Gå til innhold
Hundesonen.no

Farlige hunder


bardmand

Recommended Posts

Guest Gråtass
Min kunnskap om avl er mininal men slik jeg forstår dr Sundgren mener han at individbasert MH-testing har liten verdi men at den må sees i sammenheng med testing av hele kull og kullene til alle "tantene" i slekta over flere generasjoner. MH-testen i seg selv er vel ingen bestått/ikke bestått øvelse men ment som hjelp i avlsarbeidet for utvikling av stadig bedre "mentalt rustede" individer innfor rammen av en beskrivelse gitt av raseklubbens mentalhelseutvalg (aner ikke om det er riktig benevning men bær over med meg dersom den er feil).

Du er på helt riktig jorde, PO. Det er nemlig slik at det eneste som er bestått/ikke bestått på en MH er skuddfastheten. I utgangspunktet er også MH et avlsverktøy som passer best sammen med en FA, slik det opprinnelig var tiltenkt. Der får man se individutvikligen i rasen, mens en MH gir en oversikt over rasens verdier, mer eller mindre ønskelige. Ingrid Tapper har skrevet en meget bra bok om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg slett ikke kan stort om sånne mentaltester... (hvem driver med SÅNT når man oppdretter "labbetusser" liksom?). Men jeg har likevel vært med på flere slike tester enn (troligvis) noen annen i landet innenfor MIN rase. Og har snakket og diskutert med flere andre om nettopp dette, og ingen synes å være helt enig i hva en "bra" hund er.

Joda, mange synes at skuddfasthet er hele "clou'et" med en slik test. Personlig synes jeg det finnes langt mere interessante ting å se på en slik test enn akkurat DET.

Når man slipper "flokken sin" løs (uansett hvor - og jeg har ofte 4-5 stk med meg) - så er det faktisk mindre interessant hva som skjer hvis en eller annen kommer med en start-pistol og begynner å skyte.

Langt, langt viktigere er det å vurdere hva som skjer hvis det kommer en "løs" barnehage-gruppe, eller en gjeng sporty syklister/joggere, eller forsåvidt en eier av en yorkshire terrier..

Slike ting kommer faktisk ikke engang opp til vurdering i en standardisert test for hunder.

Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Jeg tror ikke det er praktisk mulig å vurdere hunden faktiske fare for omverdenen - kanskje unntatt for helt spesiell individer. Vi kan bruke FA-tester for å bedømme det enkelte individets reaksjon i en testløype kombinert med "mestring" ved at eieren er i stand til å lese hunden under forskjellige forhold.

Personlig tror jeg på et langsiktig avlsarbeid basert på MH-testing av det enkelte kull.

FA-testing for å observere det enkelte individ - kanskje kombinert med avlssperre på individer som reagerer sterkt atypisk i forhold til forventet reaksjon.

Krav til oppdrettere

Teoretisk/praktisk valpe- (og evt "videregående") kurs for eiere

Læring om hund i barnehage/SFO/og grunnskole kombinert med besøk av eier med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det bør man kanskje definere hvilke raser eller individer som er spesielt aggressive, spesielt kampvillige og spesielt utholdende nok til å kunne defineres som farlige? Eller kanskje det ikke er så enkelt siden man gjerne sier at det finns større variasjoner i atferd mellom individer i en og samme rase enn om man sammenligner generell atferd rasene imellom? At det hele koker ned til individnivå sett i forhold til endel rasespesifikke egenskaper? Er en gjennomsnitts Presa Canario "farligere" enn en Schâferhund eller en Malinois for å ta tre tilfeldig valgte større raser?

Som flere tråder i dette forumet viser så kan individer av "de fleste" raser bli farlige.

Jeg synes derfor ideen med å sertifisere oppdrettere er god. Ser de tegn til at f.eks alfavalpen i et kull blir for dominant bør denne tas ut. Dermed vil rasen over tid "luke" ut de potensiellt mest aggresive hundene.

Med fare for å tråkke i salaten mener jeg at det kun er hann hunder som kan defineres som potensiellt farlige etter 8 uker.

Man bør huske på at innen mange raser er oppdretterne ute etter spesifikke adferdstegn og dette kunne forsterkes på såkallt "skarpe" raser ved at oppdretteren fikk et særlig ansvar til å ta ut de mest dominante alfahannene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
    • 4 år gammel engelsk setter vil tidvis ikke gå på tur... Selv i svært sakte gå-tempo kan han finne på å sette seg ned midt i turløypa og setter frembeina i bakken demonstrativt. Hvis jeg kobler han løs og begynner å gå - dilter han til slutt etter på god avstand. Når han setter seg ned og jeg ber han komme, kommer han tuslende saaakte med bøyd hode. Så kan vi kanskje gå 100m i svært sakte tempo før det samme skjer igjen... Det pussige er at andre dager kan han ligge i selen og dra 2t på tur uten problemer. Akkurat som hodet er skrudd på den ene dagen, og ikke den andre. Han er undersøkt av veterinær og det er ikke noe galt fysiologisk. Så problemet sitter nok i toppetasjen... Noen som har vært borti noe liknende?
    • Wow, det er så flott å se at de får selvtillit av arbeidet. Gratulerer med debuten!
    • I helgen deltok Lilje på sin aller første blodsporprøve, etter å ha gått to-tre treningsspor 😅 Her har vi virkelig skyhøye ambisjoner Vi deltok egentlig mest for turen sin del, hun er en utrolig usikker hund både når det gjelder fremmede mennesker og andre hunder, og jeg tenkte en sånn setting kunne være en fin trening for henne. Det jeg var mest redd for var at hun skulle utagere på dommer og sporlegger, men hun kunnen virkelig ikke brydd seg mindre. Når sporsela kommer på er hun på jobb, og å gå spor er tydeligvis morsommere enn usikkerheten på fremmede. Virkelig morsomt å se selvtilliten komme frem i sporet, og vanskelig terreng er heller ingen hindring, selv om hun er en ganske liten hund. Hun brøyter seg frem gjennom tette kratt og nærmest svømmer over myr for å få følge sporet 😅 Treningssporene har bare vært rundt en time gamle, 50-100 meter uten vinkel og opphold, så et prøvespor ble som forventet litt i vanskeligste laget for henne. Men super trening, og fine kritikker: Kritikk lørdag: "Trivelig hund med stor motor. Dessverre går ekvipasjen av sporet i blodoppholdet." Kritikk søndag: "Meget god start. Følger sporet godt frem til vinkel. Tempo fint innledende, men øker gradvis. Ekvipasjen brytes av dommer når de går av og ikke finner tilbake."  Så her er det absolutt noe å jobbe videre med  Søndag var det for så vidt ingen andre i åpen klasse som kom til sporslutt heller, så vi var i godt selskap 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...