Gå til innhold
Hundesonen.no

Ti på topp, hvorfor Schæfer mest populær?


Nikitaf

Recommended Posts

Nå skal jeg faktisk være med en kompis på schæferhund-utstillingen i Haugesund i slutten av måneden. Tenker det blir interessant. Har aldri brydd meg med å hilse/se på schæferhunder på vanlige utstillinger, men på denne er det jo ikke så mye annet å hilse/se på. Så jeg håper at denne utstillingen gir meg et nytt inntrykk av dagens schæfere.

Da må du se etter oss! Vi skal stille Alexis der for første gang for oss, og er ganske spente. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar
jeg begynner faktisk å grue meg jeg... og nesten angre litt ... jeg skal på hundekurs for første gang i mitt liv med min unge hund nå, treneren vet hvordan hun oppfører seg, og mener det ikke blir noe problem. Men når jeg ser hva faktisk folk flest mener om schæfere, hvor farlige de er , og i det hele tatt.... jeg får nesten helt vondt i magen av hele greiene. Å gå på kurs i 10 uker sammen en haug med folk som ser styg på oss høres trivelig ut. får håpe menneskene på det kurset har litt åpnere tankegang en nmange her inne ....

Men denne diskusjonen har iallfall avklart grunnen til at mange mener schæfere er gale i hodet da .... de bjeffer og kan se sinte ut når de møter andre hunder ... virkelig et godt grunnlag til å mene at en hel rase er mentalt ikke god .....

Trenger du å bry deg om hva andre synes om din hund da? Kommentarer og stygge blikk lærer du fort å heve deg over. Konsentrer deg om treningen og kos deg med hunden din du :wub:

Men altså.. Fordommer har man mot alle raser, skal innrømme at jeg har en haug av de sjøl, selv om det ikke nødvendigvis er mot schäfer.. Jeg blir f.eks veldig overraska om jeg møter noen med miniatyrhund - samme hva slags rase av de - som VIL at hunden skal hilse på mine.. Jeg blir enda mer overraska om den lille faktisk har et godt språk og ikke gneldrer og barsker seg.. Nesten uten unntak..

Ja fordommer har vi alle, men å henge ut en enkelt rase gang på gang på gang, det er bak mål og helt unødvendig. Er det en hunderase man hater intenst så går det an å holde det for seg selv enkelte ganger. Jeg forstår ikke behovet folk har for å henge ut schäferen, jeg har ikke det samme behovet når det gjelder hunderaser jeg ikke har så stor begeistring for. Det er noe noe med det også.

Når det er sagt - jeg har så å si aldri truffet på disse "monster-schæferne". De aller fleste har vært hyggelige, rolige og flotte hunder og jeg har ikke reagert negativt på dem. Min hund er likevel mer usikker på schæfere enn andre raser, uten at jeg har klart å tyde hvorfor (aldri fått bank osv). En eller annen "språkkonflikt" antagelig...

Det er nok en språkkonflikt mest sannsynlig ja. Trollet mitt er ikke særlig begeistret for type amstaff o.l., selv om hun aldri har fått inn noen negative opplevelser med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Micke Gustafson beskriver et hundemøte glimrende i sin bok "Unghunden", der den hunden med mye lyd får "skylden" - mens helhetsbildet er atskillig mer nyansert; at de fleste hundemøter er samhandling mellom to hunder, der også hundenes tidligere erfaringer kommer inn.

Ja, helt ærlig tror jeg at mye har med egen hund å gjøre. På gamlerasen hadde vi aldri et problem i verden med schäfermøter, jeg skjønte aldri hva eiere av enkelte hunder drev og klagde over - fordi jeg, med den selvsikre, men tause rasen jeg hadde før, aldri opplevde noe som helst - ikke engang bjeffende schäfere, selv når vi paraderte gjennom en spesialutstilling for rasen på vei til LP-ringen...

Minsten her nå, struttende av selvtillit, takler også schäferhannhunder så det suser - det er ikke noe problem. Med ham så må jeg være mye mer på vakt overfor de atskillige usikre og selvhevdende rottweilerhannene vi møter i fleng...

Og senest idag kjeppjaget den ganske lille, men heftige, hunden til en kompis en dobbelt så stor og "luskete" men snill schäferhanne lang vei... bare for "sportens" skyld. Hadde det vært omvendt situasjon, så hadde det vel glatt føyd seg inn i "grusom schäfer angriper", men siden det var omvendt, så bare gliser folk og ingen setter av et kryss i margen for kompisens hunderase som "ond rase"...

Så kanskje det har noe med egen hund å gjøre; at redde eller usikre hunder utløser "det verste" i noen schäfere? Og at schäfereier eventuelt ikke er tilstrekkelig klar over dette? Med mindre det ikke er snakk om drittbikkjer da, som det som sagt finnes i ALLE raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir nesten sjokkert over hvilken holdning folk har til Schäferen. Ja, det er en ”farlig” rase man ser på film, og selvfølgelig finner man en del dårlige individer av en så stor rase. Men, i forhold til det store raseantallet vil i hvert fall jeg si at det er få ”veldig dårlige” individer, i forhold til det mange av dere mener.

Nå har jeg en jobb hvor man treffer veldig mange eksemplarer av rasene, spesielt de mest ”populære”. Si at vi har mellom 50-60 (++) forskjellige Schäfere inne i løpet av ett år. Da teller jeg med hunder som er til trening, pensjon og omplassering. Til nå har jeg på disse 6 årene kun møtt EN Schäfer som har vært ”farlig”. Denne hunden hadde en veldig tøff bakgrunn, og ble etter kort tid avlivet av eier.

Mitt inntrykk er at de er omgjenglige, sosiale og er jevnt over sterke mentalt. Jeg er sjelden redd en Schäfer… De andre ”familierasene” derimot, har jeg møtt mange dårlige individer av.

Dette med språk kan jeg være enig i. Valpen min får ikke hilse på hvilken som helst Schäfer. Det er mange med dårlig språk, men dette har mye med sosialiseringen å gjøre. Jeg vil ikke si at dette ligger bare på rasen. Det er eieren av hunden som skal passe på at hunden som valp får være med masse andre hunder av forskjellige raser. Hvis ikke kan hvilken som helst rase få dårlig språk. Dette ligger ikke bare på Schäferen.

Nå har jeg selv en rase som har et ”vanskelig språk” (Border collie) å forstå for andre hunder. Her i huset har faktisk Schäferen og Malinoisen ”lært” seg å gjete, for å være med i leken.

At mine hunder blir missforstått av andre hunder forstår jeg veldig godt. En hund som har veldig kraftig gjeterinstinkt (som mine) klarer faktisk ikke å leke på en ”normal” måte uten å gjete. Mange hunder blir provosert av dette, men jeg dømmer ikke rasene for å ha dårlig språk for det.

At Schäferfolk holder seg i sine klubber forstår jeg veldig godt. Min erfaring er at Schäferhundklubbene jevnt over har veldig gode tilbud til sine medlemmer. De satser ikke bare på utstilling som mange tror. Her i mitt område tilbyr de både bruks, lydighet, ustilling og RIK kurs. Noe som ingen av de andre klubbene tilbyr.

Jeg mener at folk må få mer erfaring enn ”de to nabohundene som utagerer hver gang jeg går fobi”, før de kommer med så negative uttalelser om en rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg diskuterer ikke på hvor mange monsterschæfere det finnes i Norge, jeg diskuterer bare på det grunnlaget jeg nevnte tidligere:

ET hyggelig møte med en schæfer på et år.

Jeg fikk litt lyst til å kanskje spørre en av de vi passerer på tur om Emma kan få hilse. Skal jeg? Hmm. Jeg er litt for skjenert når det gjelder mennesker, men jeg syns faktisk det er kjempe stas når folk stopper opp litt på tur og prater litt om hundene sine. Når man har en sånn liten hund som Emma er, så får man jo en del oppmerksomhet også. Alle kommenterer hvor tøff hun er til å være så lita *stolt* Og ja, jeg tror flere har fordommer mot små hunder også, for samtlige hundeeiere virker sjokkerte over at hun ikke gneldrer og at hun er så selvsikker.

Men altså, dette med schæferklubber og sånt... Hvis dere er beviste på at dere ikke sosialiserer valpene deres godt nok på andre hunderaser - hvorfor gjør dere ikke noe med det da??? Så slipper dere jo en hel masse styr. Vanlige hundeklubber holder også sosialiseringsgreier, og der er alle raser velkommen. Så hvorfor ikke bare krype ut fra sin egen stein av og til for å sikre at hunden deres får et språk som andre hunder skjønner seg på og dere slipper å ha vondt i "hundearmen" etter å holde igjen pelsen? Alle tjener jo på det slik jeg ser det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, dette med schæferklubber og sånt... Hvis dere er beviste på at dere ikke sosialiserer valpene deres godt nok på andre hunderaser - hvorfor gjør dere ikke noe med det da??? Så slipper dere jo en hel masse styr. Vanlige hundeklubber holder også sosialiseringsgreier, og der er alle raser velkommen. Så hvorfor ikke bare krype ut fra sin egen stein av og til for å sikre at hunden deres får et språk som andre hunder skjønner seg på og dere slipper å ha vondt i "hundearmen" etter å holde igjen pelsen? Alle tjener jo på det slik jeg ser det.

Eh...nå snakker jeg kun om det jeg iakttar i schäferhundklubben, ikke hva jeg gjør selv. Jeg hadde nok ikke sittet her og lirt av meg hva mange schäferfolk gjør feil dersom jeg hadde begått samme feilen selv. Og som sagt, de med schäfer føler seg av en eller annen merkelig grunn mer velkommen i sin egen klubb enn i andre hundeklubber. Med så fine holdninger som folk har til rasen er det jammen uforståelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke se at trådstarter skriver noe negativ tone om rasen...?Kan noen se det?Er jeg blind eller?

Ettersom jeg ser har trådstarter selv en Schæfermix og det kunne faktisk hende at det bare var nysgjerrighet rundt denne rasens popularitet...

Selv er jeg overbevist om at Schæferen er så innprenta i folket som en allsidig rase at de har problemer med å tenke nytt.Det er en rase "man er kjent med"En rase alle ser overalt,og er vel fra gammelt av regnet som "hunden overalle hunder".Og tror ikke den vil bli erstattet heller...Ser ikke for meg hvilken rase det skulle bli..??

Jeg tror en hel del raser har samme nytte som en Schæfer...så jeg tror det er gammel vane for mange.

Politiet bruker jo mest Schæfere,barede siste årene har andre raser fått komme til tjeneste.

Schæfere har jeg aldri opplevd som noe mer problem enn andre raser.

Jeg vokste opp med 3 oppdrett av rasen i et og samme strøk faktisk.

Jeg opplevde aldri noe dritt med hundene.Og de hadde alle flere.

I tillegg til dette oppdretts greiene så var det utrolig mye "vanlige folk"med Schæfer..vi hadde 4 bare i vår gate.

Alle snille som lam..men at de stod på avstand og gneldra (med sin lett gjennkjennelige Schæferlyd) som fy på 2 ben..

Ja jøss...Frustrerte og varme i hodet...Og noe voldsomme i møter..

Jeg var også fast passer for ei tispe og en hann..fra ulike hjem.. og før jeg kunne ha dem i noe hanefot ,og i det hele tatt på samme tur..så måtte de slutte med den der syke draingen og gneldringen mot andre hunder.

Spesielt ved passering,der andre hadde gått nesten forbi,,så skulle de hoppe etter dem bakfra.

Så ja det er mye lyd..men de jeg passet angrep aldri andre hunder.De bjeffet mye og "glefsebjeffet" i luften mot masse hunder..men de trakk seg i "glefsebjeffet".

Jo jeg har truffet en sinnsyk Schæfer som ei politidame oppi bakken hadde.Den gikk sammen med en engel av en brun dobermann,som faren i huset eide.Den Schæferen løp etter barn i akebakken og beit etter de i hodet/nakkeog armer.Den var sykt varm i hodet,og den glefset meg i armen 2 ganger faktisk.Vet ikke hvor den ble av senere.Men det var en ond politi Schæfer som sikkert var litt for hot.Sykeste er at alle var redd Doberen,men den var jo kjempestødig(ikkepolitihund)og levde til den ble gammel.

Men nok om det.Folk må få lov å spør om populariteten til en rase...Jeg lurer faktisk på hva somhar gjort flere raserså populære jeg...Både de jeg liker og ikke liker så bra..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mente ikke deg eller noen spesielle egentlig.

Men når det jo faktisk er et "belyst problem" - hvorfor skrur ikke noen på bryteren og gjør noe med problemet? Jeg mener ikke at DU skal gå til mr. jakobsen i schæferklubben som du trener sammen med og som du vet at ikke sosialiserer valpen godt nok og sosialisere valpen for ham, men kanskje hinte litt frampå isåffal? Jeg finner det vanskelig å tro at schæfere blir kastet ut av vanlige hundeklubber hvor de fleste raser er og trener. At folk går over veien på tur er en ting, men det gjør ikke folk i en hundeklubb. Tror det er få folk som tar hundene sine og løper der også..! Hehe. :wub:

Var det ikke noen her som nevnte at de ble kastet ut fra et kurs eller noe? Uten noen som helst grunn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare snakke for min egen del og jeg har aldri satt foten i en schäferklubb. Det jeg har er en skikkelig 'Oslo-gutt' som er vant til å møte så mange som 30-50 ukjente hunder hver dag av ulik rase og størrelse - som ikke bryr seg en døyt om hvordan andre hunder ser ut, men kan reagere på enkelte hunders adferd. Stirrende blikk og høy haleføring liker han ikke. Han har et hannhundproblem, men det syns jeg er såpass 'normalt' (uansett rase) at jeg ikke ser på det som et problem en gang. De gangene vi har vært på kurs så har jeg alltid forsikret meg på forhånd at instruktør ikke har et ubevisst 'rasehat' å slite med.

Schäferen kommer aldri til å forandre kroppspråket, men andre hunder bør lære seg hvordan schäferen kommuniserer. Kan nevne at min hund hadde problemer med settere lenge. De var litt for vimsete og uforutsigbare etter hans smak. Alt dette forsvant når naboen fikk seg en nydelig og ekstremt vimsete GS valp og min hund kunne omgås den fra den var valp. Da var plutselig andre settere også helt OK! De må rett og slett lære seg å tolke hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg begynner faktisk å grue meg jeg... og nesten angre litt ... jeg skal på hundekurs for første gang i mitt liv med min unge hund nå, treneren vet hvordan hun oppfører seg, og mener det ikke blir noe problem. Men når jeg ser hva faktisk folk flest mener om schæfere, hvor farlige de er , og i det hele tatt...

Ikke gru deg! Se på det som en mulighet til å kanskje omvende en person eller to i deres syn på schæferen! :D

I forhold til dette med at schæfereiere holder seg til schæferklubber fikk jeg meg en overraskelse her i by'n. Første gang jeg var oppe på klubben med Mikey i begynnelsen av sommeren møtte vi 5 schæfere, 1 flat og 1 malle... :wub: Jeg hadde trodd at schæferfolkene her holdt seg til schæferklubben på andre siden av by'n, men der tok jeg feil... :D Og påtross av at vi møtte opp med Mikey som ofte kan fremstå som en av de "farlige" schæferene ble vi godt mottatt. Selv av dem som ikke hadde schæfer. Mange hadde også innspill og erfaringer å komme med som har vært meget nyttige for oss i ettertid. Men kanskje vi bare er heldige som havnet i en "open minded" klubb?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg finner det vanskelig å tro at schæfere blir kastet ut av vanlige hundeklubber hvor de fleste raser er og trener. At folk går over veien på tur er en ting, men det gjør ikke folk i en hundeklubb. Tror det er få folk som tar hundene sine og løper der også..! Hehe. :wub:

Tro det du. Jeg ble mobbet ut av en kjent og kjær hundeklubb med schæferen min... enda han var både søtere og snillere enn de fleste andre der på stedet. Ingen blir nok kastet ut, men du blir heller ikke mottat på samme måte som andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Jeg tror en hel del raser har samme nytte som en Schæfer...så jeg tror det er gammel vane for mange.

Politiet bruker jo mest Schæfere,barede siste årene har andre raser fått komme til tjeneste.

Helt OT: Dette stemmer ikke helt, det var langt større mangfold av raser i politiet tidligere enn det er per i dag. Da var det både rottweiler, tervuren,riesensnauzer, dobermann til og med airdale terrier som tjenestehunder i tillegg til schäferen. Nå er det stort sett schäfer og en håndfull maller. Det er vel en grunn til dette utover gammel vane..?

På søkssiden har det kanskje utviklet seg litt mer, men noen av de "gamle" søksrasene, som retrievere, har blitt mer eller mindre borte etter at springerens popularitet i etaten økte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg er et schäfermenneske selv må jeg bare kommentere litt her jeg også :wub:

En instruktør fra HBU i schæferhundklubben kom med en fin forklaring på hvorfor schäferen er så populær en gang jeg var på kurs: Simpelthen fordi den er verdens beste all-round hund.

Lista mi på hvorfor jeg vil ha schäfer er nok mye lengre, og andre har tidligere nevnt det meste, så jeg skal ikke ta den her.

Jeg er nok av de heldige som ikke har merket så mye til fordommene mot rasen i lokalmiljøet. Vi trener ukentlig i den lokale hundeklubben, og møter kun velvilje. Vi har også et bråkeproblem mot andre hunder, og de andre medlemmene stiller velvillig opp som figuranter. Men hos oss også er det kun lyd, hun har aldri laget et merke på, eller skremt skikkelig en annen hund. Mot mennesker er hun lutter glede.

Vi er nok av de som er ganske synlige i nærmiljøet. Vi bor langt fra folkeskikken, så derfor drar jeg inn til sentrum for å få miljøtrening. Vi er på fotballkamp, skoleavslutning, 17mai, sitter utenfor kjøpesenteret og slike ting. Hadde ikke hunden vært så trygg på alle slags mennesker kan det nok hende vi hadde vært mer hjemme, selv om vi burde ha trent enda mer da. Men en ting jeg synes er litt merkelig, er at vi sjelden treffer på andre hunder i det hele tatt på disse stedene. Det er jo veldig greit for meg da, siden hunden min da fremstår som det prakteksemplaret. Jeg lurer på om mange hundeeiere rundt omkring i bygda holder seg til turstiene og that`s it liksom?

Det er svært sjelden jeg møter særlig skepsis mot hunden min blant folk ute. Jeg har faktisk inntrykk av at det er flest schäferfordommer på de forskjellige hundefora jeg. Men det er mulig jeg tar feil, og bare har vært heldig med de menneskene jeg har møtt.

Når det gjelder schäferhundklubben så synes jeg de gjør en svær jobb for medlemmene sine. Vi får stadig tilbud om kurs, samlinger og lignende. I tillegg til ukentlige treninger. Betryggende å få instruksjon av folk som kan rasen, selv om individsforskjellene er store her også. På siste samling jeg var på var min den eneste som bjeffet mot andre hunder av 17 hunder. Men hun var stille i bilen når folk passerte, det var slett ikke alle de andre. Hihi så fikk jeg tilbake litt selvtillit jeg også ^_^

Men et lite spørsmål til Emilie: Hvorfor mener du schäferen ikke kan\bør trenes med godbiter? Det er slett ikke min erfaring, og heller ikke praksis på de kurs vi har vært med på i schäferhundklubben. Jeg ble derimot gledelig overrasket over de positive metodene som ble brukt der. Ja jeg innrømmer det, snillist som jeg er, jeg stilte med en del fordommer jeg også første gang på kurs der. Men de ble fort pakka bort.

Jeg har heldigvis enda til gode å møte en møkkaschäfer, eller en møkkaschäfereier. Men når jeg tenker meg om så gjelder dette også for de andre rasene eller blandingene jeg har truffet. Konklusjonen min oppi dette må bli at hunder og deres eiere er trivelige stort sett. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmål til Emilie: Hvorfor mener du schäferen ikke kan\bør trenes med godbiter? Det er slett ikke min erfaring, og heller ikke praksis på de kurs vi har vært med på i schäferhundklubben. Jeg ble derimot gledelig overrasket over de positive metodene som ble brukt der. Ja jeg innrømmer det, snillist som jeg er, jeg stilte med en del fordommer jeg også første gang på kurs der. Men de ble fort pakka bort.

Hvor skrev jeg at man ikke kan trene en schäfer med go'biter? Jeg mener man ikke kan sette tydelige grenser, og styre hunden sin med go'biter. Men forklar meg gjerne hvordan du setter grenser for din hund med mat, som også gir resultater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal man ha schäferhund så må man vite å sette grenser (noe som desverre ikke kan gjøres med go'biter), og også dette er det mange som glemmer når de kjøper valp. Schäferen er i utgangspunktet en brukshund, og selv om den er noe dempet i gemyttet etter mangfoldige generasjoner med utstillingsavl, så er det mye drifter i rasen fortsatt og vet man ikke å kontrollere dem, ja, så blir det fort problemer. For ikke å glemme dette med understimulering, det er ikke rent få "familiehunder" som overhodet ikke får noe som helst utløp for sine drifter og naturlige behov, og da kan det også lett gå på trynet.

Med andre ord; schäferhunden egner seg faktisk ikke for uerfarne og klossete folk som ikke vet å styre og kontrollere hunden sin, gi den all oppmerksomheten den trenger og følge den ordentlig opp fra hunden er helt liten. Så jeg tror ikke du trenger å være redd for å skaffe deg schäfer når det kommer til mentalitet, hvis du vet hva du har mellom hendene da :wub:

Jeg misforsto nok litt dette innlegget fra deg. Jeg trodde du mente all bruk av godbiter. Og så har jeg hørt så mange ganger at schäferen må tas hardt for å bli skikkelig, at jeg ser nok litt fanden på veggen.

Jo hunden min har grenser, men ved å fokusere mest på hva jeg ønsker hun skal gjøre så er det svært sjelden jeg behøver å stadfeste de. Må jeg, så er det med nei eller DØH som er innlært positivt. Nå er hun veldig førermyk, så det er nok for henne. Full kontroll i alle situasjoner har jeg ikke, men da har jeg bånd :D

Ellers er jeg veldig enig i mye av det du har skrevet i denne diskusjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da må du se etter oss! Vi skal stille Alexis der for første gang for oss, og er ganske spente. :wub:

Jeg hilser gjerne på dere! Har min egen hund med meg også :D Men jeg ser at utstillingen/LP er både lørdag og søndag. Jeg vet ikke når kompisen min skal stille, men håper det er søndagen, for jeg har ikke har mulighet for å bli med på lørdagen..

Er det kanskje slik at det er LP èn dag og eksteriør èn dag? Vet du noe om det? Når skal dere i ringen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hilser gjerne på dere! Har min egen hund med meg også :wub: Men jeg ser at utstillingen/LP er både lørdag og søndag. Jeg vet ikke når kompisen min skal stille, men håper det er søndagen, for jeg har ikke har mulighet for å bli med på lørdagen..

Er det kanskje slik at det er LP èn dag og eksteriør èn dag? Vet du noe om det? Når skal dere i ringen?

Neida, alt er på søndagen. Vi skal ikke i ringen før litt ut på dagen, valper skal jo først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig interresang tråd her :lol: . Jeg tror at jeg aldri har møtt en "dårlig" schæfer noensine. Eneste er at dem kan bjeffe litt. Har jo hørt en del historier da :rolleyes: .

Ei dame fortelte om sin schæfer en gang. De var på tur i en "hundeskog". Der var det folk som hadde hundene løse selv om de ikke hadde kontroll. Hun hadde hunden sin i bånd. Plutselig kom det en hund løpende ut av buskene og gneldret osv. Schæferen gjorde ingenting. Da eieren kom, så fikk hun kjeft ;) . Det var visst hennes feil, siden hun hadde en schæfer.

Føler det slik med dobermanner og jeg. De er jo så utrolig farlige. Blabla bla. Har aldri møtt en sint eller farlig dobermann. De er så søte så.

Da Labbetuss var mindre, så traff jeg noen med schæfer. de spurte om jeg ville slippe hunden. så gjorde vi det. Og det gikk kjempebra. De lekte og koste seg. Men så er det en japansk spisshund, som han ikke kan fordra. Og en border collie somn han er livredd.

Så det finnes nok flere sorter individer i alle raser. Så har det nok litt å si om eierene da :P.

Jeg synes det er verre med små hunder jeg. Men jeg har aldri fordommer mot hunder. Jeg går ikke store omveier fordi det kommer en ny hund (Viss den ikke ser utrolig sint/redd ut og bjeffer) Jo.. forresten. Er ikke så glad i buhunder. Vet at det er ei på sonen som har buhund. Er ikke for å såre deg altså. Din er sikkert en kjempeflott hund. Men føler at mange er noen gneldrebikkjer, og er ikke så begestret for elghunder heller.

Så da er vell jeg litt utenom det vanlige, siden jeg liker schæfere :P .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker Schäfer som rase veldig godt, de kan brukes til alt og som regel er de fleste kjempetrivelige mot mennesker, kan i farta ikke komme på å ha møtt noen som har vært vemmelige mot meg. Men, det jeg ikke liker, er at de altfor ofte ikke kan oppføre seg mot andre hunder. Trener med schäferhundklubben her, og det er utrolig få av de hundene som faktisk kan omgås fremmede hunder, det synes jeg er for dårlig. I tillegg virker det som for meg at det er mye sykdom/problemer hos rasen, som nok er hovedgrunnen til at jeg antageligvis ikke kjøper schäfervalp med det første.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint å se at det fortsatt er stort engasjement rundt schæferen - på godt og vondt! Er selv eier av ei schæfertispe på fem år. Muligens noe inhabil, men noen kommentarer må til:

At schæferen ofte får oppmerksomhet når det kommer til bittskader kan vel ha noe å si med at den er den desidert mest utbredte rasen? Og at det ofte blir noe mer skade ved bitt av stor hund enn av en liten hund? Er kanskje litt pinlig å stå fram som "offer" for en chiuaua? :) Småhundeiere har også en tendens til å overbeskytte hundene sine. Opp på armen så fort det kommer en "skummel" hund! Anikken/Anette eller hva det nå var: Hvis du tror enhver hund vil ha "sokken" din til lunsj, burde du lese noen hundebøker, evt. anmelde eier og få hundene avlivet. Sannheten ligger nok et sted i midten. Husk at din nervøsitet smitter over på hunden.

Ja schæferen har et tydelig kroppsspråk (Heldigvis). Dette kan også innebære endel lyd. Velger dette foran et individ med begrenset kroppsspråk og en lunefull oppførsel, som kan bite uten forvarsel. Har sett flere eksempler på dette. Et par ganger sett (og merket) det litt for godt...Var en gylden hund. Noe retrievergreier. Begge gangene. :closedeyes:

Samboeren min har to barn. Og vi har ofte mange barn på besøk. Hvor de omtrent drar hunden etter seg i halen...Blir hunden lei, "skremmer" hun dem bare vekk ved å sleike de i ansiktet, og legger seg ved beina til far. :lol: Er 99,9% sikker på at hun aldri vil være fysisk aggressiv - verken mot mennesker eller andre dyr. 100% sikker kan man aldri være. Så mye stoler jeg ikke på kjæresten min engang! he he

Hvis noen her inne har veldig lyst på schæfer, men ikke tør pga alt negativt som sies her inne og andre steder: Titt rundt. Oppsøk oppdretternes nettsider. Kontakt ulike oppdrettere. Det er fortsatt mange solide oppdrettere som driver et meget seriøst arbeid. Med gode individer. Uansett hva folk med hundene på armen eller i veska måtte mene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og vi har ofte mange barn på besøk. Hvor de omtrent drar hunden etter seg i halen...Blir hunden lei, "skremmer" hun dem bare vekk ved å sleike de i ansiktet, og legger seg ved beina til far. :lol: Er 99,9% sikker på at hun aldri vil være fysisk aggressiv - verken mot mennesker eller andre dyr. 100% sikker kan man aldri være. Så mye stoler jeg ikke på kjæresten min engang! he he

Det der var omtrent som å lese om gamletispa mi når ungene ble litt vel kosete. Enten går du, eller så drukner du :)

Men selvfølgelig passa jeg på at ungene ikke var stygge med henne. Hun jeg har nå slikker mer på voksne folk, unger er bare gøy. Men blir de for ville seg imellom holder hun seg hos meg. Det med å ikke stole på en hund sammen med unger, synes jeg også er litt vanskelig å huske når jeg ser hvor trygg hunden virker. En stor hund har også mer å stille opp med i forhold til ungene enn en liten. Det er ikke bare å løfte den opp og legge den i dokkevogna liksom.

Hvis noen her inne har veldig lyst på schæfer, men ikke tør pga alt negativt som sies her inne og andre steder: Titt rundt. Oppsøk oppdretternes nettsider. Kontakt ulike oppdrettere. Det er fortsatt mange solide oppdrettere som driver et meget seriøst arbeid. Med gode individer.

Signerer den!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ler. Hvor har jeg skrevet at enhver hund prøver å ta hunden min?? Finn det frem til meg, er du snill.

Ellers... Jeg er ikke nervøs i møte med drittbikkkjer. Jeg korter inn lina til min hund, og får henne til å gå på siden av meg. Møter jeg derimot en LØS drittbikkje, så blir nok nervøsiteten å melde seg.

Selv om du har en perfekt schæfer som ikke gjør utfall mot andre hunder, så betyr det ikke at de IKKE FINNES. ;) Så ikke prøv å overbevis meg noe mer når det gjelder den saken. Dere klarer det ikke ;) Jeg møtte de på tur senest igår jeg. Denne gangen var det ingen som laget et eneste bjeff engang, men hunden lå i båndet etter min hund og det kom rumling fra dypt inni der et sted, og glefsing når vi passerte hverandre.

Kanskje mange drittschæfere tar inn litt for mange signaler fra eierne sine når de setter igang med bråket og tullet sitt når de ser andre hunder. Eierne blir sikkert leie og nervøse av å gå rundt med en hund som gjør utfall mot andre hunder, og schæferen plukker sikkert opp nervøsiteten til eieren også kan det bli litt sånn "sammen er vi sterke"

Også en mulighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schæfere er nyydelige, men jeg er litt skeptisk.. :unsure: Da jeg var i schæferhundklubben var de sånn bråk, bare de kom i nærheten av hverandre blåste de seg opp og brølte mot hverandre med kjeften på vidt gap og busten stod og eierene kjefta og styra. logik.png Eneste som gikk bra var valpene/unghundene. De lekte fredfullt sammen.. De fleste hadde jo også hanner(gjerne eid av eldre menn), og de snakker om hvor militær man måte være for at de skulle høre. Uff så tungvindt sier jeg. Og en annen ting jeg la merke til er hvor tolerang alle schæfereiere var til bjeffing. Det virket som de ikke hørte det ;)

Veninna mi har hatt flere schæfere opp gjennom tiden, og hun klager på sykdommene og gemyttet. Spesielt bjeffingen. Alle hundene har bjeffet og hun har ikke kommet over dette selv hva hun har prøvd. Når jeg ringer henne hvis hun er ute i bilen, hører jeg nesten ikke henne pga hunden står baki og bjeffer. Og hun er jo fast "kunde" hos vetten med allgiene, kløen og ørebetennelsene. Uff det er så synd! Kunne godt ha tenkt meg å hatt schæfer, men jeg kan ikke noe for å tvile og være usikker når jeg for det meste har sett veldig krevende hunder som gjør mye av seg. Tror det blir sånn. Har man sett mye negativt om en ting, så får man lite lyst å skaffe seg det-

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veninna mi har hatt flere schæfere opp gjennom tiden, og hun klager på sykdommene og gemyttet. Spesielt bjeffingen. Alle hundene har bjeffet og hun har ikke kommet over dette selv hva hun har prøvd.

man kan ikke kjøpe seg schæfer og klage på at den bjeffer. Schæfer er en av de rasene som bjeffer mye, sånn er det bare. Man kan oppdra og kontrollere bjeffingen, noe din venninne kanskje ikke har vært så flink med ? Det er en av de tingene man faktisk må være klar over fra start med en schæfer, at her har man en jobb. de er FØDT slik.

Dette er noe vi har jobbet MYE med, og vi har en unghund som hjemme kun bjeffer når det kommer hunder forbi porten hennes og hun er ute (og jeg tør påstå av alle de hundene vi har i nabolaget er hun den som bjeffer MINST og gir seg fortest . Hun gir seg når vii kaller henne inn. Og når hun er inne med dørene lukket og noen kommer opp på trappa/går i innkjørselen. Og akkurat den varslingen synes jeg faktisk er helt ok. Vi har inngjerdet hage, om om noen kommer opp på trappa mi om kvelden synes jeg det er veldig kjekt å vite om det.

Å kjefte på en schæfer som bjeffer tror jeg bare gjør vondt værre.

Men schæfer er en rase med mye lyd, og selvsagt er det noe schæfereiere har høy toleranse for. Rasen ER jo sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spesielt bjeffingen. Alle hundene har bjeffet og hun har ikke kommet over dette selv hva hun har prøvd. Når jeg ringer henne hvis hun er ute i bilen, hører jeg nesten ikke henne pga hunden står baki og bjeffer.

Da må jeg ha vært ekstremt dyktig siden jeg har lykkes med å få en schäfer som så og si aldri bjeffer - og det med min første eksemplar av rasen :-) Bjeffing kan forekomme i hundemøter utendørs, men det ser jeg på som naturlig kommunikasjon. Akkurat nå sitter jeg og hører på bichonen til naboen som holder en liten konsert. Ikke en lyd i fra min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...