Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva synes du er en god nok grunn til å sette valper på en tispe?


Guest Maritus

Recommended Posts

Guest Maritus

Ja, det spørmålet er, er det jeg spør! Dette er ikke for noe annen sak at jeg er nyskgjerrig! Har ikke verden av livet tenkt på noe annet! Men hva synes du er en god grunn til å sette valp på en tispe og hva er en dårlig grunn??? Er kjempe nysgjerrig jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den bør være en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den er en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Signerer den!

Rett og slett så bør man synes at tispen har noe godt å bidra til rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlige grunner:

- eier har lyst på valpekull for valper er så søte

- eier har lyst på valpekull fordi hunden i eiers øyne er "så søt og fortjener et kull"

- eier har lyst på valp etter tispa, selv om hun ikke egentlig har vist noe mer enn normal familiehund evner

- eier trenger penger

- eier mener tispa er verdens beste

- eier har tispa som første hund, mangler kunnskap om rasen og vet ikke hva rasekravene er

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å ha i bakhodet at man aldri kan kunne sette opp de samme kravene for alle slags raser! Selvsagt kan man ha de samme minimumskravene, men slike "regler" kan ikke sammenliknes hos flere forskjellige raser. Ta eksempelvis Flat vs. Portugisisk vannhund. Populasjonen av Flat i verden er vesentlig større enn det den er av vannhundene, dermed MÅ man ha noe lavere avlskrav når det gjelder vannhunden for at man ikke skal få problemer med f.eks innavl. Men hos svært tallrike raser kan man faktisk få i pose og sekk i flere tilfeller enn det man kan hos raser det finnes å individer av. Jeg vet f.eks. at nesten alle portugiserne i Norden har noen av de samme hundene i stamtavlen. Da er det viktigere med nytt blod enn med et perfekt utseende eller enormt gode bruksegenskaper. Selv om helse uansett bør prioriteres selv om rasen er liten. Ellers er jeg enig i det dere skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ta min rase da, siden jeg ikke føler jeg har grunnlag til å uttale meg om andre..

En BC som skal brukes i avl skal:

* Være HDfri, ha HD frie foreldre- og helst ha en stor røntingsprosent blant søsknene

* Ha gjeterprøven

* Være fri for andre (godt kjente) arvelige sykdommer

* Ha et godt gemytt, ikke for mye stress

Hadde vært greit med:

* Øyenlysning

* Bruksprov i andre grener enn gjeting

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Jeg er veldig enig i at mentalitet er et viktig kriterium i avlsutvelgelse. Men hvorfor mentaltester? Jeg har selv rimelig dårlig erfaring med dem, og synes de blir null verdt. Årsaken til det er enkel: Jeg har møtt altfor mange dommere/beskrivere som forventer en bestemt atferd, for eksempel på MUH-tester. Jeg har hatt og sett hunder som har scoret for lavt eller høyt, fordi de ikke reagerer som en schäferhund, rottweiler, belgisk fårehund, også videre. Det kan være en enormt stor forskjell på dårlig temperament og rasetypisk temperament, mens testresultatene viser ikke nødvendigvis dette. (En av mine tisper fikk dommen "livredd" og beskriveren mente hun ville bli avlivet innen året var omme. 70-80 kritikker sier hun har utmerket temperament, hun fungerte i absolutt alle sammenhenger som hun skulle, hun var en ypperlig fostermor (det var HD som gjorde at hun ikke ble mor) - men som flokkleder var det under hennes verdighet å bråhoppe opp på alle mennesker av jublende glede. Som flokkleder er det naturlig å se noe an nye situasjoner, før man hilser, i hvert fall for denne rasen).

Jeg synes ikke bestått MUH-test er et så innmari stort kvalitetstegn heller, så lenge man hører om folk som bevisst trener hunden på de ulike momentene. Jeg har også sett testene bli gjennomført på så forskjellige måter, at det blir urettferdig (det er stor forskjell på om man får lov til å bruke godbit eller ikke under testen).

OK, dagens magesyreoppgulp, ikke meningen å rakke totalt ned på en test som sikkert fungerer bra for en del raser. Jeg har derimot personlig større nytte og glede av andre metoder.

For eksempel bruker jeg ikke en hannhund uten å hilse på ham først, se ham i ulike situasjoner. Jeg mener også at jeg kjenner mine egne hunder godt nok til å vite om de har et rasetypisk godt atferdsmønster, i de ulike situasjonene de er i. Tilsvarende vil jeg treffe de tispene som skal brukes mot mine hannhunder, før en eventuell parring er aktuelt.

Det er klart det er forskjell på tre og 30 års erfaring med hund, men det er ulike måter å sjekke mentalitet på. For all del, jeg har sett folk som mener at deres tispe er en eksellent mor, men så er tispa så redd at haletippen møter snutetippen. Men det er kanskje heller ikke nødvendig å si at disse synes det er stas å få "barnebarn", og bruker den nærmeste, godkjente hannhunden - eventuelt den mest mest titler, for da blir det multichampioner født...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God nok grunn til å avle synes jeg er når hunden oppfyller mer enn minimumskravet til raseklubben. Minimumskravet synes jeg ofte er litt for lavt, i alle fall i raser med stor genpool. F eks på dvergschnauzeren så er kravet to rødsløyfer, mens jeg da synes det bør være krav om hp eller ck i tillegg. Temperamentet bør selvfølgelig også være upåklagelig.

Følgelig har vi en spennende tid i møte når vi skal stille frøkna her som voksen for første gang om to og tre uker. Litt sånn være eller ikke være for om hun skal avles på :P

Edit: Når det gjelder dårlige grunner støtter jeg Shilamons liste, men poengterer at man nok kan ha valper på sin første hund av en rase dersom man tilegner seg den kunnskapen om rasen som trengs og gjerne har oppdretter og raseklubb å støtte seg til i tillegg. Freya er min første dverg men jeg har ingen betenkeligheter med å avle på henne hvis hun viser seg bra nok pga tett samarbeid med hennes oppdretter, andre oppdrettere av schnauzere og raseklubben. En gang må være den første for et kull og om det er på den første hunden av en rase spiller ingen rolle dersom man sørger for hjelp og støtte og tilegner seg kunnskapen som trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Jeg synes du er litt bombastisk.

Jeg har en rase hvor det er enormt liten kultur for å teste hundene mentalt. Jeg vet for eksempel om kun én oppdretter som benytter seg av valpetest, men hun er til gjengjeld i mine øyne dårlig på å lese og takle egne hunder. MUH-tester er det en slenger nå og da som tar, maks en håndfull i året. BH-prøve vet jeg ikke om en eneste en i rasen som har tatt, det samme med ferdselsprøve. Hva mener du det sier om vår rase?

Jeg synes det blir å skjære alle over en kam å si at det er galt, upålitelig, skummelt også videre - jeg tolker det som at du vil stole mer på et kull hvor foreldrene har bestått (gjennomgått?) ulike tester.

Jeg stoler mer på gjennomsiktigheten og betydningen av å treffe dyrene i ulike situasjoner. Jeg er mer opptatt av at hunden fungerer på søndagstur i sentrum, på lydighetsprøve, i lag med andre hannhunder, takler at en håndfull ulike dommere får ta på den, lar seg herje med av barn, også videre - framfor om den tåler at et falsk spøkelse brått dukker opp i skogen (satt på spissen).

Vi er jo enig om at mentalitet og rasetypisk atferd er viktig, så får vi innse at du (som jeg får et inntrykk av at har en typisk brukshundrase) velger noen metode, og at jeg (uten tradisjonell brukshundrase) velger andre metoder. Og når vi en dag treffer hverandres hunder, kan vi sikkert begge slå fast at gemyttet er bra - med og uten tester.

Jeg er dog veldig enig med deg i at alt for mange tenker at snille bofsevofsen fortjener å ha et kull, og at myrsnipefaktoren er rimelig høy. Men vil ikke de også kunne bortforklare enhver mentaltest som slår dårlig ut, og få solgt valpene på et eller annet vis? Det finnes jo ikke noe offentlig register hvor valpekjøpere kan sjekke slikt ut - og brorparten av førstegangs valpekjøpere har ikke nok kunnskap eller interesse til å sjekke slike ting heller. Valper født på feil grunnlag tror jeg er utopisk å bli kvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...