Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva synes du er en god nok grunn til å sette valper på en tispe?


Guest Maritus

Recommended Posts

Guest Maritus

Ja, det spørmålet er, er det jeg spør! Dette er ikke for noe annen sak at jeg er nyskgjerrig! Har ikke verden av livet tenkt på noe annet! Men hva synes du er en god grunn til å sette valp på en tispe og hva er en dårlig grunn??? Er kjempe nysgjerrig jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den bør være en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den er en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Signerer den!

Rett og slett så bør man synes at tispen har noe godt å bidra til rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlige grunner:

- eier har lyst på valpekull for valper er så søte

- eier har lyst på valpekull fordi hunden i eiers øyne er "så søt og fortjener et kull"

- eier har lyst på valp etter tispa, selv om hun ikke egentlig har vist noe mer enn normal familiehund evner

- eier trenger penger

- eier mener tispa er verdens beste

- eier har tispa som første hund, mangler kunnskap om rasen og vet ikke hva rasekravene er

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å ha i bakhodet at man aldri kan kunne sette opp de samme kravene for alle slags raser! Selvsagt kan man ha de samme minimumskravene, men slike "regler" kan ikke sammenliknes hos flere forskjellige raser. Ta eksempelvis Flat vs. Portugisisk vannhund. Populasjonen av Flat i verden er vesentlig større enn det den er av vannhundene, dermed MÅ man ha noe lavere avlskrav når det gjelder vannhunden for at man ikke skal få problemer med f.eks innavl. Men hos svært tallrike raser kan man faktisk få i pose og sekk i flere tilfeller enn det man kan hos raser det finnes å individer av. Jeg vet f.eks. at nesten alle portugiserne i Norden har noen av de samme hundene i stamtavlen. Da er det viktigere med nytt blod enn med et perfekt utseende eller enormt gode bruksegenskaper. Selv om helse uansett bør prioriteres selv om rasen er liten. Ellers er jeg enig i det dere skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ta min rase da, siden jeg ikke føler jeg har grunnlag til å uttale meg om andre..

En BC som skal brukes i avl skal:

* Være HDfri, ha HD frie foreldre- og helst ha en stor røntingsprosent blant søsknene

* Ha gjeterprøven

* Være fri for andre (godt kjente) arvelige sykdommer

* Ha et godt gemytt, ikke for mye stress

Hadde vært greit med:

* Øyenlysning

* Bruksprov i andre grener enn gjeting

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Jeg er veldig enig i at mentalitet er et viktig kriterium i avlsutvelgelse. Men hvorfor mentaltester? Jeg har selv rimelig dårlig erfaring med dem, og synes de blir null verdt. Årsaken til det er enkel: Jeg har møtt altfor mange dommere/beskrivere som forventer en bestemt atferd, for eksempel på MUH-tester. Jeg har hatt og sett hunder som har scoret for lavt eller høyt, fordi de ikke reagerer som en schäferhund, rottweiler, belgisk fårehund, også videre. Det kan være en enormt stor forskjell på dårlig temperament og rasetypisk temperament, mens testresultatene viser ikke nødvendigvis dette. (En av mine tisper fikk dommen "livredd" og beskriveren mente hun ville bli avlivet innen året var omme. 70-80 kritikker sier hun har utmerket temperament, hun fungerte i absolutt alle sammenhenger som hun skulle, hun var en ypperlig fostermor (det var HD som gjorde at hun ikke ble mor) - men som flokkleder var det under hennes verdighet å bråhoppe opp på alle mennesker av jublende glede. Som flokkleder er det naturlig å se noe an nye situasjoner, før man hilser, i hvert fall for denne rasen).

Jeg synes ikke bestått MUH-test er et så innmari stort kvalitetstegn heller, så lenge man hører om folk som bevisst trener hunden på de ulike momentene. Jeg har også sett testene bli gjennomført på så forskjellige måter, at det blir urettferdig (det er stor forskjell på om man får lov til å bruke godbit eller ikke under testen).

OK, dagens magesyreoppgulp, ikke meningen å rakke totalt ned på en test som sikkert fungerer bra for en del raser. Jeg har derimot personlig større nytte og glede av andre metoder.

For eksempel bruker jeg ikke en hannhund uten å hilse på ham først, se ham i ulike situasjoner. Jeg mener også at jeg kjenner mine egne hunder godt nok til å vite om de har et rasetypisk godt atferdsmønster, i de ulike situasjonene de er i. Tilsvarende vil jeg treffe de tispene som skal brukes mot mine hannhunder, før en eventuell parring er aktuelt.

Det er klart det er forskjell på tre og 30 års erfaring med hund, men det er ulike måter å sjekke mentalitet på. For all del, jeg har sett folk som mener at deres tispe er en eksellent mor, men så er tispa så redd at haletippen møter snutetippen. Men det er kanskje heller ikke nødvendig å si at disse synes det er stas å få "barnebarn", og bruker den nærmeste, godkjente hannhunden - eventuelt den mest mest titler, for da blir det multichampioner født...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God nok grunn til å avle synes jeg er når hunden oppfyller mer enn minimumskravet til raseklubben. Minimumskravet synes jeg ofte er litt for lavt, i alle fall i raser med stor genpool. F eks på dvergschnauzeren så er kravet to rødsløyfer, mens jeg da synes det bør være krav om hp eller ck i tillegg. Temperamentet bør selvfølgelig også være upåklagelig.

Følgelig har vi en spennende tid i møte når vi skal stille frøkna her som voksen for første gang om to og tre uker. Litt sånn være eller ikke være for om hun skal avles på :P

Edit: Når det gjelder dårlige grunner støtter jeg Shilamons liste, men poengterer at man nok kan ha valper på sin første hund av en rase dersom man tilegner seg den kunnskapen om rasen som trengs og gjerne har oppdretter og raseklubb å støtte seg til i tillegg. Freya er min første dverg men jeg har ingen betenkeligheter med å avle på henne hvis hun viser seg bra nok pga tett samarbeid med hennes oppdretter, andre oppdrettere av schnauzere og raseklubben. En gang må være den første for et kull og om det er på den første hunden av en rase spiller ingen rolle dersom man sørger for hjelp og støtte og tilegner seg kunnskapen som trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Jeg synes du er litt bombastisk.

Jeg har en rase hvor det er enormt liten kultur for å teste hundene mentalt. Jeg vet for eksempel om kun én oppdretter som benytter seg av valpetest, men hun er til gjengjeld i mine øyne dårlig på å lese og takle egne hunder. MUH-tester er det en slenger nå og da som tar, maks en håndfull i året. BH-prøve vet jeg ikke om en eneste en i rasen som har tatt, det samme med ferdselsprøve. Hva mener du det sier om vår rase?

Jeg synes det blir å skjære alle over en kam å si at det er galt, upålitelig, skummelt også videre - jeg tolker det som at du vil stole mer på et kull hvor foreldrene har bestått (gjennomgått?) ulike tester.

Jeg stoler mer på gjennomsiktigheten og betydningen av å treffe dyrene i ulike situasjoner. Jeg er mer opptatt av at hunden fungerer på søndagstur i sentrum, på lydighetsprøve, i lag med andre hannhunder, takler at en håndfull ulike dommere får ta på den, lar seg herje med av barn, også videre - framfor om den tåler at et falsk spøkelse brått dukker opp i skogen (satt på spissen).

Vi er jo enig om at mentalitet og rasetypisk atferd er viktig, så får vi innse at du (som jeg får et inntrykk av at har en typisk brukshundrase) velger noen metode, og at jeg (uten tradisjonell brukshundrase) velger andre metoder. Og når vi en dag treffer hverandres hunder, kan vi sikkert begge slå fast at gemyttet er bra - med og uten tester.

Jeg er dog veldig enig med deg i at alt for mange tenker at snille bofsevofsen fortjener å ha et kull, og at myrsnipefaktoren er rimelig høy. Men vil ikke de også kunne bortforklare enhver mentaltest som slår dårlig ut, og få solgt valpene på et eller annet vis? Det finnes jo ikke noe offentlig register hvor valpekjøpere kan sjekke slikt ut - og brorparten av førstegangs valpekjøpere har ikke nok kunnskap eller interesse til å sjekke slike ting heller. Valper født på feil grunnlag tror jeg er utopisk å bli kvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...