva rase det var. Ja, samme fargen, men de dalmatinerene jeg hadde sett før var mindre på en måte, denne her trodde jeg var blanding av dalmatiner og bokser eller labrador. Han var ikke tykk!

Kvinnen fortalte at linjene fra det landet han hadde aner fra (husker desverre ikke hvilket land) var kraftigere en andre dalmatinere i norge.

Jeg synes dalmatiner er vakre uannsett, begynner å vurdere en dalmatiner når jeg skal ha en hund til! :whistle:

Skrevet
Det jeg har sett og lest i bøker og blader fra noen ti år tilbake, har nok ikke Dalmisen forandret seg nevneverdig.

I noen land som feks England, Russland og Australia er dog hundene en del lettere enn her i Norden. Men oppdretterene he i Norge kan være fornøyde da mange hunder holder meget høy standard eksteriørt, gøy att lille Norge kan hevde seg i sånn sammenheng.

Jeg har forresten ei lita snipete jente som stadig på spøk blir kalt mynden.Hun var den minste i kullet både når det gjaldt høyde og benmasse. Dette er ett bevisst valg fra min side da hun trenes hardt og er tiltenkt å bli konkurranse hund i Ag. Utstillings dommerene er nok ikke så veldig imponert, men vi har faktisk klart å karre til oss en CK, he,he.

Siri

Det kan nok sikkert være tilfelle som du, og Per Olav nevner. At det er en noe "tyngre" utgave vi har her i Norden. Når vi fikk dalmis så var dette ikke en veldig vanlig hund og oppdrettet bar kanskje preg av at det ikke var så mye nordisk i linjene. Men - når det er sagt, så syns jeg fortsatt at dagens hunder er mye grovere enn det jeg husker og ser når jeg sammenligner bilder av vår hund til dagens dalmiser. Kan hende de stilles, som mange andre raser, i litt for godt hold? Ikke vet jeg... :whistle:

Guest Per Olav
Skrevet
Det kan nok sikkert være tilfelle som du, og Per Olav nevner. At det er en noe "tyngre" utgave vi har her i Norden.

Min info er fra et dansk oppdretterpar hvor han har vært formann i den danske raseklubben, er leder av klubbens mentalhelseutvalg og MH-dommer for den danske kennelklubben. Hun er medlem av raseklubbens sunnhetsutvalg, er dommer og er medforfatter av den danske boka om dalmatinere. Det hun dengang sa ( ca 5 år tilbake) var at de norske dalmatinerne er større enn de danske som er mer lettere og smekre i formen.

Skrevet

Nå er det vel sånn i alle raser at ulike land har ulike linjer de avler på - og som med folk: noen er krafige, andre er spinklere. Selv om en dalmatinerlinje er spinkel, og en er kraftig, så er det vel sjelden tvil om at det er dalmatinere...

Det jeg synes er litt fornøyelig er jo at unge folk - knapt fylt 20 - uttaler seg bombastisk om hvordan dalmatineren har forandret seg fra de var barn :whistle:. Nei - jeg synes absolutt ikke at dalmatineren ser ut til å ha forandret seg nevneverdig jeg - at noen stilles i bedre hold enn andre er jo ikke det samme som å si at de har blitt kraftigere.

Og PO: At danskene har hatt andre linjer enn Norge er vel ingen overraskelse, og at de dermed har hatt litt spinklere individer enn de norske kan sikkert stemme. Det må vel forøvrig tas med en klype salt at norske dalmatinere ikke ville vunnet på utstilling i Danmark all den tid vi vet at norske dalmatinere faktisk gjør furrore verden rundt pga sin høye kvalitet.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...