Gå til innhold
Hundesonen.no

Manisk gnaging


Toyja

Recommended Posts

jeg har ei border collie tispe som har en tendens til å gnege ekstremt mye på den ene bakfoten sin.

Til tider gnager hun så mye at hun får sår på foten.

er det noen som har opplevd det samme med sin hund??

vi har har vert hos vetriner flere ganger men det er ikke noe som hjelper stort.

akkurat nå er foten veldig fin men hun driver fortsatt og gnager på den..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ei blandingstispe i krisehjem for litt over et år siden..(BC og setterblanding), som gnagde helt manisk på foten sin. Dyrlegen mente det var allergi så de prøvde med allergifór, noe som ikke hjalp. De på omplasseringen mente det kunne ha noe med at hun hadde sin første løpetid å gjøre (hormonene osv), mens det etter hvert kom fram til at det var stress.. hun gnagde så ille at det ble kjempesårt, og hun ble halt av det. Prøvde med salve, potesokker osv, men ingenting hjalp. Har sett hunden i ettertid og hun er fortsatt helt sår på foten, så det ser ikke ut til at man får gjort noe med det.

edit: Nå skal det også sies at foten var helt fin i perioder når salven fikk det til å gro, og hun ikke gnagde. Men så bare begynte det på igjen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja det høres ut som det samme som min hund holder på med..

vi må smørre henne med salve og ha på henne lampeskjerm ganske ofte å det er ikke noe hun setter så veldig pris på...

hun har ikke gnaget så mye at hun har blit halt heller..

men det er ikke noe pent og se på den foten når hun gnager seg sår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja har lest i en utelands bok om rasen jeg har, at hvis ikke hunden får nok stimuli og blir mye alene, kan den faktisk ødelegge seg selv ved å gnage på seg. (og noen hunder gjør andre ting) Du må gi hunden det den trenger av stimuli. Du har jo utelukket sykdom hos veterinær ettersom hva jeg forstod. Så da kan det være en slags tvangshandling,og du må avlede dette så godt du kan denne bitingen og prøve å gjøre noe med hunden som gjør at den blir sliten og tilfreds.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hun får både trening og tur hver dag..

og jeg er hjemmeværende med en gutt på snart to måneder så hun er ikke mye alene heller har gått hjemme sammen med henne siden februar..

hun får trening hjemme å når vi er og går tur får hun gjærne litt trening da også. så hun får kanskje 30 til 45 min trening hver dag..

det hender skjelden at hun ikke får tur. men trening får hun selv om det kan være en dag hun ikke får tur..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan trening er det snakk om?

Jeg tror, uten å ville si noe for sikkert, at de fleste Border Collier krever mer enn 30min. små-trening i stua/hagen.

Har du hatt hunden fra den var valp? Hvordan har du gjort det med mosjon og trening siden valpetiden isåffal?

Hvor lenge har hunden holdt på med gnaginga?

Hadde dere hunden når babyen kom til verden?

Mange rare spørsmål kanskje, men syns de var litt relevante. Hvis hunden var i hus når babyen kom, kan det hende at hunden fikk mer oppmerksomhet, trening og mosjon før? Kanskje blitt litt mindre siden dere har baby i hus? Begynte gnagingen når babyen kom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gnaging på seg selv har somregel tre hovedårsaker; allergi, smerter eller stress. Min forrige sleit med dette i perioder, da som en kombinasjon av grunn nr to og tre (han hadde sterk HD og ocd, og fikk derfor både smerter og lite stimuli). Du kan som en start kjøre et opplegg hvor du i et par uker kutter ut alt av ball/pinnekasting (dersom du driver med det), og vanlig trening. Start med spor og søksøvelser i ca 45 minutter daglig, kombinert med den vanlige turen. Hvis det ikke har noen innvirkning på gnagingen bør du dra til en dyktig veterinær og få spesielt rygg, hofter og haser sjekket nøye. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

når vi trener hjemme å i hagen ellet på grusbanen litt oppfor huset.. går det i lydighets trenging..

og når vi trener på tur går det mest i å aportere å søke vi slenger ut en del godbiter så hun må søke etter dem.

hun begynte med gnagingen på foten lenge før babyen kom i hus..

og hun får ikke mindre oppmerksomhet en før det har vi vært veldig nøye med...

vi har faktisk for å være helt ærlig blitt flinkere å mer nøye med tur og trening etter at babyen kom for at hun ikke skal føle seg glemt.

vi har hatt henne siden hun var 8 uke gammel

hun har holdt på i ca et halvt år med gnagingen på foten

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun gnager seg til blods sier du? Da synes jeg ærlig talt at du bør oppsøke veterinær fremfor å løse dette selv på en eller annen måte. Få sjekket henne fra topp til tå, før du begynner å behandle dette selv. "Konsultasjon" på nett er hverken bra eller lurt når det kommer til slik atferd, for vi hverken ser eller kjenner hunden. Nei, kom deg til veterinær før du prøver noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi har vært til vetrineren sikkert ti ganger det siste halve året pga den foten..

Og veterinæren sier ikke noe om den steriotype atferden hennes? Bare lapper henne sammen, gir dere en resept og sender dere hjem igjen. Har h*n tatt grundige undersøkelse med blod og uring og avføings prøver? Har h*n snakket om eventuelle løsninger om dette er en steriotyp atferd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi har prøvd det meste å sist fikk vi en penselig kur å kløstillende tabbeleter. å det hjalp men nå har hun begynt igjen. så det er tydelig at det det klør mye.. for når hun fikk kløstillende stoppet hun..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...