Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger hjelp..


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

Har innsett at jeg trenger hjelp, og det fortest mulig.

Har en slik fobi for edderkopper, og når jeg ser en så låser kroppen seg på en måte. Jeg får panikk, hyler, skjelver,får gåsehud og gråter... ;)

For to-tre timer siden så fant jeg en edderkopp, og kroppen låste seg helt. Jeg fikk panikk og måtte ha hjelp til å roe meg ned. Først nå er jeg helt rolig igjen, men klarer ikke å slappe av i frykt. Fikk plutselig panikk for å gå opp trappa i sta også, i tilfelle det var edderkopper der.

Jeg gidder ikke å leve videre med denne fobien, og for å bli kvitt den så må jeg ha hjelp, og selv om jeg ikke føler jeg er klar for det enda, så må jeg gjøre det fortest mulig.

Så kommer da spørsmålet.. Hvor går man for å få hjelp til sånne ting? Er det psykolog, eller hva er det?

(Er ikke snakk om taranteller osv...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søk på psykolog og fobi, og ikke edderkopp ;) Evt ta en telefon til noen psykologer i nærområdet ditt og snakk litt med de.

Kanskje legen din veit om noen som er flinke? Noen som veit om det blir billigere om man henvises fra lege eller ikke forresten?

Psykolog er dyrt, og greit å ikke være "prøveklut" for noen som aldri har jobbet med et tema før egentlig.

Hilsen en som ble "prøveklut" ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt rart i grunnen at du nevner taranteller... mener du å si at du ikke er redd for disse?

Her i Bergen har vi en fyr som jobber/forsker på/fascineres av diverse edderkopper, skolopendere o.l.

Petter Edderkopp kalles han vel ;) Anyhoooooo, han har ofte hatt exhibition på Akvariet her i Bergen hvor en får lov til å "hilse" på en av de rolige edderkoppene hans (nå snakker vi tarantell osv.), der vet jeg at mange med eddisfobi får veldig god hjelp! Petter slår meg som en sindig mann som har fryktelig mye peiling på hva han snakker om.

Det jeg mener å si med dette, er jo at det kan faktisk være vel så bra å snakke med en som faktisk KAN edderkopper, som en psykolog. Det optimale hadde vært å kunne gjort begge deler, altså psykolog samt møte en person som KAN sine ting om eddiser o.l. Det er noe helt annet å komme ut av en fobi når du VET at den som snakker med deg, vet hva h*n snakker om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå og snakk med fastlegen din. Allmennleger kan vanligvis hjelpe et stykke på vei med psykiske problemer, og så henviser de videre til psykolog hvis det er nødvendig.

Det å flippe helt ut på edderkopper og lignende er ikke så uvanlig, du trenger slett ikke å være psykisk syk på grunn av de reaksjonene du forteller om. (Jeg har ei venninne som ringer til faren sin og ber han komme og hjelpe hvis hun ser en edderkopp, selv om det er midt på natta ...). Jeg var veldig redd edderkopper før, men så er jeg også veldig interessert i hagearbeid og fant ut at det ble umulig å jobbe i hagen hvis jeg skulle være redd edderkopper. Jeg bestemte meg rett og slett for å slutte å være redd dem. Jeg tok det trinnvis, først drepte jeg de som var bittesmå, og så kunne jeg nærme meg de som var litt større også, osv. Nå er jeg bare skeptisk til de som er skikkelig store.

Lykke til, dette ordner seg! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Tusen takk for svar, allesammen :)

Er redd for de fleste edderkoppene(Holder meg laangt unna tarantellene i butikken), men tror nok det er de "små" jeg må lære meg å takle.

Skal lese litt på de linkene som PIP kom opp med, også ringe psykolog/fastlege for å høre..

Litt merkelig i grunn, hester og hunder er ikke noe problem, men katter og edderkopper derimot...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Samme har skjedd her, så mamma har måttet stoppet bilen for å ta ut edderkoppen som jeg plutselig liksom la merke til... Alt blir liksom så værre når vi har fullt av saksedyr her. De gjør meg skikkelig stressa, og finner jeg en edderkopp da så bryter jeg bare sammen. (Kjente det klødde litt på låret en dag, også kjente jeg det kilte. Fant rimelig fort ut at det var et saksedyr som hadde kommet i buksa på meg.) Nei, saksedyr, katter og edderkopper er skumle, men det er edderkoppfobien som er værst, og den jeg bør gjøre noe med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...