Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva synes du er en god nok grunn til å sette valper på en tispe?


Guest Maritus

Recommended Posts

Guest Maritus

Ja, det spørmålet er, er det jeg spør! Dette er ikke for noe annen sak at jeg er nyskgjerrig! Har ikke verden av livet tenkt på noe annet! Men hva synes du er en god grunn til å sette valp på en tispe og hva er en dårlig grunn??? Er kjempe nysgjerrig jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den bør være en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den er en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Signerer den!

Rett og slett så bør man synes at tispen har noe godt å bidra til rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlige grunner:

- eier har lyst på valpekull for valper er så søte

- eier har lyst på valpekull fordi hunden i eiers øyne er "så søt og fortjener et kull"

- eier har lyst på valp etter tispa, selv om hun ikke egentlig har vist noe mer enn normal familiehund evner

- eier trenger penger

- eier mener tispa er verdens beste

- eier har tispa som første hund, mangler kunnskap om rasen og vet ikke hva rasekravene er

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å ha i bakhodet at man aldri kan kunne sette opp de samme kravene for alle slags raser! Selvsagt kan man ha de samme minimumskravene, men slike "regler" kan ikke sammenliknes hos flere forskjellige raser. Ta eksempelvis Flat vs. Portugisisk vannhund. Populasjonen av Flat i verden er vesentlig større enn det den er av vannhundene, dermed MÅ man ha noe lavere avlskrav når det gjelder vannhunden for at man ikke skal få problemer med f.eks innavl. Men hos svært tallrike raser kan man faktisk få i pose og sekk i flere tilfeller enn det man kan hos raser det finnes å individer av. Jeg vet f.eks. at nesten alle portugiserne i Norden har noen av de samme hundene i stamtavlen. Da er det viktigere med nytt blod enn med et perfekt utseende eller enormt gode bruksegenskaper. Selv om helse uansett bør prioriteres selv om rasen er liten. Ellers er jeg enig i det dere skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ta min rase da, siden jeg ikke føler jeg har grunnlag til å uttale meg om andre..

En BC som skal brukes i avl skal:

* Være HDfri, ha HD frie foreldre- og helst ha en stor røntingsprosent blant søsknene

* Ha gjeterprøven

* Være fri for andre (godt kjente) arvelige sykdommer

* Ha et godt gemytt, ikke for mye stress

Hadde vært greit med:

* Øyenlysning

* Bruksprov i andre grener enn gjeting

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Jeg er veldig enig i at mentalitet er et viktig kriterium i avlsutvelgelse. Men hvorfor mentaltester? Jeg har selv rimelig dårlig erfaring med dem, og synes de blir null verdt. Årsaken til det er enkel: Jeg har møtt altfor mange dommere/beskrivere som forventer en bestemt atferd, for eksempel på MUH-tester. Jeg har hatt og sett hunder som har scoret for lavt eller høyt, fordi de ikke reagerer som en schäferhund, rottweiler, belgisk fårehund, også videre. Det kan være en enormt stor forskjell på dårlig temperament og rasetypisk temperament, mens testresultatene viser ikke nødvendigvis dette. (En av mine tisper fikk dommen "livredd" og beskriveren mente hun ville bli avlivet innen året var omme. 70-80 kritikker sier hun har utmerket temperament, hun fungerte i absolutt alle sammenhenger som hun skulle, hun var en ypperlig fostermor (det var HD som gjorde at hun ikke ble mor) - men som flokkleder var det under hennes verdighet å bråhoppe opp på alle mennesker av jublende glede. Som flokkleder er det naturlig å se noe an nye situasjoner, før man hilser, i hvert fall for denne rasen).

Jeg synes ikke bestått MUH-test er et så innmari stort kvalitetstegn heller, så lenge man hører om folk som bevisst trener hunden på de ulike momentene. Jeg har også sett testene bli gjennomført på så forskjellige måter, at det blir urettferdig (det er stor forskjell på om man får lov til å bruke godbit eller ikke under testen).

OK, dagens magesyreoppgulp, ikke meningen å rakke totalt ned på en test som sikkert fungerer bra for en del raser. Jeg har derimot personlig større nytte og glede av andre metoder.

For eksempel bruker jeg ikke en hannhund uten å hilse på ham først, se ham i ulike situasjoner. Jeg mener også at jeg kjenner mine egne hunder godt nok til å vite om de har et rasetypisk godt atferdsmønster, i de ulike situasjonene de er i. Tilsvarende vil jeg treffe de tispene som skal brukes mot mine hannhunder, før en eventuell parring er aktuelt.

Det er klart det er forskjell på tre og 30 års erfaring med hund, men det er ulike måter å sjekke mentalitet på. For all del, jeg har sett folk som mener at deres tispe er en eksellent mor, men så er tispa så redd at haletippen møter snutetippen. Men det er kanskje heller ikke nødvendig å si at disse synes det er stas å få "barnebarn", og bruker den nærmeste, godkjente hannhunden - eventuelt den mest mest titler, for da blir det multichampioner født...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God nok grunn til å avle synes jeg er når hunden oppfyller mer enn minimumskravet til raseklubben. Minimumskravet synes jeg ofte er litt for lavt, i alle fall i raser med stor genpool. F eks på dvergschnauzeren så er kravet to rødsløyfer, mens jeg da synes det bør være krav om hp eller ck i tillegg. Temperamentet bør selvfølgelig også være upåklagelig.

Følgelig har vi en spennende tid i møte når vi skal stille frøkna her som voksen for første gang om to og tre uker. Litt sånn være eller ikke være for om hun skal avles på :P

Edit: Når det gjelder dårlige grunner støtter jeg Shilamons liste, men poengterer at man nok kan ha valper på sin første hund av en rase dersom man tilegner seg den kunnskapen om rasen som trengs og gjerne har oppdretter og raseklubb å støtte seg til i tillegg. Freya er min første dverg men jeg har ingen betenkeligheter med å avle på henne hvis hun viser seg bra nok pga tett samarbeid med hennes oppdretter, andre oppdrettere av schnauzere og raseklubben. En gang må være den første for et kull og om det er på den første hunden av en rase spiller ingen rolle dersom man sørger for hjelp og støtte og tilegner seg kunnskapen som trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Jeg synes du er litt bombastisk.

Jeg har en rase hvor det er enormt liten kultur for å teste hundene mentalt. Jeg vet for eksempel om kun én oppdretter som benytter seg av valpetest, men hun er til gjengjeld i mine øyne dårlig på å lese og takle egne hunder. MUH-tester er det en slenger nå og da som tar, maks en håndfull i året. BH-prøve vet jeg ikke om en eneste en i rasen som har tatt, det samme med ferdselsprøve. Hva mener du det sier om vår rase?

Jeg synes det blir å skjære alle over en kam å si at det er galt, upålitelig, skummelt også videre - jeg tolker det som at du vil stole mer på et kull hvor foreldrene har bestått (gjennomgått?) ulike tester.

Jeg stoler mer på gjennomsiktigheten og betydningen av å treffe dyrene i ulike situasjoner. Jeg er mer opptatt av at hunden fungerer på søndagstur i sentrum, på lydighetsprøve, i lag med andre hannhunder, takler at en håndfull ulike dommere får ta på den, lar seg herje med av barn, også videre - framfor om den tåler at et falsk spøkelse brått dukker opp i skogen (satt på spissen).

Vi er jo enig om at mentalitet og rasetypisk atferd er viktig, så får vi innse at du (som jeg får et inntrykk av at har en typisk brukshundrase) velger noen metode, og at jeg (uten tradisjonell brukshundrase) velger andre metoder. Og når vi en dag treffer hverandres hunder, kan vi sikkert begge slå fast at gemyttet er bra - med og uten tester.

Jeg er dog veldig enig med deg i at alt for mange tenker at snille bofsevofsen fortjener å ha et kull, og at myrsnipefaktoren er rimelig høy. Men vil ikke de også kunne bortforklare enhver mentaltest som slår dårlig ut, og få solgt valpene på et eller annet vis? Det finnes jo ikke noe offentlig register hvor valpekjøpere kan sjekke slikt ut - og brorparten av førstegangs valpekjøpere har ikke nok kunnskap eller interesse til å sjekke slike ting heller. Valper født på feil grunnlag tror jeg er utopisk å bli kvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
    • Flexiline er generelt en dårlig idé, og særlig for en stor og sterk hund. Hvis noen slipper sin hund bort til dere i bånd, kan det fort bli floke og konflikter. Du kan heller ikke slippe båndet hvis noe skjer (hunden setter seg fast, sykkel kommer på tvers mellom dere etc.). Og det er vanskelig å ta hunden inn hvis den er ytterst i båndet, med mindre du har en supersolid innkalling. Kjøp heller en halvlang-line på 5 meter som du kan slippe ut og hanke inn etter behov. Du blir fort vant til å håndtere en kort langline, og mye bedre kontroll på hunden. Du kan slippe den både for å la hunden løpe litt, eller gi den friere bevegelsesrom i møtesituasjoner som ikke kan unngås (både med folk, hunder, sykler...). Du kan også ta et grep midt på båndet uten å svi av deg håndflaten hvis hunden trekker eller bykser avgårde. Vi har hatt disse, og er noe av det vi har tatt vare på etter å mistet hundene, de er supergode: https://dyresjappa.no/Produkt/1/294247/Supergrip-Sporline-5m
    • Hei,  Kjøpte akkurat en flexi classic L. 5m. bånd. Den fungerer helt greit, men vurderer et annet alternativ neste gang jeg kjøper. Det jeg kunne tenke meg er låste posisjoner uten å holde inn knapp i tillegg til et enda mer robust tapebånd og et noe større håndtak. Noen anbefalinger? Jeg har en nokså sterk staff-presa blanding på. 35 kg., som tidvis kan dra noe. Ser nå at jeg skulle flyttet denne til utstyrstråden, men vet ikke om det er mulig.  På forhånd takk for svar😊
    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...