Barnearbeid

[Poter]

Randi Helen Tillung har på sin side skrevet om belønningssystemet hun bruker på sin datter. Skal vi diskutere litt rundt dette og i forhold til hva psykologien sier om å belønne barn? Vi kan snakke generelt. Jeg tok frem Tillungs side som eksempel.

Ei jeg snakket litt med om dette sier at hun ønsker å lære barna sine hensikten med å f. eks rydde rommet sitt og ikke at de skal tjene noe på det. Hensikten er heller at det blir triveligere på rommet deres og lettere å finne fram og gjøre rent. Hun ønsker at det skal være motivasjon nok. Og om de ikke er motivert, så har hun lyst å lære dem at av og til må man gjøre ting sjøl om det ikke er gøy eller man ikke har lyst. Det er en del av det å være menneske. Hun er litt redd for den tankegangen om at man skal oppnå noe spennende, morsomt, kult ellere behagelig med alt man gjør. Det blir for mye fokus på egen vinning og for lite på at man bør gjøre ting også for andre. Dessuten er det forsket på at når barn oppnår belønning for noe de gjør, så mister de motivasjonen for selve oppgaven. Når de da ikke oppnår belønning, så lar de bare være å vise den atferden. Den indre, naturlige motivasjonen forsvinner. Livet er ikke slik at vi alltid kan oppnå belønning for alt vi gjør, så hun tror unger trenger å lære det. En annen ting er at det barnet må få utrolig mye søppel etterhvert. Masse billige, dårlige leker som antakelig er produsert av folk i Kina under elendige arbeidsforhold. Vil man at barn skal få så masse ting hele tiden? Hva med ros, gode ord og kos? Hun jeg snakket med tror det skal holde for å oppmuntre dem til å gjøre det som kan forventes av dem.

Lager man selvsentrerte egoister av et slikt belønningssystem? Tar man bort den indre motivasjonen?

[Guest 2ne]

Vel, skal jeg bruke mine egne barn som mal, så tror jeg ikke et sånt system er så dumt jeg.

Faren til mine søte små har innført et sånt system, og der jobber de jevnt og trutt for poeng som de kan veksle til penger siden. De må selv kjøpe ting som lørdagsgodt eller blader selv for poengene sine. Det er laget en tavle med oversikt over hvilke oppgaver som gir hvor mye poeng, samt hvor mange poeng hver av de har spart seg opp. Begge sparer til forholdsvis dyre ting - guttebarnet ønsker seg datamaskin, pikebarnet ønsker seg egen hund. Ting de får poeng for er husarbeid (vask av badet, gå ut med søpla, ta inn posten), at de gjør lekser uten å måtte mases på, rydding og vasking av egne rom og lignende.

Her så var det en evig kamp for å få de til å rydde rommet - vi er ikke enige i hva et ryddig/rotete rom er - det var høydlydt klaging over hver eneste lille filleting jeg spørte om de vil hjelpe meg med, og svært lite hjelp til husarbeid - alt dette for lørdagsgodter og penger til/innkjøp av ting de trengte..

Jeg syns systemet til faren funker bedre, for å si det sånn. Den indre motivasjonen kommer jo fordi de oppnår noe med det utover det å slippe å få kjeft - de ser hver uke at poengsummen øker, og at det de ønsker seg blir mer og mer virkelig. De lærer seg også økonomi, at når de bruker halvparten av poengene sine på noe annet enn det de sparer til, så må de spare lengre for å få det de ønsket seg mest (guttebarnet kjøpte seg tv for sine poeng imens han sparte til pc, nå må han spare opp igjen).

For å være ærlig, så skulle jeg ønske at jeg hadde vokst opp med sånne regler - jeg finnes ikke økonomisk, og det er ikke noen "indre motivasjon" som gjør at jeg vasker og rydder her, det gjør jeg fordi jeg er nødt. Eneste som irriterer meg, er at jeg ikke fant på å gjøre det sånn før eksen.. hehe

[Aussieglis]

Tror også det kan ha noe godt for seg. Husker da jeg var lita.. Når mamma masa om at jeg måtte rydde rommet skjedde det sjeldent. Jeg hadde ingen motivasjon for å rydde rommet når hun maste. Når jeg derimot fant ut at jeg hadde bodd på et roterom lenge nok fikk jeg lyst til å rydde av meg selv, og i tillegg så visste jeg at når jeg "plutselig" ryddet rommet mitt uten å ha blitt mast på for å gjøre det så fikk jeg ros og noen hyggelige ord. Hørte ikke så mye som en lyd når vi ryddet rommet "på kommando" :closedeyes: Dette husker jeg at jeg brukte å gjøre på kvelden.. Rydde stille for meg selv nede på rommet for så å hente pappa og vise han hva jeg hadde gjort, stolt som fy

Jeg tror også jeg hadde hatt godt av noe slags slike greier som tone skriver om i sitt innlegg.. Jeg tror det var alt for slækkt i huset vårt, og jeg eier heller ingen økonomisk klokskap for å si det slik. Derimot kjenner jeg en god del av den der indre motivasjonen, men det er nok bare fordi jeg egentlig hater rot og dritt..

[Huldra]

Da jeg var liten, foreslo jeg selv et sånt poengsystem, men foreldrene mine ville ikke være med på det, og mente vi barna skulle vaske opp og rydde rom osv uansett, bare fordi vi måtte, og det hadde de også måttet da de var små. Vel, jeg er (fremdeles) en nokså rotete person, men hater å ha det rotete (forbinder det jo ikke med noe positivt, men har heller aldri lært meg å rydde osv). For meg, som barn, var det ikke nok motivasjon at rommet ble ryddig når jeg ryddet. Jeg fant dukkene i rotet mitt, for å si det sånn. Det var nok verre for foreldrene mine, så alt i alt, gavnet det tradisjonelle systemet ingen. (Jeg er heller ikke spesielt økonomisk av meg heller, sånn btw.., rett og slett en fæl person med andre ord, hehe!) Men ros og kos bør fremdeles kunne byttes ut med direkte leker mener jeg. Og så tror jeg det er forskjell på et poengsystem, og på det å få noe hver gang. Poengsystem tror jeg er godt nok som belønning (gjerne for litt eldre barn som har forståelse for det), og sikkert mer praktisk enn å alltid måtte ha en liten leke på lur!

Det er forresten også forsket på at lister med avkryssning er belønnende i seg selv! Og at det er mer belønnende å skravere hele ruten, enn å bare sette et kryss.. Noe å tenke på når man ikke har foreldre som kan gi poeng?