Lederskap

[Gry]

Da er det(i min bok) primært en fysisk lidelse, mens det "psykiske" er et symptom. For å illustrere: Jeg har vondt i hodet og blir sur og gretten. Lidelsen er hodepine, mens humøret er et symptom. Jeg har ikke en psykisk lidelse av den grunn, for når hodepinen gir seg blir jeg jo normal igjen.

Jo du har helt rett

Er ikke det eier/oppdretters ansvar?

Jo dette er oppdretters ansvar og til dels eiers ansvar. Men er det eiers feil at han/hun er førstegangs hudneeier og ikke har kunnskaper om hvor viktig sosialisering er og dermed er uheldig og kjøper fra en oppdretter som ikke tar sosialisering på alvor?

MEN, hvis flere tok MR for å bekrefte mistanke om lidelser i hjerne/sentralnervesystem, ville vi få mer kunnskap og forståelse av disse lidelsene. Dessuten vil det gi eier en forklaring på hva som gikk galt.

Hva var utvelgelseskriteriene og parametere i undersøkelsen? Ofte har vel aktive hundemennesker et noe annet syn på hva som er "eierfaktorer" enn forskere... At hunders adferdsproblemer ikke er hundeiers skyld hvis de har en arvbar komponent, kan f.eks. snus til: en kompetent hundefører kunne kontrollert hundens medfødte adferd så det ikke utviklet seg til et problem.

Det er ikke dermed sagt at adferdsproblemer er eiers feil, men at de i noen grad kan unngås hvis eier har hundekompetanse.

I slike undersøkelser er det vanligvis hunder som kommer på atferdskonsultasjon som er med, regner med det var det i dette tilfellet også. De som kommer på atferdskonsultasjon hos meg er vanligvis en familiehundeier. Sjeldent jeg får aktive hundeeiere inn, men det hender. Aktive hundeeiere utgjør ca5% av hundeeierne så det er ikke så mange av de der ute i den stor verden heller. Klart en kan forebygge en del atferdsproblemer med å vite at dette kan være et problem i rasen. Men om hunden utvikler atferdsproblemer som er vanlig for rasen er jeg fortsatt ikke villig til å gi skylden på hundeeier.

La oss ta et eksempel. En par i 30 årene har en boxer på 3 år, og mor går ut i svangerskapspermisjon. Etter et år starter mor igjen å jobbe, men hunden har da problemer med å være alene hjemme. Får separasjonsangst. Hvem sin feil er dette?

Dette er et ikke uvanlig problem hos boxer og det er helle ikke uvanlig at noen hunder utvikler separasjonsangst etter at noen har været hjemmeværende i en periode. Jeg vil i dette tilfellet ikke gi hundeeier skyld. Dette har skjedd fordi mor var hjemmeværende og begynte å jobbe igjen, men de aller fleste hunder takler dette fint. Denne hunden er predisponert for å utvikle separasjonsangst under gitte omstendigheter, og det er derfor ikke eiers feil, men noe som ligger i hunden.

Det er f.eks. utstrakt bruk av hormonpreparater for å forebygge/stanse problemer relatert til løpetid og/eller innbilt drektighet hos tispe så vel som hannhundadferd. At enkelte hannhunder oppfattes som problemhunder fordi de er "hyperaktive" er velkjent. Jeg skrev "hyperaktiv" fordi det er det eiere ofte oppfatter det som, men du har helt rett i at det ikke er en diagnose (hovedsakelig fordi det ikke finnes noen definisjon på dette hos hund, knapt nok hos mennesker). Stresset relatert til overdreven hannhundadferd gir seg utslag i forskjellige adferdsproblemer(ref. eier) som dominering av hunder, overdreven markering, streifing og av og til omdirigert dominansadferd eller seksualadferd som går ut over mennesker. Tisper kan også vise dominerende adferd relatert til løpetid eller innbilt drektighet.

Jeg tror fortsatt at hormonbehandlig er hyppigste medikamentelle behandling av adferdsproblemer, men mulig jeg tar feil?

Jeg tror verken du eller jeg har noen tall på dette, men jeg kan kanskje spekulere litt i hvis det er slik at hormonell behandling er hyppigst.

Jeg opplever av og til at hundeeier har vært hos sin veterinær og snakket om atferdsproblemet og at veterinæren har gitt hunden hormoner. Jeg opplever i mange tilfeller at dette er et feil valg ettersom det aktuelle atferdsproblemet i mange tilfeller ikke lar seg typisk påvirke av hormoner. F.eks frykatferder. i Noen tilfeller at hundeeier også rapportert om forværring.

Det som er synd er at veterinærene i mange tilfeller ikke vet hva de forsøker å behandle (da snakker jeg om atferdsproblemer og ikke inbilt svangerskap). Det blir nesten det samme som om jeg skulle drive med veterinærbehandling, jeg som ikke er veterinær, og at det jeg driver med skulle komme med i statistikkene.

[Meg]

enig med Gry! Veterinærene må snart innse at de ikke er eksperter på atferd hos dyr! Det de lærer om atferd gjennom sitt 5,5-6 årige studium er ikke mye.. De kan kanskje mer enn Kari og Ola hundeeier, men det finnes folk med utdanning innen atferd (etologi..) som kan en del mer

[Therese_]

Jo dette er oppdretters ansvar og til dels eiers ansvar. Men er det eiers feil at han/hun er førstegangs hudneeier og ikke har kunnskaper om hvor viktig sosialisering er og dermed er uheldig og kjøper fra en oppdretter som ikke tar sosialisering på alvor?

Ja. Det er i hvertfall ikke hundens "feil".

Men om hunden utvikler atferdsproblemer som er vanlig for rasen er jeg fortsatt ikke villig til å gi skylden på hundeeier.

Poenget mitt var at en kompetent hundeeier kan unngå utvikling av problemadferd. Vanlig for rasen eller ei. Jeg tør påstå; i særdeleshet "lederskapsproblemer", dominansadferd eller hva man nå velger å kalle en hund uten kontroll.

Jeg opplever av og til at hundeeier har vært hos sin veterinær og snakket om atferdsproblemet og at veterinæren har gitt hunden hormoner. Jeg opplever i mange tilfeller at dette er et feil valg ettersom det aktuelle atferdsproblemet i mange tilfeller ikke lar seg typisk påvirke av hormoner. F.eks frykatferder. i Noen tilfeller at hundeeier også rapportert om forværring.

Kanskje utvalget du har til konsultasjon er overrepresentert hva feilbehandling fra veterinær angår? Hvis behandling hos veterinær virker, oppsøker de sjelden adferdskonsulent etterpå, vil jeg tro. Men for all del, sikkert mange veterinærer som er på tynn is ved behandling av problemhunder.

Veterinærene må snart innse at de ikke er eksperter på atferd hos dyr! Det de lærer om atferd gjennom sitt 5,5-6 årige studium er ikke mye.. De kan kanskje mer enn Kari og Ola hundeeier, men det finnes folk med utdanning innen atferd (etologi..) som kan en del mer

Ja, og det finnes svært mange elektrikere, snekkere, advokater, politifolk etc., som også har overlegen kompetanse på hund/adferd/trening. Skal trening av hund eller råd om sådann forbeholdes de med lengst utdanning innen etologi/adferd?

Misforstå meg rett; adferdskonsulenter er et supert alternativ for mange, men neppe det eneste saliggjørende i et hvert tilfelle. Noen ganger kommer man langt med bare å kunne hund (på det praktiske plan).

[Gry]

Ja, og det finnes svært mange elektrikere, snekkere, advokater, politifolk etc., som også har overlegen kompetanse på hund/adferd/trening. Skal trening av hund eller råd om sådann forbeholdes de med lengst utdanning innen etologi/adferd?

Misforstå meg rett; adferdskonsulenter er et supert alternativ for mange, men neppe det eneste saliggjørende i et hvert tilfelle. Noen ganger kommer man langt med bare å kunne hund (på det praktiske plan).

Mitt utgangspunkt er ikke trening av normaltfungerende hunder, men behandling av hunder med atferdsproblemer. Det er to forskjellige ting.

Jeg mener ikke at en hundetrener bør vært høyt utdannet. Jeg mener at behandling av atferdsproblemer bør skje av folk som har utdannelse i dette. Akkurat som at man kanskje velger å gå til en psykolog eller en psykiater om man har behov for det, istedet for å gå til en lærer (jeg vet lærere har lærerutdanning, men dette var et eksempel på å sammenlikne yrker ).

[Meg]

Poenget MITT var at veterinærer IKKE har kompetanse når det gjelder atferdsproblemer, de mangler rett og slett kompetanse utenom veterinærmedisinen. Dette gjelder ikke dem som har tatt ekstra utdanning da..

[Gry]

Poenget MITT var at veterinærer IKKE har kompetanse når det gjelder atferdsproblemer, de mangler rett og slett kompetanse utenom veterinærmedisinen. Dette gjelder ikke dem som har tatt ekstra utdanning da..

Jeg er helt enig med deg.

Jeg får ofte spørsmål om veterinærmedisinske ting av kunder, men jeg er veldig klar på at jeg ikke er veterinær og at dette er et veterinærmedisinsk spørsmål. Dette gjelder også ting jeg kanskje kunne ha svart på, men jeg føler at dette ikke er mitt bord og derfor henviser jeg det videre.

[Therese_]

Veterinærer som gruppe har vel ikke mye mer kompetanse på hundeadferd enn andre yrkesgrupper, vil jeg gjette(hvis vi ikke snakker om syke hunder). Det finnes likevel personer som er veterinærer og har kompetanse som hund, akkurat som hundemennesker er representert i andre yrkesgrupper.

Hvor går så skillet mellom en hund med adferdsproblemer og en som er velfungerende?

På meg virker det som om mange hundeeiere oppfatter at deres normale, friske hunder har adferdsproblemer hvis de i gitte situasjoner oppfører seg annerledes enn eierne synes er praktisk eller "normalt". Da snakker jeg ikke om separasjonsangst ol (som adferdskonsulentene bør se på), men derimot problemer med "lederskap"/kontroll/uvaner. Disse mener jeg også andre enn adferdskonsulentene kan hjelpe, uavhengig av utdanning, pga sin hundekompetanse basert på kanskje tiår med erfaring fra praktisk hundetrening.

Mener dere alle "lederskapsproblemer"(for å bruke begrepet fra trådens tema) må løses av adferdskonsulenter?

[Mirai]

Et atferdsproblem er vel hva eieren mener er et problem? Og det kan også være dersom samfunnet oppfatter atferden som et problem.

Nei, "lederskapsproblemer" kan nok løses av andre enn atferdskonsulenter, men man skal være forsiktig med å ta råd fra hvem som helst. Som Gry sa, jeg går heller til en brannmann om huset brenner, enn en tilfeldig person som også kan sprute vann.

[Gry]

Veterinærer som gruppe har vel ikke mye mer kompetanse på hundeadferd enn andre yrkesgrupper, vil jeg gjette(hvis vi ikke snakker om syke hunder). Det finnes likevel personer som er veterinærer og har kompetanse som hund, akkurat som hundemennesker er representert i andre yrkesgrupper.

Jo det er noen veterinærer som har god kompetanse på atferd, men de er desverre få. Ellers kan veterinærer i gjennomsnitt like mye om atferd som en gjennsomsnittlig hundeeier.

Hvor går så skillet mellom en hund med adferdsproblemer og en som er velfungerende?

På meg virker det som om mange hundeeiere oppfatter at deres normale, friske hunder har adferdsproblemer hvis de i gitte situasjoner oppfører seg annerledes enn eierne synes er praktisk eller "normalt". Da snakker jeg ikke om separasjonsangst ol (som adferdskonsulentene bør se på), men derimot problemer med "lederskap"/kontroll/uvaner. Disse mener jeg også andre enn adferdskonsulentene kan hjelpe, uavhengig av utdanning, pga sin hundekompetanse basert på kanskje tiår med erfaring fra praktisk hundetrening.

Jeg tror heller jeg vil skille på trenerproblemer og atferdsproblemer. En hund med et trenerproblem, slik som å ikke komme på innkalling, hoppe opp på folk, trekke i båndet osv. En hundetrener med 10 års erfaring trenger ikke nødvendligvis å kunne noe om atferdsproblemer. Jeg opplever dette ofte i min praksis. Hundetrener setter inn tiltak som symptomet på atferden og ikke mot årsaken. Desverre er ofte tiltakene hundetrener råder til straffetiltak (aversiver). Andre tiltak som ikke alltid virker er passeringskurs som mange hundeskoler arrangerer.

Det er forskjell på erfaring med praktisk trening av hund og erfaring med jobb med atferdspoblemer. Man blir bedre på det man jobber med

Mener dere alle "lederskapsproblemer"(for å bruke begrepet fra trådens tema) må løses av adferdskonsulenter?

Om jeg forstår deg riktig mht "lederskapsproblemer", hvor jeg vil tro du mener atferder hvor det handler om ressursforsvar av noe slag, da burde det behandles av en atferdskonsulent.

En hundetrener hjelper til med trenerproblemer.

[Guest 2ne]

Jo dette er oppdretters ansvar og til dels eiers ansvar. Men er det eiers feil at han/hun er førstegangs hudneeier og ikke har kunnskaper om hvor viktig sosialisering er og dermed er uheldig og kjøper fra en oppdretter som ikke tar sosialisering på alvor?

Hvem eksakt er det du mener feilen ligger hos da, da? Hvis folk visste HVA de kjøpte, og HVORDAN de skulle håndtere det, så ville det vel neppe vært et så stort behov for atferdskonsulenter og hundeskoler som det er, eller?

I slike undersøkelser er det vanligvis hunder som kommer på atferdskonsultasjon som er med, regner med det var det i dette tilfellet også. De som kommer på atferdskonsultasjon hos meg er vanligvis en familiehundeier. Sjeldent jeg får aktive hundeeiere inn, men det hender. Aktive hundeeiere utgjør ca5% av hundeeierne så det er ikke så mange av de der ute i den stor verden heller. Klart en kan forebygge en del atferdsproblemer med å vite at dette kan være et problem i rasen. Men om hunden utvikler atferdsproblemer som er vanlig for rasen er jeg fortsatt ikke villig til å gi skylden på hundeeier.

Bare for å ta det siste først - om en hund utvikler atferdsproblemer som er vanlige for rasen, vil jeg påstå at eieren ikke har satt seg godt nok inn i rasen den har valgt å kjøpe, for da ville de visst om dette raseproblemet, og kanskje gjort noe med det FØR det ble et problem - enten ved å få hjelp av mer erfarne folk, eller ved å velge seg en annen rase..

At aktive hundeeiere sjeldent kommer på atferdskonsultasjon, kan vel og være fordi at lista for å avlive "dårlige" hunder er lavere enn hos Hvermansen, som skal redde alt som er av hunder med rare lidelser? En aktiv hundeeier er vel og mer kresen på hva de kjøper sånn i utgangspunktet, enn den før nevnte Hvermansen som f.eks vil ha BC fordi de er født lydige? Eller en cocker fordi den er så søt?

La oss ta et eksempel. En par i 30 årene har en boxer på 3 år, og mor går ut i svangerskapspermisjon. Etter et år starter mor igjen å jobbe, men hunden har da problemer med å være alene hjemme. Får separasjonsangst. Hvem sin feil er dette?

Dette er et ikke uvanlig problem hos boxer og det er helle ikke uvanlig at noen hunder utvikler separasjonsangst etter at noen har været hjemmeværende i en periode. Jeg vil i dette tilfellet ikke gi hundeeier skyld. Dette har skjedd fordi mor var hjemmeværende og begynte å jobbe igjen, men de aller fleste hunder takler dette fint. Denne hunden er predisponert for å utvikle separasjonsangst under gitte omstendigheter, og det er derfor ikke eiers feil, men noe som ligger i hunden.

Jeg tror verken du eller jeg har noen tall på dette, men jeg kan kanskje spekulere litt i hvis det er slik at hormonell behandling er hyppigst.

Dette må da være et avlsproblem?

Nei, jeg ville vel ikke gi eieren "skylda" her, men på den andre siden, så kunne det vel vært dempet med en ny "hjemme alene"-trening før mor må ut i jobb igjen?

Jeg opplever av og til at hundeeier har vært hos sin veterinær og snakket om atferdsproblemet og at veterinæren har gitt hunden hormoner. Jeg opplever i mange tilfeller at dette er et feil valg ettersom det aktuelle atferdsproblemet i mange tilfeller ikke lar seg typisk påvirke av hormoner. F.eks frykatferder. i Noen tilfeller at hundeeier også rapportert om forværring.

Det som er synd er at veterinærene i mange tilfeller ikke vet hva de forsøker å behandle (da snakker jeg om atferdsproblemer og ikke inbilt svangerskap). Det blir nesten det samme som om jeg skulle drive med veterinærbehandling, jeg som ikke er veterinær, og at det jeg driver med skulle komme med i statistikkene.

Jeg går ikke til veterinær med et atferdsproblem jeg heller, men det vil ikke si det samme som at jeg oppsøker en atferdskonsulent - hvor mange er det av dere i landet, forresten? Deg og et par til?

Et atferdsproblem er vel hva eieren mener er et problem? Og det kan også være dersom samfunnet oppfatter atferden som et problem.

Men, er det et atferdsproblem om en hannhund oppfører seg som en hannhund, liksom? For det finnes jo de som syns det er et problem at hannhunden piper når nabotispa har løpetid, tisser på alle stolper og trær på tur, ikke går overens med alle andre hannhunder osv.. Forholdsvis naturlig atferd for en hannhund, men allikevel atferd som kan oppleves som vanskelig for eieren.. Er det fortsatt et atferdsproblem, syns du?

Nei, "lederskapsproblemer" kan nok løses av andre enn atferdskonsulenter, men man skal være forsiktig med å ta råd fra hvem som helst. Som Gry sa, jeg går heller til en brannmann om huset brenner, enn en tilfeldig person som også kan sprute vann.

Selvsagt skal man være forsiktig med å ta råd fra hvem som helst, det er da ingen som sier noe annet?

[Mirai]

Selvsagt skal man være forsiktig med å ta råd fra hvem som helst, det er da ingen som sier noe annet?

Ingen som har sagt konkret det, men det argumenteres jo heftig her for om atferdsterapeuter egentlig er nødvendig i det hele tatt og hvorfor man ikke kan gå til den lokale hundeklubben om man har et "lederskapsproblem".

[Therese_]

Ingen som har sagt konkret det, men det argumenteres jo heftig her for om atferdsterapeuter egentlig er nødvendig i det hele tatt og hvorfor man ikke kan gå til den lokale hundeklubben om man har et "lederskapsproblem".

Javel? Sånn har ikke jeg lest tråden.

Men det må da være mulig for en hundeier å løse noen problemer ved egentrening? Alt er ikke "psykiske" problemer hos hunden, er det vel?

Det er forskjell på erfaring med praktisk trening av hund og erfaring med jobb med atferdspoblemer. Man blir bedre på det man jobber med

Praktisk hundetrening innbefatter veldig ofte også å finne praktisk løsning på adferdsproblemer, så jeg klarer ikke helt å skille

Om jeg forstår deg riktig mht "lederskapsproblemer", hvor jeg vil tro du mener atferder hvor det handler om ressursforsvar av noe slag, da burde det behandles av en atferdskonsulent.

En hundetrener hjelper til med trenerproblemer.

Personlig stiller jeg likhetstegn mellom "lederskap" og kontroll. Jeg bruker riktignok sjeldent begrepet selv, men hvis jeg skulle definere et hundehold uten lederskap, ville jeg kalle det en eier uten kontroll over hunden sin.Enkelt og greit. Så kan man legge inn så mange fine forklaringer og begreper man bare vil, det er fortsatt en eier uten kontroll.

Tilbake til ressursforsvar, så favner jo det ganske vidt. Jeg ville f.eks. ikke tatt med hunden min til en adferdsterapeut for å løse et problem med bytteforsvar på kong eller bitepølse, men det er kanskje ikke den typen ressursforsvar du mener heller?

[Gry]

Hvem eksakt er det du mener feilen ligger hos da, da? Hvis folk visste HVA de kjøpte, og HVORDAN de skulle håndtere det, så ville det vel neppe vært et så stort behov for atferdskonsulenter og hundeskoler som det er, eller?

Jeg tror nok en del trenerproblemer og atferdsproblemer kunne la seg forebygge eller tildels hindret vindereutvikling av om alle hundeeiere visste hvilken rase de burde ha, hvilken linje de kjøpte hund fra, hvilken oppdretter de kjøpte hund fra og hvordan de skulle sosialisere og trene hunden. De kunne også ha kommet langt om de satt inn tiltak så raskt de så tendenser til noe og at de satt inn riktige tiltak.

Men desverre, sånn er det ikke der ute. Ca 60% av hundeeierne er førstegangshundeeiere og kun 5% av hundeeierne er aktive hundeeiere. Og det å være en aktiv hundeeier vil ikke si at man kan trene hund. En aktiv hundeeier kan f.eks. være en oppdretter som ikke bryr seg om hundetrening. Så aktiv vil ikke være ensbetydende med en dyktig hundetrener. Derfor er det mindre enn 5% aktive hundetrenere der ute.

Bare for å ta det siste først - om en hund utvikler atferdsproblemer som er vanlige for rasen, vil jeg påstå at eieren ikke har satt seg godt nok inn i rasen den har valgt å kjøpe, for da ville de visst om dette raseproblemet, og kanskje gjort noe med det FØR det ble et problem - enten ved å få hjelp av mer erfarne folk, eller ved å velge seg en annen rase..

Men hvor skal en hundeeier få informasjon om vanlige atferdsproblemer i rasen? Oppdretterne har "aldri" opplevd atferdsproblemer i rasen sin.

Hvor får man informasjon om at det er et utbredt problem med aggresjon mot fremmede mennesker og hunder hos Groendal?

Vanlige atferdsproblemer hos raser finner en ikke i hundebøker utgitt på norsk. Du kan finne det i noen engelske artikler og på nettet. Men for den Norske hundepopulasjonen så vet vi egentlig ganske lite.

At aktive hundeeiere sjeldent kommer på atferdskonsultasjon, kan vel og være fordi at lista for å avlive "dårlige" hunder er lavere enn hos Hvermansen, som skal redde alt som er av hunder med rare lidelser? En aktiv hundeeier er vel og mer kresen på hva de kjøper sånn i utgangspunktet, enn den før nevnte Hvermansen som f.eks vil ha BC fordi de er født lydige? Eller en cocker fordi den er så søt?

Jeg tror det kan komme av at de gjør mer kvalifiserte valg mht rase og oppdretter. Samtidig så er de like underrepresentert i hundenorge som de er på atferdskonsultasjon. Jfr at det er kun 5% av hundeeierne som er aktive - og det er kanskje bare 5% av mine kunder som er aktive hundeeiere.

Dette må da være et avlsproblem?

Ja, når et atferdsproblem forekommer ofte i en rase kan man si at dette er et avlsproblem. Det er veldig varierende rundt om i raseklubbene hvor avlorlig de tar atferdsproblemer, eller om de kjenner til de i det hele tatt.

Nei, jeg ville vel ikke gi eieren "skylda" her, men på den andre siden, så kunne det vel vært dempet med en ny "hjemme alene"-trening før mor må ut i jobb igjen?

Jo, det kunne hun gjort om hun visste at det var vanlig med slike problemer hos denne rasen. Men som sagt, informasjonen er vanskelig tigjengelig.

Men, er det et atferdsproblem om en hannhund oppfører seg som en hannhund, liksom? For det finnes jo de som syns det er et problem at hannhunden piper når nabotispa har løpetid, tisser på alle stolper og trær på tur, ikke går overens med alle andre hannhunder osv.. Forholdsvis naturlig atferd for en hannhund, men allikevel atferd som kan oppleves som vanskelig for eieren.. Er det fortsatt et atferdsproblem, syns du?

Her må vi ta hensyn til grader av atferd. At en hannhund piper på nabotispa er i utgangspunktet ikke noe problem såfremt dette er moderat.

Men når han gjør det når tisper innenfor en radius på 5 km har løpetid, han stikker av, trekker i båndet, snuser mye og markerer så ofte at hundeeier har problemer med å gå tur med han. Han slutter i lengre perioder å spise og pipingen holder familien våken om nettene. Tja - da ville jeg kanskje ment dette var et problem.

Atferder er ikke enten eller, de kommer i ulike grader. Og folk vil ha ulike toleransegrenser til disse ulike gradene. Samtidig vil livssituasjon, bosted m.m. også påvirke hvorvidt dette er et problem eller ikke.

[Meg]

jeg lurer på om disse som sier at eier alltid har skylda hvis hunden blir en problemhund noen gang har hatt vanskelige hunder?

[Gry]

Men det må da være mulig for en hundeier å løse noen problemer ved egentrening? Alt er ikke "psykiske" problemer hos hunden, er det vel?

Hundeeier skal trene sin egen hund selv, jeg trener ikke hunden for hundeeier. Men klart det er nyttig å ha trenerferdigheter, jeg sier ikke at jeg ikke har det. Men for meg i min jobb lærer jeg masse av hver eneste hundeeier/familie og hund som kommer på konsultasjon. Jeg lærer ting som er viktig for å gjenkjenne ulike atferdsproblemer, hvordan ting har utviklet seg og hvilke ting som kan ha ført til en forværring ev også en forbedring. Jeg lærer masse om familiedynamikk som er viktig for å kunne si noe om prognoser på atferdsproblemet.

Personlig stiller jeg likhetstegn mellom "lederskap" og kontroll. Jeg bruker riktignok sjeldent begrepet selv, men hvis jeg skulle definere et hundehold uten lederskap, ville jeg kalle det en eier uten kontroll over hunden sin.Enkelt og greit. Så kan man legge inn så mange fine forklaringer og begreper man bare vil, det er fortsatt en eier uten kontroll.

En av tiltakene som ofte settes inn er for å få kontroll. Ikke at manglende kontroll i utgangspunktet nødvendigvis er problemet, men det hjelper videre i treningen av atferdsproblemet hos hunden.

Tilbake til ressursforsvar, så favner jo det ganske vidt. Jeg ville f.eks. ikke tatt med hunden min til en adferdsterapeut for å løse et problem med bytteforsvar på kong eller bitepølse, men det er kanskje ikke den typen ressursforsvar du mener heller?

Det er ikke denne typen ressursforsvar jeg mener, har heller ikke noen som har kommet for et slikt problem.

[Guest 2ne]

Jeg tror nok en del trenerproblemer og atferdsproblemer kunne la seg forebygge eller tildels hindret vindereutvikling av om alle hundeeiere visste hvilken rase de burde ha, hvilken linje de kjøpte hund fra, hvilken oppdretter de kjøpte hund fra og hvordan de skulle sosialisere og trene hunden. De kunne også ha kommet langt om de satt inn tiltak så raskt de så tendenser til noe og at de satt inn riktige tiltak.

Så kort oppsummert kunne man sagt at "kunnskap er makt" (selv om makt er et banneord nå i disse positivistdager)

Men hvor skal en hundeeier få informasjon om vanlige atferdsproblemer i rasen? Oppdretterne har "aldri" opplevd atferdsproblemer i rasen sin.

Det siste der er litt rart, men basert fra egen (og rett nok veldig "smal" erfaring) så har ikke oppdrettere av "problemraser" rasetypiske problemer med hundene sine, uvisst av hvilken grunn.. Kan det være fordi de "kan" rasen de har? Fordi de har en rase de kan håndtere?

Hvor får man informasjon om at det er et utbredt problem med aggresjon mot fremmede mennesker og hunder hos Groendal?

Det kan de sikkert få vite ved å snakke med folk som har slike groenendaeler? Og jeg burde vel kanskje prise meg lykkelig over å hverken eie eller kjenne groenendaeler som er aggressive mot fremmede mennesker (har hørt om hannhundaggressivitet hos groenendael da, skal innrømme det).

Vanlige atferdsproblemer hos raser finner en ikke i hundebøker utgitt på norsk. Du kan finne det i noen engelske artikler og på nettet. Men for den Norske hundepopulasjonen så vet vi egentlig ganske lite.

Vel, da kan jo f.eks du skrive en slik bok da?

Her må vi ta hensyn til grader av atferd. At en hannhund piper på nabotispa er i utgangspunktet ikke noe problem såfremt dette er moderat.

Men når han gjør det når tisper innenfor en radius på 5 km har løpetid, han stikker av, trekker i båndet, snuser mye og markerer så ofte at hundeeier har problemer med å gå tur med han. Han slutter i lengre perioder å spise og pipingen holder familien våken om nettene. Tja - da ville jeg kanskje ment dette var et problem.

Atferder er ikke enten eller, de kommer i ulike grader. Og folk vil ha ulike toleransegrenser til disse ulike gradene. Samtidig vil livssituasjon, bosted m.m. også påvirke hvorvidt dette er et problem eller ikke.

Hvor mange sånne hannhunder finnes det egentlig som blir så hormonpåvirket at de ikke funker når det er tisper med løpetid innenfor en radius på 5 km? Tror jeg har kjent en eller to sånne jeg, iløpet av mine 20 år med hunde-erfaringer..

Har forøvrig hatt 4 hannhunder (2 forskjellige raser) selv boende i tettbebygget strøk med hunder i nesten alle hus rundt oss - med tisper som nærmeste nabo - og INGEN av disse har vært helt idioter når det har vært løpetid, hverken hos naboer eller hunder vi har passet. Jeg kjenner flere oppdrettere som har både hannhunder og tisper under samme tak, hvor hannhundene blir brukt i avl, uten at det gjør de til tanketomme kjønnsfrosker som ikke funker fordi om det lukter løpetid i huset.. Jeg er forholdsvis sikker på at det er fordi at disse hannhundene ikke får LOV til å bli sånn - enkelt og greit! For folk har en tendens til å mene at hannhunder må få lov å "være hannhunder", noe som gjerne innbefatter dette at de skal få være griser og markere på alt som er av prydplanter og gjerdestolper, overfalle løpetid-tisper og sikle og være ekle - det er visst naturlig for de..

jeg lurer på om disse som sier at eier alltid har skylda hvis hunden blir en problemhund noen gang har hatt vanskelige hunder?

Morsom du Det er for det første ikke hevdet at eier alltid har skylda, det blir sagt at om en hundeeier setter seg litt inn i rasetypisk/kjønnstypisk atferd, så kan det være at "typiske raseproblemer" ikke hadde vært et så stort raseproblem.. Om du klarer å se nyansen?

For det andre - ja, jeg har hatt et par problemhunder sjøl, faktisk. Den ene var omplasseringshund, oppvokst hos noen som fikk mer hund enn de kunne håndtere, den andre var en snåling (ja, de finnes, det er fortsatt ingen som har nekta på det) som ikke var hverken rasetypisk eller hundetypisk.

[Lotta]

Men hvor skal en hundeeier få informasjon om vanlige atferdsproblemer i rasen? Oppdretterne har "aldri" opplevd atferdsproblemer i rasen sin.

Hvor, rent konkret, tar du en slik påstand fra?

Vanlige atferdsproblemer hos raser finner en ikke i hundebøker utgitt på norsk.

Nå skal ikke jeg påstå å ha lest alle hundebøker på utenlandsk heller - men noen titalls titler har det vel blitt i årenes løp, og jeg kan faktisk ikke huske at beskrivelser av "vanlige" atferdsproblemer er særlig vanlig i noen hundelitteratur, jeg. Annet enn i forskningsmateriale, og det er vel fortsatt forbeholdt de spesielt interesserte?

Du kan finne det i noen engelske artikler og på nettet. Men for den Norske hundepopulasjonen så vet vi egentlig ganske lite.

Så vi vet egentlig ganske lite - men det vi kan fastslå med stor grad av sikkerhet er at oppdretterne lyver når de sier de "aldri har opplevd atferdsproblemer i rasen sin"? Nettopp.

Ja, når et atferdsproblem forekommer ofte i en rase kan man si at dette er et avlsproblem. Det er veldig varierende rundt om i raseklubbene hvor avlorlig de tar atferdsproblemer, eller om de kjenner til de i det hele tatt.

Vel - siden din definisjon av et atferdsproblem er "en atferd som eieren synes er problematisk" - så vil jo nødvendigvis rasene med størst problemer være dem som har flest inkompetente Disney-eiere, de som tror valper leveres stuerene i en alder av 8 uker, kan gå i bånd uten å trekke når de er 12 uker - og synes løpetid og testosteron er en vederstyggelighet.

Her må vi ta hensyn til grader av atferd. At en hannhund piper på nabotispa er i utgangspunktet ikke noe problem såfremt dette er moderat.

Og parallelt; hvis Hvermannsen i ei boligblokk på Stovner kjøper seg en elghund av halsende linjer og setter den på verandaen når de går på jobb og bikkja bjeffer så er bikkja en problemhund?

Men når han gjør det når tisper innenfor en radius på 5 km har løpetid, han stikker av, trekker i båndet, snuser mye og markerer så ofte at hundeeier har problemer med å gå tur med han. Han slutter i lengre perioder å spise og pipingen holder familien våken om nettene. Tja - da ville jeg kanskje ment dette var et problem.

Atferder er ikke enten eller, de kommer i ulike grader. Og folk vil ha ulike toleransegrenser til disse ulike gradene. Samtidig vil livssituasjon, bosted m.m. også påvirke hvorvidt dette er et problem eller ikke.

Faktum er jo at denne typen atferd i veldig stor grad påvirkes, som 2ne sier, av hundens leder og hva denne tillater. Hunder er ikke "problemhunder" selv om de har et nek av en eier som ikke klarer å lære dem å gå noenlunde pent i bånd, eller får dem til å slutte å skvette på hver minste bærbusk. De har muligens en problemEIER, men de er ikke problemhunder av den grunn!

[Therese_]

jeg lurer på om disse som sier at eier alltid har skylda hvis hunden blir en problemhund noen gang har hatt vanskelige hunder?

Jepp, hatt en særs vanskelig hund. Faktisk så vanskelig at mange "hardbarka" hundefolk med titalls år med konkurranserettet brukshundtrening bak seg anbefalte meg å gi den opp før den var fylt 2 år. Den ble 7. Det var, som sagt, en vanskelig hund, kronisk syk, men at den ble en problemhund var min egen skyld. Jeg hadde ikke kunnskaper eller evner til å kontrollere den godt nok.Sånn går det når man kjøper seg mer hund enn man er kar for. Nå har jeg derimot lyst på en ny av samme rase.

Det er ikke denne typen ressursforsvar jeg mener, har heller ikke noen som har kommet for et slikt problem.

Som en videreføring av diskusjonen om lederskap, lurer jeg da på hva slags ressursforsvar som menes? Er det matforsvar? Revirforsvar? Når snakker vi om adferd som ikke anses som "trenerproblemer" og bør behandles av adferdskonsulenter?