Gå til innhold
Hundesonen.no

Passering igjen....


ida

Recommended Posts

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Trening er "hellig". Det kunne ikke ramle meg inn å bry meg med en hund som jobber, så den går ikke. :)

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe ;)

Godteri vil aldri kunne utkonkurrere en hunds oppmerksomhet. Ellers er sjokolade effektivt for mye. Det med de små målene vet jeg jo er lurt, men de har det med å fordufte aldeles... Nei, jeg er nok resistent mot det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikt deg inn på en bullehund i 7-8 måneders alder tenker jeg. Kanskje spesielt en litt lystgass-aktig og lettstresset staffordshire bull terrier. Når du setter deg ned og tenna dine blir møtt av 12 kilo overivrig, elskelig og übersosialt beist med et hode av stein, og du spytter blod og tannrester i grøftekanten mens du fortvilet forsøker å knekke på plass din brukne nese og desperat forsvarer deg fra neste uunngåelige og voldelige hilserunde, tror jeg du tenker at det blir en stund til neste gang du kjenner fingrene klø etter litt pels å tafse på. Ingenting som litt god gammal positiv straff! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, kanskje du hadde lært dersom du var borti en slik hund som faren min møtte - som såkalt "brått" satt i armen på ham? Han var en evig hilser, men lærte en liten lekse der. Det ble ikke skader, men han innså at alle hunder var ikke så snille som våre... Learning the hard way.

Som et helt malapropos, siden jeg vil anta at du med din erfaring leser hunder godt!, så tenkte jeg å legge til at jeg også synes det er hyggelig å hilse på hunder - dersom de virkelig synes det er hyggelig å hilse på meg. Og det ser man jo ganske tydelig?

Men mange "som er såååå glade i hunder" later til å ha den innstilling at de SKAL hilse, nærmest uansett om hunden liker det eller ikke. Minsten her er ikke så veldig sosial, det vil si: Han driter i fremmede mennesker når han ikke trenger dem, for å si det brutalt. Han er ikke interessert. Noen ganger så "kaster" folk seg over ham for å klappe og hilse, og det JEG ser, er en hund som står og "lider" seg gjennom å bli dasket på hodet eller susset på - han er trygg og stø så han aksepterer det, men gir ikke ETT tegn tilbake på at "dette er hyggelig"....

Og det stusser jeg litt på? Hva får folk ut av det da? Jeg lærer barn å se forskjell, sier til dem "se, nå står han helt stiv og logrer ikke, men prøv å klø ham UNDER haken istedet, og vær litt blid og rolig, så skal du se". Og da tør han opp - og logrer, og snur seg litt mot dem og ser hyggelig på dem. Men jeg gidder ikke alltid si dette til voksne - da lar jeg ham gå sin vei istedet, og høydepunktet er når han rister seg etter at de har tatt på ham---- så "hyggelig" syntes han det var, right.

Noen ganger så liker hunder at man bare snakker litt med dem, man behøver ikke klappe og klå for enhver pris. Jeg skulle ønske flere tenkte litt på HUNDENS ønsker og behov midt oppi sitt eget behov for hilsing, ofte veldig fysisk hilsing, jeg?

Jeg blir forøvrig nesten litt brydd og lei meg når jeg møter hunder som hilser underkastende og smiskete på meg; det føles nesten som å bli litt uvel, "ser de på meg som en trussel at de underkaster seg"? Det mange da gjør, er jo også å "kaste seg over" smiskeren - som blir enda mer smiskete. Også folk som mener de er hundefolk. En i familien gjør det... og er såååå stolt over at hunden får litt underkastende signaler, "da er den nok glad i meg og trygg på meg".

Hrmphf, sier nå jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

He he he :) . Det hadde vært litt av et syn.

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Nei, jeg er av den forsiktige settesegnedogventepåathundentarkontakt typen. Rolig og forsiktig. Ser an kontakten før jeg eventullt klapper. Noen ganger (ikke ofte) lar jeg vær å røre dyret i det hele tatt. Noen ganger er det bare en liten pekefinger som stryker fort over munnviken, eller i brystet på hunden for å understreke mine vennlige hensikter. Som Akela sier over her, jeg kan jo hundsk. Jeg bruker alle knepene i boka for å sikre et velykket møte. Jeg er jo skikkelig hekta og rimelig dreven på å få det som jeg vil. Gidder ikke hunden å hilse, får jeg meg gjerne en hyggelig prat med eieren isteden, der vi utveksler litt inside erfaringer om det å ha en hund som ikke er overvettes begeistret for fremmede! Må nok gå for strømhalsbånd. Hihi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke du bare komme og hilse på oss? Skal få hilse akkurat så mye du lyster om du gjør det på den måten der altså. Lover!

Knøttisen min er ikke bortskjemt med å få hilse på folk som kan hundsk, er stort sett fjortiser i fistel som kaster seg over henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ida! Å jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har det akkurat på samme viset. Og det blir ikke bedre av at jeg jobber der det stadig er hunder innom (uterestaurant). Men jeg pleier alltid og spørre eier først. Og jeg har enda ikke fått nei.

Et slikt møte jeg kommer til å huske lenge skjedde i sommer. Der var det noen som kom med en nydelig jämthund, som tydelig ikke var av det selvsikre slaget. Jeg gikk bort til dem og stilte meg litt unna hunden med siden til. Praten kom naturlig inn på hund, og jeg spurte om jeg kunne hilse. Joda det var greit. Jeg gikk nærmere så hunden nådde meg og fikk snuse veldig forsiktig. Jeg satte meg på huk litt bortvendt og da kom hun slik at jeg kunne stryke henne i munnvika og klø litt på brystet. Hunden slikket meg litt på handa og nøt tydelig behandlingen. "Hun takler fremmede rimelig greit hun her" sa jeg. "Å nei", var svaret jeg fikk. "til vanlig trekker hun seg unna med halen mellom beina, så det er tydelig at du er hundevant ja." Jeg ble jo kjempeglad og måtte innrømme min galskap. Da jeg kom bort litt senere med maten de hadde bestilt, ble det på ny litt hundeprat. Da kom hunden rett bort og puffet til handa mi med minen "døh kos litt med meg da". Det var virkelig et stort øyeblikk for hundegale meg.

Jeg tror egentlig ikke det finnes helbredelse for sånne som oss. Det kan kanskje bli litt slitsomt for omverdenen når alle samtaler helt sånn finurlig blir dreid innpå hund. Men de får nå bare leve med oss.

Kanskje vi skulle starte en klubb? De hundegales hilseforening eller noe sånt ^_^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...