Sorg hos mor ved valpesalg?

[Sølvjenta]

Har et kull valper dvergschnauzer som skal reise til helgen. Jeg tenker på mammaen, som tydelig elsker sine små. Hun riktig koser seg sammen med dem, leker og ruller rundt med dem, vasker og steller. Er det noen med erfaring på om hun opplever savn, sorg? Vi skal beholde en av valpene, men vil hun lete etter de andre? Har lest at tispene skal være ganske leie av ungene nå, de blir 9,5 uker til helgen, men hun elsker dem virkelig. Er det noe måte vi kan gjøre det lettere for henne på? Gruer på hennes vegne, og får vondt i meg når jeg ser dem sammen.. Så onde vi er!

[MariaN]

Har ikke hatt valpekull, men kattunger! Jeg har hørt hund og katt er like på denne måten..

Kattemorern merket ikke at en og en dro, tror jeg? Hun ble roligere.. vi hadde SYV kattunger da.hehe.

Det eneste vi merket var da den siste kattungen vi beholdte selv skrek etter den siste dro.

For å si det sånn, det var JEG som tuta mest når kullet forlot hjemmet.hehe.

[Symra&Pippin]

Å, det der har jeg også lurt på. Har prøvd å trøste meg selv med at hundemoren sikkert er så sliten og lei at hun opplever det mest som en lettelse, selv om det sikkert er rart i begynnelsen.

Pippin sin mor og den ene valpen dro hjem til familien som hadde dem på for mens resten av valpene ble igjen hos oppdretter for å selges. Symra sin mor skulle også beholde en valp (for å si det sånn), oppdretteren der skulle i tillegg være dagmamma for en valp en stund framover, så der ble overgangen ganske myk.

Men hvordan er det der alle valpene plutselig forsvinner? Spent på å høre om det.

[Sølvjenta]

Ja, for hun virker ikke lei dem i det hele tatt, bare lykkelig og glad, og koser seg med dem. Det er 6 stykker, så det vil merkes at de reiser. Men man føler seg unektelig litt slem som selger ungene hennes uten hennes viten og vilje. Er veldig spent på hvordan det vil gå..

[Sissi]

For en god del år siden hadde mine foreldre ett kull på nå sin avdøde rottis tispe, det var 11 valper.

Hun var en super mor og brukte masse tid og krefter på dem.. Litt sørmodig var hun da det ble tomt i huset etter valpene var dratt, men tok ikke lenge før det var "ute av syne ,ute av sinn"..

Så lenge man selv ikke lager stor sene, og legger ved alt for mye mennekelige følelser i tispa, lar dagene gå som normalt, kanskje ta henne ut på en ekstra tur.. så vil nok livet går helt fint videre ;)Hunder er gode signal lesere og hvis man driver og ser på henne , og blir veldig mye * ååå stakkars deg* og ellers forandrer oppførsel ovenfor tispa, vil hun selv kanskje ikke pga valpene, men pga eiers rare oppførsel bli litt urolig også

[Guest Snusmumrikk]

Nå har jeg aldri hatt valpekull, men kattunger. Vet ikke om det blir det samme, men uansett: gamlekatta vår var en skikkelig gårdskatt som ofte kunne være ute på vift et par dager og det som skulle vært et fint system med p-piller hver dag gikk rett i dass. Resultatet ble som dere kanskje kan tenke dere en god del kull. Men så er det jo sånn at det er veldig mange flere katter enn gode hjem her i verden og da ble det ofte til at vi avlivet alle kattungene mens de var veldig små. Fikk hun f.eks. 6 kattunger avlivet vi først tre med en gang, da merket hun ikke at noen mangla en gang. Også tok vi de andre noen dager senere (for at hun skulle få minst mulig melkespreng). Og da begynt hun å lete. Gikk rastløs rundt i huset og mjaua og lette etter kattungene. Men det tok bare et par dager så var de ungene glemt.

Men, så var det også noen ganger vi så muligheten til å få gitt bort noen kattunger til gode hjem, og da fikk de selvfølgelig vokse opp. Men da reagerte hun ikke i det hele tatt når kattungene ble henta en etter en i 8-9 ukers alder. Ikke no leting i det hele tatt. Før den siste kattungen ble henta. Da var det litt roping, men snart glemt den og. Hehe katter kan ihvertfall ikke telle:P

Så jeg vet ikke jeg. Jeg følte det alltid slemt eller ondskapsfult å måtte avlive en liten kattunge på bare noen få dager, men tenkte aldri på at det var noe ille å gi bort en kattunge til et nytt godt hjem. Men sånn egentlig så er det vel litt slemt å ta fra et flokkdyr ungene sine ja. Men sånn er jo livet. Du kan jo ikke akkurat beholde alle 6. Ville isåfall blitt ganske livat

[puddellover]

Moren til Zelda døyvet sorgen med noen kosebamser som hun passet på.

Men jeg tror ærlig talt at det var storpuddeltispen til oppdretter som ble mest lei seg.(hun har fått sin dose med 3 kull,men hun er den fødte barnevakt)

Moren til Zelda skal få et kull til til våren da

[Sølvjenta]

Takker for svar. Hun skal jo beholde en hos seg, så jeg håper det er med på å gjøre det enklere. Rart hvordan instinktene slår til, og gjør babyen i huset til verdens beste mamma.

[Yodel]

Min første tispe var en fantastisk mor, og stelte, oppdro og ordnet med valpene sine på en måte jeg aldri før har sett- og tviler på at jeg noensinne vil se igjen- det var virkerlig utrolig å se måten hun var med dem på.

Snakk om fulltidsmamma!

Hver gang det dro en lette hun i lang tid, og når den siste var dratt gikk hun regelrett inn i depresjoner, og hadde i en periode også spisevegring- Hun ble skrekkelig tynn.

Etter hennes andre kull fikk vi en ny valp i hus 3 dager etter at hennes siste forlot redet, og makan til gledesutbrudd har jeg sjelden sett. Tispa- som egentlig ikke likte andre hunder i særlig grad- rundslikket den stakkars valpen, hoppet opp i senga for en liten gledesdans, jodlet høyt og lenge, hoppet ned, rundslikket valpen igjen, jodlet, tok en liten runddans, jodlet, rundslikket valpen osv..... i over en halvtime holdt hun på slik. Det var virkerlig en opplevelse. Jeg har aldri opplevd makan til gledesutbrudd på en hund noen gang. Iallefall ikke på en hund som så det #under sin verdighet" å vrikke på halen mer enn to ganger ved en gledelig anledning, og ellers var royaliteten og selvbeherskelsen selv. De to ble senere uskillbare, hun oppdro valpen som sin egen (det var pent lite jeg trengte å gjøre. Alt fra husren- trening- til innkalling tok hun seg av. Selv ved matfatet- der de måtte gjøre triks for å få maten servert- Lærte eldstehunden hva valpen skulle gjøre for å få maten.)

Ved mine senere kull - der tispene også har vært veldig gode mødre- har de blitt litt lei av valpene når de når en 6-7 uker, og innen de er 8-10 uker er det litt "Good riddons"- attitude ute og går...

Jeg vil ikke si at det er normalt for tispene å savne valpene når de forlater redet i moden alder. Det er iallefall ikke inntrykket jeg sitter inne med, trass i min første erfaring.