Gå til innhold
Hundesonen.no

Menneskeligjøring av hunder


Djervekvinnen

Recommended Posts

I mange tilfeller, både via lesning og det jeg hører, så hører jeg endel snakk om det å menneskeligjøre hunden. "i de senere tid, er det bllitt mer og mer vanlig å menneskeligjøre hunden" sier de.

Men hva menes med det? Hva er det vi gjør med hunden i vår hverdag som gjør det så menneskelig? Er det fordi vi er blitt mer og mer glad i dyrene, og viser det mer og ser på dem som et familiemedlem, istedet for den loppeinfiserte gårdshunden før i tiden som stod utenfor å voktet gården og lå og sov i gangen og fikk et ekstra kjøttbein til jul?

Det er ikke alltid jeg forstår hva som egentlig legges i ordet menneskegjørelse.. Jeg har inntrykk av at folk utenom (altså de som ikke har noen hundeinteresse), sier det fordi vi kjæler mer med hundene våre. At det er litt rart i deres øyne at man kan ha slike følelser for et dyr.. eller lar de ligge i møbler og har et mer fritt liv enn før? Og dette blir sett på som "mennesekliggjøring".

Og er det bare meg som ser på dette som et negativt ladet ord? :unsure:

Det jeg kan se på menneskeligjøring er nå man kler på hunden dukkeklær, lar hunden spise fra tallerken på bordet, gifter seg med nabohunden og arrangerer bursdag med hele nabolaget invitert og duller ekstremt med dem.. Litt sånn USA style.. Men jeg har personlig aldri sett noen slike tendenser i min verden, og jeg vil påstå at dette ikke er så vanlig. :)

Hva mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går vel også litt på det med å tilegne hunder menneskelige følelser og atferder som de egentlig ikke har. Mange snakker jo om at hunden gjør ugang på trass osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Miniatyrhunder i vogner, vesker osv. En hund er ikke et barn - hunder kan gå selv.

- Moteklær, utstyr osv osv. Enkelte mener visst en hund skal dilles opp med det ene og andre.

Helt greit å vise hunden at man er glad i den, men ved å tilegne den menneskelige egenskaper og behov trur jeg ikke man oppnår dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- å tilegne den menneskelige egenskaper -

Hvordan da? Hva gjør vi som er så menneskelig når vi viser at man er glad i dyret?

At vi snakker om at hunden er sint, glad lei, såret, trist, kjeder seg, sjalu, trassig, osv. er det det som gjør det menneskelig? Er ikke det bare noe vi sier for å forklare en hunds adferd på vårt eget språk?

Jeg bare spør jeg, for å få et lite innblikk i det.

Syns dere det er negativt å menneskligjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å tilegne den menneskelige egenskaper vil si at vi behandler hunden som om den skulle ha hatt egenskaper kun mennesker har. Hva er det som er så vanskelig å forstå med det? Vi har for eksempel ingen bevis på at en hund kan føle anger, men likevel snakker mange om at hunden deres angrer når den har gjort noe galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I en tidligere diskusjon her kom det frem at folk ville hatt store kvaler hvis de måtte velge mellom å redde et menneske fremfor en hund.

Vi har generelt utviklet hundeholdet til å bli nummer èn prioritering. Ikke bare som en DEL av familien, men nesten som den viktigste delen av familien. Samboerforhold og ekteskap ryker på grunn av (gjerne fruens) trang til å sette hunden først.

Vi omtaler hunder som babyer, vi sidestiller dem med babyer og vi gir dem makten som babyer har overfor sine foreldre. Vi kler på dem, vi kjøper egen seng og sofa til dem, vi reiser ikke på ferie uten hund, og vi vil helst hatt en deltidsjobb på grunn av hunden - aller helst vært hjemmeværende. Ikke fordi barna skal se mer til sine foreldre, men fordi hunden må få oppmerksomhet og tur.

Jada, jeg setter det på spissen, men når man tenker etter er det faktisk ikke så langt fra sannheten for noen. Bare les noen diskusjoner her, så finner man hold for påstandene.

Dette er bare èn type menneskeliggjøring. Som nevnt over her handler det blant annet også om å tilegne hunden følelser og egenskaper.

Alle menneskeliggjør hunden på en eller annen måte. Vi kaller det et gjensidig vennskap, men hva vet vel vi om hva hunder tenker om vennskap?

Sannheten er at mennesket trenger hunden, men hunden klarer seg best uten menneske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du er inne på noe der. Men syns dere at dette er negativt? Jeg er ening i det å behandle en hund som en baby, og sparke samboer ut pga hunden, at det ikke akkurat er så veldig positivt ( og de andre eksemplene du nevnte).

Men finnes det hundehold uten noe form for menneskeliggjøring egentlig? Med tanke på at vi som mennesker eier disse dyrene? Jeg føler at det er naturlig for oss å "menneskeligjøre" dyr, pga slik vi er som art.. En art med avansert hjerne og masse følelser. Så lenge vi forstår hunden og vet at en hund er en hund, er det vel det samme hva man kaller det når den logrer eller ser angrende ut ?

Jeg er ikke treg altså, men jeg bare lar tankene vandre og tenker høyt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden driter vel i om vi sparker ut en samboer, tar på den stasj og kule dekken, diller og daller på babyspråk, tilrettelegger hele hverdagen vår etter den - så lenge den har det BRA og får være HUND. Jeg har sett chihuahuaer iført dyre designerklær som får leke med mange andre småhunder, er sammen med eier hele tiden, går turer og får lære morsomme triks av sin jålete utseende eier...

Det er andre MENNESKER som reagerer på "menneskeliggjøring" og hundeeieres prioriteringer, og drar frem alt fra nøden i den tredje verden til at "det bare er en hund".

Den menneskeliggjøringen som er til skade for hunden, er den som Jean Donaldson blant annet beskriver i sin bok "Kulturkollisjonen" - der vi tolker hunden ut fra våre egne følelser, og kan gjøre dypt urettferdige ting fordi vi ikke forstår det er et DYR med dyrs enkle instinkter, og ikke et vesen som klarer å tenke og resonnere seg frem til alt fra hevntanker (spiser tøffelen når vi går fra den fordi den er sint på oss og vil ta hevn) til sjalusi ("sjalu" mener mange er en svært negativ egenskap, så vi straffer gjerne eller blir sinte).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi menneskliggjør vel hundene våre mer eller mindre alle sammen, tenker jeg. Vi avlærer den naturlige reaksjonsmønstre og atferder for å tilpasse den våre behov i et moderne samfunn, hele tiden. dette gjør vi jo for at livet skal bli litt enklere å leve for hunden i vår verden og for oss i livet med hund.

Det var vel ikke det du mente, kanskje, men ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundetrening er vel neppe menneskeliggjøring...

Dette står å lese St.meld. nr. 12 (2002-2003) "Om dyrehold og dyrevelferd"

http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/r...html?id=328404

Menneskeliggjøring av dyr

Kunnskap om det genetiske slektskapet og de mange likhetstrekkene mellom mennesker og dyr kan føre til at vi føler tilhørighet med dyrene og behandler dem med større medfølelse og omsorg. Erkjennelse av likhet er imidlertid ingen forutsetning for dette. Dyr kan også respekteres og beundres fordi de er forskjellige fra mennesker og har egenskaper vi mangler, som eksempelvis gepardens hurtighet, hundens luktesans eller fuglenes orienteringsevne. Det viktige er viljen og evnen til å respektere dyr som de er, og ta utgangspunkt i og vektlegge deres særegne artsspesifikke behov. Dersom vi mennesker i stedet ukritisk tillegger dyr våre egne behov og lyster, det som kalles antropomorfisme (menneskeliggjøring), kan vi komme til å gjøre dyrene urett.

Han her summerer et par ting videre.... litt artig.

http://home.online.no/~knut-age/index.cfm

Antropomorfisering har spesielt to kategorier. (1)

Fantasi antropomorfismen (”bambi – ismen” eller ”Disneyfisering”) Dette forstår vi ved at vi lager oppdiktede eller ikke eksisterende dyr og gjør de maken til oss mennesker. Dyr i tegnefilmer, bøker, film osv og fremstiller dem som maken til oss. Dette gjelder ikke bare de mentale prosesser, men også moralske etiske og personlighets karakterer og selvfølgelig at de kan snakke. De fleste husker filmene om ”Lassie”, hunden som løste et nytt mysterium i hver episode og som hadde en livsfilosofi selv dypt religiøse kristne kunne misunne.

”Den perfekte familiehunden som forstår alt, er intelligent som en middels akademiker og har en moral på høyde med mor Theresa.” (2)

Den andre er fortolkende/kritisk antropomorfismen.(1)

Denne tar utgangspunkt i dyrets atferd som forklarende for atferden, ved å bruke sekundærføleser, ”hunden legger labbene over øynene fordi den er flau”, ”Hunden piper og bærer seg fordi den er sjalu”, ”hunden er så opptatt av barnets teddybjørn, ergo hunden ønsker seg en teddybjørn til jul,” ”Hunden vet at ”det” ikke er lov”, ”hunden kryper sammen fordi den vet at den har gjort noe galt”, om den viste at den hadde gjort noe galt så vil det også bety at den viste at den kom til å bli straffet, jeg tviler på at hunder er masochister. Klassikeren innen dressur ”hunden vet hva sitt betyr”.

”Hunder vet ikke hva som er rett eller galt, men lærer fort hva som er trygt eller utrygt” (2)

De fleste er enige om at dyr har ”primære følelser” som aggresjon, redsel og glede. Aggresjon vises som utfall mot noe eller noen, redsel som fluktresponser og glede ved f.eks. lek.

Verden deles i to når vi snakker om ”sekundære følelser” som takknemlighet, dårlig samvittighet, medfølelse, sorg, skam mm.

Og så er det naturligvis den danske dame, Hanne Hjelmer Jørgensen, som alltid er ekstremt lesverdig:

http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324708

Her skriver hun antropomorfisme, mer utfyllende enn overstående som også angir henne og Donaldson som kilde.

Der står det MASSE annet interessant også.

PS. Menneskeliggjøringen av HUNDEN er IKKE noen ny trend forøvrig :)

Liv Emma Thorsen, som har skrevet den utmerkede boken "Hund! Fornuft og følelser" utgitt på Pax, skildrer blant annet det slik:

"Gjennom sitt hundehold utformet 1800-tallets viktorianske borgerskap sentimentale bilder av sine firbeinte ”bestevenner” som gjenspeilte høyt verdsatte moralske egenskaper som trofasthet og hengivenhet (Thorsen 1997:28). I et århundre preget av industrialisering og sosial turbulens fungerte hunden som et trygt vesen man kunne projisere tidligere tiders dyder inn i, hevder historikeren Kathleen Kete (Thorsen 2001:48). Denne antropomorfiseringen (menneskeliggjøringen) av hunden var et tydelig utslag av en kjæledyrkultus som i løpet av 1800-tallet tiltok i det europeiske og amerikanske borgerskapet."

Sitatet over fra en Ariadne-artikkel, http://www.intermedia.uio.no/ariadne/Kultu...dyr-og-menneske, også vel verdt å lese dersom man vil lese seg til det selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...