Gå til innhold
Hundesonen.no

Å forlove seg i ung alder


Mirai

Recommended Posts

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Jeg kunne aldri gjort noe slikt. Ser hvor mye man forandrer seg i denne alderen, og for meg er en forlovelse rimelig mye mer forpliktende enn å "bare" være kjærester. En forlovelse vil jo si at det kommer et bryllup før eller siden...

En annen ting er dette med samboerskap. Jeg synes at det å flytte ut når du er 18, og rett inn til kjæresten, kan være lite lurt. Ser jo at det er veldig mange som gjør det, men jeg føler meg litt skeptisk. Er det ikke en idé å lære stå litt på egne ben først?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri forlovet meg nå, heller ikke bodd alene med kjæresten (vi er tre som deler)- MEN dette er jo veldig individuelt.. Bestevenninnen min er forlovet, hun er 19,5, og de er liksom the perfect couple. Har vært samboere siden hun var 18. Jeg har full tro på at dette vil holde lenge (jeg er skilsmissebarn og er ikke helt sikker på om jeg tror på "for alltid" :rolleyes: ), og at de er veldig riktige for hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er greit å flytte sammen om man føler seg klar for det, men for meg er forlovelse skrittet etter der igjen. Jeg føler man binder seg enda tettere om man forlover seg, flytte fra hverandre er også lite gøy men for meg enklere enn å bryte en forlovelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at jeg liker den samme type personligheten hos gutter når jeg er 16 år og når jeg er 25 år og 30 år osv. I den tiden kommer jeg nok til å forandre meg veldig mye og forandre smak veldig mye.

Dessuten så føler jeg at når man gifter seg så er neste steg å få barn og det er ikke noe som jeg har tenkt å få før i 30 årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kameraten min forlova seg da han var 18 og kjæresten 16! Jeg synes det er tåplig. De har ikke planer om å gifte seg med det første, så da ser jeg virkelig ikke vitsen.

Tror de aller fleste er altfor unge og umodne til å ta en avgjørelse om hvem de skal tilbringe livet sammen med når de er 16-18år gamle.

Jeg ser hvertfall på det som en mye storre deal å bryte en forlovelse enn å flytte fra hverandre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forlovelse er giftemål for meg, men mange unge forlover seg rett som det er, kun pga symbolikken. Har flere veninner som har forlovet seg med sin kjærste uten at de har tenkt noe særlig på bryllup, og litt senere gjør de det slutt. noen har vært forlovet i eevigheter.

Nei jeg er kanskje gammeldag, men når man forlover seg skal man begynne å planlegge bryllupet. Og unge som skal gifte seg har liksom alltid skurret litt i ørene mine.. :wub: Høres litt "feil" ut hvis de er så unge. (i tenårene og begynnelsen av 20 årene)

Selv om bryllup, fest, kaker og gaver frister, så har jeg aldri selv hatt den store drømmen om giftemål. Men trenger ikke gifte seg for å bo sammen og elske en person.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynnelsen av 20årene er vel den tiden forriforrige generasjon som oftest giftet seg...?

Vanlig å være gift å ha barn før man var 25...

Nå er enkelte ikke ferdig utdannet enda når man er 25, så ikke rart alt er blitt forsjøvet opp i 30årene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk forlover seg fordi det er status å ha en støgg ring på fingern å kunne vise fram til venner og familie.

Jeg blir kvalm, skal man ikke klare å ha et bra forhold fordi man ikke har det på et papir? Hvordan kan et papir gjøre at man kommer nærmere hverandre, det er liksom ikke der det ligger, at man kommer nærmere hverandre fordi en feit byråkrat har undertegna et papir på at man skal holde sammen til døden skiller en.

Det eneste man oppnår med å bli gift er økonomiske problemer når man skal skille seg igjen, noe som halvparten av befolkninga gjør. Det er naivt å gifte seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville vært med kjæresten min i hvertfall 2 år før jeg flytter sammen fyren,1 år til for å se hvordan samboerskapet er,kanskje 2 år.

Forlovelse betyr ingenting for meg,men det har vel noe med at jeg ikke er så gammel.

Kanskje jeg forandrer menig.

Jeg for min del d***** i hva andre gjør,dems liv ,dems feil.

Man lærer så lenge man lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri klart å tro på "sammen for alltid" greia og på mange måter blir også forlovelse en måte å love å være sammen for alltid. Jeg har ikke lyst til å gifte meg, da jeg ikke har behov for et papir som "bevis" på at jeg er ordentlig glad i den jeg er sammen med, og siden jeg ikke vil gifte meg ser jeg ikke vitsen med å inngå en forlovelse heller.

Samboer'n min har allerede vært gift en gang (han er 12 år eldre enn meg :wub: ) og han har heldigvis ikke behov for å gjenta den greia, men vi har snakket om å gjøre en variant av forlovelses greia og kjøpe vennskapsringer isteden. For oss blir det omtrent samme greia... Men dette ligger minst et år frem i tid..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Selv har jeg både foreldre og besteforeldre som er lykkelig gift, og jeg har fortsatt tro på at det fungerer. Mine besteforeldre som var gift i nesten 70 år, kalte ekteskapet sitt "tvers gjennom lykkelig" :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Ja, men jeg vil ikke si det er relevant. Se på statistikken......

Jeg har og besteforeldre som har levd lykkelig sammen siden kritttiden, men jeg tror heller det er fordi de er av den eldre generasjonen hvor seperasjon ikke er like godtatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Foreldrene mine er lykkelig gift på 33 året.. Jeg derimot er skilt :)

Jeg forlovet meg som 18 åring, vi ble samboere samme året, giftet oss 2 barn og 8 år senere enn det igjen, ble skilt veldig kort tid etter det igjen..

Nå forandrer ikke hverken forlovelse eller ekteskap selve forholdet, forlovelse har ingenting å si lenger, annet enn at du får en ring på fingeren. Ekteskap - vel, man har fortsatt flere rettigheter som gift enn som samboer i Norge, så det er ikke BARE en barnslig greie for å få papierer på at man elsker hverandre, liksom..

Om jeg tror på "sammen for alltid"? Tja.. Det kommer ikke helt av seg selv, og det ser ut til at det er der folk går på en smell - det var ikke så enkelt som at "de levde lykkelige i alle sine dager".. Men om begge er innstilt på å jobbe sammen for å få et forhold som varer, og ikke gir opp ved første og beste anledning (ja, merkelig at jeg som er skilt mener det, sant?), så er det vel håp, vil jeg tro :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men jeg vil ikke si det er relevant. Se på statistikken......

Det mener jeg definitivt er relevant. Tror dessuten at de med skilte foreldre som gifter seg, har større sjanse for å skille seg enn dem med gifte foreldre. Statistikk er statistikk. Den sier ikke noe om enkeltpersonene. For all del, jeg er ikke imot skilsmisse, men jeg er heller ikke imot ekteskap :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk forlover seg fordi det er status å ha en støgg ring på fingern å kunne vise fram til venner og familie.

Jeg blir kvalm, skal man ikke klare å ha et bra forhold fordi man ikke har det på et papir? Hvordan kan et papir gjøre at man kommer nærmere hverandre, det er liksom ikke der det ligger, at man kommer nærmere hverandre fordi en feit byråkrat har undertegna et papir på at man skal holde sammen til døden skiller en.

Det eneste man oppnår med å bli gift er økonomiske problemer når man skal skille seg igjen, noe som halvparten av befolkninga gjør. Det er naivt å gifte seg.

Oisann, dårlig dag?

Jeg syns at hvis et par virkelig er glad i hverandre og tror at dette vil vare, så kan de godt forlove seg for min del. Det er jo ikke så veldig "gale" hvis de går fra hverandre da, og så er det nesten en slags "prøvetid" for å se om man hadde holdt ut som ektepar - syns jeg :wub:

Men jeg syns en burde være over 20 da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har av en eller annen grunn veldig lite skilsmisser i familie og vennegjeng. Foreldrene mine har vært gift i 35 år nå, besteforeldrene mine har vært gift i 60 (!!) år i år, tanter og onkler, venner osv... Alle gift en god stund.... Allikevel sliter vel jeg litt med å tro på dette "til døden skiller oss ad" greiene.

Jeg har to lange (?? 5 og 4 år) forhold bak meg, en var jeg og forlovet med, men lever nå alene på 3. året (herre gud hvor fort tiden går). Jeg stortrives alene, har ikke noe stort ønske om barn, og vet at jeg ikke er villig til å ofre alt mulig for at et forhold skal fungere. Ja, mye mulig kommer det en mann inn i livet mitt etterhvert, og selvfølgelig må man være villig til å takle litt motgang, møtes på halvveien, jobbe med forholdet osv, men det finnes liksom grenser for hvor langt man vil gå... Mange ting er lettere om man er to, ikke minst økonomi, men det er heldigvis fult mulig å leve et strålende liv "alene" også...

Jeg synes det er helt ok at det er mer tillatt å skille seg i dag... Jeg er sikker på at mange i min besteforeldre-generasjon kunne hatt det svært mye bedre om de hadde gått hvert til sitt.

Og for å svare på spørsmålet også.... I dag er vel ikke det å forlove seg noen big deal, og mange tenker ikke engang over hva det egentlig betyr. For meg var det en big deal, og første skritt inn i ekteskapet (takk og lov at det gikk sånn.. :rolleyes: ). Jeg synes kanskje ikke alder bør ha så innmari mye å si, ikke alene i hvert fall, men kanskje heller stunden man har tilbrakt sammen i forkant. Flere av mine venner er fortsatt sammen med ungdomskjæresten, men ingen av de ble gift før de var over 25.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Jeg er ikke i mot at de skal forlove seg når de er 18 år. Jeg sier ingenting på det, men ville ikke gjort det selv. Jeg synest alle skal være 18 før de forlover seg.. Jeg ser på forlovelse som at nå skal vi gifte oss. Jeg tror det er veldig forskjellig hva folk legger i forlovelsen. Noen vil bare vise at de er veldig gla i hverandre mens andre skal gifte seg i nærmeste fremtid. Når jeg forlover meg, skal jeg kunne si ca når vil skal gifte oss.. Jeg kan være forlovet lenge, men jeg må ha en plan om at jeg faktisk SKAL gifte meg og kan begynne å planlegge om jeg vil.. Jeg er oppvokst i en kristen familie, men jeg vil flytte sammen med typen min før jeg gifter meg. ikke fordi jeg må teste ut forholdet, men fordi jeg kan tenke meg jeg ønsker det da. Jeg er nå singel.. Har vert det i over 1 mnd.. ikke så veldig lenge.. Vi hadde planer om hus (innen familie) og vi ønsket å forlove oss, men vi ville ikke siden vi ikke ville gifte oss enda. Innvikla..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble sammen med fyren når jeg var 18.... Vi forlovet oss når jeg var 20... Da jeg var 26 kastet han meg ut. Ble sammen igjen da jeg var 26,5, så var han utro. Og på ny slutt.. Ble sammen igjen når jeg var 27... Nå er vi fortsatt sammen, og jeg er passert 28.

MEN, jeg kommer IKKE til å forlove meg med han engang til før jeg er 100% sikker på at det blir oss "for alltid". Og, vil jeg noen gang bli sikker på det etter det som er skjedd?

Da vi forlovet oss tenkte jeg så som så på det... For meg var det ikke vitkig, for han betydde det "giftemål en gang i fremtiden". Vi ser hvem som brøt det?

Søskenbarnet mitt skal gifte seg til sommern... Hu er nå 21..Vært sammen med fyren siden hu var 16-17. Han fridde i fjor, og nå i sommer er det bryllup. I DERES tilfelle er jeg ikke i tvil om at det vil holde. De er som skapt for hverandre, osv.

Men, det er individuelt.

Har ikke noe problem med å skjønne folk som forlover seg i ung alder, men de må kanskje innse at de kan vokse fra sin kjære etterhvert?

Folk får velge som de selv vil, jeg dømmer ingen.. Men, må vel kanskje si at å forlove seg som 15 åring er litt tidlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg vet om flere som forlovet seg i 16-17 års alderen, men alle ble brutt etter veldig kort tid. Jeg tror dette er veldig individuellt, men de fleste trenger litt tid å modne på. Jeg hadde ikke orket å binde meg allerede i 18 års alderen :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Mine foreldre var aldri gift, men flyttet fra hverandre da jeg var 4 år. Men for min del har ikke det påvirket mitt syn på "sammen for alltid".. Jeg har ikke tro på at jeg klarer å være sammen med noen "for alltid" fordi jeg ikke stoler på andre mennesker. (2 personer jeg stoler på 100% og ingen av dem er min nåværende type) For at et forhold skal kunne holde lenge mener jeg at en må ha tillit til hverandre og stole på den andre. Så mine forhold er vel kanskje forhåndsdømt til å gå i dass før eller siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...