Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva synes du er en god nok grunn til å sette valper på en tispe?


Guest Maritus

Recommended Posts

Guest Maritus

Ja, det spørmålet er, er det jeg spør! Dette er ikke for noe annen sak at jeg er nyskgjerrig! Har ikke verden av livet tenkt på noe annet! Men hva synes du er en god grunn til å sette valp på en tispe og hva er en dårlig grunn??? Er kjempe nysgjerrig jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den bør være en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God grunner:

1. Den er frisk og fri for arvelige sykdommer.

2. Den har godt gemytt.

3. Den er en god representant for sin rase eksteriørmessig. Dvs. IKKE blandingshund.

4. Den er en god representant for sin rase innen hundesport og har noe å tilføre rasen.

5. Oppdretter bør ha litt erfaring, og bør være aktiv innen hundemiljøet.

6. Om tispen har hatt kull før, bør avkommet være av "god kvalitet".

Det var det jeg kom på nå...

Signerer den!

Rett og slett så bør man synes at tispen har noe godt å bidra til rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlige grunner:

- eier har lyst på valpekull for valper er så søte

- eier har lyst på valpekull fordi hunden i eiers øyne er "så søt og fortjener et kull"

- eier har lyst på valp etter tispa, selv om hun ikke egentlig har vist noe mer enn normal familiehund evner

- eier trenger penger

- eier mener tispa er verdens beste

- eier har tispa som første hund, mangler kunnskap om rasen og vet ikke hva rasekravene er

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å ha i bakhodet at man aldri kan kunne sette opp de samme kravene for alle slags raser! Selvsagt kan man ha de samme minimumskravene, men slike "regler" kan ikke sammenliknes hos flere forskjellige raser. Ta eksempelvis Flat vs. Portugisisk vannhund. Populasjonen av Flat i verden er vesentlig større enn det den er av vannhundene, dermed MÅ man ha noe lavere avlskrav når det gjelder vannhunden for at man ikke skal få problemer med f.eks innavl. Men hos svært tallrike raser kan man faktisk få i pose og sekk i flere tilfeller enn det man kan hos raser det finnes å individer av. Jeg vet f.eks. at nesten alle portugiserne i Norden har noen av de samme hundene i stamtavlen. Da er det viktigere med nytt blod enn med et perfekt utseende eller enormt gode bruksegenskaper. Selv om helse uansett bør prioriteres selv om rasen er liten. Ellers er jeg enig i det dere skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ta min rase da, siden jeg ikke føler jeg har grunnlag til å uttale meg om andre..

En BC som skal brukes i avl skal:

* Være HDfri, ha HD frie foreldre- og helst ha en stor røntingsprosent blant søsknene

* Ha gjeterprøven

* Være fri for andre (godt kjente) arvelige sykdommer

* Ha et godt gemytt, ikke for mye stress

Hadde vært greit med:

* Øyenlysning

* Bruksprov i andre grener enn gjeting

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet er viktig! Syns man bør henvise til mentaltester for å bevise det. Også at det ligger i slekta. Helsen er også viktig! Også selvfølgelig at den er rasetypisk. Men jeg tar gjerne en for høy/lav etc hund hvis helsa og mentaliteten er på topp. Men hvis det hadde vært for stor avvik ifra standaren ville jeg jo ikke avlet heller. (eks. farge, veldig stor /liten osv)

Jeg er veldig enig i at mentalitet er et viktig kriterium i avlsutvelgelse. Men hvorfor mentaltester? Jeg har selv rimelig dårlig erfaring med dem, og synes de blir null verdt. Årsaken til det er enkel: Jeg har møtt altfor mange dommere/beskrivere som forventer en bestemt atferd, for eksempel på MUH-tester. Jeg har hatt og sett hunder som har scoret for lavt eller høyt, fordi de ikke reagerer som en schäferhund, rottweiler, belgisk fårehund, også videre. Det kan være en enormt stor forskjell på dårlig temperament og rasetypisk temperament, mens testresultatene viser ikke nødvendigvis dette. (En av mine tisper fikk dommen "livredd" og beskriveren mente hun ville bli avlivet innen året var omme. 70-80 kritikker sier hun har utmerket temperament, hun fungerte i absolutt alle sammenhenger som hun skulle, hun var en ypperlig fostermor (det var HD som gjorde at hun ikke ble mor) - men som flokkleder var det under hennes verdighet å bråhoppe opp på alle mennesker av jublende glede. Som flokkleder er det naturlig å se noe an nye situasjoner, før man hilser, i hvert fall for denne rasen).

Jeg synes ikke bestått MUH-test er et så innmari stort kvalitetstegn heller, så lenge man hører om folk som bevisst trener hunden på de ulike momentene. Jeg har også sett testene bli gjennomført på så forskjellige måter, at det blir urettferdig (det er stor forskjell på om man får lov til å bruke godbit eller ikke under testen).

OK, dagens magesyreoppgulp, ikke meningen å rakke totalt ned på en test som sikkert fungerer bra for en del raser. Jeg har derimot personlig større nytte og glede av andre metoder.

For eksempel bruker jeg ikke en hannhund uten å hilse på ham først, se ham i ulike situasjoner. Jeg mener også at jeg kjenner mine egne hunder godt nok til å vite om de har et rasetypisk godt atferdsmønster, i de ulike situasjonene de er i. Tilsvarende vil jeg treffe de tispene som skal brukes mot mine hannhunder, før en eventuell parring er aktuelt.

Det er klart det er forskjell på tre og 30 års erfaring med hund, men det er ulike måter å sjekke mentalitet på. For all del, jeg har sett folk som mener at deres tispe er en eksellent mor, men så er tispa så redd at haletippen møter snutetippen. Men det er kanskje heller ikke nødvendig å si at disse synes det er stas å få "barnebarn", og bruker den nærmeste, godkjente hannhunden - eventuelt den mest mest titler, for da blir det multichampioner født...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God nok grunn til å avle synes jeg er når hunden oppfyller mer enn minimumskravet til raseklubben. Minimumskravet synes jeg ofte er litt for lavt, i alle fall i raser med stor genpool. F eks på dvergschnauzeren så er kravet to rødsløyfer, mens jeg da synes det bør være krav om hp eller ck i tillegg. Temperamentet bør selvfølgelig også være upåklagelig.

Følgelig har vi en spennende tid i møte når vi skal stille frøkna her som voksen for første gang om to og tre uker. Litt sånn være eller ikke være for om hun skal avles på :P

Edit: Når det gjelder dårlige grunner støtter jeg Shilamons liste, men poengterer at man nok kan ha valper på sin første hund av en rase dersom man tilegner seg den kunnskapen om rasen som trengs og gjerne har oppdretter og raseklubb å støtte seg til i tillegg. Freya er min første dverg men jeg har ingen betenkeligheter med å avle på henne hvis hun viser seg bra nok pga tett samarbeid med hennes oppdretter, andre oppdrettere av schnauzere og raseklubben. En gang må være den første for et kull og om det er på den første hunden av en rase spiller ingen rolle dersom man sørger for hjelp og støtte og tilegner seg kunnskapen som trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er ikke nok med en test, men flere. Det finnes en drøss av prøver man kan ta om det er ferdselsprøver, BH prøver, funksjonsanalyser etc. Man får et godt innblikk i hunden hvis man tar flere tester mener jeg. Ja jeg skjønner at man kan få forskjellige meninger om resultat, men man ser fort om hunden takler det eller ikke.

Og hvis en hund ikke klarer noen i det hele tatt må det være noe "feil". Ikke vondt ment, men jeg mener at kun det beste er godt nok. Spesiellt med tanke på min rase og andre "typiske" tjenestehunder.

Beståtte tester og titler garanterer jo ikke for at hunden skal bli "perfekt" i oppførsel, det er det jo eiers ansvar uansett. Men med gode gener har man et mye bedre grunnlag.

Syns det blir litt galt å ikke teste hunden i det hele tatt, selv om det er mange som gjør det. Jeg selv ville nok følt meg mye bedre både som oppdretter eller kjøper og vite at hunden har blitt testet på forskjellig og er bra. Mange ser på hunden og tenker h*n er såå snill atte så det er ikke noe problem, men det blir på et litt dårlig grunnlag.

Jeg tenkte ikke på dette før, selv, men etter å ha sett min hund, og kommet mer inn i "gamet" så syns jeg dette blir mer og mer viktig enn jeg først ante.

Jeg synes du er litt bombastisk.

Jeg har en rase hvor det er enormt liten kultur for å teste hundene mentalt. Jeg vet for eksempel om kun én oppdretter som benytter seg av valpetest, men hun er til gjengjeld i mine øyne dårlig på å lese og takle egne hunder. MUH-tester er det en slenger nå og da som tar, maks en håndfull i året. BH-prøve vet jeg ikke om en eneste en i rasen som har tatt, det samme med ferdselsprøve. Hva mener du det sier om vår rase?

Jeg synes det blir å skjære alle over en kam å si at det er galt, upålitelig, skummelt også videre - jeg tolker det som at du vil stole mer på et kull hvor foreldrene har bestått (gjennomgått?) ulike tester.

Jeg stoler mer på gjennomsiktigheten og betydningen av å treffe dyrene i ulike situasjoner. Jeg er mer opptatt av at hunden fungerer på søndagstur i sentrum, på lydighetsprøve, i lag med andre hannhunder, takler at en håndfull ulike dommere får ta på den, lar seg herje med av barn, også videre - framfor om den tåler at et falsk spøkelse brått dukker opp i skogen (satt på spissen).

Vi er jo enig om at mentalitet og rasetypisk atferd er viktig, så får vi innse at du (som jeg får et inntrykk av at har en typisk brukshundrase) velger noen metode, og at jeg (uten tradisjonell brukshundrase) velger andre metoder. Og når vi en dag treffer hverandres hunder, kan vi sikkert begge slå fast at gemyttet er bra - med og uten tester.

Jeg er dog veldig enig med deg i at alt for mange tenker at snille bofsevofsen fortjener å ha et kull, og at myrsnipefaktoren er rimelig høy. Men vil ikke de også kunne bortforklare enhver mentaltest som slår dårlig ut, og få solgt valpene på et eller annet vis? Det finnes jo ikke noe offentlig register hvor valpekjøpere kan sjekke slikt ut - og brorparten av førstegangs valpekjøpere har ikke nok kunnskap eller interesse til å sjekke slike ting heller. Valper født på feil grunnlag tror jeg er utopisk å bli kvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...