Gå til innhold
Hundesonen.no

Lundehunden Shiba


bardmand

Recommended Posts

Nå skulle jo jeg vente med å få meg en til hund til jeg kunne ha en litt større en - men "life intervenes" som det heter, og nå er jeg visst blitt lundehundeier...

Dette er sju år gamle Shiba, som flyttet inn hos meg og whippeten Gullet for ei uke siden, etter at eieren døde. Hun er nokså overvektig, men vi har allerede begynt å jobbe med det. Gullet var ikke helt overbegeistret med det samme, men det ser ut til å gå seg fint til.

Har alltid vært fascinert av lundehunden, men har ikke bare hørt positive ting om dem. Med en "gammel og velprøvd" hund som trengte hjelp, klarte jeg ikke å si nei, og så langt er jeg mer enn fornøyd. Shiba er foreløpig en utrolig lettvint hund. Ikke helt til å stole på løs har jeg blitt fortalt, så foreløpig er vi litt forsiktige med det, og har gått til anskaffelse av langline. Håper hun har mange gode år igjen.

shiba.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 102
  • Created
  • Siste svar

Hun var rund og god ja, men utrolig nydelig! Jeg har alltid vært svak for lundehunden :whistle:

Gleder meg til å få høre hvordan det går med dere, og håper på flere bilder etter hvert. Og sist, men ikke minst: gratulerer så mye med en hund til!

Edit: whippet og lundehund på tur sammen er forøvrig en kombinasjon jeg kunne tenke meg å se :Laugh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk takk!

Ja, foreløpig utgjør de i hvert fall en betydelig kontrast til hverandre, men rasene er kanskje ikke så ulike når man går dem nærmere etter i sømmene: Begge har en anatomi spesialtilpasset hver sin form for jakt, og begge er forholdsvis sta, men "snille"...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, Lill! Hun har nok vært litt preget av omstillingen, så jeg antar at hun vil vise flere sider etter hvert - ikke minst tror jeg at hun nok vil kunne bli livligere og mer leken når jeg får av henne litt fett (og på litt muskler)... Hun er nok litt avventende til fremmede folk, men hun tør fort opp. I forhold til andre hunder er hun veldig fin - demper fint, men er verken redd eller hysterisk sosial. Når det kommer besøk, eller noen går forbi, bjeffer hun to ganger, og så er hun ferdig. Veldig kosete med de hun kjenner. Om hun på noen måte er representativ for rasen, synes jeg absolutt at lundehunden fortjener flere tilhengere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle hyggelige kommentarer!

Vi jobber på med slankinga, men er forberedt på at det kan ta tid. Shiba er både godt voksen og kastrert (etter livmorbetennelse) - dessuten er hun matglad! Heldigvis liker hun seniorforet vi har gått over på også.

Inntil videre er hun nok penest på portrettbilder, men se for et uttrykk:

shiba1.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefin Lundehund. Er noe spesielt med disse gamle norske rasene. De har litt sånn sjel over seg og sin historie. :lol:

Har endel lundehunder her som jeg har møtt på, og de er desverre noe gneldrete. Skikkelig gjennomtrengende skarpe hyl/bjeff . Så det er jo veldig bra at du slipper det! :P

Lykke til med slankingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg SYNES hun ser slankere ut, og hun er piggere når vi er ute på tur. Veide henne hos veterinæren sist mandag, da hun var inne for vaksine. Jeg visste at hun var tung, men ble likevel overrasket over akkurat HVOR tung hun er - 11 kg!

Nå skal det sies at hun er ei stor tispe for rasen i utgangspunktet, men hun må nok ned noe før hun begynner å nærme seg noe som kan kalles idealvekten. Har tenkt å ta turen innom hver mandag framover for å følge med litt hvordan det går. Kan gjerne oppdatere her - kanskje det kan bidra til litt ekstra motivasjon...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tenkt å ta turen innom hver mandag framover for å følge med litt hvordan det går. Kan gjerne oppdatere her - kanskje det kan bidra til litt ekstra motivasjon...

Ja! Gjør det, jeg vil mer enn gjerne vite hvordan det går med henne :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, takk! Nå må jeg ile og minne om at muskler veier mer enn fett, så om hun ikke går ned så mye til å begynne med, velger jeg å tro at det er fordi hun bygger muskler...

--------------------------------------

Oppdatering 24. september

Vel, i går var jeg hos veterinæren og veide Shiba: 10,6 kilo - det vil si at hun har gått ned 400 gram på ei uke! Det er vel temmelig mye for en så liten hund, eller? Hun virker pigg og frisk, og spiser godt av seniorforet, så jeg tror ikke det er for mye. Jeg er også forberedt på at hun ikke kommer til å fortsette å gå like fort ned i vekt, men vi er i hvert fall på riktig vei!

---------------------------------------

Oppdatering 1. oktober

I morgen er det dags for ny veiing, og med det nydelige været vi har hatt de siste dagene, har det blitt lange og mange turer. Håper det gir utslag på vekta, men jeg skal prøve å ikke bli så altfor skuffet om så ikke er tilfelle.

På dette bildet ser man i hvert fall at Shiba begynner å få midje. Litt igjen til hun er like elegant som lundehund-lookaliken hun er avbildet med her, men det går riktig vei! Flere bilder fra helgas uteliv ligger på Gullets (nå også Shibas) blogg: http://gullet.blogs.no

shiba_lilleplutt.jpg

*Trippelpost, bruk redigeringsfunksjonen. Mod. Josie&Miriam*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Ny veiing i går: Shiba er nå 10,4 kilo, det vil si at hun har gått ned 2 hekto den siste uka.

Litt mindre enn ved forrige veiing. Vi har dog hatt til dels nydelig vær den siste uka, så hun har faktisk fått mer mosjon enn tidligere. Hun virker også strammere i fisken, og har mer sprett og fremkommelighet, så jeg velger å tro hun har lagt på seg en del muskler. Litt midje begynner hun å få, også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøss- to kilo på en uke??? Hun får vel litt mat håper jeg? :rolleyes:

Du gjør en kjempejobb med henne :icon_redface: Minking av overskuddsfett kan gjøre mirakler for livskvaliteten til små boffser.

Lundehunder er herlige...Vil gjerne lære mer om dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neeeei! Ikke to kilo - to HEKTO - altså tohundre gram!

Sorry krigstypene, men den misforståelsen måtte jeg klare opp i - jeg sulteforer henne på ingen måte!

Ikke allverdens, men nok for en såpass liten hund, tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes fortsatt at hun er kjempefin! Hvor mye har hun gått ned tilsammen nå? Ja, jeg kan regne det sammen selv, men i febertåka virker ikke de fra før dårlig mattekunnskapene spesielt godt ;):)

Nå veide jeg henne ikke før ei uke etter at jeg fikk henne, men tror nok hun hadde gått ned noe allerede da (hun spiste ikke så veldig godt de første dagene). Første gang veide hun 11 kg. To uker seinere har hun gått ned 0,6 kg. Ikke så verst det, vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...