Hender det ofte at tispa er "sjefen"?

[Symra&Pippin]

Før jeg bestemte meg for at hund nummer to skulle være tispe, hørte jeg fra mange (og leste det i bøker) at med en av hvert kjønn slipper man all kjempingen om rang. Jeg har ikke fått med meg helt om folk mener at da vil hannen alltid være dominerende, eller om poenget er at rang ikke er noe tema i det hele tatt når det er to kjønn.

Pippin og Symra er som kjent mine to første hunder, derfor er dette et helt nytt område for meg. Saken er at jeg synes det virker som at Symra har store planer om å være sjefen i den lille flokken på to hunder. Er det bare ungdommelig overmot, eller hender det at tispa blir den dominerende?

Det som skjer i praksis her er at hvis både Symra og Pippin har lyst til å ligge i godstolen ved døra (en meget yndet hundeplass) så gir ikke Symra seg før det er hun som får den. Pippin resignerer og finner seg en annen plass... Pippin har i det hele tatt fått en tendens til å bli stående som nummer to i køa.

Er det sannsynlig at dette vil forandre seg når hun blir voksen, eller har dette mer med personlighet enn kjønn å gjøre? Og tror dere han lider under denne "undertrykkinga"?

(Avataren min passer godt som illustrasjon til dette innlegget forresten )

[Guest Gråtass]

Dette du beskriver er ett typisk tegn på "ridderlighet" hos hannhunden. Han finner seg i ganske mange "frekkheter" fra tispa i den tro at han engang, forhåpendtligvis får seg et nummer.. Intet nytt under solen der

[Raksha]

Sånn er det og har det vært her og. Fra dagen Aro kom i hus så har han viket til fordel for tispene. Litt rart å se at han viker unna for en valp på 3 kg. Men er man gentleman, så er man gentleman.

Personlig pleier jeg å gå inn og fjerne tispa om hun tar liggeplassene hans og sånt. Det får da være grenser for hva han skal finne seg i.

[Symra&Pippin]

Jeg sørger også for at Pippin ikke blir for mye hundset med, Symra tar ikke akkurat hensyn til at han er en snill bamsefar...

Det som plager meg litt er at han virker litt mindre glad enn han var før. Han var alltid så veldig happy, full av lek og rampestreker. Nå har han blitt litt mer alvorlig på en måte. Hans sorgløse lille verden har blitt snudd på hodet av en sjarmerende terrorist av en pelskledd tornado! Jeg sier til meg selv at sånn er det bare, livet har forskjellige kapitler for noen og enhver av oss, ting forandrer seg. Jeg må liksom sørge for at det ikke går alt for mye utover godgutten min at jeg ville ha en hund til. Han er absolutt glad innimellom nå også, det er ikke sånn at han sturer hele tiden. Men jeg håper virkelig at han blir 100% seg selv igjen når Symra blir stor og fornuftig!

Er det flere som har vært bekymret for gamlehunden(e) når det kom en valp i huset? Og gikk det seg til etter hvert?

[Siri]

Det er som i menneskeverdenen dette vettu - damene har rangen og full kontroll *flir*.

[Symra&Pippin]

Det er som i menneskeverdenen dette vettu - damene har rangen og full kontroll *flir*.

Vi er til og med så smarte at vi får gutta til å tro at det er de som bestemmer!

[Marthe]

I vårt hus har vi en veldig stor flokk med hunder. Med 3 malletisper på ca 2 år, Schäfertispe 4 år, Tervhann 6 år, Bc hann 7 år, mix 5 år, Bc/Ak tispe 6 år og 2 mallevalper, så er faktisk Bc/Ak tispen som er sjefen her i huset.

Hun har nok vært lederen av flokken siden hun var rundt 2-3 år, og samtlige vett veldig godt hvordan man oppfører seg når hun er i nærheten. Leker en av hundene med en pinne så kan fint Bc/Ak tispen gå bort å ta pinnen, og motparten slipper momentant.

Hun klarer fint å få de andre hundene til å legge seg, bare med å se på de. Hvordan hun klarer det, aner jeg ikke.

I vår flokk så er det aldri bråk. Det er enkelte ganger noen av tispene utfordrer Bc/Ak tispen, men da går hun vare overlegent forbi. Så hvordan hun har fått sin posisjon, det vet jeg ikke.

Mitt inntrykk er at det er ofte tispen som leder flokken.

[HanneJ]

Det er helt vanlig at tispene tar kontrollen/leder flokken, slik er det hos hundene, ulvene og diverse andre dyreslag (løver, elefanter mm. også menneskene )

Aner ikke hva som gjør dette, men det faller seg naturlig. Ei tispe og hannhund som møtes for første gang, vil med en gang "finne plassen sin" og tispa har kontroll (så sant begge er sosialisert). Hvis en hannhund møter på en tispevalp som nærmer seg den alderen hun begynner å bli "sjefen" (altså første løpetid) kan det hende hannhunden kan være litt streng/herje mot henne - akkurat som om det er "siste sjans" før tispa har fulle kontrollen.

Så når Symra tar kontroll, er ikke det noe nytt. På mange måter har du det enkelt, hvis Pippin ikke bryr seg om det/har akseptert det. Da kjenner han tydeligvis reglene i hundeverdenen.

[akela]

Det er som Gråtass sier, hannhunden din oppfører seg høflig og greit mot en liten rakkerfrøken som vet å prøve seg.

Kanskje fordi han ikke er gammel nok eller overlegen nok til å fremtre som "uangripelig"? Her i huset så ser jeg stor forskjell på minsten nå, som han er en fem år gammel, svært selvsikker herremann, og da han var yngre. Eldstehunden har alltid vært streng, men hun har ikke den styringen hun kunne ha da han kunne regnes som "unghund". Nå har de et langt mer likeverdig forhold, preget av "høflighet og respekt" - hvis man kan si det om hunder. De lever parallelt, og begge har på en måte "like rettigheter" - noe som blir tydeligere og tydeligere jo mer voksen og selvbevisst minsten er blitt.

Men det er disse to hundene. Forrige "par" var av samme rase, og der var også tispen eldst - og den eneste ekte dominante tispen jeg har vært borti hittil. Hannhunden viste behørig respekt, men det pussige var å se de par gangene hvor denne damen gikk over streken - og tok i for hardt og urettferdig. Det skjedde en gang mot min egen, en gang mot en annen hann - og DA satte de skapet på plass, og det var de to gangene i sitt liv jeg har sett denne tispen hive seg ned på rygg.

Dette med "lederskap" er jo heller ikke absolutt, se http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324705, der dette diskuteres med utgangspunkt i ulike teorier.

Det har jo med rase og individ å gjøre også; en mer intens hund, der småting betyr mer (jeg vil ha ditt, det lekedyret er mitt, mitt, mitt), kan "overkjøre" en fredeligere, mer tilbakeholden hund. Den oppkjeftige lille kan virke "sjefete" - men kanskje den andre, eldre er trygg nok til å la det gå - det betyr ikke så mye, når det kommer til stykket. Og så tolker vi mennesker det dit at "aha, den er sjefen ja". Er det flere hunder, og det er en tispe som har det "mest i seg", så betyr jo kanskje ikke det at hun ville vært sjef dersom hun hadde funnet sin "likehannhund", kanskje de hannhundene som er der av ulike grunner ikke er "der"?

Så kommer dette med alder naturligvis også.

I ulveflokken er det et lederpar som styrer, og som er de som får valper. Hunder er ikke ulver, og de får heller ikke velge selv - slik ulver på en måte kan sies å gjøre; det er vi som setter dem sammen. Men ifølge www.123hjemmeside.dk/fjeldhund, så: "Ser det ikke ud til, at ulvemoren og ulvefaren dominerer deres afkom med andre forbud end at æde først, når byttedyret er lille".

Der nevner hun et par eksempler, blant annet på en polarhundfamilie, der "Faren nedlagde dog aldrig forbud mod, at hans mage og deres afkom lagde sig i bestemte møbler eller hundekurve, og han jog aldrig nogen væk fra møbler eller hundekurve. På et tidspunkt blev hundefamilien midlertidigt forøget med en bedlingtonterrie, som medbragte sin egen lille hundekurv. Belingtonterrien lagde sig i den største af hundekurvene. Af tomme hundekurve stod nu kun belingtonterriens lille kurv tilbage, som faren med noget besvær fik krøllet sig sammen i". (http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324705)

Interessant lesning.

Når det gjelder andre arter, så er det vel så at blant løvene så jakter løvinnene, og danner fundamentet for gruppen de lever i. Hannløver kommer og går, men en av dem er sjefen - to år (ifølge http://www.everything2.com/index.pl?node_id=20463 og http://www.columbuszoo.org/animaltracks/Mammals/Lion.htm) på det meste, og han starter sitt velde med å drepe avkommet til forgjengeren foran løvinnene. Hannløvene spiser også først.

Klart det er for en relativt ung hannhund er litt "tyngende" å bli den eldste, forøvrig. Men det går seg nok til, særlig når hun begynner å bli litt aldersmessig interessant så vil han nok synes det er verdt det

Så en ting er dem i mellom, en annen ting er at han må dele din oppmerksomhet, men det er bare å ha store nok armer og nok tid. Etterhvert så vil han nok trives godt med selskapet sitt, min erfaring er at de fleste hunder liker å ha gode venner - så lenge det er et godt forhold dem i mellom.

Jo, tenkte også på en ting: Man bør vel ikke forveksle dette med "lederskap" eller "hvem som styrer", med den naturlige respekten som hannhunder skal ha for tisper som avviser deres mer eller mindre påtrengende interesse. Den mest usikre av hundene jeg noensinne har hatt, hadde likevel bukten og begge endene på dette området med enhver hannhund hun traff - jo mer ranghøye de var, jo mer gentlemen, var min observasjon den gangen iallfall.