Hannhund aggressiv

[Djervekvinnen]

Naboen vår, en dobermann hannhund på litt over 3 år, er veldig hannhund aggressiv. Hvis han ser en hund komme imot på veien, knurrer han og blåser seg opp, og så bjeffer han når de nærmer seg og går forbi. Så da gjelder det å bare holde godt fast på han.. Han har slosst noen ganger også. Spøsmålet mitt er: Er dette ren skjær usikkerhet?? Føler det slik egentlig. Syns det er ganske rart at han begynner å brumme og knurre når hunden er 30-40 meter unna.. Også når han ser en annen hund så prøver han å dra imot uansett hindring, om det så er barnevogn som står iveien.. eieren måtte slippe barnevogna midt på veien for hun måtte bruke all makt for å holde igjen bikkja. Ikke spesielt trygt.

Er dette rett? Det må jo være noe som ligger dypere igrunn hvis en hund er så besatt? Har jo hørt at dominante hunder sloss ikke hvis de ikke behøver, og opptrer ganske rolig og selvsikker.

En annen ting: er det OK å avle på en slik hund, eller har det ingenting med gener å gjøre?

[Tonje]

Kan jo prøve å svare deg jeg,som har akkurat en sånn hannhund. Hos han er det usikkerhet som resulterer i brøling og bråk,for å få den andre hunden på avstand. Så fort vi har passert, skal han borti nærmeste buskas for å slippe en skvett før han etterpå står å sparker godt ifra(noe han forresten ikke har lov til lenger). "ja bare fortsett å gå, jeg er så tøff atte!" Men han er jo egentlig ikke det, da hadde han gått forbi uten å hause seg sånn opp mener jeg.

Ikke reagerer han på alle da. Hannhunder som er nettopp tøffe,dominante eller hva man vil kalle det, og som går med en slik holdning som utstråler selvsikkerhet,og at de for alt i verden ikke gidder/trenger å bråke,ja da går det som regel bra.

Verre er det med hunder som kanskje selv er litt usikre,og som bruker mye øyne og kroppspråk på å måle litt, da våkner villdyret.

Det var en kveld vi var ute på luftetur,og idet vi runder et hjørne,står det en hannhund der som begynner å bjeffe så fort den ser oss. Da var vi så nære,og Ike rakk ikke "bygge seg opp",så istedenfor å brøle tilbake begynte han og logre og pipe og dempe. Men da vi hadde kommet oss på avstand så brummet han og blåste seg opp..

[Djervekvinnen]

Takk for svar. Hehe ikke alltid lett å skjønne seg på disse karene.

Ja det virker nesten som at han lukter at det er en hannhund som kommer. Selv om den er langt unna. Det klassiske jeg har sett er to som møtes, hundene lukter på hverandre og stivner og BOM flyr ihverandre. Dette kan vel godt være to jenvdominante hunder, eller en usikker som ikke underkaster seg? Har på følelsen at nabohunden er ekstrem usikker siden han nærmest gå i angrep en halv kilometer før..Ikke så farlig om han tråkker oppi ei barnevogn på husets baby i samme slengen.

[akela]

Sånne hunder er det fryktelig synd på, rett og slett - fordi det kan virke som om de tror at enhver annen hund kan risikere å fly på dem.

Om han er blitt sånn på grunn av arv, miljø, eller eiers feilbehandling er ikke godt å si - det skal ikke så mye til å "lage" en slik en, dersom man kommer litt skjevt ut enten med hundens arv/mentalitet, hvordan man tolker det, og hundens tidlige erfaringer.

Slik den ser det, så sier den kanskje fra når den ser de andre hundene - "gå vekk, her står jeg". At han begynner så tidlig, kan vel bety at han synes det er veldig skummelt - eller at det er blitt verre og verre, fordi "de ikke hører". Så kommer hundene nærmere og nærmere, fordi eierne deres har dem i bånd og SKAL i den retningen, og da må den usikre ty til enda mer lyd og "skræmming" - og ikke virker det heller. At det faktisk ikke SKJER noe, "virker" heller ikke - så da kan man jo lure på hvordan den hunden ser verden, det må være som en potensiell svært grusom plass...

Hvis eierne ikke klarer å ha kontroll heller, og kanskje fekter, kjefter litt, ikke klarer å nå inn, så klarer de i hvert fall ikke å overbevise hunden sin om at de er til å stole på - at de har kontroll, så den er overlatt til seg selv. Eller den tror de "er med på det", de også.

Når det gjelder avl: Derfor er mentaltesting/funksjonsanalyse av enhver avlshund en fordel...

[comit]

kjenner igjen situasjonen, løsningen for meg ble å koble hunden løs ! komandere sitt, så gikk jeg ca 5 m i fra hunden. Dermed ble ikke den "aggresive" hunden så tøff lengre.

Nå som hunden er voksen merker jeg fortsatt de klare tendensene, at med en gang jeg kobler hunden starter han med sin "utagering" , selv om det nå er bare 3-4 bjeff så ser jeg forskjellen.

Han kan fortsatt være en liten drittsekk når han er i bånd, så det er tydligvis en klar samenheng i at presset rundt halsen + at jeg holder i den andre enden av båndet som gjør at han girer seg opp, og har en form for markeringsbehov.

Fant ut dette på treningsbanen da han hver gang på fellestreninger hadde ett bjeffe rituale gående på bakbena. Heldigvis var den grunnleggende lydigheten der, så jeg fikk han ned i sitt, kobblet han løs og gikk fra han. Sto på andre siden av banen med hunder i trening mellom oss. Etter 4-5 minutter gikk jeg tilbake til hunden for å fortsette treningen, for da var hunden nede på "vanlig" nivå.

Så dette sier vel egentlig at det finnes utallige nøkler på problemløsninger, og det er ikke alltid at de tradisjonelle virker på nettopp din hund.

[Terrier]

Klart han brummer og skyter spurv med kanon - i hans hode tenker han vel at det er nettopp på grunn av brummingen og "tøffheten" at den andre hunden ikke går til angrep.

Kanskje han en gang kom utfor å bli angrepet når han var harmonisk og trygg i passeringsøyeblikket, og dermed har "funnet ut" at det ikke skyldes tilfeldigheter, men derimot hans tøffe ytre som gjør at lignende angrep ikke har skjedd igjen når hunder kommer hans vei.

[Mud]

Sånn er Loke også..bortsett fra at han aldri i verden hadde startet en slosskamp.... Han blåser seg voldsomt opp, brummer og brøler bare han ser noe som ligner en hund i det fjerne, spesiellt hvis han møter hunder som enten svarer med samme mynt eller som ellers virker usikre. Hos Loke er det ren skjær usikkerhet, han finnes ikke hannhundaggresiv når det kommer til stykket. Faktisk reagerer han likt uansett kjønn, men blir ekstra glad når det viser seg å være tispe selvfølgelig (glad i damer må vite )

Jeg pleier å kalle han ambvialent for han er svært svært sosial og elsker å hilse på alt av hunder, men akkurat den møtesituasjonen i bånd vekker stor frykt hos han uten at jeg vet opphavet til det.(jeg mistenker at det ikke er møtende hund som har gjort han sånn, men en eller annen eiers reaksjon og korreksjon for han virker redd meg også i slike situasjoner) Min taktikk nå er å gi **** og bare rose han rolig. Etthvert mas eller negativ tilbakemelding fra meg gjør han hundre ganger verre...

[MarieR]

Slik atferd kalles vel fryktaggresivitet. Hunden er redd / usikker men viser det ved å være tøffere enn toget.

Ask er slik, løsningen for oss var å avlede og roe ned. Prate med han, uten å virke trøstende, bare beroligende. Han er blitt ekstremt mye bedre. Masse ros, godbiter og positivitet. Jeg har prøvd dette, og det funker som sagt, men jeg har også prøvd å ta han for det. Det funket fint lite, for å si det mildt og gjorde ikke saken det fnugg bedre, heller motsatt. Ikke forsterk det at hunden er redd, men forsterk det at hunden klarer å heller fokusere på deg eller belønningen.

Trur det er veldig forskjellig hva som funker for hver enkelt hund, dette funket for Ask, men det er ikke dermed sagt det funker for alle.

Hunden er redd, dermed må vi som eiere fortelle hunden på ett eller annet vis at det ikke er farlig. Ta det steg for steg, ikke hiv bikkja inn i midten av treningsbanen, hundetreffet eller whatever før dere er godt på vei og hunden begynner å skjønne at dette ikke er farlig.

[Djervekvinnen]

Takk for svar alle.

Ja syns det virker slitsomt både for eierne og hunden.. Hvis hunden kommer innpå den andre, angriper den, så det er litt skummelt. Ofte blir han kjeftet på (gjerne tatt i) av eieren når det blir sånn. Så dette bygger jo ekstra på. At usikkerheten ikke blir noe mindre.

Min hund kan også bråke mot andre, men det er kun ved nærkontakt i bånd på noen hunder, og hun sloss heller ikke, men bare bråker imot og busten står. Jeg vet hun er usikker og jeg tar hensyn til det og unngår hilsing i bånd. (valper og små hunder går bra). Men de som eier hannhunden føler jeg tror at hunden rett og slett tøffer seg og skal være boss, istedet for at han kan være redd..

[Bananen]

Det er sånne ting man må ta til betrakning når man skaffer seg hannhund. Noen er mer brølete enn andre, og sånn er det bare.

What to do? Unngå situasjoner der hunden får mulighet til å kjekke seg opp. For han trenger jo ikke en sånn erfaring i det hele tatt, men det virker som om han har fått erfaring hvor han har "fått lov" til å vise seg opp? Om du skjønner? Dersom du vet om noen med trygg(e) og stabil(e) hannhund(er), som er villig til å trene litt passeringstrening med denne hunden, ville jeg absolutt slått til med det! Ta det i babysteps, ting tar tid, spesielt dersom det har begynt å gå såpass langt med at han har lyst på å ta passerende hunder som bare går forbi uprovosert...

[akela]

Tja, det å tro at hunden er "tøff" er jo en klassiker det - det er jo fremdeles selv instruktører som ikke klarer å se forskjellen den dag i dag, dessverre. Disse eierne har vel vært med på å forme denne hunden som den er, det er synd, så det spørs om det er noen vits i å håpe at de gidder å prøve noe annet? Eller revurdere sin oppfatning av hunden?

Jeg tror at en konkret kommando - sånn a la Østlies berømmelige "sitt og der skal du sitte" - kan være noe konkret for andre hunder som sliter litt i slike situasjoner. For ulempen med å la dem holde på, er jo at endel andre hunder - som selv kan være usikre i møtesituasjoner - faktisk svarer opp, og da bekreftes jo ALLE fryktene til hunden... "de ER virkelig ute etter å ta meg".

At den "angriper" når de kommer for nær... ja, han har vel "sagt fra" lenge at de skal holde seg unna, så da koker det vel over; "nå kommer de hit allikevel". Noen hunder som blir tatt tak i i slike situasjoner, kan risikere å begynne å forsvare seg mot eier også - for det "urettferdige" angrepet fra eier, så det kan bli riktig festlig.