Gå til innhold
Hundesonen.no

Passering igjen....


ida

Recommended Posts

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Trening er "hellig". Det kunne ikke ramle meg inn å bry meg med en hund som jobber, så den går ikke. :)

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe ;)

Godteri vil aldri kunne utkonkurrere en hunds oppmerksomhet. Ellers er sjokolade effektivt for mye. Det med de små målene vet jeg jo er lurt, men de har det med å fordufte aldeles... Nei, jeg er nok resistent mot det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikt deg inn på en bullehund i 7-8 måneders alder tenker jeg. Kanskje spesielt en litt lystgass-aktig og lettstresset staffordshire bull terrier. Når du setter deg ned og tenna dine blir møtt av 12 kilo overivrig, elskelig og übersosialt beist med et hode av stein, og du spytter blod og tannrester i grøftekanten mens du fortvilet forsøker å knekke på plass din brukne nese og desperat forsvarer deg fra neste uunngåelige og voldelige hilserunde, tror jeg du tenker at det blir en stund til neste gang du kjenner fingrene klø etter litt pels å tafse på. Ingenting som litt god gammal positiv straff! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, kanskje du hadde lært dersom du var borti en slik hund som faren min møtte - som såkalt "brått" satt i armen på ham? Han var en evig hilser, men lærte en liten lekse der. Det ble ikke skader, men han innså at alle hunder var ikke så snille som våre... Learning the hard way.

Som et helt malapropos, siden jeg vil anta at du med din erfaring leser hunder godt!, så tenkte jeg å legge til at jeg også synes det er hyggelig å hilse på hunder - dersom de virkelig synes det er hyggelig å hilse på meg. Og det ser man jo ganske tydelig?

Men mange "som er såååå glade i hunder" later til å ha den innstilling at de SKAL hilse, nærmest uansett om hunden liker det eller ikke. Minsten her er ikke så veldig sosial, det vil si: Han driter i fremmede mennesker når han ikke trenger dem, for å si det brutalt. Han er ikke interessert. Noen ganger så "kaster" folk seg over ham for å klappe og hilse, og det JEG ser, er en hund som står og "lider" seg gjennom å bli dasket på hodet eller susset på - han er trygg og stø så han aksepterer det, men gir ikke ETT tegn tilbake på at "dette er hyggelig"....

Og det stusser jeg litt på? Hva får folk ut av det da? Jeg lærer barn å se forskjell, sier til dem "se, nå står han helt stiv og logrer ikke, men prøv å klø ham UNDER haken istedet, og vær litt blid og rolig, så skal du se". Og da tør han opp - og logrer, og snur seg litt mot dem og ser hyggelig på dem. Men jeg gidder ikke alltid si dette til voksne - da lar jeg ham gå sin vei istedet, og høydepunktet er når han rister seg etter at de har tatt på ham---- så "hyggelig" syntes han det var, right.

Noen ganger så liker hunder at man bare snakker litt med dem, man behøver ikke klappe og klå for enhver pris. Jeg skulle ønske flere tenkte litt på HUNDENS ønsker og behov midt oppi sitt eget behov for hilsing, ofte veldig fysisk hilsing, jeg?

Jeg blir forøvrig nesten litt brydd og lei meg når jeg møter hunder som hilser underkastende og smiskete på meg; det føles nesten som å bli litt uvel, "ser de på meg som en trussel at de underkaster seg"? Det mange da gjør, er jo også å "kaste seg over" smiskeren - som blir enda mer smiskete. Også folk som mener de er hundefolk. En i familien gjør det... og er såååå stolt over at hunden får litt underkastende signaler, "da er den nok glad i meg og trygg på meg".

Hrmphf, sier nå jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

He he he :) . Det hadde vært litt av et syn.

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Nei, jeg er av den forsiktige settesegnedogventepåathundentarkontakt typen. Rolig og forsiktig. Ser an kontakten før jeg eventullt klapper. Noen ganger (ikke ofte) lar jeg vær å røre dyret i det hele tatt. Noen ganger er det bare en liten pekefinger som stryker fort over munnviken, eller i brystet på hunden for å understreke mine vennlige hensikter. Som Akela sier over her, jeg kan jo hundsk. Jeg bruker alle knepene i boka for å sikre et velykket møte. Jeg er jo skikkelig hekta og rimelig dreven på å få det som jeg vil. Gidder ikke hunden å hilse, får jeg meg gjerne en hyggelig prat med eieren isteden, der vi utveksler litt inside erfaringer om det å ha en hund som ikke er overvettes begeistret for fremmede! Må nok gå for strømhalsbånd. Hihi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke du bare komme og hilse på oss? Skal få hilse akkurat så mye du lyster om du gjør det på den måten der altså. Lover!

Knøttisen min er ikke bortskjemt med å få hilse på folk som kan hundsk, er stort sett fjortiser i fistel som kaster seg over henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ida! Å jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har det akkurat på samme viset. Og det blir ikke bedre av at jeg jobber der det stadig er hunder innom (uterestaurant). Men jeg pleier alltid og spørre eier først. Og jeg har enda ikke fått nei.

Et slikt møte jeg kommer til å huske lenge skjedde i sommer. Der var det noen som kom med en nydelig jämthund, som tydelig ikke var av det selvsikre slaget. Jeg gikk bort til dem og stilte meg litt unna hunden med siden til. Praten kom naturlig inn på hund, og jeg spurte om jeg kunne hilse. Joda det var greit. Jeg gikk nærmere så hunden nådde meg og fikk snuse veldig forsiktig. Jeg satte meg på huk litt bortvendt og da kom hun slik at jeg kunne stryke henne i munnvika og klø litt på brystet. Hunden slikket meg litt på handa og nøt tydelig behandlingen. "Hun takler fremmede rimelig greit hun her" sa jeg. "Å nei", var svaret jeg fikk. "til vanlig trekker hun seg unna med halen mellom beina, så det er tydelig at du er hundevant ja." Jeg ble jo kjempeglad og måtte innrømme min galskap. Da jeg kom bort litt senere med maten de hadde bestilt, ble det på ny litt hundeprat. Da kom hunden rett bort og puffet til handa mi med minen "døh kos litt med meg da". Det var virkelig et stort øyeblikk for hundegale meg.

Jeg tror egentlig ikke det finnes helbredelse for sånne som oss. Det kan kanskje bli litt slitsomt for omverdenen når alle samtaler helt sånn finurlig blir dreid innpå hund. Men de får nå bare leve med oss.

Kanskje vi skulle starte en klubb? De hundegales hilseforening eller noe sånt ^_^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...