Gå til innhold
Hundesonen.no

Farlige hunder


bardmand

Recommended Posts

Guest Gråtass
Min kunnskap om avl er mininal men slik jeg forstår dr Sundgren mener han at individbasert MH-testing har liten verdi men at den må sees i sammenheng med testing av hele kull og kullene til alle "tantene" i slekta over flere generasjoner. MH-testen i seg selv er vel ingen bestått/ikke bestått øvelse men ment som hjelp i avlsarbeidet for utvikling av stadig bedre "mentalt rustede" individer innfor rammen av en beskrivelse gitt av raseklubbens mentalhelseutvalg (aner ikke om det er riktig benevning men bær over med meg dersom den er feil).

Du er på helt riktig jorde, PO. Det er nemlig slik at det eneste som er bestått/ikke bestått på en MH er skuddfastheten. I utgangspunktet er også MH et avlsverktøy som passer best sammen med en FA, slik det opprinnelig var tiltenkt. Der får man se individutvikligen i rasen, mens en MH gir en oversikt over rasens verdier, mer eller mindre ønskelige. Ingrid Tapper har skrevet en meget bra bok om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg slett ikke kan stort om sånne mentaltester... (hvem driver med SÅNT når man oppdretter "labbetusser" liksom?). Men jeg har likevel vært med på flere slike tester enn (troligvis) noen annen i landet innenfor MIN rase. Og har snakket og diskutert med flere andre om nettopp dette, og ingen synes å være helt enig i hva en "bra" hund er.

Joda, mange synes at skuddfasthet er hele "clou'et" med en slik test. Personlig synes jeg det finnes langt mere interessante ting å se på en slik test enn akkurat DET.

Når man slipper "flokken sin" løs (uansett hvor - og jeg har ofte 4-5 stk med meg) - så er det faktisk mindre interessant hva som skjer hvis en eller annen kommer med en start-pistol og begynner å skyte.

Langt, langt viktigere er det å vurdere hva som skjer hvis det kommer en "løs" barnehage-gruppe, eller en gjeng sporty syklister/joggere, eller forsåvidt en eier av en yorkshire terrier..

Slike ting kommer faktisk ikke engang opp til vurdering i en standardisert test for hunder.

Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Jeg tror ikke det er praktisk mulig å vurdere hunden faktiske fare for omverdenen - kanskje unntatt for helt spesiell individer. Vi kan bruke FA-tester for å bedømme det enkelte individets reaksjon i en testløype kombinert med "mestring" ved at eieren er i stand til å lese hunden under forskjellige forhold.

Personlig tror jeg på et langsiktig avlsarbeid basert på MH-testing av det enkelte kull.

FA-testing for å observere det enkelte individ - kanskje kombinert med avlssperre på individer som reagerer sterkt atypisk i forhold til forventet reaksjon.

Krav til oppdrettere

Teoretisk/praktisk valpe- (og evt "videregående") kurs for eiere

Læring om hund i barnehage/SFO/og grunnskole kombinert med besøk av eier med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det bør man kanskje definere hvilke raser eller individer som er spesielt aggressive, spesielt kampvillige og spesielt utholdende nok til å kunne defineres som farlige? Eller kanskje det ikke er så enkelt siden man gjerne sier at det finns større variasjoner i atferd mellom individer i en og samme rase enn om man sammenligner generell atferd rasene imellom? At det hele koker ned til individnivå sett i forhold til endel rasespesifikke egenskaper? Er en gjennomsnitts Presa Canario "farligere" enn en Schâferhund eller en Malinois for å ta tre tilfeldig valgte større raser?

Som flere tråder i dette forumet viser så kan individer av "de fleste" raser bli farlige.

Jeg synes derfor ideen med å sertifisere oppdrettere er god. Ser de tegn til at f.eks alfavalpen i et kull blir for dominant bør denne tas ut. Dermed vil rasen over tid "luke" ut de potensiellt mest aggresive hundene.

Med fare for å tråkke i salaten mener jeg at det kun er hann hunder som kan defineres som potensiellt farlige etter 8 uker.

Man bør huske på at innen mange raser er oppdretterne ute etter spesifikke adferdstegn og dette kunne forsterkes på såkallt "skarpe" raser ved at oppdretteren fikk et særlig ansvar til å ta ut de mest dominante alfahannene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...