Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor finner du oppdretter?


Huldra

Recommended Posts

Og der har du grunnen til at hjemmesider er så greit å ha! :icon_redface:

Er noen uenige i at hjemmesider er "greit å ha"???!?!?! :wallbash: Mitt poeng - som tydeligvis går hus forbi - er at hvis hjemmesider er DET ENESTE mediet man gidder å orientere seg i, så er man ikke interessert NOK.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren til twiggy har ikke hjemmeside. Henne var en av de første jeg snakket med da jeg skulle ha meg pomeranian. Men hun hadde ikke valpekull da og jeg fikk intrykk av at hun var litt "sær" pga hun var ikke overlykkelig da jeg ringte :icon_redface:

I ettertid har jeg fulgt med på henne på utstillinger, jeg har mast og snakket MYE med henne Hjulpet henne med handling osv på utstilling, latt henne vite at jeg er en person til å stole på for hun selger ikke pommer til mange på min alder for å si det slik. Hun har hjulpet med ed å lære meg klipp av pom osv osv osv. Så jeg hadde kontakt med henne i 3 år før jeg fikk endelig svar på at jeg skulle få valp fra henne.

Nå er hun verdens hyggeligste, og min mentor når det gjelder pomeranian :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er noen uenige i at hjemmesider er "greit å ha"???!?!?! :wallbash: Mitt poeng - som tydeligvis går hus forbi - er at hvis hjemmesider er DET ENESTE mediet man gidder å orientere seg i, så er man ikke interessert NOK.

Og hvem har sagt at hjemmesider er det eneste de gidder å orientere seg etter?

(Du er forresten ikke nødt å bruke så mange tegn, tror de fleste skjønner utmerket hva du mener uansett. :icon_redface: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvem har sagt at hjemmesider er det eneste de gidder å orientere seg etter?

(Du er forresten ikke nødt å bruke så mange tegn, tror de fleste skjønner utmerket hva du mener uansett. :icon_redface: )

Her, etter sånn jeg tolker det.

Jeg trodde det het hustelefon, jeg. Hm. :icon_redface:

Jeg leter også på internett. Har ikke oppdretteren hjemmeside så kan det bare være...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor quoter du meg? Huldra sa jo det samme i startinnlegget. :icon_redface: Selvfølgelig er det mange flinke oppdrettere som ikke har hjemmeside, men det er greiest hvis de HAR det.

Jeg tolket det dithen av hjemmesider blir først sjekket ut, men at hun også sjekker andre ting. Mulig jeg tar feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I rasemiljøet. Jeg spør de personene jeg er mest enig med i hvordan rasen skal være (det hersker vel alltids en viss uenighet i alle raser?) om hvor DE vile kjøpt hund fra hvis de var meg også snuser jeg videre derfra. Hjemmesider er bare skrytesider stort sett, du leser sjelden om de hundene som måtte avlives pga gemytt etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv må jeg innrømme at hvis oppdrettere ikke har side på internett, så gjør jeg ikke mer for å finne ut mer om de, selv om jeg har funnet navnet på kennelen på en liste over oppdrettere. Jeg er nødt til å lese om oppdretteren, avlen, hundene, se bilder, (resultater), krav til kjøpere osv, før jeg evt bestemmer meg for å ta kontakt. Har de ikke hjemmeside, så eksisterer de jo knapt..!

Jeg leter også på internett. Har ikke oppdretteren hjemmeside så kan det bare være...

Og hvem har sagt at hjemmesider er det eneste de gidder å orientere seg etter?

(Du er forresten ikke nødt å bruke så mange tegn, tror de fleste skjønner utmerket hva du mener uansett. :icon_redface: )

Å?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å?

Se forøvrig mitt innlegg over. Og jeg har da aldri påstått at hjemmesider var eneste måte å finne ut av at folk driver med oppdrett. Jeg har da fx nevnt valpelister... Med at de "knapt eksisterer", mener jeg at i denne moderne verden er det betydelig vanskeligere å finne frem til de, men jeg skjønner jo at de lever likevel..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv må jeg innrømme at hvis oppdrettere ikke har side på internett, så gjør jeg ikke mer for å finne ut mer om de, selv om jeg har funnet navnet på kennelen på en liste over oppdrettere. Jeg er nødt til å lese om oppdretteren, avlen, hundene, se bilder, (resultater), krav til kjøpere osv, før jeg evt bestemmer meg for å ta kontakt.

Og jeg har da aldri påstått at hjemmesider var eneste måte å finne ut av at folk driver med oppdrett. Jeg har da fx nevnt valpelister... Med at de "knapt eksisterer", mener jeg at i denne moderne verden er det betydelig vanskeligere å finne frem til de, men jeg skjønner jo at de lever likevel..

Kan du bestemme deg? Du sier jo at du klarer å finne fram til dem, f eks fra oppdretterlister, men ikke gidder å vurdere dem hvis de ikke har egen hjemmeside.... :icon_redface: (I min verden er du ganske enkelt ikke interessert eller engasjert nok til å finne fram til de mest markante oppdretterne.)

Jeg iler til å tilføye at for min rase er miljøet i Norge veldig lite, og markedet internasjonalt - en hjemmeside treffer langt flere interessenter enn man kan våge håpe på f eks i et medlemsblad eller hundetidsskrift (selv om jeg også selvsagt annonserer der...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker nettet generelt til å finne ut mer om rasen, lese om avlsanbefalinger, finne resultater fra utstillinger, mentaltester, helse, og prøver å danne meg et bilde. Jeg har også mailet til vilt fremmede "vanlige" valpekjøpere, som har hjemmeside og som later til å være litt bevisste på hundeholdet sitt, og høre om deres erfaringer med rasen - og hva som fremkommer der.

Prøver også å få tak i raseblader, ser på hvordan ting fremstilles, hva man er opptatt av i klubben, og prøver å finne ut hvorfor. Ikke så lett på endel raser, men vet jeg at jeg med tiden skal ha ny rase, så melder jeg meg kanskje inn i raseklubben.

Deretter orienterer jeg meg i "rette miljøet", hvor jeg etter endel år i hunderiet har lært meg å "høre etter" hvem som jeg bør snakke med, hvem som har samme oppfatninger som meg om hva som er viktig - og hører hva de sier om ulike hunder og oppdrettere og linjer. Skal jeg ha brukshund, så snakker jeg med folk i det miljøet osv.

Så går jeg på så mange utstillinger jeg kan, snakker med så mange jeg kan, og SER... ser hvordan hundene oppfører seg i og utenfor ringen, hvordan hunder og oppdretter reagerer på at folk og dyr kommer bort til dem, om det er fred og fordragelighet, hvordan de ulike oppdretterne håndterer hundene sine. Å få god kontakt med oppdrettere, er lærerikt - det er veldig bra, slik Jeampi beskriver, å vise at man over TID er interessert.

Når jeg så blir litt mer spesifikk, så RINGER jeg. Jeg ville ALDRI maile som første kontakt, der tar jeg telefonen i bruk. Klarer man ikke det, vel, da har man et problem. Fordi flere svært seriøse oppdrettere jeg kjenner, kan godt si "hei og hopp" på en mail, hvis de altså svarer, men standardsvaret til et par av de jeg kjenner best, er å be mailerne om å ringe... Jeg var sjøl en ganske så sjenert tiåring, da jeg ringte og klarte å overtale en oppdretter til å vurdere å selge oss valpen han egentlig skulle beholde selv! Riktignok ringte foreldrene mine også, uvitende om min "hemmelige" samtale (hadde tenkt å overtale dem etterhvert), og de og oppdretter fikk seg en god latter - og etterhvert en hund også. Har man et mål, tør man det meste, er nå min erfaring.

Idag ser jeg at mange tror at mail er det eneste som virker, enten det er å ta kontakt med hundetrenere eller oppdrettere - og som synes det er rart at de ikke svarer. Det er ikke det helt store "fremskrittet" i mine øyne; man må prøve litt hardere.

Hjemmesider kan være himmel eller ******* - noen er fulle av indirekte jug, andre er fantastisk åpne og ærlige om rasen og om sine egne hunder. Å bruke det som hovedinnfallsvinkel, nei, da tror jeg som Lotta - da går man glipp av mye bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor finner jeg oppdretter? Gjennom folk i jaktretrievermiljøet som har flere år på baken enn meg. Lisa kjøpte jeg fra England, der de tror den siste oppfinnelsen er faks! Hadde det ikke vært for et godt nettverk (snakker ikke om fiber nå) så hadde jeg aldri kommet over det kullet. Fikk derfor ikke bilder eller videoklipp slik mange av dagens valpekjøpere får mens de venter på valpen. Digitalt kamera, hva er det? :-P Jeg visste bare at det var tispe og at hun var gul.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nå er jeg på ny rase hvor jeg ikke har god kjennskap til de forskjellige linjene på forhånd. Hadde jeg skullet hatt en hund til av samme rase som jeg kjente godt og kjente miljøet godt hadde jeg nok gått litt annerledes frem.

Først leter jeg rundt på nettet på hjemmesider og orienterer meg om forskjellige oppdrettere og får et bilde av hvordan "delinger" det er i rasen, hva de forskjellige legger vekt på, hvordan hundehold de forskjellige har og om de trener aktivt selv, får et inntrykk av hundene i de forskjellige leiene (men det er jo ganske begrensa hvor riktig inntrykk man får over en nettside). Jeg hører gjerne med aktive personer som ikke er oppdrettere også. Så undersøker jeg valpelister til raseklubben.

Men når det kommer til et stykke syns jeg faktisk det er veldig få hjemmesider som gir meg svar på det jeg vil vite. Det "irriterer" meg f.eks. litt at en del oppdrettere bruker lang tid på å lage en fin hjemmeside, men gidder ikke sette av en eneste setning til å beskrive målet sitt med avlen. Hva de vektlegger. For hva de vektlegger i avlen er noe av det jeg ser på først som avgjør om jeg er interessert i det hele tatt (når jeg ikke er kjent i rasen og linjene). Jeg har sett noen oppdrettere som har sider hvor de beskriver sine mål, hva de legger vekt på, viser resultatet av MH-tester av alle avlsdyr og tidligere avkom, helseresultater (også de som er mindre bra), skriver både positivt og negativt om avlsdyrene (spes når man spør), resultater og skriver litt om hvordan de forskjellige hundene er å jobbe med og i hverdagen (ikke bare bilde og stamtavle med titler). Da syns jeg at jeg får mye ut av en hjemmeside. Har en oppdretter en lite informativ side får jeg mer ut av å snakke med eller skrive med personen. En god hjemmeside kan være veldig nyttig til å få oversikt over de forskjellige hundene, familie bakover osv. og gir en større mulighet til å få litt mer detaljert oversikt over slekt til aktuelle kombinasjoner. Det er lettere å få oversikt når du har det hele skriftlig foran deg.

Jeg syns også det er viktig å høre med andre oppdrettere og tidligere valpekjøpere hva de syns om den aktuelle oppdrettern sitt oppdrett. Og når jeg ikke er inne i miljøet er internett eneste mulighet til det. Til dette syns jeg mail er greit, for da kan vedkommende velge om h*n vil svare eller ikke. Jeg har jo ikke noen rett til å trenge meg på personer bare fordi de tilfeldigvis har kjøpt valp av samme som jeg er interessert i (men alle jeg har kontakta har vært veldig positive til å svare).

Til første kontakt med en oppdretter syns jeg mail er greit, men hvis jeg ikke finner mailadresse eller personen ikke svarer (har jeg ikke opplevd så langt) ringer jeg selvfølgelig. I første mailen skriver jeg litt om meg, hva jeg vil ha hunden til, bakgrunn med hund (og mangel på sådann) osv. samt spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett på nettsiden eller å ha hørt med andre. Da blir det gjerne en del mailer frem og tilbake, og etter hvert blir det samtale over telefon også - eller helst et møte i virkeligheten.

Forrige hunden kjøpte jeg etter å ha fått en liste med telefonnr til oppdrettere som skulle ha valper fra avlsrådet i raseklubben og ringte rundt. På den måten ble vi også tipsa om en oppdretter i sverige som vi endte med å kjøpe fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser i alle fall at det å ha hjemmeside gjør det mye enklere for valpekjøpere å orientere seg. Nå har jo jeg brukt snart et år på å skaffe tilveie hund nr to, og hovedverktøyet mitt har vært oppdretterlistene hos raseklubben i Norge, Sverige og Danmark. Derfra gikk jeg inn på oppdretternes hjemmesider og leste om avlsmål, så på bilder, leste stamtavler, sjekket opp mot databasene i SKK og NKK. Alt dette ga meg mer enn nok jobb og alternativer, og de som ikke hadde hjemmeside ble derfor ikke vurdert.

Det er godt mulig at jeg dermed har gått glipp av min verdensvinner av en drømmehund, men før man har kommet dit at man kjenner linjer osv så godt at man med en gang vet eksakt hva man er ute etter og eksakt hva som finnes så..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg har funnet oppdretter på ur måten jeg da. :icon_redface: Ja jeg måtte pent ringe en i klubben og fikk tilsendt valpeliste. Plukket ut en oppdretter derfra. Der hentet jeg hund nr 1 og 2. Hund tre kom via omplassering og da brukte jeg nette og fant en oppdretter som jeg ville spørre om rasen utover det jeg hadde lest. Dette viste seg å være oppdretter til hund tre. Papirene på hund tre kom senere. Hund fire der satte jeg en annonse på finn og der fant oppdretter til hund fire meg. Dette er hunden som har gjort det best i utstillingsringen blandt dem jeg har hatt. Har ikke hatt mulighet til å konkurere i andre grener enda med henne men skal det.

Nette bruker jeg da til å se på søte hunder og søte valper. Når jeg skal planlegge å kjøpe valp igjen så vil jeg da sette igang jungeltelegrafen, se på nettet og kontakte dem som har interresante kull. Nette er da bare en mulighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder bruken av internett, så er jo oppdretteres private hjemmesider ikke eneste mulighet. Jeg har en god venn som heter google.

Jeg har en rase som primært brukes til utstilling av de ulike konkurransegrenene. Hvis jeg googler et kennelnavn jeg synes er interessant, og ikke får ett eneste treff - da kan ikke hunder fra den oppdretteren ha gjort det noe særlig noen gang. Veldig mange raseklubber legger ut resultat fra både spesialer, internasjonale og nasjonale/lokale utstillinger. Så www.kennelnavnet.com er langt fra eneste mulighet, ved bruk av internett.

Bare for å nyansere diskusjonen om nytten og verdien ved hjemmesider noe - kontakt må man jo ta uansett hvordan man finner informasjon om oppdrettet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle snuse på nye raser så tok jeg kontakt pr mail først. Har allerede mailkontakt med en oppdretter av en rase jeg ønsker meg etterhvert, men ikke helt sikker på om det blir en realitet. Jeg er personlig ikke noe glad i å ringe, så sender en mail først, får jeg da et standardsvar og bes om å ringe, så helt greit. Da ringer jeg. Jeg syns at det ofte er greit å ta kontakt med en oppdretter jeg ikke har "sett meg ut" og bare be om mer informasjon om rasen.

Da jeg kjøpte knøttis tok jeg kontakt med raserepresentanten og ble kjapt bedt på besøk. Var ærlig om at jeg ikke er noe glad i å snakke i telefon og skrev noen lange mailer før jeg satte meg på toget og dro på besøk. Men, hadde hun sagt at jeg måtte ringe, så hadde jeg gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...