Gå til innhold
Hundesonen.no

Farlige hunder


bardmand

Recommended Posts

Guest Gråtass
Min kunnskap om avl er mininal men slik jeg forstår dr Sundgren mener han at individbasert MH-testing har liten verdi men at den må sees i sammenheng med testing av hele kull og kullene til alle "tantene" i slekta over flere generasjoner. MH-testen i seg selv er vel ingen bestått/ikke bestått øvelse men ment som hjelp i avlsarbeidet for utvikling av stadig bedre "mentalt rustede" individer innfor rammen av en beskrivelse gitt av raseklubbens mentalhelseutvalg (aner ikke om det er riktig benevning men bær over med meg dersom den er feil).

Du er på helt riktig jorde, PO. Det er nemlig slik at det eneste som er bestått/ikke bestått på en MH er skuddfastheten. I utgangspunktet er også MH et avlsverktøy som passer best sammen med en FA, slik det opprinnelig var tiltenkt. Der får man se individutvikligen i rasen, mens en MH gir en oversikt over rasens verdier, mer eller mindre ønskelige. Ingrid Tapper har skrevet en meget bra bok om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg slett ikke kan stort om sånne mentaltester... (hvem driver med SÅNT når man oppdretter "labbetusser" liksom?). Men jeg har likevel vært med på flere slike tester enn (troligvis) noen annen i landet innenfor MIN rase. Og har snakket og diskutert med flere andre om nettopp dette, og ingen synes å være helt enig i hva en "bra" hund er.

Joda, mange synes at skuddfasthet er hele "clou'et" med en slik test. Personlig synes jeg det finnes langt mere interessante ting å se på en slik test enn akkurat DET.

Når man slipper "flokken sin" løs (uansett hvor - og jeg har ofte 4-5 stk med meg) - så er det faktisk mindre interessant hva som skjer hvis en eller annen kommer med en start-pistol og begynner å skyte.

Langt, langt viktigere er det å vurdere hva som skjer hvis det kommer en "løs" barnehage-gruppe, eller en gjeng sporty syklister/joggere, eller forsåvidt en eier av en yorkshire terrier..

Slike ting kommer faktisk ikke engang opp til vurdering i en standardisert test for hunder.

Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Så jeg lurer fortsatt på hva slags "test" som kan brukes for å vurdere hundens faktiske FARE for omverden.

Jeg tror ikke det er praktisk mulig å vurdere hunden faktiske fare for omverdenen - kanskje unntatt for helt spesiell individer. Vi kan bruke FA-tester for å bedømme det enkelte individets reaksjon i en testløype kombinert med "mestring" ved at eieren er i stand til å lese hunden under forskjellige forhold.

Personlig tror jeg på et langsiktig avlsarbeid basert på MH-testing av det enkelte kull.

FA-testing for å observere det enkelte individ - kanskje kombinert med avlssperre på individer som reagerer sterkt atypisk i forhold til forventet reaksjon.

Krav til oppdrettere

Teoretisk/praktisk valpe- (og evt "videregående") kurs for eiere

Læring om hund i barnehage/SFO/og grunnskole kombinert med besøk av eier med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det bør man kanskje definere hvilke raser eller individer som er spesielt aggressive, spesielt kampvillige og spesielt utholdende nok til å kunne defineres som farlige? Eller kanskje det ikke er så enkelt siden man gjerne sier at det finns større variasjoner i atferd mellom individer i en og samme rase enn om man sammenligner generell atferd rasene imellom? At det hele koker ned til individnivå sett i forhold til endel rasespesifikke egenskaper? Er en gjennomsnitts Presa Canario "farligere" enn en Schâferhund eller en Malinois for å ta tre tilfeldig valgte større raser?

Som flere tråder i dette forumet viser så kan individer av "de fleste" raser bli farlige.

Jeg synes derfor ideen med å sertifisere oppdrettere er god. Ser de tegn til at f.eks alfavalpen i et kull blir for dominant bør denne tas ut. Dermed vil rasen over tid "luke" ut de potensiellt mest aggresive hundene.

Med fare for å tråkke i salaten mener jeg at det kun er hann hunder som kan defineres som potensiellt farlige etter 8 uker.

Man bør huske på at innen mange raser er oppdretterne ute etter spesifikke adferdstegn og dette kunne forsterkes på såkallt "skarpe" raser ved at oppdretteren fikk et særlig ansvar til å ta ut de mest dominante alfahannene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
    • Uff, det er vanskelig med oppdrettere man ikke er enig med, dessverre. Du sier det står i kontrakten at avl skal følge NKKs retningslinjer, men hva står i kontrakten om brudd? Det hjelper jo ingenting med en kontrakt dersom ikke betingelsene ved brudd er beskrevet. Juridisk sett står oppdretter som eier, og om hun ikke vil la deg kjøpe ut hunden til full pris så er det dessverre opp til deg å heve kjøpet på grunnlag av kontraktsbrudd. Dette er veldig vanskelig når det er snakk om et levende dyr og ikke en faktisk vare. Du kan jo også eventuelt kontakte NKK for råd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...