Får valp og har en hundeaggressiv hund fra før.

[KristinR]

Overskriften er ikke helt beskrivende. Jeg har kjøpt en valp som skal settes ut på fòr. Har funnet fòrvert og alt det er rordnet. Hjemme har jeg to hunder. En rolig grei en på 7,5 år og ei tispe på snart 4. Siden dette er en valp som kanskje senere skal være hos meg i 2 måneder i forbindelse med valpefødsel er jeg avhengig av at hundene mine går overens med denne valpen. Kanskje skal hun også være hos oss hvis fòrvert skal reise bort etc.

Tispa mi er ikke god overfor fremmede hunder. På tur er løse hunder noe som skal tas for enhver pris. Stort sett unngår vi slike situasjoner fordi jeg har fått øyne i nakken av erfaring og hun er i bånd på steder der jeg tror det kan være hunder.

Hunder hun kjenner er det ingen problem med. De er hun snill med og leker også greit med. Opp gjennom årene har hun også blitt kjent med nye hunder. For å introdusere henne til en ny hund har jeg hatt henne under kontroll og nektet henne enhver mulighet til å kaste seg over den andre og knøvle den. Ganske snart har hun forstått at dette ikke er lov og så har det "gått seg til" om dere forstår.

Bør jeg ta denne valpen hjem til meg i noen dager for at de skal bli kjent? Er det noe smart med en valp som nettopp har flyttet til et nytt hjem? Eller bør jeg dra på besøk hjem til fòrverten ofte i starten og forsøke å la de bli kjent?

Har noen tips her? Og får å ha det sagt. Hun tar ikke hensyn til at valper har valpelisens. Hun tar hunder uansett kjønn, alder og størrelse. Men vi har klart å fått henne til å bli gode venner med flere hunder opp gjennom årene. Det verste er stort sett løse hunder på tur eller på utstilling.

[Lotta]

Jeg synes svaret gir seg selv - en slik hund - som ikke engang gir valper "lisens" - skal aldri ha anledning til å knøvle noen, hverken nye "forverthunder", småvalper eller drektige tisper. Jeg hadde uten tvil avlivet hunden for lenge siden - slik kan ikke VI leve eller ta ansvar for - men jeg regner ikke med at det er noe alternativ for deg? Da synes jeg du må få satt bort denne utagerende tispa på kennel/hos hundepasser mens du eventuelt har valpekull hjemme hos deg, hverken mor eller barn skal ha negative opplevelser av en slik karakter når de er hos oppdretteren - enkelt og greit - og helt udiskutabelt.

Lykke til!

"Lotta"

[KristinR]

Whoops. Ikke det svaret jeg ville ha vet du <_<

Ok. Kanskje jeg overdrev litt. Hadde jeg vært sikker på at dette ikke ville gå hadde jeg kanskje gjort det du nevner Lotta, avliving altså. Men jeg tror nemlig at det vil gå. Og selvsagt skal hun ikke få anledning til å knøvle verken valp, drektig mor eller andre i forbindelse med valper her hjemme. Jeg bare lurte på hvordan det var best å introdusere de. Her hos meg for noen dager, eller på besøk hjemme hos fòrvert.

Og for å ha det sagt, eller forsvare meg litt, så er tispa mi blitt mye bedre enn hun var tidligere. Hun er blitt sterilisert i forbindelse med cyster på eggstokkene som var med på å gjøre henne veldig ustabil i humøret blant annet. Nå opplever jeg henne mer kontaktsøkende og førerorientert og dermed lettere å trene. Vi har hatt noen økter sammen med hundeklubben der hun ikke har gjort utfall i det hele tatt og der vi har klart å trene ulike lydighetsøvelser.

Fordi hun har flere hunder hun går overens med som hun er blitt kjent med i voksen alder tror jeg meget bestemt at det lar seg gjøre at disse to tispene kan bli best buddies. Vel og merke uten at tispa mi får knøvlet henne noen gang.

Jeg er fullt klar over at her inne på forumet så er hun en type hund som går under betegnelsen drittbikkje, men selv drittbikkjer kan la seg trene og de kan også fungere i hverdagen.

[Lotta]

Whoops. Ikke det svaret jeg ville ha vet du <_<

Nei, det regnet jeg ikke med heller...

Ok. Kanskje jeg overdrev litt. Hadde jeg vært sikker på at dette ikke ville gå hadde jeg kanskje gjort det du nevner Lotta, avliving altså. Men jeg tror nemlig at det vil gå. Og selvsagt skal hun ikke få anledning til å knøvle verken valp, drektig mor eller andre i forbindelse med valper her hjemme. Jeg bare lurte på hvordan det var best å introdusere de. Her hos meg for noen dager, eller på besøk hjemme hos fòrvert.

Tja - som ansvarlig for både tispe, valper og framtidige valpekjøpere så må du strengt tatt ta litt flere forholdsregler enn at "du tror det skal gå", mener JEG...

Og for å ha det sagt, eller forsvare meg litt, så er tispa mi blitt mye bedre enn hun var tidligere. Hun er blitt sterilisert i forbindelse med cyster på eggstokkene som var med på å gjøre henne veldig ustabil i humøret blant annet. Nå opplever jeg henne mer kontaktsøkende og førerorientert og dermed lettere å trene. Vi har hatt noen økter sammen med hundeklubben der hun ikke har gjort utfall i det hele tatt og der vi har klart å trene ulike lydighetsøvelser.

Fordi hun har flere hunder hun går overens med som hun er blitt kjent med i voksen alder tror jeg meget bestemt at det lar seg gjøre at disse to tispene kan bli best buddies. Vel og merke uten at tispa mi får knøvlet henne noen gang.

Jeg er fullt klar over at her inne på forumet så er hun en type hund som går under betegnelsen drittbikkje, men selv drittbikkjer kan la seg trene og de kan også fungere i hverdagen.

Sorry - for meg, valpene dine, den kommende fortispa, og det de opplever - så spiller det selvsagt INGEN som helst rolle HVORFOR de blir knøvla og angrepet av en unormalt utagerende hund. Jeg mener oppriktig og fra bunnen av mitt hjerte at når man skal i gang å oppdrette valpekull så skal man IKKE - jeg gjentar IKKE - eksperimentere med drittbikkjer i hverken tispas eller valpenes nærhet. Uansett.

[KristinR]

Oki, point taken

Skulle noen ting, uansett hva, gjøre meg usikker i forbindelse med at denne fòrtispa skal bo hos meg når det kommer til fødsel og valper så vil jeg selvsagt plassere tispa mi bort i denne perioden.

Dette er jo ikke før om 3 år og mye kan skje på den tid.

[Carina]

Tja - som ansvarlig for både tispe, valper og framtidige valpekjøpere så må du strengt tatt ta litt flere forholdsregler enn at "du tror det skal gå", mener JEG...

Sorry - for meg, valpene dine, den kommende fortispa, og det de opplever - så spiller det selvsagt INGEN som helst rolle HVORFOR de blir knøvla og angrepet av en unormalt utagerende hund. Jeg mener oppriktig og fra bunnen av mitt hjerte at når man skal i gang å oppdrette valpekull så skal man IKKE - jeg gjentar IKKE - eksperimentere med drittbikkjer i hverken tispas eller valpenes nærhet. Uansett.

Lotta får det sagt kort og enkelt her. Jeg synes det virker uansvarlig og useriøst å ha en sånn hund og vurdere å ha den sammen med et fremtidig valpekull. Hadde jeg vært på utkikk etter valp, hadde jeg aldri vurdert kullet engang dersom jeg visste at valpene vokste opp sammen med en hundeaggressiv hund - uansett om oppdretter 'trodde det gikk bra'. Ikke at jeg skal påberope meg tonnevis av erfaring, men ut fra sunn fornuft ville jeg ikke engang vurdert å hatt tispa sammen med valpene.

[Lotta]

Lotta får det sagt kort og enkelt her. Jeg synes det virker uansvarlig og useriøst å ha en sånn hund og vurdere å ha den sammen med et fremtidig valpekull. Hadde jeg vært på utkikk etter valp, hadde jeg aldri vurdert kullet engang dersom jeg visste at valpene vokste opp sammen med en hundeaggressiv hund - uansett om oppdretter 'trodde det gikk bra'. Ikke at jeg skal påberope meg tonnevis av erfaring, men ut fra sunn fornuft ville jeg ikke engang vurdert å hatt tispa sammen med valpene.

Jeg valgte i fjor sommer bort en oppdretter som hadde et for oss veldig interessant kull. Vi pratet sammen på telefon da jeg plutselig hørte en valp i andre enden skrike i dødsangst (6-7 uker gammel på det tidspunkt) - oppdretteren la på for å se hva som skjedde, og ringte meg opp igjen og fortalte at hennes gamle, sure hannhund (9 år) som ikke kunne fordra valper hadde "tatt" den lille. Sorry Sam - har man så lite gangsyn at man lar småvalper oppleve slikt (OG velger å beholde slike ramgale bikkjer!) - så bør man ikke drive oppdrett, mener jeg... Hun visste at den gamle hannen var sint og sur på valper, og klarte likevel ikke å skåne dem for slike negative opplevelser...

- Rent bortsett fra at jeg personlig ikke fatter at noen kan ha glede av å holde sånne problematiske, utagerende og sure hunder i år ut og år inn med alt det det innebærer av forholdsregler, negative opplevelser, påpasselighet og bekymringer - så synes jeg det er viktig å understreke at det ikke bare er 3 år fram når forverthunden skal ha valper at den aggressive tispa bør holdes borte - det er minst like viktig at den kommende avlshunden ikke får negative opplevelser eller blir brukt som prøveklut mens hun er valp... (Faktisk så ser jeg ingen grunn til at NOEN andre hunder noengang skal risikere å bli angrepet uten grunn, når jeg tenker meg om...)

[ida]

Noen av oss har jo gjort et slikt hundehold til vårt private lille prosjekt, da. Ikke det at jeg ville gjort det igjen, eller anbefalt andre å gå inn på det samme. Men nå er det nå engang sånn at prinsessa etterhvert har fått et rimelig normalt hundeliv og stort sett har det bra med seg selv og omgivelsene. Det som er litt rart er at jeg i det siste syns det er (skremmende) mange av trådene her inne som dreier seg om hunder som viser aggresiv atferd på den ene eller andre måten. Her har jeg trodd at jeg var litt sprø som tok på meg "prosjekt Fibi" og så virker det som om det nesten er en hverdagslig sak å ha en hund som flyr på andre hunder, ikke liker barn, har utfall mot det ene og det andre....

Vel, slik jeg ser det,er det helt utelukket å få hund nummer to i huset så lenge Fibi lever. Ikke bare fordi jeg er redd for at hun skal "ta" valpen, men enda mer fordi jeg er redd hun skal lære valpen unotene sine. Jeg lar heller ikke tilfeldige valper eller unghunder hilse på Fibi, når vi er ute. Ganske ofte må jeg ta i litt ekstra for å få folk til å holde hunden sin unna vår. Nurket skal sosialiseres, må vite. :glare:

Hvor mye tror du en voksen tispe kan endre seg i forhold til hvordan hun forholder seg til andre tisper og valper? Som atpåtil invaderer hennes revir? Nei, jeg må nok stille meg i rekken som anbefaler deg å holde henne langt unna både den nye valpen og hennes valper igjen når den tiden kommer. Det er da ikke noe i veien for å finne forverter som ønsker å ha valpekullet i sitt hjem, heller?

[akela]

Kjenner til en som sliter svært mye, og i grunnen har gitt opp, en valp som ble flydd på av faren sin hjemme hos oppdretter. Nå var ikke dette gode hunder mentalt i utgangspunktet, men det hadde neppe kommet så langt - ifølge atferdsekspert - om ikke valpen som liten fikk erfaring at "ingen er å stole på". Den hunden flyr rett på alt, var en livredd liten tass fra første stund, og likevel hadde oppdretter "bare" vært slepphendt én gang - men det holdt lenge.

Altså: Man "leker" ikke med dyr som skal ut til andre, og som de blir glad i og skal ha i 12-13 år, og det er også ille for valper å risikere en slik medfart - og dessuten ville dette bli et rent eksperiment, som du ikke vet utfallet av. Fordi:

1) du risikerer fôrverttispen din som skal ha valper, at den som ung får seg en smell slik at det senere kan bli vanskelig å vurdere om den er bra nok mentalt til å brukes i avl, eller om svakheter skyldes negative opplevelser i forhold til tispen du har. Hunder behøver ikke slåss med hverandre, for at en av dem skal herske og undertrykke en annen...

2) å få INN en tispe i huset, er noe annet enn å bli kjent med dem gradvis over tid og treffe dem i andre omgivelser. Ja, kanskje du kan gå tur sammen med fôrverten, så de venner seg til hverandre, men det vil kunne bli noe HELT annet å få den uteaksepterte hunden inn i huset til din nåværende tispe.

3) og om de går bra, så kan hele balansen likevel forrykke seg fullstendig når fôrtispen får valper, det kan skape en "ny" situasjon, og den oppstår når den nybakte moren MINST av alt trenger stress og ståk.

4) uhell kan skje, en port kan bli stående åpen, det er snakk om to måneder med etterhvert riktig livlige valper i huset og en mor som går lei dem - og du går en sterk risiko i møte for at din vemmelige tispe skal gå på en valp, og det som da kan bli resultatet.

5) dårlig "reklame". Hadde jeg møtt en oppdretter som i sitt eie hadde en villsint tispe med helt ukorrekt språk (det å "ta valper" er veldig, veldig dårlig i min bok), og som hadde den i hus med et kull.... nei, det gjør IKKE et godt inntrykk. Hva vil det si om en oppdretter som liksom skal gi råd til ferske valpekjøpere? "Ikke gjør som jeg?". Du vil liksom ikke få rare troverdigheten når du går ut med anbefalinger om hvordan valpekjøpere skal håndtere ulike situasjoner, og det er uheldig - folk gjør mange nok rare ting som de gjør allerede når de skaffer seg valp, at det er viktig med litt "autoritet" og troverdighet.

Tispen din høres ut som en usikker hund som har bestemt seg for å ta andre før de får tatt henne, og det er "de verste" i mine øyne - når de attpåtil gjør det med valper, så er det mentalt kroken på døren for meg. Har hatt usikre hunder selv, som har kunnet utagere, men valper har aldri vært noen trussel - det er en himmelvid forskjell på det, og på å reagere på andre, voksne hunder. En slik hund hadde jeg ikke stolt på. Ja, kanskje hormonforstyrrelsene har virket inn og hun har fått kort lunte, men likevel: Å hoppe over ethvert normalt hundespråk, og gå på valper? Det må ligge noe mer under. Siden du ikke har kontroll på henne rundt andre hunder, virker det jo som fryktaggresjon - og da MÅ du ikke stole på henne i forhold til det du skal drive med når det gjelder oppdrett.

Du liker henne tydeligvis selv, og hun går fint sammen med de hundene hun kjenner og som du har nektet henne å slåss med (god, gammeldags lydighet kan bety mye) - men ikke tenk dithen at du må "bevise" at hun skal kunne gå greit med noen, fordi du "forsvarer" henne. Man kan bli litt "der" noen ganger når man har en hund som "verden ikke liker", men som er hyggelig mot sitt og sine, men dette er for viktig til å tenke slik - man må sette valpenes og morens fysiske og mentale helse høyest.

[KristinR]

Som sagt vil jeg aldri ta noen sjanser. Jeg er flink å lese hunden min. Senser jeg noen fremtidige problemer vil jeg selvsagt sette henne bort så lenge som nødvendig. Ingen valpekjøper skal måtte høre i telefonen at en valp blir tatt av tispa mi.

Jeg skjønner noen her inne ville avlivet en slik hund, men der er jeg personlig ikke enig. Jeg har såpass lang erfaring i å ha hund at jeg takler hverdagen fint. I tillegg ser jeg forbedringer i hennes væremåte som gjør at jeg ser mye lysere på ting.

Men dere skal få høre fra meg etter at valpen er kommet til fòrvert.

[Lotta]

Som sagt vil jeg aldri ta noen sjanser. Jeg er flink å lese hunden min. Senser jeg noen fremtidige problemer vil jeg selvsagt sette henne bort så lenge som nødvendig. Ingen valpekjøper skal måtte høre i telefonen at en valp blir tatt av tispa mi.

Jeg skjønner noen her inne ville avlivet en slik hund, men der er jeg personlig ikke enig. Jeg har såpass lang erfaring i å ha hund at jeg takler hverdagen fint. I tillegg ser jeg forbedringer i hennes væremåte som gjør at jeg ser mye lysere på ting.

Men dere skal få høre fra meg etter at valpen er kommet til fòrvert.

Nå handlet jo ikke denne tråden om du skulle/burde avlive hunden din - og hvordan du/dere finner ut av hverdagen sammen har vi jo ingenting med så lenge ikke surskapen hennes går ut over "oss" ... Men jeg ville gjort ALT jeg kan for å forhindre at en framtidig avlshund skulle bli ødelagt/preget negativt av en unormal hund - og siden vi ikke kan garantere NOE her i verden så ville ikke jeg tatt sjansen på å ha dem sammen - og da ryker jo plutselig mulighetene dine for å passe på forverts hund når de f eks skal på ferie.

(Og helt ot - det hører sikkert hjemme i en annen tråd; hvordan kan det være hyggelig å ha en slik hund? - Det skjønner jeg virkelig, virkelig ikke.... - men som sagt, det er ikke min business heller...)

[KristinR]

Jeg følte vel heller ingen grunn for å forsvare meg for å si det slik, måtte bare kommentere noe av det som ble sagt. Kanskje er det jeg som svartmaler litt med tanke på at tispa mi aldri i løpet av sitt 4 årige liv har tatt en valp. Men om hun kunne gjort det vet jeg ikke. Hun er en usikker hund som nok lever litt etter mottoet at å angripe er det beste forsvar. Det skal jo og sies at av hunder hun har kjent siden hun var lita og hunder hun er blitt kjent med i voksen alder har hun aldri tatt disse. Og for at hun skal bli kjent med en ny hund er hun under kontroll, dvs i bånd og blir nektet noe som helst av bølling. Når det første møtet har vært går alt bare godt.

Så kanskje er ikke situasjonen så ille som dere antok? Men jeg vet at jeg har kontroll og at hun ikke vil få sjansen til å gjøre utfall mot fòrtispa. Men jeg skal som sagt ikke ta noen sjanser hvis dere tror det. Eller synes dere kanskje at jeg tar en sjanse ved i det hele tatt skal la henne bli kjent med nyvalpen? Jeg vet hva jeg kan kontrollere for å si det slik og vil ikke la noe skje.

Det jeg i utgangspunktet lurte på var om jeg burde ha valpen hjemme hos meg for å bli kjent eller om jeg burde være hos fòrverten. Kanskje begge deler.

[Huldra]

Uten å si noe som helst annet, så støtter jeg akelas forslag om å gå tur. Jeg skjønner ikke vitsen med å la hunder "bli kjent" inne..? Ute opplever jeg at de er mye "firere", de trenger ikke å være "ny" i et hus, eller å forsvare sitt hus. Det er vel rådet som blir gitt når man generelt har en hund fra før, og får valp; å la de møtes på nøytral grunn den første gangen.

[Terrier]

Med fare for å gjenta noe som noen andre har sagt (har bare skumlest):

Jeg ville ikke tenkt tanken på å introdusere dem engang, jeg. Jeg mener; hva er vitsen når du uansett må holde dem totalt adskilt og aldri kan stole på den fire år gamle tispa?

I tillegg vil drektige tisper kunne sette fart i adrenalinet til en fra før aggressiv hund, og det vil si at når denne fremtidige drektige tispa skal bo hos dere, må hun holdes fullstendig borte fra den andre 24/7.

Så hvorfor prøve å la dem bli kjent med den risikoen at ting kan gå fryktelig galt når det er en kjent sak at til og med tisper som vokser opp sammen og er venner, kan risikere å drepe hverandre hvis den ene er drektig/har født valper etc??

[KristinR]

Terrier spør hva vitsen er når jeg uansett må holde dem atskilt. Poenget er jo at det må jeg jo ikke. Hun har aldri gjort hunder hun kjenner noe. De er verdens beste venner. Og også de som har vært med valper. Etter introduksjonen så er hun den mest elskeligste som er. Det hun sliter med er selve hilsesituasjonen. Det er den som må gjøres under kontroll. Når jeg har hatt henne i snart 4 år tør jeg påstå at jeg kjenner henne og vet hvordan hun er.

Jeg har tenkt å la henne bli kjent både ute på tur og hjemme hos meg og fòrvert.

Men nå tror jeg at jeg har fått svar på både det jeg lurte på og litt til..

[puddellover]

Jeg har hatt en sånn hund og jeg syns det er forferdelig å snakke om avliving.

Hundeagressivitet kan mer eller mindre kontrolleres og avliving burde det ikke være snakk om før hunden viser agressive tendenser mot mennesker!

Jeg tror egentlig KristinR at du har svaret,du kjenner tispa best og når det er snakk om at valper skal få rundjuling ol. syns jeg det går for vidt,KristinR kjenner hunden sin og har bodd med den i 4 år. Jeg tror egentlig KristinR bare trengte en bekreftelse på at hun gjør ting rett,og jeg tror vi heller skal det enn å begynne å "angripe" henne.

For guds skyld,man kan ikke kontrollere folk over forum.

[akela]

Det virker som om du synes denne tispen er uforutsigbar, og at du ikke selv klarer å lese hvilke hunder hun vil reagere på og når og hvorfor, ut fra det du har skrevet flere steder. Samtidig så virker det jo som om hunden, NÅR du har klart å gå inn og kontrollere situasjonen og sørget for å styre henne når hun blir kjent med nye hunder, faktisk fungerer.

Da får jeg litt problemer med å skjønne det... ER hun så ille, eller er du litt ekstra redd for hva hun kan gjøre? Eller trenger hun et "hardere regime" enn du gir henne? Hva som er lov, hva som ikke er lov? Er hun bare "mer hund" enn du er vant til? Den enes problemhund kan bli den andres greie hund, det har noe med forventninger, vaner, kunnskap, og at man "tør".

Har kjent endel såkalte problemhunder, og det som har vært, er at de faktisk ER ganske forutsigelige når det kommer til stykket, bare man vet hva man ser etter og hva man kan forvente. De som har vært uforutsigbare, er vel enten syke eller har en innlært reaksjonsmåte som gjør at det blir vanskelig å lese dem for de fleste (at man har "tatt bort" knurring, språket som går forut, nærmest lært dem at "hunder marsjerer vi rett bort til uansett", noe Rugaas i sin tid snakket om).

Skal man jobbe med en hund med problematferd i forhold til andre hunder, så MÅ man i rimelig grad kunne "forutsi" hva hunden vil gjøre i ulike situasjoner - kjenne sin hund, kjenne forventet atferd. Ellers blir det et eneste stort risikospill.

Føler man ikke at man klarer det, bør man I HVERT FALL unngå å ta sjanser.

Hundeeiere som "vet hva de har", får også hverdagen til å gli riktig så glatt - fordi man leder unna og styrer hunden kanskje, og vet hva som kan trigge det. Jeg hører jo om folk som har "hunder i krig", iallfall deler av tiden, som aldri klarer å tilpasse hundene hverandre - og det er helt ærlig ganske forskrekkelig. Når det virker som du klarer det deler av tiden, hunden aldri har "vært på" en valp etc, men du likevel har så bange anelser for enhver hundesituasjon, så blir jeg altså litt spørrende.

Så sier du dette med at det er HILSEsituasjonen. Javel.. da får du "bare" styre henne i hilsesituasjonen. Verre er det ikke, selv om det kan virke som - på mange hundetrenere - at det ikke skilles nok på at dette er TO ting på en gang: Først hilsing (se annen hund/gå bort til den/lure på hvem den er) og det som skjer etterpå.

Har selv vært borti hunder som skilte sterkt mellom det å hilse på nye hunder, og det som fulgte etter. Godt sosialiserte hunder, tilsynelatende, som likevel opplevde hilsing som "ekkelt" - og kunne utagere. Når man først hadde jobbet med hilsesituasjonen, at hunden lærte at EIER tok ansvaret der (dempet den andre hunden, samtidig som man gjorde det klart at "du har ikke noe med å jage bort den"), og fikk til slike kontrollerte hilsesituasjoner, så gikk resten av "omgangen" greit. Disse hundene ble ikke nødvendigvis "bra" i forhold til det at de ble vennlige hilsere etterpå, men over tid fikk de nok positive erfaringer i at de 1) ikke behøvde å jage bort alle hunder, det var ikke lov 2) at livet ble enklere og triveligere når de ikke jaget bort nye hunder 3) at disse hundene viste seg å være ganske ufarlige, og da dempet også usikkerheten i selve hilsesituasjonen seg i varierende grad.

[TonjeM]

Jeg grøsser litt av oppsettet her jeg - det er altså snakk om å vende valp som skal bli avlstispe, til en hunde-aggressiv tispe slik at den kan "tåle" på et senere tidspunkt å ha avlstispa hjemme hos seg mens den har valper.. Vi snakker tisper her - og vi snakker om en valp som MÅ få de aller beste forutsetninger i starten av sitt liv for den skal selv oppdra valper. Og å bruke lydighet for å for hindre sammenstøt er vel og bra når man er på tur, og så "går det seg til" over tid - men dermed å tro at den tispa om et par år vil godta å ha en annen tispe hjemme hos seg, og den tispa som får valper for første gang skal altså få dem i et miljø som en "skarp tispe" bor i, tror du ikke den kommer å være på vakt eller?

Nei, det der synes jeg er en usedvanlig dårlig ide... det eneste du eventuelt kunne overveie var å ikke sette bort valpen på for men ha den boende hos deg - forutsatt at den aggressive tispa ikke er barsk med den - og det er visst ganske usikkert i seg selv? (Jeg synes at min basenji er det mest hunde-aggressive som finns, men selv hun er smør og solskinn med valper..) Selv da kan det gå fryktelig gærnt når valpen blir kjønnsmoden, for ikke å snakke om når den får valper.

Det der bør du revurdere!

[KristinR]

Jeg tror Akela er inne på mye rett i dette avsnittet:

"Da får jeg litt problemer med å skjønne det... ER hun så ille, eller er du litt ekstra redd for hva hun kan gjøre? Eller trenger hun et "hardere regime" enn du gir henne? Hva som er lov, hva som ikke er lov? Er hun bare "mer hund" enn du er vant til? Den enes problemhund kan bli den andres greie hund, det har noe med forventninger, vaner, kunnskap, og at man "tør"."

Andre som har stilt henne på utstilling for meg (fordi jeg er fryktelig nervøs på hva hun kan finne på) opplever henne som helt ok. Hun er mer hund enn hva jeg er vant til da hun er etter brukslinjer. Boxere skal liksom være så enkle å oppdra, lykkelig og førerorientert som de er. Det kan også denne tispa være, i den forstand at hun er lettlært. Tar nye kommandoer raskt osv. Samtidig så er hun litt ADHD. Med det mener jeg at hun virker å skulle ha med seg alt som skjer til enhver tid. Hodet går fra side til side og hun tar til seg alt på et vis.

Fordi hun har knøvlet voksne hunder blir jeg nervøs og klarer ikke være tydelig nok. dette har da vært i situasjoner der hun er løs. Hun har aldri skadet en annen hund fysisk bare for å ha det sagt. Men mye lyd og dette med ikke å gi seg selv om den andre har lagt seg på rygg. Har mange ganger tenkt på om hun er egentlig ganske "normal" men at jeg av engstelse for hva som kan skje har gjort henne "på tuppa" i enkelte situasjoner.

Må kommentere dere som mener jeg tar en sjanse ved at jeg skal la disse to bli kjent. Jeg må bare da gjenta at alle hunder hun er blitt kjent med går hun fint sammen med. Hun har et godt språk og andre leser henne lett. Det er første hilsesituasjon/periode jeg har lurt på hvordan jeg skal gjøre det.

[belgerac]

Min tispe sklir dessverre rett inn i beskrivelsen av Kristin sin tispe.

Men jeg bare lurer på en ting. Ser at flere her advarer spesielt mot evt bråk mellom tispene når den omtalte valpen kommer i kjønnsmodning evt blir drektig.

Selv har jeg skilt mellom utagering mot fremmede hunder og omgang med kjente hunder. At dette egentlig handler om to ulike ting. Jeg mener, selv en velfungerende hund kan brake sammen med hunder av samme kjønn (innen samme husholdning) når de ”rette” forutsetningene er tilstede. Tar jeg helt feil på dette punktet?

KristinR:

Jeg har en bekjent som har erfart det samme som deg. Hunden blir en helt annen når den blir ført av en annen person. Selv har jeg ikke våget å la noen ”ta over” styring på min hund, og kommer neppe til å gjøre det heller. Er litt skeptisk til om det virkelig er den andres selvsikkerhet, eller om det bare er en midlertidig effekt som går over når hunden blir ”husvarm” hos den andre føreren…

[akela]

Hehe, jeg kan ane litt hva slags frøken du har i hus - har sett et par sånne boxerfrøkener med lopper i blodet og arbeidslyst og en sterk hang til at "noe må skje... nå... skje da". Det blir liksom ikke helt "boxer" som man har forventet det; for meg er "boxer" en litt mildere og leken og barnslig munter hund, så jeg har stusset når jeg har truffet boxertisper av dette slaget som har vært ganske på kanten, som ser etter "bråk", som er veldig - kanskje for mye - "på".

De er liksom borte og pirker borti andre hunder, ser om de får reaksjon, og så svarer de gjerne. "Hva skjer nå'a" og "hva skjer hvis jeg gjør sånn", og så skygger de ikke nødvendigvis unna bråket. Sist jeg traff en sånn en, var frn liksom hele tiden "ute etter bråk" (få noe til å skje, rettere sagt) - men da eldstehunden her bare overså den, fordi hun skjønte at det bare var "fakter", og da gikk det seg til. Men den var veldig konfronterende, boxertispen vi møtte. Men selvsikker, tross alt - derfor fungerte det som bare det, og det var en artig hund.

Så hvis du har en med denne "legningen", som dessverre er/er blitt usikker (i hilsesituasjoner bare?) - så skjønner jeg at du viker litt for å sjanse på ting. Har du innkalling, og kan rope inn hunden uansett når du ser at den ser "geskjeftig" ut, så er mye oppnådd. Din har vel dessverre erfart at det funker å få andre hunder unna, det er ulempen. Men vil den EGENTLIG ha dem unna, siden den klarer å omgås dem når de først er blitt kjent? Hva sier oppdretter, hva kan de rådgi deg med? De må vel kjenne sin variant/linjer, og hvordan er deres hunder?

Går tur med en hund av knøvlertypen, som går og "trykker" andre hunder ned bare med sin beredvillighet til å være "etter" dem en hel tur gjennom. Den oppfører seg ufyselig mot de som er "svake" eller der eierne ikke følger opp (jeg tar tak i bikkja jeg, dersom den så mye som SER med det blikket på min), men problemet er jo at eier konstant er på etterskudd - h*n roper I DET hunden er over den andre hunden for å knøvle den (ikke i slagsmål, altså, men bølling), og det er alltid for sent, da virker ingenting liksom. Eier klarer ikke å SE situasjonen; h*n ser aldri at "nå har den andre hunden vært en tur ute i terrenget, da vil nok X gå bort og knøvle den, da roper jeg inn X og roser og forebygger og gir en positiv erfaring på at DETTE er det som lønner seg å gjøre, når du får lyst til å gjøre noe annet og verre". Bare et par runder med å være synsk, hvis jeg blir litt irritert og gjør det, så bedrer hunden seg litt - den er rett og slett ute og PRØVER og PRØVER og PRØVER. En ordentlig klatremus... som er litt overaktiv og uten styring. Hvis noen "ser hva den gjør", eller er kontant og no nonsense, så ser den at "aha, jeg må skjerpe meg litt, jeg slipper ikke unna med alt allikevel". HUNDER gjør jo det mot hverandre, eldstehunden her hjelpeoppdro den yngre hunden - og fulgte samme prinsippene, "du skal være snill og grei".

Jeg ville uansett likevel anbefalt deg å funnet en virkelig bra trener, og fått inn både lydighet på hunden - og din forståelse for når det KAN smelle, så kanskje er det muligens ikke så ille som du tror/frykter. Alle hunder kan ha mindre trivelige sider, men dersom man forstår dem - så kan man rope inn i tide.

Jeg hadde gjort det FØRST, sett å fått hjelp til dette, og så tatt det derfra. Du ER usikker, da hadde jeg ikke sjanset med en potensiell avlstispe som trenger et godt språk og ingen dårlige opplevelser. Blås i å la dem møtes så mye når den er valp, møt dem og gå "båndturer" - det er jo helt greit. Å ta den INN i ditt hjem eller dens hjem... hadde jeg drøyd med ja, for å si det mildt.

For dette er jo ikke en valp som skal BO fast hos deg, ikke sant. Den blir en "gjest" - og en gjest er ikke det samme som en fastboende.

Vår erfaring, med en lang rekke tisper som gjerne bodde både to og tre og fire sammen, var at det gikk VELDIG greit. Med gode hunder, der det alltid var en valp vi kjøpte inn i husholdningen, så ble det ALDRI bråk senere - de fant sin plass, noen holdt litt mer avstand, men nei, jeg synes IKKE det skal smelle mer enn en gang eller to i "rette alderen" maks. Hunder som bor sammen og er trygge på hverandre bør kunne finne ut av ting FØR det går så langt som til slåssing. Men det er klart: Da skal man sette sammen hunder som fungerer sammen, raser som fungerer sammen, og legge til rette for en fredelig flokk gjennom å ha kontroll og orden på ting som eier. Ting kan skje, men da er det gjerne når ting kanskje heller ikke er helt som de skal på andre plan.

Til det siste Belgerac skrev: Omplasseringshunder kan vel endre seg når de er blitt husvarme. Men jeg har også kjent et par stykker som ble "kvitt" problemene sine... Den ene hadde glefset etter eier i en presset situasjon, den bodde hos en eier som var litt for hard mot den. Den andre var vel en urokråke på flere plan. Vel ute hos hver sin nye eier, som (helt uetisk, men slik skjedde det altså) ikke fikk vite altfor mye om problemene og som viste seg å være rett på sak- og fremmelige og dyktige hundefolk, så ble disse hundene helt patente, greie hunder resten av sin levetid.

Det har jo kanskje noe med at "gammel eier" lett kan henge seg opp i det negative også, at man får seg en slik usikkerhet innabords at man aldri helt klarer å fjerne de gamle følelsene (av redsel for hva som kan skje), selv når hunden er i ferd med å bli bedre. Det ER lett, når en situasjon er i ferd med å tilspisse seg, at man får skrekken og strengheten og angsten i stemmen - og så utagerer hunden, der man VET at man burde si et snilt "kom da bisken, så får du godis" og høres helt ubekymret ut..

[belgerac]

Det ER lett, når en situasjon er i ferd med å tilspisse seg, at man får skrekken og strengheten og angsten i stemmen - og så utagerer hunden, der man VET at man burde si et snilt "kom da bisken, så får du godis" og høres helt ubekymret ut

Ja, det var det med å finne den rette balansen mellom å være i sylskarp beredskap og samtidig avbalansert, liksom..

*hm..hvorfor funker ikke quotingen min?*

[Terrier]

Terrier spør hva vitsen er når jeg uansett må holde dem atskilt. Poenget er jo at det må jeg jo ikke. Hun har aldri gjort hunder hun kjenner noe. De er verdens beste venner. Og også de som har vært med valper. Etter introduksjonen så er hun den mest elskeligste som er. Det hun sliter med er selve hilsesituasjonen. Det er den som må gjøres under kontroll. Når jeg har hatt henne i snart 4 år tør jeg påstå at jeg kjenner henne og vet hvordan hun er.

Jeg har tenkt å la henne bli kjent både ute på tur og hjemme hos meg og fòrvert.

Men nå tror jeg at jeg har fått svar på både det jeg lurte på og litt til..

Ja du kan gjerne tro at alt er fryd og gammen så fort de blir kjent, men jeg vet om flere tisper som har nærmest blitt drept av sine "venninner" mens de går drektig.

Så vidt jeg ser, så kjenner du henne ikke i omgivelser med drektige tisper og det MÅ du forstå er noe annet.

En annen ting er at det er veldig få oppdrettere som ikke holder de andre hundene totalt adskilt fra valpekullet de første ukene, så det å si at du ikke må holde dem atskilt forstår jeg ikke helt. Jeg kjenner flere store oppdrettere som ikke lar familiens andre hunder komme i nærheten av valpene og mener det er en gjengs oppfatning når det gjelder valpekull.

[KristinR]

Jeg skrev jo at jeg kjenner henne i situasjon med drektige tisper. Og det har ikke vært noe problem. Dette er da hunder hun har kjent fra før.

[akela]

Når det gjelder hunder som BOR sammen, så opplevde vi aldri at hundene oppførte seg noe annerledes selv om en var drektig. Jeg har heller ikke sett forskjell på hunder i familie/vennekrets der hundene også går godt sammen, når en er drektig. Ja, vi holder andre hunder unna i starten, mens de som bor sammen med den nybakte mor står utenfor stengselet inn til valperommet. Senere så er det greit, og de hundene vi har kjent som har hatt valper hjemme og blitt med på tur, er også blitt behandlet normalt. Men dette er da hunder som ikke har noe uoppgjort mellom seg.

Kanskje kan dette variere med raser, og med individer. Men det handler også om å ha kontroll og sette grenser. "Sjalusi" mellom hunder, eller ekstreme klatrehunder som hele tiden er "på" andre, blir ofte - i endel rasemiljøer - kanskje behandlet hardere. Min personlige erfaring er at hunder som er litt usikre, og som eier går inn og korrigerer i "sjalusi"- eller "sette på plass"-situasjoner, iallfall ikke blir bedre. Det er nettopp der positiv shaping er så bra.

Men som jeg skrev... det blir annerledes med en til- og frahund som dette kan bli - det kan bli litt uoppgjort, litt ustabilt, til at den voksne tispen takler det, enten den er drektig eller ikke. Og så kommer det an på den nye hunden, om den vokser litt i drektigheten - eller om den forblir seg selv. Noen hunder blir veldig høye på pæra og annerledes, andre er tilsynelatende som før og har ikke lest den siden i ulveboken der det står at bare sjefer får formere seg...