Adferdspesialist

[comit]

Hvordan forsvare en timepris på Kr 1.700.- hos en som er spesialist på adferd?????? Og hva kan en teoretiker utrette som en dyktig hundetrener ikke kan?

Her skal det observeres og brukes en masse fagtermer som passerer over hodene til oss. Og det er skremmende mange eksperter som ikke har noen form for resultat å vise til.

Skulle jeg få store problemer med min hund som ikke kan løses av mine trenings venner ville jeg oppsøkt en anerkjent og god trener som kan vise til resultater.

[Aussieglis]

Skulle jeg trenge hjelp fra en atferdsspesialist ville jeg forhørt meg rundt på nett og overalt ellers for å høre andres erfaringer, både gode og dårlige. Så ville jeg sjekket ut litt på egenhånd, og pratet med de aktuelle folkene. Hadde jeg følt at en av de hadde kunnet gjøre noe for oss og samtidig har noe å vise til i form av erfaring, så ville jeg tatt "den"

Ser absolutt ikke bort ifra at det er mange "atferdsspesialister" i verden. Noen kan enormt, og noen kan "så-der" har jeg inntrykk av.

For meg hadde det vært viktig å finne noen som trener i den veien jeg trener hunden min på, og som har noe ala. samme syn på hundehold som meg. Hadde jeg fått hørt mye godt om personen fra andre hundeeiere som jeg har "tiltro" til i tillegg hadde jeg nok følt meg nokså trygg ved å legge igjen både 1 og 2000kr.

[Ylva]

Atferdsspesialist/atferdskonsulent er ingen beskyttet tittel så det er helt klart at det finnes mye hummer og kanari ute på markedet som tilbyr hjelp ved atferdsproblemer. En viss research bør man derfor selvsagt foreta seg når man skal oppsøke slik hjelp.

Når det er sagt – de fleste som driver med seriøs atferdsterapi skal ha både god teoretisk OG praktisk erfaring.

Så kan man spørre seg, hva skal denne praktiske erfaringen bestå i? Når du skriver at man skal kunne vise til resultater, så antar jeg at du mener konkurranseresultater?

Da kan jeg fortelle deg at det er stor forskjell i å trene fram gode konkurranseresultater og i å drive atferdsmodifiserende trening i forbindelse med atferdsproblemer på hund. Jeg ville aldri tatt sjansen på å søke atferdshjelp hos en person som kun kan briefe med resulter uten også å ha gode teoretiske kunnskaper innenfor etologi og psykologi.

Skulle jeg velge mellom en som har god teoretisk bakgrunn, men ingen konkurranseresultater eller en med masse fine konkurranseresultater, men ingen teoretisk utdanning innen de relevante fagområder ville jeg helt klart valgt den første. Det er ganske så stor sannsynlighet for at en som tilbyr atferdsterapi og som har brukt masse tid og penger på å skaffe seg god teoretisk forankring, også er et ”ihuga” hundemenneske med masse praktisk erfaring i å trene hund, om enn ikke for å oppnå konkurranseresultater.

Store atferdsproblemer er som regel svært komplekse. Det holder ikke å bare vite hvordan du skal trene inn sitt, dekk og stå (og masse andre tekniske ferdigheter), du trenger også inngående kjennskap til normal atferd, problematferd, atferdsanalyse, ulike atferdsmodifiserende tiltak, læringspsykologi mm. God menneskekunnskap bør du også ha. Du kan ikke endre atferd hos hunden uten også å endre atferd hos eier..

Angående prisen du nevner så synes jeg du skal sjekke det litt nærmere. Jeg tviler sterkt på at dette kun er en timespris, men at det inkluderer en god del mer en times konsultasjon..?

[comit]

Hvor kompleks kan en hund være ? de aller fleste som føler behov for en slik adferdsekspert er hundeeiere som sliter med sin lydighet og lederskap. Og som bruker det meste av tida i en sofa foran en tv.

La eier og hund komme ut i frisk luft og driv aktiviteter med sin hund. Hvor mange aktive hundefolk går til adferdsekspert ? Og det er litt merkelig at jeg kjenner ikke en eneste hunde eier som benytter seg av tilbudet.

Ergo trekker jeg den slutningen at det er stort sett passive eiere med hunder som kjeder livet av seg som trenger slik "hjelp"

[Guest Per Olav]

Hvordan forsvare en timepris på Kr 1.700.- hos en som er spesialist på adferd?????? Og hva kan en teoretiker utrette som en dyktig hundetrener ikke kan?

Vel, nå har jeg ikke kjennskap til all verdens hundeeksperter, men de ytterst få jeg vet om er dyktige både m h t teori og hund "in real life". De har også hund selv.

Her skal det observeres og brukes en masse fagtermer som passerer over hodene til oss. Og det er skremmende mange eksperter som ikke har noen form for resultat å vise til.

Er det noe du vet eller er det noe du tror?

Skulle jeg få store problemer med min hund som ikke kan løses av mine trenings venner ville jeg oppsøkt en anerkjent og god trener som kan vise til resultater.

Jeg er litt uenig med deg der. Hundetrenere kan være så ymse selv om de kan vise til resultater. Det er slett ikke sikkert at en "vanlig" hundetrener kan "reparere" en "problemhund slik en dyktig atferdsspesialist kan.

[Ylva]

Comit, i ditt startinnlegg så skriver du at du heller vil oppsøke en trener med resultater enn en atferdsterapeut om du får store problemer med hunden din. Det var utgangspunktet for mitt svar. Jeg vet ikke hva du mener med store problemer, men om du kun sliter med hverdagslydigheten og manglende aktivisering på hunden din så er ikke dette et stort atferdsproblem og da kan du selvsagt bare oppsøke en hundeinstruktør eller en trener (gjerne en med gode konkurranseresultater ) eller rett og slett gå på et hverdagslydighetskurs i en eller annen hundeklubb eller hundeskole.

En atferdskonsulent jobber først og fremst med tyngre atferdsproblemer, i form av angst, fobier, aggresjoner, stereotypier

Hvor kompleks kan en hund være? Omtrent like kompleks som deg selv..

[Emilie]

Og hva er egentlig forskjellen på atferdskonsulent og hundetrener? Synes atferdsspesialist/-konsulent er et veldig diffust begrep...

[Guest Per Olav]

Og hva er egentlig forskjellen på atferdskonsulent og hundetrener? Synes atferdsspesialist/-konsulent er et veldig diffust begrep...

Synes Ylva beskrev det greit og enkelt :

En atferdskonsulent jobber først og fremst med tyngre atferdsproblemer, i form av angst, fobier, aggresjoner, stereotypier

m a o det som en hundetrener normalt ikke gjør

[SusanneL]

En interessant diskusjon, dette..

Hva kreves egentlig av utdannelse, teori/praksis for å tørre å kalle seg en adferdsspesialist? Noen som vet?

Ellers er jeg nok mye enig med comit her. Jeg er også sikker på at massevis av "tyngre adferdsproblemer" hadde ikke dukket opp på den aktuelle hunden hvis den hadde vært solgt til noen annen som valp...

Men merk - og les dette minst TO ganger: jeg mener IKKE at alle adferdsproblemer nødvendigvis er ererens feil på noen måte!

Alle hunder har selvsagt med seg forskjellig mental bagasje allerede fra valpekassen. Dette både kan påvirkes og endres underveis, selvsagt. (ellers hadde jo også hele oppdragelsen, sosialiseringen, etc vært helt poengløs)

Men at mange av disse adferdsproblemene ikke hadde sett dagens lys hvis den samme hunden hadde vært vokst opp i et annet miljø er jeg rimelig sikker på.

Bare noe så enkelt som skyhet mot folk (som jeg har sett endel av på min rase).

Dette er et ikke-eksisterende problem for folk som har flere hunder (f.eks. oppdrettere) - dels fordi at en litt sky hund vil ofte bli langt mere frempå bare av konkurransen om oppmerksomhet fra de andre hundene.

Og dels fordi at en hund som velger å gå litt unna når fremmende kommer ikke utgjør noen som helst ulempe for de av oss som har en gjeng slitsomt sosiale hunder samtidig.

Ergo vil en slik hund bare få gå slik, være slik den vil og samtidig troglivis bli betraktet som kennelens greieste hund av eieren...

I en familiesituasjon vil akkurat samme oppførsel bli grobunn for uro, "neimen staaaakar, da", og "Dette må vi fikse!".

Og når eiere begynner med DET ("fikse det") - så er det selvsagt at mye feil gjøres når man ikke har noen dyktige hundefolk til å hjelpe seg. Om disse har fine og fancy titler - eller bare sunt "hundevett" er jeg virkelig sikker på at ikke spiller noen som helst rolle for hunden.

Et godt eksempel på akkurat dette:

En mentalt "pinglete" hannhund - redd det meste, nervøs og ganske håpløs. Eieren setter ut med prosjekt "venne han til toget" - og tar med en venninne med en uredd hund. De nærmer seg togstasjonen, sitter og "slapper av" litt nærmere og nærmere for hver gang.

Hunden blir riktignok passiv i DEN situasjonen - men likefullt redd når toget passerer hjemmet. Den ANDRE hunden blir dog mer og mer usikker på den store "jernhesten" som farer forbi, stadig nærmere..

På vårt hverdagslydighetskurs i klubbregi spør instruktøren vår - Men er dere sikre på at dere ikke sitter og roser hundene for deres reaksjoner (redsel) for selve toget, da??

Altså - hundene fikk godteri stadig vekk for at det skulle være hyggelig å høre toget. Men KANSKJE fikk de godbiter akkurat idet de tenkte som mest intenst på det grusomme toget - ergo så roste man dem egentlig for at den synes det er skummelt... Tåpelig enkel teori - men noe i alle fall jeg aldri hadde kommet på.

Og selvsagt ble det en klar forbedring når eierne, istedenfor å sitte og høre på det, begynte å gå morsomme turer i nærheten, late som om det ikke eksisterer, la hundene leke i nærheten av lyden, etc..

Og er det da ikke ekstra merkelig at det er langt oftere den vanlige alene-hunden som har slike problemer - ikke de som er oppvokst i en "flokk" av andre, med mye og mange mangler i "oppleve-ting-alene-trening"?

Dette ser jeg dessverre ganske ofte - med valpekjøperes hunder kontra mine egne. Mine VET ikke at slikt er "farlig" - ergo reagerer de heller ikke når de ser slikt. Skal det "trenes" på det vil det langt oftere bli et problem for hunden.

Vi går i undergang under T-banen på vår "runde" her - og visst blir hundene døds-redde første gangen det skjer at banen passerer over hodene på dem akkurat når vi går innunder. Men jeg bryr meg ikke, og de andre hundene er jo vant til det - ergo vil jo den "nye" også kjapt skjønne at det liksom bare er litt av omgivelsene rundtomkring oss. På samme måte som når bussen dundrer forbi når vi går langs fortauet litt senere på den samme turen..

Jeg er også overbevist om at mange mentale "mangler" hos en hund vil kunne bli endret med økt mental trening av andre ting. Ergo vil ulike former for kurs (enten dressur, agility, spor, etc, etc) absolutt kunne hjelpe mange flere hunder enn det spesifikke konsultasjoner av en adfersspesialist (eller konsulent).

"Ut i skogen og opp i trærne" ER virkningsfullt for oss alle - også hundene.

Og nei, jeg tror absolutt ikke at hunder kan få/ha alle de mentale komplekser som vi mennesker kan få... Men VI er flinke på å overføre endel av dem til hundene våre!

Og ikke minst - navngi dem noe som høres mere "fornuftig" ut for oss.

Susanne

[Guest Per Olav]

En interessant diskusjon, dette..

Hva kreves egentlig av utdannelse, teori/praksis for å tørre å kalle seg en adferdsspesialist? Noen som vet?

NAFS har vel omsider kommet til et felles forslag til krav for sine medlemmer - på den andre siden er det ingen krav om medlemsskap i NAFS for å kalle seg atferdsterapeut for hunder?

Ellers er jeg nok mye enig med comit her. Jeg er også sikker på at massevis av "tyngre adferdsproblemer" hadde ikke dukket opp på den aktuelle hunden hvis den hadde vært solgt til noen annen som valp...

Men merk - og les dette minst TO ganger: jeg mener IKKE at alle adferdsproblemer nødvendigvis er ererens feil på noen måte!

Alle hunder har selvsagt med seg forskjellig mental bagasje allerede fra valpekassen. Dette både kan påvirkes og endres underveis, selvsagt. (ellers hadde jo også hele oppdragelsen, sosialiseringen, etc vært helt poengløs)

Fåglarne veit hvor mange jakthunder som gravd ned bak låven fordi de ikke oppfylte eierens krav til funksjonalitet. Det behøver nødvendigvis ikke bare komme av at de ikke fungerte på jakt.... Ellers er jeg enig med comit i antagelsen om mer aktiviteter er positivt for hunden - men at hundetrenere er like bra for alle hunder som viser ulike typer for avvikende atferd enn hva en atferdsterapeut er, er jeg ikke helt enig i

Men at mange av disse adferdsproblemene ikke hadde sett dagens lys hvis den samme hunden hadde vært vokst opp i et annet miljø er jeg rimelig sikker på.

Ganske sikkert - men siden noen hunder åpenbart vokser opp slik og får en problematisk atferd for eieren er det vel også behov for fagfolk som enten kan fortelle hvordan atferden kan endres eller anbefale andre løsninger?

[torunns]

Det er tilbudet hos Alternativet som koster 1650,- og adferdsspesialisten er Gry Løberg så langt landets eneste med mastergrad i atferdsproblemer hos selskapsdyr (MSc i Companion Animal Behaviour Counselling). Prisen er for en 1,5 timmers konsultasjon hvor atferdshistorien gjennomgås, det blir stilt en diagnose og det blir satt opp et behandlingsprogram.

Etter et par måneder så møtes hundeeier og spesialist igjen for oppfølging og videre veiledning. Slik jeg ser det så får man mye for pengene her.

Prisen dukket forøvrig opp i en diskusjon på et annet nettsted i forbindelse med en hund som har vært stresset siden den var liten valp. Om dette ligger i hunden eller hos eier er ikke godt å si (...men jeg har mine mistanker..), men det er jeg sikker på at Løberg finner ut av og kan gi verdifulle tips til videre trening - tips som går langt utover det en hundetrener kan gi.

[aikonia]

Min søster er adferdsterapaut (hun liker ikke ordet spesialist innen ting som barn og hund - ting man aldri kan bli utlært på). Hun har utdannelse fra diverse skoler i Sverige bl.annet og også i England.

Hun har også lang erfaring med hunder og hundehold, både som oppdretter og omplasserer, samt at hun har utdannelse som hundetrener fra flere hundeskoler.

Hun har hatt flere "problemhunder" som hun har fått rettet på, problemene har så og si alltid ligget hos eieren, men med rett trening har hun fått hund og eier på rett kjøl.

Hun tar ikke 1700,- pr. time. Hun tar 1000,- for å tilbringe så og si en hel dag med hunden, både alene med den og sammen med eier. Noen ganger har hun brukt en uke sammen med dem for å bli kjent med hund og eier og se dem jobbe sammen, og hun har ikke tatt mer enn den avtalte prisen. Hun gjør dette for å hjelpe, ikke for å tjene penger (selv om hun hadde hatt bruk for det). Ofte tar hun ingen ting heller, selv om hun bruker mye tid på hundene og eierene.

SussanneL har nok et meget godt poeng med at mange hunder ikke hadde blitt noe problem om de hadde vokst opp hos noen andre.

[comit]

Men fortsatt kjenner jeg ingen som har eller har hatt behov for en slik behandling, og hva er årsaken til problem hunder ? I veldig mange tilfeller er det rett og slett understimulering og et resuktat av feil fra eier.

Kjenner en god del trenere/instruktører som gir privattimer¨, og det til eiere som har ett temmelig passivt hundehold og tror at to runder rundt kvartalet hver dag er nok for at bikkja skal være "lykkelig"

[Aussieglis]

Men fortsatt kjenner jeg ingen som har eller har hatt behov for en slik behandling, og hva er årsaken til problem hunder ? I veldig mange tilfeller er det rett og slett understimulering og et resuktat av feil fra eier.

Kjenner en god del trenere/instruktører som gir privattimer¨, og det til eiere som har ett temmelig passivt hundehold og tror at to runder rundt kvartalet hver dag er nok for at bikkja skal være "lykkelig"

Neivel? Og så da? Selv om ikke det er noen i din omgangskrets som har bruk for noe slikt så er det.. Bortkastet? Hmm. Jeg syns det er vanskelig å skjønne hvor du egentlig vil. Burde det ikke finnes slike folk? Burde de ikke ta penger for det?

Jeg tror nok det er en eller flere her på forumet bare som kan slå hånda i bordet og si: "jeg har vært hos en atferdsterapaut med hunden min, og det var IKKE pga understimulering."

Tror ikke du?

Men har man en hund som er ekstremt nervøs, har problemer med å omgås andre hunder, blir manisk i by-situasjoner, lider av seperasjonsangst osv og IKKE kommer noen vei med hunden selv - hvorfor skal man ikke kunne bestille seg hjelp fra de som kan?

[torunns]

I veldig mange tilfeller er det rett og slett understimulering og et resuktat av feil fra eier.

Over stimulering er like utbredt som understimulering. Noen trenger rett og slett hjelp til å finne ut hva er 'passe'.

[comit]

Har selv sett trenings opplegget for Alternativet, og treningsplan for hunden. Det var rett og slett en svært nøyaktig treningsplan med oppsett fra dag 1 t.o.m dag 16.

Problemet var en hund med svært sterkt forsvar av eier.

Men poenget her er at dette programmet var rett og slett basic grunnøvelser i lydighet,som med letthet kunne vært gjort av en gammeldags hundetrener. De første dagene var sitt,bli og gå fra 1 meter, gjenta øvelsen sitt,bli og gå fra , gå i en sirkel rundt hunden, for så å gå videre med sitt og bli, for så å gå ut av rommet. og slik fortsatte det for å bygge opp tillit mellom hund og eier.

Dette går jo ut på å lære seg å trene hund, ikke hva hunden tenker. Og terapauter har vel ikke treningsteknikker på programmet (ihvertfall ikke overnevnte)

Da tror jeg heller at f.eks Gry Løberg hadde vært gull verdt for mange hundeskoler og instruktører. Noe hun sikkert allerede gjør.

[akela]

Ehhh... selvsagt hadde det gått så meget bedre om alle hunder kom til en eier som var dyktig, dreven, hadde hatt hunder før, og visste akkurat hva som skulle til. Men siden det ikke går an å klone hundeeiere, slik at alle faktisk MÅ ha vært uerfarne en gang i tiden og må ha hunder å "trene" på, og siden endel oppdrettere dessverre later til å være svært ukritiske til både eiere de lar kjøpe hund, og til hundemateriellet de avler på, så BLIR det bare til at noen hunder blir problemhunder.

Slik har det alltid vært, men før i tiden ble nok disse hundene avlivet atskillig raskere - muligens? Eller kanskje man hadde større toleranse i samfunnet for at hunder var dyr, og ikke Disney-figurer, så folk både passet seg litt for andres hunder - og eierne oppfattet ikke hunder som et "problem" heller?

Men jeg tror faktisk at endel av "snillismen" kan føre til en slags overforståelse også, og at folk som vil hunden sin nesten "for vel", som tar for mye hensyn og er opptatt av å gjøre alt riktig, kan ende med å gjøre hunden en bjørnetjeneste. Dette er noe som vel Micke Gustafsson skrev om i svensk Hundsport en gang: At når man var ung og hadde sine første hunder, så slepte man dem rundt på t-baner, man hadde dem med på fest, man tok ikke så mye hensyn, og fikk ganske solide hunder - eller de "diskvalifiserte" seg selv. Litt sånn swim or sink. Når man blir eldre, har lest alle de rette bøkene, og skal gjøre alt rett, så ender man ufrivillig med å "skjerme" hundene for mye - så de blir dårligere miljøtrent og sosialisert.

At eiere/oppdrettere med flere hunder ikke har "tid" til å ta hensyn, kan jo også være del av det samme. Men du milde, så "kamuflert" et problem kan være når en usikker eller dårlig hund er med andre, mer selvsikre. Eller, når man står der og føler seg vellykket som flerhundseier, så handler det kanskje EGENTLIG om at den usikre hunden som er blitt bedre rett og slett har tydd mest til den gode, voksne, hunden du har (og fulgt dens eksempel) - kanskje det ikke er eier som har "æren" en gang for det "vellykkede" resultatet (siden noen gode hunder bare er "født gode", og der knapt noen eiere klarer å "ødelegge" dem)

Ja, jeg tror det er behov for atferdskonsulenter som KAN sin teori om hund og læring og som også kan behandle folk - og som kan se på enkelthunder. Klart det er eierne som kan være "problemet", men det er jo hunden og eieren som hører sammen. Klart man kunne sagt "dette løser vi gjennom å omplassere hunden", men slik fungerer det ikke i realiteten - selv om jeg godt kan se at det hadde vært en BEDRE løsning i endel tilfeller. Men sier man til foreldre som sliter med barna sine, at de ville hatt det bedre hos andre? Selv om det faktisk er sant...?

Jeg husker hva som skjedde da jeg i sin tid hadde en hund som hadde et visst problem. Jeg hadde hatt atskillige hunder før ham, jeg visste hva jeg drev med, men en kombinasjon av omstendigheter gjorde at denne hunden ble et problem på visse områder. Hva krevde "gammeldagse hundetrenere" som for eksempel Geir Nordenstam, eller - for den saks skyld i den "andre" retningen, Lundqvist? Jo, begge skulle ha oss på grunnkurs ditten og det kurset datten, sammen med andre hunder... uansett om jeg kunne gå gjennom listen over ting som vi skulle lære på disse kursene og si at "jammen alt dette har vi gjort fra første stund, det er ikke det som er problemet".

Hos en atferdstrener så man derimot på DENNE hunden, hørte forhistorien dens, og vi fikk råd som var patente - bortsett fra at det var såpass mange års feil timing og misforståelse av "hvor tøff" denne hunden var (vurdering fra blant annet Oslo Hundeskole), der den egentlig var usikker men hadde lært seg strategier, og hvor det viste seg at de "gammeldagse trenerne" hadde svært lite rasekunnskap (noe som blant andre Åsa Ahlbom har skrevet bok om viktigheten av, siden hunders ulike bakgrunn har betydning for instruktører etc) og leste hunden helt feil. Samtidig fikk jeg noen gode, sannhetens ord også av en hundeveteran som rett og slett hadde "øye for hund".

Og slike som sistnevnte tror jeg det finnes i ALLE leire, i begge ender av skalaen - det gjelder bare å finne dem!

Derimot tror jeg at det største problemet heller er alskens hundeskoler, med kjapt utdannede instruktører som vet de er flinke til å lære eiere å lære hundene sine ting - som så også tror de er minst like flinke til å jobbe med problematferd. Dette var i sin tid blant årsakene til at Torbjørn Owren droppet instruktørskolen ved Groruddalen Dyreklinikk, som i sin tid var langt fremme med sin utdannelse - hans ide var at disse skulle gå inn i etablerte hundeskoler/klubber og jobbe derfra, i et rammeverk, mens det i stedet ble tendenser til at folk kastet seg rundt og etablerte egne, kommerse hundeskoler der de var "første og siste ekspert".

En av de mest helkommerse hundeskolene p.t. anbefalte for få år siden avlivning av en "problemhund", der eier istedet dro til en "atferdskonsulent" - og ble en helt grei hund som fikk et langt og greit liv. Så at de som er flinke til å lære eiere å lære hunden sin "sitt" og "på plass", ikke nødvendigvis er flinke til å lære dem å forstå usikkerhet, aggresjoner og utagering... det ligger nå i kortene.

Nylig så jeg en ordentlig "møkkabikkje" som hadde ymse atferdsproblemer (utagering mot andre hunder, jaging av folk etc), der eier hadde vært på TO kurs hos en hundeskole her i byen! "Jammen hva sier de om det, da" spurte jeg - men svaret var jo naturligvis at de måtte gå flere kurs... til et par tusen kroner stykk. Samme svar fikk en bekjent som har ETT konkret problem: Han kunne kjøpe en kurspakke på tre kurs til fire tusen kroner på samme setd, men noen enkeltkonsultasjon var det "ikke noen vits i". Da sier jeg bare "penga rår", dessverre.

[Meg]

Akela: enig med du!

Folk som trener sine hunder i lydighet, bruks etc er ikke nødvendigvis flinke med problemhunder nei... Ofte har de heller ikke så mye rasekunskaper.. jeg har en noe "vanskelig" islandshund. fra han var 1 til 3 år trente vi i to hundeklubber (som forøvrig har mange ekvipasjer på høyt nivå i ulike grener). Der fikk vi tilslutt beskjeden " Skal du ha en lydig hund, bør du nok kjøpe en ny"...

(det er nok takket være den hunden jeg ble interessert i atferd og tok etologiutdannelse- og nå skjønner jeg litt mer:O) Er dog ingen atferdsterapaut)

[akela]

Hehe, har erfart det samme, Meg, med "rar" rase. Men en annen side av saken er den: Får man en hund som spenner fra en ikke-A4 og over mot problemhundstatus, så lærer man UTROLIG mye - hvis man er villig til å ta imot ny kunnskap og andres erfaringer. Mange som er blitt dyktige med hund og atferd, har kanskje opplevd dette selv og funnet en ny interesse.

For får man "enkle, greie hunder", så kan man gå gjennom et langt "hundeliv" uten å ANE noe om hvordan hundehold også kan være... det var først når jeg møtte en bekjentes virkelige problemhund at jeg innså hvor greie de hundene jeg hadde vokst opp med, og hatt tidligere, faktisk var...

Blir ikke det litt som psykiske problemer?

De som er fra såkalt "kjernesunne" til litt mer fantasifri, og aldri har havnet oppi det selv, er de som kanskje hevder overfor folk som sliter at "det er bare å ta seg sammen"?

[Meg]

hehe, for meg var det lit motsatt: etter mange år med hund som stort sett ikke kan være med andre steder enn i skogen/marka (til tross for HARDT arbeid og innsatsvilje fra to og firbeinte) var det en aha opplevelse å få en ny hund som kan "være med overalt". Men gjett hvem hund jeg har lært mest av å ha? Jo, det er gamlefar islandshunden det..

det er nok mange forståsegpåere som ikke har hatt hunder med ekstra behov (hehe, problemhund høres så trist ut..) og som egentlig ikke vet helt hva de snakker om. Men de mener det nok godt!

[comit]

Om en hundeskole anbefaler avlivning, så er det slettes ikke sikkert at en annen skole hadde hatt den samme oppfatningen, Og etter hva jeg har lest om og av adferdskonsulenter tror jeg ikke det finnes en som ville anbefalt avlivning. For i slike behandlinger har snillismen kommet for langt. Og det hjelper ikke med analyser og teori når eier ikke er i stand til å utføre det.

Det er mange hundeskoler som har privat undervisning og det er faktisk skoler som har trenere som er spesialisert på adferd, så en individuell bedømming vil man få på slike komerse skoler. Og det finnes hunder som ikke er friske nok psykisk til å motta hjelp og trening, og for de hundene (Og ikke minst eierne) er avlivning det enest riktige å gjøre.

[Meg]

ingen tvil om at noen hunder har det bedre som døde, men ofte kan man faktisk, med rett trening, få dem på riktig kjøl igjen...

[akela]

Begynner du en helt annen diskusjon nå, siden du kom i beit? Om avlivningsgrenser etc for "dårlige" hunder? Vel, jeg velger å forholde meg til trådstarten din, jeg, om atferdskonsulenter er verdt pengene...

Den helkommerse hundeskolen, en av de største i landet, hadde hatt denne hannhunden på kurs fra den var valp, hevdet de var "eksperter" på rasen (noe jeg vet ikke stemmer...), og når de fullstendig obligatoriske hannhundproblemene melder seg i rette alderen, så ble det for vanskelig for instruktørene - og de anbefalte avlivning, uten en gang å anbefale eieren å oppsøke noen som faktisk hadde relevant erfaring og kunnskap om akkurat dette. For det "kunne" de jo ikke gjøre... det ville jo bety at de innrømmet at de ikke kunne alt, slik denne skolen selv hevder

Vel, det VAR ingen grunn til å avlive denne hannhunden, som etter gode råd fra en som hadde atskillig mer å fare mer på atferdssiden, var helt grei å ha med seg rundt andre hannhunder...

Jepp, eier må få gode råd som vedkommende klarer å følge - men det skal være VELFUNDERTE råd, ut fra både atferdskunnskap og rasekunnskap.

Det har alltid vært et problem at hvemsomhelst kan kalle seg hva som helst, men jeg tror det største problemet er at enkelte hundeskoler tar munnen for full - og hevder de "kan alt", når kunnskapen handler om å trene hund til å gå på plass etc... ikke jobbe med problemer som vokser frem hos endel hunder.

Når disse hundene blir for mye for slike hundeskoler, hva så? Jepp, da kommer "skraphaugen" til en atferdskonsulent... som skal prøve å berge resultatet. Hunden jeg møtte med sterk problematferd og med to kurs bak seg på mye reklamert hundeskole, VIL bli en erklært problemhund innen et år eller to - hadde eierne tatt tak i problemet nå, og oppsøkt noen som gir dem konkrete og gode råd (enten det være seg ene "leiren" eller andre), ville den ikke blitt det.

[torunns]

Og etter hva jeg har lest om og av adferdskonsulenter tror jeg ikke det finnes en som ville anbefalt avlivning.

I akkurat denne konkrete saken hvor prisen for konsultasjon dukket opp har eier blitt anbefalt kastrering av en veterinær. Når ble veterinærer eksperter på adferd?

[Meg]

I akkurat denne konkrete saken hvor prisen for konsultasjon dukket opp har eier blitt anbefalt kastrering av en veterinær. Når ble veterinærer eksperter på adferd?

omtrent samtidig som atferdsekspertene ble eksperter på helse.. Nei vent, DE har faktisk vett til å vite sitt fagfelt... i motsetning til veterinærer, som jo med noen få studiepoeng kan alt om både ernæring og atferd.. knurr.