Gå til innhold
Hundesonen.no

Bokbad!


Aya

Recommended Posts

Nå som jeg er ferdig med tvangslesing av litteratur (norskstudent i fjor) har jeg fått opp leselysten igjen, så nå synes jeg vi alle skal anbefale en eller to bøker- skrive pittelitt om boka, hvem den passer for, og hvorfor den er så bra! Come on, people- høsten er lesetid.

Mine to:

The curious incident of the dog in the night-time- Mark Haddon.

Cristopher er en femten år gammel gutt med autisme som en dag finner en død hund i med en hagegaffel gjennom seg, i naboens hage. Han bestemmer seg for å være detektiv som Sherlock Holmes og løse mysteriet. Boken er vakker, farlig velskrevet; en bok som suger deg inn og holder på deg. Den er trist og morsom og engasjerende, og gir deg som leser en opplevelse av hva autisme er. Anbefales på det sterkeste, den fineste boken jeg har lest.. Noen gang, tror jeg.

Mannen som elsket Yngve- Tore Renberg.

Jarle er en 17 år gammel gutt som lever i Stavanger på slutten av 80-tallet, begynnelsen av 90-tallet. Det er rød politikk og vanskelige ungdomsår.. Jeg ble ganske så trollbundet av denne boka, den er knall-lettlest, morsom og sår. Alle bør lese denne egentlig, både de på venstre-sida i politikken, voksne, ungdommer og mennesker fra Stavanger. Alle kjenner seg igjen i noe. Luuuve it. (Det finnes en "prequel" til denne boka, en "forbok", men den har ikke jeg lest. Det er ikke en serie, men to uavhengige bøker. Den heter Kompani Orheim, hvis noen ønsker å lese den først).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim er helt fantastiske! Kompani Orheim kom faktisk ut etter Mannen som elsket Yngve, og jeg leste dem også i den rekkefølgen, og det anbefales virkelig. Begge bøkene er utrolig flott skrevet, handlingen er lettfattelig men samtidig veldig interessant.

Jeg kan også anbefale The Dice Man (er usikker på om den er oversatt til norsk). Den er skrevet som en selvbiografi, og jeg skjønte ikke at det var funnet opp før en god stund etter at boka var ferdiglest. Historien handler om en psychiatrist (hva heter det på norsk? Psykiatrist?) som går lei av livet sitt og gradvis går over til å la to terninger styre handlingene hans. Boka kan innimellom bli litt tung kanskje, men det tar seg opp etterhvert som man kommer litt bedre inn i handling osv.

Også vil jeg anbefale Naiv. Super. av Erlend Loe, boka som jeg leste to ganger på tre dager fordi den rett og slett var så fin!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅÅÅåååååååååå, jeg ELSKER å lese! :twitch:

Timetravelers wife\ den tidsreisendes kvinne

Sakset fra norli.no:

Clare og Henry har kjent hverandre siden Clare var 6 år og Henry 36. De gifter seg når Clare er 22 og Henry 30. Henry reiser i tid. Han kan uten forvarsel forsvinne til fortiden eller fremtiden, og reisene kan være opplevelsesrike, men også skremmende og farlige. Det er bare Clare som kjenner til Henrys forflytninger i tid. Deres liv sammen er intenst og annerledes, preget av dyp kjærlighet. Men kjærligheten er også utsatt for store prøvelser. Er den så sterk at den kan overvinne tid og rom? © FS Informasjonstjenester

Dette er faktisk noe så sjelden som en fantastisk bok om kjærlighet iblandet noe som nesten blir sci\fi. Men det er først og fremst en utrolig kjærlighets historie. Jeg elsket den, det samme gjorde mine venner. (ryktet sier at Brad Pitt og Jennifer Aniston kjøpte rettighetene til å lage film av denne boken da de var sammen. Håper det blir film av den!)

Ida's dans

Sakset fra dynamoforlag.no

Idas dans er noe så sjeldent som en vakker bok om sykdom og død. Men mest av alt handler den om kjærligheten til livet. Dette er fortellingen om sterke, glade Ida, som 18 år gammel rammes av leukemi. Hun bruker 14 måneder på å forlate livet. Gunnhild, Idas mor, fulgte datteren sin hele veien. Hun lovet henne å skrive denne boken.

Denne boken gråt jeg meg igjennom, det samme gjorde alle jeg lånte boken til :P

Den er fantastisk, sår, trist, nydelig og tankevekkende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Historien om Pi" av Yann Martel. På omslaget ser den ut som en høyst ordinær bok, men meg gjorde den et vannvittig inntrykk på. Jeg har lest mye i alle år, få bøker har krøpet så under huden på meg som den boken. Den starter litt kjedelig, men tar seg veldig opp etter hvert og kulminerer i verdens mest fantastiske slutt som jeg grøsser av fortsatt. Bokas ytre handling er en ting, i tillegg handler den om evnen til å overleve både fysisk og mentalt, og hvilke strategier vi velger for å få til dette, blant annet hvordan vi ser på verden rundt oss.

En serie på fire bøker, er historien om folket på Innhaug av Anne Karin Elstad. Bøkene er en helhet, så det går ikke an å trekke frem en av dem. De er alle svært gode på forskjellig vis. Bøkene foregår i et gammelt bondesamfunn. De har varme og levende personskildringer, med spesiell vekt på fire sterke kvinneskikkelser. Det er mye kjærlighet, men også sorg, savn og oppgjør med datidens dobbeltmoral.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idas Dans er fryktelig, fryktelig trist.. *Snufs* Jeg hylgrein gjennom mesteparten av boka.

Synes og Elstad sine serier er flotte, både Innhaugfolket og Julie-serien. Det er lettleste bøker uten altfor mye dybde, veldig greie når du vil ha fine historier uten å måtte tenke altfor mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mannen som elsket Yngve- Tore Renberg.

Jarle er en 17 år gammel gutt som lever i Stavanger på slutten av 80-tallet, begynnelsen av 90-tallet. Det er rød politikk og vanskelige ungdomsår.. Jeg ble ganske så trollbundet av denne boka, den er knall-lettlest, morsom og sår. Alle bør lese denne egentlig, både de på venstre-sida i politikken, voksne, ungdommer og mennesker fra Stavanger. Alle kjenner seg igjen i noe. Luuuve it. (Det finnes en "prequel" til denne boka, en "forbok", men den har ikke jeg lest. Det er ikke en serie, men to uavhengige bøker. Den heter Kompani Orheim, hvis noen ønsker å lese den først).

Bare quoter dette jeg. Mannen som elsket Yngve er den beste boka jeg har lest, etterfulgt av Kompani Orheim

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes og Elstad sine serier er flotte, både Innhaugfolket og Julie-serien. Det er lettleste bøker uten altfor mye dybde, veldig greie når du vil ha fine historier uten å måtte tenke altfor mye.

Smak og behag, selvfølgelig, men jeg synes ikke Innhaugfolket og Julie er sammenlignbare utover at det er samme forfatter. Julie mangler dybde, det synes jeg ikke Innhaugfolket gjør. Spesielt Magret skildres med stor menneskekunnskap og utvikler seg enormt gjennom serien. Magret og Johans historie har heller ikke gitt meg mulighet til å ikke måtte tenke når jeg leser bøkene, men det har nok sikkert også med min egen historie å gjøre. :twitch:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Just me!!
The curious incident of the dog in the night-time- Mark Haddon.

Cristopher er en femten år gammel gutt med autisme som en dag finner en død hund i med en hagegaffel gjennom seg, i naboens hage. Han bestemmer seg for å være detektiv som Sherlock Holmes og løse mysteriet. Boken er vakker, farlig velskrevet; en bok som suger deg inn og holder på deg. Den er trist og morsom og engasjerende, og gir deg som leser en opplevelse av hva autisme er. Anbefales på det sterkeste, den fineste boken jeg har lest.. Noen gang, tror jeg.

Denne er spesiell! Leste den som passe ung (12-13 år), utrolig bra bok.

Har nettopp lest Drageløperen og Tusen strålende soler.. Fengslende, fascirende, skremmende.. Ja, helt utrolig for meg som ikke visste om de forholdene 'der borte'. Bøkene etterpå blir liksom ikke det samme, kan ikke måle seg med disse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har i dag vært og kjøpt Mannen som elsket Yngve, Stup og Fatso til særemnet jeg skal skrive i år.. Jeg gleder meg til å gå løs på bøkene, da jeg har hørt alle er ganske bra! Og når dere skriver at Mannen som elsket Yngve er den beste boka dere har lest, gleder jeg meg hvert fall :twitch:

Sånn utenom Harry Potter serien, vil jeg anbefale Blå øyne og Doppler.

Blå øyne er en fantastisk god krimbok som sluker deg med inn i historien og som overrasker, opprører og får deg til å tenke. Boka er godt skrevet, og det er ikke noe vanskelig å følge med i krimsaken, som det i krimbøker noen ganger er. Blå øyne er den beste krimboka jeg har lest - den er absolutt verdt å lese!

Doppler av Erlend Loe må bare oppleves. Loe skriver på en veldig spesiell og ironisk måte, og historien er bare hysterisk morsom. Doppler er den merkeligste og morsomste boka jeg noen gang har lest..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg klarer ikke bare anbefale to (2)! bøker.. Er man lesehest, så er man lesehest.. :P

Så da anbefaler jeg tre serier i stedet.. :P

Jeg har akkurat startet på serien om "The nr 1 Ladies Detective Agency"av Alexander McCall Smith. En utrolig bra "feel-good" serie, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at det er en mann som har skrevet disse bøkene :P. En fantastisk søt serie som anbefales! Lettlest og underfundig morsom. :P

En annen serie som er veldig bra er serien om Jack Aubrey og Stephen Maturin av Patrick O'Brian. Første bok er "Master and Commander" (som det er laget film av). En veldig bra serie om to veldig artige typer. Har bare lest bøkene på engelsk og slet litt i begynnelsen da det er mye gammeldags språk, men det er det vel verdt. Morsomme og provoserende bøker. :P

Jeg kan ikke fullrose serien "The Discworld novels" nok. :icon_fun: Hysteriske morsomme, nerdete bøker som leses på engelsk ellers så går du glipp av all moroa. Terry Pratchett skriver gøyalt, lekent og fantasifullt om en morsom alternativ verden der vampyrer, troll, politimenn, hekser og små blå menn regjerer .. ..- sa jeg at bøkene var morsomme? Passer perfekt for alle som vil lære å lese bedre engelsk, ganske lettleste, med masse ordspill (som er morsomme..!) :P

Jeg elsker denne serien.. og ja jeg er en smule nerdete... :twitch:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Monty Roberts- Mannen som lytter til hester:

"Forfatteren forteller om sitt liv med hester. Han har arbeidet med hester i hele sitt liv, lyttet til dem, og lært seg språket deres. Her skriver han om sine problemer med faren som ikke ville akseptere sønnens utradisjonelle treningsmetoder, sin kamp for å bli profesjonell trener og vennskapet med James Dean som ble sendt til han for å lære. Han forteller om arbeidet med traumatiserte hester og sine oppvisninger for den engelske Dronningen, og viser hvor viktig det er å lytte - til hester, men også til medmennesker og ansatte. -haugenbok.no"

Seriøst, jeg bare elsker den boka! Har lest den to ganger, og tror jeg skal lese den igjen. Monty er et stort forbilde når det gjelder hest, og denne boka er bare super!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forresten en bokanbefaling til: Maria Magdalena den elskede. Jeg likte den kjempegodt. Men jeg MÅ bare understreke: The curious incident of the dog in the night-time. Nyyyydelige, nydelig boken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min favorittbok er "Hapi Elvegudinnen" av Wilbur Smith. Handler om en slave ved navn Taita og hans liv i det gamle Egypt.

Ellers er "Den siste bredd" av Nevil Shute også å anbefale. Handler om den siste tiden etter en atomkrig og hvordan de siste menneskene har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil slå til med en gammel klassiker først:

Wuthering Heights - Emily Brontë

"A psychological study, ghost story, gothic thriller, romance, religious allegory, a fable about fathomless feelings, this book has been subjected to countless interpretations. It tells the tale of Heathcliff's and Cathy's ungovernable love and suffering, and the havoc that their passion wreaks on the families of the Earnshaws and the Lintons."

En mursten av en bok som jeg har lest 6-7 ganger minst:

The Pillars of the Earth - Ken Follett

"In a time of civil war, famine and religious strife, there rises a magnificent Cathedral in Kingsbridge. Against this backdrop, lives entwine: Tom, the master builder, Aliena, the noblewoman, Philip, the prior of Kingsbridge, Jack, the artist in stone and Ellen, the woman from the forest who casts a curse. At once, this is a sensuous and enduring love story and an epic that shines with the fierce spirit of a passionate age."

Anbefales!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...