Gå til innhold
Hundesonen.no

Vetrinærenes gullgruve


comit

Recommended Posts

Ser i en annen tråd at noen "Rotter" seg sammen mot oss som er menn :) og her er mitt lille bidrag til dere .

Har igjennom flere år observert at de som har, og de som tror de har diverse sykdommer og lidelser overfører en masse "lidelser" til sine hunder også. Har overhørt disse damenes alternative behandlingsformer og all verdens salver og kremer som hundene bare må ha.

Vetrinæren har stor økonomisk glede av diss damene, for de oppsøker vetrinærvakta i tide og utide med sine hunder, det er alt fra sår til litt halt og muligens matt pels.

Førstehjelpsskrinet ser ut som et velfyllt akuttmedesin depot, både til seg selv og ikke minst, til hunden. Selvsagt skal man ta vare på helsa, men jo sykere eieren er, jo sykere er hunden.

Det er jo et medisinsk under at mine hunder har blitt så gamle, bortsett fra vaksine og en kasterasjon har jeg meget sjelden tilbragt fritiden til vetrinærer, og selv om jeg ikke har direkte stålhelse klarer jeg meg med en lege undersøkelse annenhvert år. (jada det finnes både menn og kvinner og hunder som faktisk er syke, men det er ikke de jeg sikter til nå).

Mange av disse damene er som oftest unge, uten barn (babysubstitutt?)og godt voksne damer med voksne barn som trenger en liten syklig hund å forbarme seg over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel igrunn lagt merke til det samme, selv om jeg er dame :rolleyes: Men jeg er kanskje unntaket, siden jeg har barn?

Ikke for det, jeg har høy terskel for å dra til både veterinær og til lege, enten det er med meg eller ungene. Feber og annet småtteri klarer man vel som regel å takle selv..

Jeg har vel igrunn ikke så mye å bidra med her, men ja, jeg har lagt merke til det du nevner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, man ser og hører mye om dette. Og har fått samme inntrykket selv, at mange drar for fort til veterinæren for hver minste lille ting. Men er vel det at jeg venter en stund før jeg drar selv. Hvert hos veternær med hundene når det er vaksinering, kastrering, og kraftig kennelhoste, og en skikkelig øyebetennelse.

Og ja, de kaster opp en gang i blandt, eller har diarè. Men jeg går da ikke til legen hver gang jeg er litt syk heller.

Jeg vil bruke minst mulig unødvendig på mine hunder. (så er vel et av unntakene, da uten unge, og heller ikke voksen dame)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg mann og barnløs. Og summen jeg har lagt i hos dyrlegen fra juni til september i år, trur jeg ikke vi trenger og nevne. Men jeg kunne nok kjøpt to-tre nye hunder for det. Hunden min har dyrere krem til labbene sine enn jeg noen gang har eid til meg selv, og jeg har hatt en hund hos healer og prøvd naturmedisin også. Så aner ikke hvilken kategori jeg går under. :)

Noen eiere er kjempeheldige og får hunder som er friske hele livet. Som bare er inne til vaksine og slike dagligdagse ting. Mens andre av oss er kjempeuheldige. Og de som tilhører den første kategorien, klarer faktisk ikke helt å sette seg inn i hva andre opplever. En del av de førstnevnte har en holdning som om man liker å løpe til veterinæren, har en bruk og kastmentalitet fordi man kanskje har hatt noen hunder i løpet av forholdsvis kort periode, ønsker at hunden skal være syke etc.

Hvor syk må en hund være for at det skal være "grunn nok" for å dra til veterinæren egentlig? Er man noen bedre hundeeier dersom man utsetter det å gå til veterinæren til hunden er skikkelig syk, enn de som går for småskader?

Når alt kommer til stykke, så velger man jo selv hva man bruker penger på... Og hvem har rett til å dømme andres valg egentlig? Gled dere over at dere er så heldige at dere har friske hunder, og at dere slipper å gå med angsten om at nå er det hund nummer xx sin tur... Det er ikke alltid man kjenner historiene bak andres valg. Selv er jeg på tur med hund nummer 5 nå. Av 5. Og garantert en "gullgruve" siden han skal igjennom enda en ultralyd i år, og vært igjennom 2 allerede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er av dem som drar kjapt til dyrlegen med hunden min. Har t.o.m. vært avgårde engang pga ett myggstikk... :) Nå skal det sies at myggstikket var stort og at pappa'n hennes døde av kreft, men allikevel...

Men er bikkja ute av form, synes jeg det er greit å oppsøke veterinær om det vedvarer mer enn ett par dager. Det handler vel litt om at jeg vet hvor flinke hunder kan være til å skjule smerte, samt at de ikke får fortalt hva som er problemet (eller symptomet da)

Selv drar jeg svært sjelden til legen, og kan ikke huske sist foruten den årlige bedriftshelsesjekken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg er ei ung barnløs dame, med mine sykdommer som jeg sliter med, og jammen er ikke mine dyr syke fra tid til annen også, to av de har faktisk hatt veldig like plager som meg selv, det må være noe jeg har fått til fordi jeg ikke har barn å dulle med kanskje? :)

Ikke har jeg førstehjelpsskrin, men jeg har nok salver og medisiner til et helt apotek, og jammen har jeg ikke medisiner til mine syke dyr også. Og toppen av kaka må jo være at jeg har svindyr sjampoo og balsam til et dyr som har slitt med hudproblemer. :o

For folk som merker seg mine veterinærturer kan de virke veldig meningsløse, hunden har vært halt i et døgn, hva så liksom? Eller, katten er blitt litt tynnere, gjør ikke noe det heller forsåvidt.

MEN, de kjenner ikke hele historien, og i tillegg har jeg hatt rett så og si hver gang jeg har vært(etter andres mening) tidlig ute hos veterinæren, det har vært plager som ikke har kunnet fikse seg selv.

Og da er jeg himla glad at jeg var tidlig ute og fikk medisiner og andre tiltak igang så tidlig som mulig, og dermed fått dyret frisk fortere også.

Og at jeg er syk, ikke har barn og er dame har vel ingenting med saken å gjøre, jeg kan hverken trylle eller ønske mine dyr syke, det skjer av diverse grunner som jeg ikke har noen makt over.

Heldig for de som har friske dyr som aldri trenger å være innom veterinær annet enn for vaksinering, men alle er ikke like heldige, uten at de er hverken hysteriske eller innbiller sykdommer på dyret fordi de bruker hunden som babysubstitutt.

Forøvrig skjønner jeg ikke poenget med å bry seg om hvor mye penger andre velger å legge igjen hos veterinæren eller hvordan problemer de velger å gå til veterinæren for. Det blir jo deres eget problem det. Og det går ikke utover noen andre enn dems egen lommebok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg mann og barnløs. Og summen jeg har lagt i hos dyrlegen fra juni til september i år, trur jeg ikke vi trenger og nevne. Men jeg kunne nok kjøpt to-tre nye hunder for det. Hunden min har dyrere krem til labbene sine enn jeg noen gang har eid til meg selv, og jeg har hatt en hund hos healer og prøvd naturmedisin også. Så aner ikke hvilken kategori jeg går under. :)

Noen eiere er kjempeheldige og får hunder som er friske hele livet. Som bare er inne til vaksine og slike dagligdagse ting. Mens andre av oss er kjempeuheldige. Og de som tilhører den første kategorien, klarer faktisk ikke helt å sette seg inn i hva andre opplever. En del av de førstnevnte har en holdning som om man liker å løpe til veterinæren, har en bruk og kastmentalitet fordi man kanskje har hatt noen hunder i løpet av forholdsvis kort periode, ønsker at hunden skal være syke etc.

Hvor syk må en hund være for at det skal være "grunn nok" for å dra til veterinæren egentlig? Er man noen bedre hundeeier dersom man utsetter det å gå til veterinæren til hunden er skikkelig syk, enn de som går for småskader?

Når alt kommer til stykke, så velger man jo selv hva man bruker penger på... Og hvem har rett til å dømme andres valg egentlig? Gled dere over at dere er så heldige at dere har friske hunder, og at dere slipper å gå med angsten om at nå er det hund nummer xx sin tur... Det er ikke alltid man kjenner historiene bak andres valg. Selv er jeg på tur med hund nummer 5 nå. Av 5. Og garantert en "gullgruve" siden han skal igjennom enda en ultralyd i år, og vært igjennom 2 allerede.

Etter å ha avliva to hunder på åtte mnd pga. uhelbredelige sykdomer, og jeg vet at folk rista oppgitt på hodet og snakka høylydt om overhysterisk hønemor hvertfall da jeg så at noe var feil med første hunden, så kan jeg bare signere det Nirm sier. Noen har mer flaks enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heh - Det er vel på dette området som alle andre når det gjelder menn og helse? Det er egentlig ingen som er sjuke, sånn bortsett fra de sjøl selvsagt.. Er man mann, dør man jo nesten av en forkjølelse - man trenger i det minste stell og pleie og kjærlig omsorg døgnet rundt. Merkelig nok, for når et virkelig feiler de noe alvorlig noe, da leker de helter og går ikke til fysioterapi eller kiropraktor fordi det er bortkasta penger. :rolleyes:

- Og trenger du mer dissing av mannfolk, må du bare si fra, jeg er god på det :)

Jeg er forøvrig kronisk syk selv og flyr til lege minst hver 3 mnd for kontroll - men hundene mine er stort sett friske. Vi hadde en runde med kennelhoste i våres hvor yngstetispa hadde feber, da var vi hos veterinær for sikkerhets skyld, men sånn utenom det, så er jeg sjeldent hos veterinær med hundene mine utenom vaksiner. Det har stort sett ikke vært behov for det, de har stort sett vært friske..

Jo forresten.. Jeg prøvde akupunktur på min 11 år gamle hund den gangen han levde, mot forkalkninger han fikk etter en bilulykke. Det er mulig det er hypokondrisk og at han var et slags babysubstitutt, men veit du hva? Han hadde ikke vondt av det, jeg hadde råd til å spandere på han den behandlinga, og jeg tror jeg fikk beholde han et år ekstra pga det - da er det faktisk greit i min bok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det plager meg slettes ikke hva hundeeiere bruker penger på, jeg bare mener at enkelte er nærmest "hysteriske" når det gjelder vet. besøk. Ja jeg er glad for at jeg har og har hatt friske hunder, men så mener jeg også at tiden leger de fleste sår. Og er vel heldig selv også da jeg kun besøker bedriftslegen ved kontroller.

På meg virker det som at enkelte undervurderer sin hund sterkt. Har erfart at hunder er svært hardføre, og tåler mer enn vi mennesker ville tålt. Hundeverdenen kan være tøff og hard, men det kan jaggu hundene være også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man er glad i noen, enten det er hund eller unger, så bekymrer man seg jo over hva ting KAN være. Og jeg husker at det var en organisasjon, den som kalte seg Voksne for Barn, som laget en såkalt "bekymringstelefon" - dit pysete foreldre kunne ringe uten å føle seg dumme.

Man mente det var et behov for en slik telefonlinje, fordi folk nå får barn så spredt i tid - at man ikke lenger har mange kjente med barn i samme alder som man kan rådslå med. Og har man først vært gjennom noe, så "glemmer" man fort - omtrent som folk fortrenger hvor kjipt og masete det kan være å ha valp, med en gang man er over den perioden.

Det jeg ser i vår omgangskrets med hund, er at vi konfererer med hverandre - og hører om noen har vært borti noe lignende. Den ferske hundeeieren pleier å ringe meg, før hun ringer dyrlege - og noen ganger sier jeg "slapp av", andre ganger så sier jeg "det tør jeg ikke si noe om, det må du selv bestemme om du tar deg råd til å sjekke nå, eller vente til neste morgen", eller "det må du reise med nå". Andre ganger ber jeg henne ringe en annen bekjent. Jo mer avstand man får til dyr generelt, kanskje man er den eneste i familien som har et dyr, så får man mer å lure på - som man ikke "får inn" nærmest automatisk, hvis man er mye rundt dyr.

Men idag handler det også om at man KAN gjøre mye for folk og fe - bare man kommer i tide. Når man hele tiden interpes av "alle" hvor kjapp man bør være, så man "kommer i tide", så skjønner jeg at folk ER raske.

Og hvor mange menn er det ikke som må "tvinges" til legen - av konene sine? Jeg tror de synes dete er ganske greit. når det kommer til stykket, når det viser seg at konas mas var til nytte - og kreften eller hjertegreiene ble oppdaget i tide...

Alternativ medisin.. vel, se på en middels travbane eller galoppbane, så bruker de både det ene og det andre - fordi de ser det har en effekt, og da snakker vi ikke om dillemor, men om mannlige travtrenere og svært så realistiske folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det plager meg slettes ikke hva hundeeiere bruker penger på, jeg bare mener at enkelte er nærmest "hysteriske" når det gjelder vet. besøk. Ja jeg er glad for at jeg har og har hatt friske hunder, men så mener jeg også at tiden leger de fleste sår. Og er vel heldig selv også da jeg kun besøker bedriftslegen ved kontroller.

På meg virker det som at enkelte undervurderer sin hund sterkt. Har erfart at hunder er svært hardføre, og tåler mer enn vi mennesker ville tålt. Hundeverdenen kan være tøff og hard, men det kan jaggu hundene være også.

Jeg synes i grunn at når vi har tatt på oss ett dyr, så har vi også ansvaret for at de skal ha det best mulig.... Om en hund har det vondt på en eller annen måte, og det finnes muligheter for å begrense eller forkorte tiden med smerter ved feks medisiner, synes jeg det er vår plikt å gjøre det... Selv om tiden leger de fleste sår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det plager meg slettes ikke hva hundeeiere bruker penger på, jeg bare mener at enkelte er nærmest "hysteriske" når det gjelder vet. besøk. Ja jeg er glad for at jeg har og har hatt friske hunder, men så mener jeg også at tiden leger de fleste sår. Og er vel heldig selv også da jeg kun besøker bedriftslegen ved kontroller.

På meg virker det som at enkelte undervurderer sin hund sterkt. Har erfart at hunder er svært hardføre, og tåler mer enn vi mennesker ville tålt. Hundeverdenen kan være tøff og hard, men det kan jaggu hundene være også.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor man skal vente og se om noe går over av seg selv, om man kan dra til veterinær og få hjelp så dyret kommer seg raskere? Samme hvor hardføre de er..

Jeg har påtatt meg ansvaret for levende vesner som ikke valgte å komme til meg, da forplikter jeg å gi de best mulig stell. Jeg har 2 barn, så jeg føler ikke at de er noe barnesubstitutter, men hvorfor skal jeg vente og se og satse på at de "tåler" det? Hva om DET gjør sykdomsforløpet verre? Hva om DET utgjør forskjellen på "kan behandles" og "bør avlives"?

Jeg har forøvrig hatt praksis på veterinærklinikk. Mitt inntrykk er at det er like vanlig å slå seg til ro med "det går over, de tåler såpass", som det er vanlig å ringe for hver lille filleting. Og av erfaring så syns jeg at om man er usikker, så er det bedre å være hysterisk en gang for mye, enn en gang for lite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

potesår, og til dels dype rift på kroppen vil oppstå ved daglige turer og trening i skogen, de fleste vil leges helt fint selv om du er flink til å vaske såret og ikke la hunden slikke på det.

De fleste hunde eiere er jo sitt ansvar bevist og lar ikke sitt dyr lide unødvendig, og jeg tok heller ikke mine barn til legevakta når såret kunne leges av et plaster.

Ser ikke på meg selv som uansvarlig om jeg ikke løper til vetrinæren for alle sår som måtte komme. Og det jeg startet innlegget med var jo alle de ekstreme damene med medisinskapet fullt av remedier. Og samenhengen med litt "syke" damer med litt mere "syke" hunder og til dels menneskeligjøring av hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt er en læringsprosess, og det er ikke så lett for ferske eiere alltid å se hva som er en filleting, og hva som bør behandles. Mer erfarne eiere har gjerne et medisinskap med nettopp de tingene som gjør at de IKKE behøver å fly til veterinær raskt; litt ymse preparater samt ekspertisen på når de bør brukes - og når man bør gå til veterinær, for eksempel for å få et sår sydd så det gror raskere og penere (og da har man jo en "tidsfrist" som det bør gjøres innen).

Jada, alt gror - men noen ganger gror ting både bedre og raskere, dersom de rette tingene gjøres av fagfolk. Å rense for eksempel bitt- eller stikksår bør gjøres ordentlig; er man usikker på det, så bør man jo oppsøke folk - og det ER litt annerledes enn et overflatisk skrubbsår.

Du får det til å høres ut som om hundeeiere med lav terskel for å gå til dyrlegen, nærmest lider av Munchhausens syndrom by Proxy, som altså er betegnelsen på foreldre som påfører eller "ønsker" syke barn - for å få oppmerksomhet selv. Det blir veldig, veldig pussig for meg - jeg tror ikke det finnes så mange slike?

Derimot tror jeg det finnes mange samvittighetsfulle hundeeiere som innser sin begrensning, og oppsøker fagfolk når de er usikre - og faktisk HAR syke hunder, slik for eksempel Nirm beskriver. Det er vel ingen normale mennesker som drar oftere til dyrlege enn nødvendig, for å si det slik - jeg har vært der noen flere ganger nå i det siste enn jeg liker, og det er det SISTE jeg skulle ønske at jeg hadde behøvd.

Men det er ikke så lett: En venn her var livredd, hun hadde en hund som hostet så hinsides at den stod helt dobbelt. Det var hennes første møte med en alvorlig kennelhoste, og det VAR ikke lett å se forskjell på at det "bare" var hoste - eller om det kunne dreie seg om mavedreining, siden det virket som om hunden prøvde å kaste opp for henne og hun ikke var kyndig nok til å kjenne etter andre symptomer på sistnevnte, men bare hadde hørt om det. Ja, hun dro til veterinær på nattestid, det kostet en liten formue, men hun syntes det var verdt det - siden hun var redd. Er hun da dum og hysterisk? Nei, hun er bare uerfaren og KLAR over det - og vil heller ta en tur for mye. Det er sånt man lærer av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

potesår, og til dels dype rift på kroppen vil oppstå ved daglige turer og trening i skogen, de fleste vil leges helt fint selv om du er flink til å vaske såret og ikke la hunden slikke på det.

De fleste hunde eiere er jo sitt ansvar bevist og lar ikke sitt dyr lide unødvendig, og jeg tok heller ikke mine barn til legevakta når såret kunne leges av et plaster.

Ser ikke på meg selv som uansvarlig om jeg ikke løper til vetrinæren for alle sår som måtte komme. Og det jeg startet innlegget med var jo alle de ekstreme damene med medisinskapet fullt av remedier. Og samenhengen med litt "syke" damer med litt mere "syke" hunder og til dels menneskeligjøring av hunden.

Jeg er ikke vant med at hundene drar på seg sår på hverken poter eller kropp av å være ute i skogen, selvom vi er i skogen hver dag, så om noe slikt hadde oppstått på mine ville jeg nok vært kjapp med å dra til veterinæren.(Dog, jeg har så mye vett at jeg ville ikke dratt for et lite rift liksom)

Jeg vet ikke hvor stort såret kan være før det burde syes f.eks. Fordi jeg ikke har erfaring på det området.

Og når noe er ukjent for meg så er jeg mer "hysterisk".

Om det er helt dustete av meg å dra til veterinæren for folk som har mer erfaring med slike skader og vet at dette leges av seg selv så javell. Det bryr meg ikke, jeg sitter ikke på hendene og håper på at ting skal leges av seg selv, hva da om såret er så alvorlig at det burde behandles av vet og bare blir verre mens jeg sitter å venter på at det skal leges av seg selv?

Da får jeg plutselig større vet utgifter.

Jeg har en katt som klarte å knekke ei klo f.eks(ganske langt inn så nerver o.l. stakk frem), ikke særlig alvorlig forsåvidt, men ikke noe jeg har erfaring med så jeg dro til vet for å få de til å se på det og bedømme skaden. Det eneste de gjorde var å klippe kloen lengre inn også fikk det bare gro av seg selv. Sikkert en unødvendig vet tur i andres øyne, men for meg var det betryggende å få den bekreftelsen på at dette ikke var noe alvorlig som burde gjøres mer med. Og da vet jeg det til neste gang slike skader oppstår.

Og slikt betaler jeg gjerne penger for.

Også blir jeg mer erfaren og klokere etterhvert, og kan bedømme ting litt mer selv, og slipper et par vet turer i fremtiden.

Men jeg starter ikke som helt grønn på skader/sykdommer og bedømmer alvorlighetsgrad av ting selv, det kan gjerne få følger for dyret som ikke er helt bra.

Jeg har og en hund som jeg tok til veterinær etter 1dag halting, selvom jeg visste at folk ville mene at jeg var hysterisk.

Og gjett hva? Min hund har gått på medisiner i mange mnd, vært røntget og undersøkt flere ganger, og vil mest sannsynlig aldri bli 100% bra igjen. Og hva ville skjedd om jeg lot han gå rundt i ei uke eller to etter denne skaden uten å dra til vet? Jo, han ville gjort foten verre og gått rundt med smerter som kunne vært døyvet med medisiner. + at tiden han ville brukt på å bli frisk ville blitt forlenget.

Så innimellom lønner det seg å være en "hysterisk hønemor" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja det sa også en bekjent av meg når hunden hans hadde kuttet opp labben sin i skogen, dette gror uproblematisk gidder ikke å kaste penga ut av vinduet, dette renser jeg sjøl! (1cm bred rift..) Denne såkalte "overfladiske"fille skaden kom på langt over 9000kr fordi mannen valgte å rense såret selv. Det viste seg at det var oversett en bitte liten glass skår, som gjorde at det revnet opp innvendig selvom "såret fikk skorpe utvendig. Hunden er i dag halt, pga at halve labben måtte amputeres, men dette skjedde først etter 4 veterinær besøk og 3 sterke antibiotika kurer!Stakkars hund, å dette har jeg slått inn i hodet hans etterpå. Pga eiers gjerrighet så ble hunden halt forlivet, tillegg led den unødvendig!

Beste av det hele var at forsikringen ga 0kr i erstatning siden hunden ikke ble behandlet av veterinær innen rimelig tid. Jeg renner ikke ned dørene hos veterinær, men min tvil går hundene mine til gode!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

slike episoder kan man selvsagt oppleve, og det kan man jaggu gjøre andre veien også, feilbedømminger og feilbehandlinger skjer til vet. også. Og siden du nevnte dette spesifikke tilfellet kan jeg også fortelle at min hund fikk et dypt potekutt påført av en skiløper, Den lokale vet`n snurpet sammen poten men siden den fortsatte å blø var jeg innom vet. vakta i Oslo, som fjernet stingene, bandasjerte og poten grodde pent sammen på noen dager.

Selvsagt kontakter man vetrinær ved mistanke om noe alvorlig, det jeg skrev som trådstarter var alle søm løp ned vetrinær kontorene, og i tillegg løp ned dørstokkene til sin fastlege. Bare spør legestanden om hvor mange "syke" som kommer jevnlig innom,

Og de som tydlig mistenker meg for å være gnien, siden jeg sjelden oppsøker vet, tar desverre veldig feil. Er så heldig at jeg har en vetrinær som nabo og omgangsvenn. Så de tilfellene jeg trenger hjelp betaler jeg bare for medisin og forbruksmatriale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet om et par personer som godt passer inn under denne definisjonen, og de må være en gullgruve for veterinærene. Selv har jeg høy terskel for å dra til veterinæren, da skal hunden være syk og ikke ha et lite sår av diverse typer, disse kan alle, om de gidder, og har et minimum av kunnskap slik de burde ha om hund, behandle i 99% av tilfellene hjemme.

Signerer Comit sine innlegg. Ser også en tendens til at disse personene med "syke hunder" ofte er mer syke selv enn andre mennesker... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja det sa også en bekjent av meg når hunden hans hadde kuttet opp labben sin i skogen, dette gror uproblematisk gidder ikke å kaste penga ut av vinduet, dette renser jeg sjøl! (1cm bred rift..) Denne såkalte "overfladiske"fille skaden kom på langt over 9000kr fordi mannen valgte å rense såret selv. Det viste seg at det var oversett en bitte liten glass skår, som gjorde at det revnet opp innvendig selvom "såret fikk skorpe utvendig. Hunden er i dag halt, pga at halve labben måtte amputeres, men dette skjedde først etter 4 veterinær besøk og 3 sterke antibiotika kurer!Stakkars hund, å dette har jeg slått inn i hodet hans etterpå. Pga eiers gjerrighet så ble hunden halt forlivet, tillegg led den unødvendig!

Beste av det hele var at forsikringen ga 0kr i erstatning siden hunden ikke ble behandlet av veterinær innen rimelig tid. Jeg renner ikke ned dørene hos veterinær, men min tvil går hundene mine til gode!

Her snakker vi om worst case scenario. Man skal ha en viss mengde kunnskap om man skal "overta" veterinær rollen når det gjelder kutt og sår. Selv har eg fått "opplæring" fra min far som var akuttlege og har selv fulgt nøye med ka veterinær gjør. Har renset og stelt til i så mange potesår at eg klarer å telle på hendene uten at det noen gang har vært komplikasjoner. Analkjertler har også blitt "fikset" her. Hmm når eg tenker over det så kan jo eg studere og bli veterinær... :P

Skal man først behandle sin egen hund må man vite ka man gjør. Selvsagt tar man hunden til lege om man ser at det er noe som er litt mer alvorlig.

Men ja eg kjenner til folk som tar hunden inn til veterinær bare hunden har fått en rift i huden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går ikke til dyrlegen pga rift, omgangssyke eller såre poter, der har jeg fått veldig is i magen. Jeg var vel litt sånn på første hunden, ringte dyrlegen helt hysterisk fordi han hadde fått stor kul i nakken..tilfeldigvis en ukes tid etter vaksinen *flir*

Men jeg HAR mistet 2 unge hunder rett etterhverandre pga skjelettproblemer og der har jeg blitt påpasselig. Den siste var det bare jeg som mente var syk helt til alle forkalkningene dukket opp ved 2 år alder. Den første hadde de verste hoftene vetrinæren hadde sett (og dette var en leddspesialist) så der var det liksom aldri noen tvil.

Han jeg har nå har ryggproblemer, og får den gjengse hundeier virker han nå helt frisk på gode dager og når han ikke belastets så mye. Vetrinærer, enkelte utstillingsdommere og folk som har hatt hunder med samme problemet ser det med en gang, det er noe rart med måten han belaster den ene foten på og han har en urytmisk rar gange. Folk som ikke har peil derimot mener stort sett jeg er overhysterisk fordi jeg "plutselig" holder han helt i ro, bruker flere tusen kroner på behandling og ser at han har blitt verre når de ikke klarer å se noenting.

" Heldigvis" skjønner det fleste tegninga de gangene han plutselig legger seg ned i runderingsløypa etter bare tre slag (denne gutten elsker å rundere) og etterpå sleper bakparten med seg eller avstår fra all lek og virker plaget.

Jeg vil at Loke skal bli en gammel hund, dette er hunden jeg bare ikke orker å miste for tidlig, så om det betyr å legge alle konkuranseambisjoner på hylla og å bruke penger jeg ikke har på vetrinær so be it. Jeg kommer ikke til å lukke øynene og late som om han er frisk slik jeg vet om flere andre som gjør med sine hunder.

Nei, jeg har hverken mann, barn eller leddproblemer, men jeg har ansvaret for hans livskvalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, dette har da vel noe med kunnskap og erfaring å gjøre, har det ikke? Selvfølgelig er det noen som er så ensomme og kanskje rike at de bruker legen eller veterinæren hvis de har dyr, som sosialt substitutt. Andre kan være hypokondere på dyrenes vegne, kanskje fordi de nettopp har erfart med tidligere dyr at de søkte hjelp for sent, eller aldri helt lærer seg å tolke symptomer selv og ikke minst stole på egne vurderinger.

Et eksempel fra eget hundehold, kan jeg komme med: I fjor sommer hadde Solo diarè i noen dager. Vi tok henne til dyrlegen og hun ble lagt med drypp noen timer. Hun fikk også noen stoppende medisiner. Solo var på denne tiden ganske tynn, hadde akkurat vært gjennom en ørebetennelse og ble fort rimelig slapp. Væsketilførselen og medisinen fikk systemet og bikkja i orden igjen på null komma nix.

Hadde Fibi (Solos datter) hatt den samme magesjauen over det samme tidsrommet, ville jeg ha sett det an en dag eller to til. Hun var på den tiden rimelig rund (ikke tjukk akkurat, mere smultbolle, liksom :P ), i god form og ville sannsynligvis blitt frisk helt av seg selv.

Derimot reiser jeg kjapt til dyrlegen hvis Fibi får vepsestikk, noe de fleste andre hunder takler uten noe som helst hjelp i det hele tatt. Erfaringen tilsier at Fibi blir veldig syk og hovner opp på de merkeligste steder ved stikk og jeg synes det er best å ha henne under profesjonell overvåkning til kortisonsprøyta virker og symptomene roer seg.

Når det er sagt, er det faktisk et år siden prinsessa har blitt stukket av noe som helst og har vel igrunnen bare vært på klinikken for å få vaksine det siste året.

Det er på en måte ikke fysiske plager som er den største bekymringen når det gjelder gullungen.... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle burde ha erfaring nok til å påføre Hydrogenperoksid 10% , et middel som rensker alle sår, stopper blødninger og fjerner bakterier. Dette kan fint brukes på mennesker, det svir ganske godt, det koker sårene, men satser på at de fleste ikke er så pysete at de ikke tåler litt smerte, det er bedre å ha vondt i 2 minutter enn i 2 dager.

Hydrogenperoksid 10% fåes hos alle apotek uten resept, mulig de må bestille, men alle har inne 3%, og mange 6%, du kan jo velge litt styrke og prøve deg frem hva som fungerer for deg.. 30% fåes også, men denne er på resept mener jeg, og høres utrolig brutal ut.

Funker flott på våteksem bla. og sår, men jeg ville vært noe forsiktig om det er snakk om dype kutt/veskebyller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

For en merkelig diskusjon. :blink:

Ekstreme tilfeller kan man vel finne begge veier? De som renner ned dørene til veterinærer fordi de selv er hypokondere, og de som aldri drar til veterinæren og heller lar bikkja stå ute i garasjen og dø. Personlig sympatiserer jeg mer med den første gruppen av ekstreme tilfeller enn den andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...