Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn og valp


randi

Recommended Posts

Shila, valpen vår på 8 uker, er som alle andre valper...hun biter og spesielt på vår datter på 9 år. Julie er ikke blitt redd henne ennå. Hun tar henne for seg sier nei, eller går unna.

Men som andre barn syns Julie det er morsom og leke sisten med henne..det ble litt feil for Shila tror da at hun skal springe etter føttene og bite. Jeg har lagt ned forbud for denne formen for lek, for Shila tar helt av.

I og med at det ikke er bare jeg som går ut med henne så oppstår sånne situasjoner.

Men i går var det nesten hun bet Julie i ansiktet, hva i alle dager skal vi gjøre for og unngå at dette blir ett problem, for det er bare hos henne at hun holder på sånn. Hun kan ikke en gang bøye seg ned å kose med henne.

Julie piper som en valp, hun snur seg bort, hun titter i munnen på henne, hun legger henne på rygg og klør henne på magen, hun gir henne mat, hun går først inn når de har vært ute. Sånne småting som skal få Shila til å forstå at Julie også er sjef.

Noen som har noe forslag på hva Julie kan gjøre. Jeg går egentlig ut ifra at det går over av seg selv, men bedre føre var en etter snar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det behøver ikke å gå over av seg selv er jeg redd.

For 1 1/2 år siden fikk jeg en omplasseringshund på 16mnd som valpebeit mer enn noen valp jeg har hatt. Jeg aner ikke hva som kan ha skjedd, men jeg vet han har bodd hos tre barnefamilier før han kom til meg og at bitingen var et problem hos samtlige. Han har ikke de problemene lengre nå, han er fortsatt ikke spesiellt flink til å passe tennene sine, men han er blitt svært påpasselig og forsiktig rundt barn.

Det jeg TROR kan ha skjedd er at første familien ikke tok skikkelig tak i det og var konsekvent med å få plukket det av han, og etter å ha pratet med de to siste familene tror jeg de rett og slett ble redd hunden. Det forstår jeg godt, jeg har et arr på armen etter en episode en av de første dagene jeg hadde han.

Jeg mener ikke å skremme deg, men bare påpeke viktigheten av å vite at valper ikke lærer slikt av seg selv. Din hund ble i tilegg tatt fra kullet litt tidlig (7 uker?) noe som har gjort at den har mistet noe av den nødvendige læringen i bitehemning. Det er superviktig at datteren din er konsekvent med å avbryte leken, gi riktige signaler og ikke gire opp valpen hvis ikke så mener jeg at du som mor må sørge for at de ikke får være alene , passe på hvordan datteren din oppfører seg etc frem til hunden er over denne perioden og har lært å passe tennene sine. Det er altså datteren din du må oppdra mest her...ikke hunden.

Dette har forøvrig ingenting med dominans å gjøre (noe de to siste familiene som hadde Loke desverre trodde), datteren din kan "dominere" hunden så mye hun vil, det hjelper ikke hvis hun hele tiden inviterer til heftig lek (løping etc) og ikke er konsekvent. Dette er ren lekeatferd fra hunden og den leker slik som valper leker..

Ellers så vil jeg anbefale deg å bruke et lite bånd inne på valpen, en uten løkke slik at den ikke henger seg opp her og der, som du kan bruke til å hente inn valpen og roe den når ting tar av.

Lykke til :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Ja hun ble tatt en uke for tidlig fra kullet sitt, hun skulle absolutt vært en uke lengre.

Jeg passer på hele tiden mens Julie og Shila leker. De er aldri alene, har sagt til Julie at hun ikke får lov til og holde på med henne alene. Det blir fort til at hun da bare sier nei og fy og ikke lov. Da blir det så negativt for valpen og det vil jeg ikke. Så da får Julie holde avstand. Hun går tur med henne sammen med meg og er ute og leker med henne, da med en pinne eller noe som er gøy og leke med.

så tidligere i dag at Shila hang fast i buksebenet til Julie, jeg sa hun skulle stå stille og bare si nei. Da julie gjorde det satte Shila seg ned og slapp, da sa jeg at hun måtte rose Shila veldig mye. For at hun kanskje med tiden skjønner at det lønner seg og ikke bite.

Julie har alltid med en go bit i lomma sånn at hun kan gi henne det viss hun gjør noe bra. Det er hun som har trent på å sitt, og det fungerer veldig bra.

Julie er veldig villig til og lære mest mulig, vi har lånt bøker og skal låne en som er om barn og valp.

Valpen er så liten ennå og tydelig glad i Julie, springer henne i møte og setter seg ved siden av henne når vi er på nye plasser der ting kan være litt skummelt. Så jeg håper vi får bukt med dette lille problemet før det blir ett stort problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er helt sikkert politisk ukorrekt, men det har fungert i alle år med mine hunder og mine barn..

For det første, så er IKKE mine barn sjef over mine hunder, det er det jeg som er. All kontakt dem i mellom foregår positivt, skal barna ha hundene til å gjøre noe for de (triks og sånt er jo veldig populært) så skal det gjøres fordi hunden VIL, ikke fordi barnet syns de MÅ, om du skjønner forskjellen?

For det andre, de får lov å leke med hundene, så lenge barna husker at det er hunder og ikke mennesker - og OM hunden får problemer med å avslutte (dette gjelder valpene, selvsagt - når den blir voksen har den forhåpentligvis lært at når lek er avsluttet, så ER det avsluttet) leken og fortsetter å nappe og småbite, så er det JEG som tar meg av det, ikke barnet..

For det tredje, det er jeg som ordner opp OM det er noe (det er det veldig sjeldent), har hunden stjålet noe som tilhører barnet, så er det jeg som tar det tilbake..

Det er en hovedregel her, egentlig, og det er at det er jeg som er sjefen, det er jeg som ordner opp.. Det er ganske enkelt fordi at jeg har store hunder, og OM det skulle bli en konflikt mellom barn og hund, så kan det i værste fall bli en tap-tap situasjon, hvor barnet kan bli bitt og hunden må avlives. Jeg er ikke så interessert i det utfallet, så jeg forebygger og forhindrer at det skal bli sånne situasjoner..

Mine barn er 10 og 13 år gamle, og vi prater en del om hva hunder kan gjøre i forskjellige situasjoner, som f.eks matforsvar, at lek går over styr, hvordan de kan reagere når de er redde osv.. Det poengteres stadig vekk at hunder ikke forstår på samme måte som mennesker, og at hunder ikke er leketøy og skal respekteres for de individene DE er, på samme måte som at vi mennesker skal det. Det er ikke lov å forstyrre hundene når de spiser, sover eller slapper av.

Valpebiting har vært ganske greit her, egentlig. Enten så "leker" vi menneskene valper og hyler ut, eller så går vi bare fra den. Løping og herjing i uante mengder er ikke lov, og skal det lekes med valpen, så skal man ha en leke - tøyknute eller lignende - sånn at man bare kan slippe når mennesket syns det er nok (vanskelig å forklare, føler jeg). Barna har aldri lov til å straffe hundene, hverken når de er valper eller når de er voksne, samme hvor mye en evt valp biter - straff er vanskelig nok å håndtere for voksne folk, for barn blir det et altfor stort ansvar, syns jeg..

EDIT: Så du har svart mens jeg har skrevet :innocent: Man skal ikke glemme at valpen er en valp, at sånn type biting er normalt - selv om man selvsagt skal lære de at det ikke er ønsket etterhvert. Sånn du forteller nå, så syns jeg det virker bra jeg, at datteren din har godbit i lommen og lærer å rose valpen når hun gjør det man vil hun skal gjøre. Det er jo normalt sett bare noen måneder man ikke kan løpe i nærheten av en valp uten å risikere å få den i buksebeinet, liksom.. hehe :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok det skal gå veldig bra når du er såpass bevisst og datteren din er såpass flink og lydhør;) Det GÅR jo stort sett bra så lenge man tar tak i det og ikke lar det utvikle seg. Men det er vanskelig for små jenter å være konsekvent når valpen er så morsom, jeg er stor jente og jeg har akkurat gått på en smell der selv :innocent::ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... Og være sikker på at valpen får flere timer uten barn rundt seg om dagene. En plass hvor den kan slappe helt av uansett, uten at 9åringen eller vennene kommer løpende forbi og "vifter med buksebeina" :ahappy:

Har inntrykk av at det spesielt er i barnefamilier hvor valpebiting faktisk blir et problem, og tviler ikke et sekund på at det er fordi barn naturlig nok ikke er like konsekvente når de gjør ting - og selv om de kan ha fått en beskjed hos foreldrene om hvordan ting skal gjøres, så blir det kanskje ikke helt sånn alikevel. :D Er ikke såå lenge siden jeg var 9! Hehehe. :innocent: Men ja, barn og valper har en tendens til å gire hverandre opp noe sinnsykt. De forstår jo rett og slett ikke hverandre, og og barnet tror og synes det er gøy når hunden blir tussete - helt til synålene går litt for langt inn i fingrene eller får et godt tak i nesetuppen. Hunden har det flott hele tiden antageligvis, barn lager høye lyder, ler og har raskere bevegelser enn oss som er større.

Hunden min har aldri "vokst opp" med barn, men har såklart truffet en hel haug oppigjennom oppveksten. Hun har helt fra begynnelsen av vært kjempe glad i barn, og hun logrer med en gang hun ser et barn. Men jeg overdriver ikke spesielt mye når jeg sier at det ikke går èn dag uten at jeg må forklare barn vi møter på tur hvordan de skal behandle hunden. Har vært med på å stå å prate med noen for så å snu meg, og der sitter en unge med hunden min over skuldra mens hun små-hopper opp og ned så hunden min "slo" mot skuldra til ungen. Det var helt sprøtt. Slipper ikke hunden av syne et sekund nå lengre, og er mye flinkere til å si nei til unger som ber om å få hilse. Det jeg vil frem til er at det er ungene som må oppdras. Jeg skjønner ikke at ikke foreldre i byer og uansett lærer ungene sine at de ikke skal gå bort til fremmede hunder og bare gjøre som man vil... Tro hvis jeg hadde hatt en diger schæfer som er usikker på barn? Såklart skal man passe på hunden sin, men jeg mener at foreldre burde lære barna litt om hunder og andres dyr og hvordan man oppfører seg rundt dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle gode tips. De tas mot med stor takk :ahappy:

Julie er ikke helt uvant med hund, hun har vokst opp med hund. Vår kjære gammel Bossen( Gordonsetter) døde 13 år gammel i fjor høst. Men valp er noe helt annet.

Ja jeg er sjef og jeg bestemmer over hunden, det vet både hund og barn og mann :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, det at barna liksom skal "lære å være sjefen" over familiens hund? Jeg kan ikke huske at vi ble bedt om å gjøre det, jeg antar at foreldrene mine sørget for at ting ikke skjedde - og at BÅDE vi ungene OG hundene fikk beskjed om "sånn gjør man" og "sånn gjør man ikke" mot hverandre.

Foreldrene våre trente hundene, og så hørte de på oss også i samme slengen - hundene altså. Hadde en valp herjet mye med en av oss, tror jeg neppe det ble pålagt oss å "rydde opp" i det, det vil jo ikke småunger uansett ha helt kontroll på. Og jeg husker faktisk ikke at noen av oss ble "plaget" av en av familiehundene, som det alltid var flere av - av ymse raser, noen av den mer intense sorten.

Når ble dette liksom en "etablert sannhet"? Jeg tror det er å legge en veldig tung bør på skuldrene til et barn, og man risikerer også en hund som er "sin egen verste fiende". For hva med besøkende barn? Hva med en haug situasjoner etterhvert?

Det virker som om 2nes familie lever etter de samme prinsippene som vi må ha gjort, og at det funker helt greit. Men hele familien må være enige, og barnet forstå konsekvensen av denne "ufarlige" bitingen. Enn så lenge er dette bare en veldig liten valp som ikke vil forstå noe særlig; derfor blir det vel heller å prøve å hindre at dette blir en "vane" - altså hindre tilgangen til samvær mellom valp og barn alene.

Det er ikke barn i familien her, men vi er mye sammen med venner som har små barn - og da har det vært mine regler som gjelder; synes minsten det er veldig fristende å bjeffe på den ville femåringen, som bare synes det er stilig, så er det MITT nei/stopp/gå unna som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva du sikter til akela...

Julie er ikke sjef over Shila, men hun må ha lov til og sifra når det er nok. Hun må kunne si ifra for jeg kan ikke være der hvor valpen oppholder seg til en hver tid . Vi har som før sagt hatt hund i 13 år, da hadde vi 3 små barn og det var aldri noe problem...joda han beit dem også, men det hører jo med.

Julie er ingen urolig niåring, hun er rolig og ikke bråker hun særlig heller. Før eller siden må jeg på jobb og da kommer Julie hjem før jeg er ferdig ....hva skal jeg gjøre da? skal Shila ligge i bilen til min mann en hel dag? :ahappy:

Nei jeg kommer nok til og la Julie få si ifra når hun holder på med henne, men jeg kommer også til og legge mest vekt på positiv forsterkning,timout og bare gå unna. Jeg kommer til å bruke mye tid på dette fremover.

Min eldste datter (22) holdt på med valpen her i dag, og da la vi merke til at hun klødde seg mye på undersiden av den ene labben, og at hun i hale tatt klør seg mye, kom jeg til å tenke på. Så i morgen skal vi til dyr legen for å sjekke opp. For vi har 3 katter og jeg lurer på om de er fulle av lopper, Julie kom og visste frem masse stikk så jeg tror alle skal få en behandling. :shocked:

Men kan det ha noe og si..ja at hun er ekstra irritabel fordi det klør.......for jeg blir sprøøøøø av å klø :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Sånne småting som skal få Shila til å forstå at Julie også er sjef"... skrev du jo selv.

Ja, selvsagt må hun få si fra, det skulle jo bare mangle; men jeg tror jeg hadde gått inn sterkere som voksen og begynt å vise valpene hvilke regler som gjelder hos dere - på en måte den både forstår, og etterhvert også vil høre på, og som "virker". For barn er barn, og kan ikke alltid instrueres eller forventes å følge "reglene", og det merker hunder raskt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, ja det var ikke det jeg mente...at Julie skal være sjef...men hunden skal lyde henne...var vel mer det jeg ville frem til. :ahappy:

Hun virker som hun skjønner at hun ikke skal bite oss.

Nå da vi var ute med henne på en liten lufte runde så sprang Julie som alltid foran, Shilla var ivrig frampå og skulle etter, da kortet jeg inn linjen sånn at hun måtte gå..å roste henne som bare det..håper at sånne småting hjelper etterhvert.

Ser også at hun missliker sterkt å bli klappet på hode, likeens når vi skal sette på henne bandet må jeg gjøre noen knep for å unngå biting......godbit eller noe ala det. Så får vi ta tiden til hjelp. Shila er en lærer villig valp...tar imot kommando som sitt og ligg. ....så jeg håper det gir seg etterhvert. ^_^

Huff kommando hørtes litt voldsomt ut :ahappy: ......hun sitter når vi sier sitt(får en godbit seff)...ligger når jeg sier dekk og har hånden på gulvet og fører den fremover. ;)

Har funnet mange svar på dette forumet på andre småting, er virkelig ett flott forum som jeg kommer til å bruke masse fremover.

Fikk ett skrekk eksempel går kveld , da møtte vi min kjære mor, Shila reagerte for første gang på fremmede(nå er ikke min mor stille og rolig typen). Min mor spurte hvor langt vi hadde gått..jeg sa at vi gikk ikke tur med henne ennå. Vi bare lot henne bli kjent med nærmiljøet og tusler rundt på det svære friområdet som sundsand er(for de som er kjentfolk)........sånt tull hadde hun aldri hørt før......ja men sånn gjør nå vi det sa jeg.........så tenkte jeg at Shila skla være bra stor før hun får passe på henne. :shocked:

Ja må jo si at vi hadde to Pointere da jeg voks opp, men de ble trent av min far, kost med av barna, matet av mor. :yes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns du skal huske at valpen din bare er 8 uker jeg, og at datteren din bare er 9 år..

Det er normalt at valper biter, de veit ikke bedre - de er nødt til å lære at det ikke er lov, og det tar mer enn en uke eller to. Og greit nok at hunden din skal lyde datteren din, men igjen - den er 8 uker, den lyder ikke deg heller helt enda, gjør den vel? DU er nødt til å lære hunden din først, så må du lære datteren din etterpå.. Så kan du bære fruktene av et godt forhold mellom hund og barn, når hunden er eldre og veit mer..

Det er vanskelig når man får ny hund i huset igjen, mine barn syns den overgangen var stor, fra voksen og oppdratt hund til liten og vilter valp. Da må du bare forklare hvorfor valpen biter, hvordan man forhindrer at valper biter, hvorfor man ikke skal gire opp valpen.. Lag regler for datteren din og, ikke bare forvent at valpen skal kunne og vite og bli voksen fort..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig bevisst på at hun bare er 8 uker, hun skal bli kjent med oss og vi skal bli kjent med henne. Er forsiktig med og forvente for mye av henne..alt går på valpens premisser...jeg har for eksempel tatt meg fri to uker for å være hjemme med henne. Men jeg er så heldig at jeg kan jobbe helg og kveldstid. Vi koser oss masse, hun elsker å ligge over skulderen min da snufser og lager hun masse koselyder.

Er vel mest redd for å gjøre feil...men nå saumfarer vi nette og leser alt vi kommer over. :ahappy:

Ja det er ett stort skritt fra den hunden vi hadde til dette lille søte lodne nøste her. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpen min er snart 9mnd, og hun er nettopp begynt å bli veldig flink til å styre tennene sine. For 2mnd siden var hun ferdig å felle tenner, og når det var gjort merket vi at hun tygde på oss og beina sine mye mindre. Så ja, bitingen kan faktisk "bli hos dere" i mange måneder fremover. Grunnen til at den ble så lenge hos oss er fordi jeg har en samboer som ikke er særlig konsekvent i det han gjør. Han er liksom "barnet" i vår familie :rolleyes: "Hun kosebiter jo bare litt..." :rolleyes:

En ENKEL ting som har hjulpet oss, er å holde hendene i ro. Vi har prøvd alle små knep vi har funnet rundt omkring, som å holde hånda vår fast i kjeven til hunden når hun tygger, presse tommelen ned på tunga hennes, putte så mye av hånda mi inn i munnen som jeg får til, hyle når hun biter... Det som gjorde utslaget var at jeg KLART og TYDELIG forklarte samboeren min at hvis han skal "leke" med henne og bruke hendene sine, så MÅ han følge mine regler og holde hendene og fingrene helt i ro når hun setter tennene i oss.

Har lært valpen å slippe lekene sine når jeg blir passiv (les: holder leken i ro) og tror det har hjulpet noe også.

Også får hun såklart masse ros og kanskje en karbonadebit når hun lar være å tygge på oss. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så søt som den prinsessen der er, så kan jeg forstå hun slipper unna med mye ja :icon_fun: men det er vel viktig at små hunde lærer å oppføre seg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund var også ekstrem til å bite når han var liten, og det var ikke moro med de sylskarpe valpetennene... <_< Det eneste som egentlig hjalp var å ignorere han når han begynte med bitingen (noe som gjorde han fryktelig frustrert), og å alltid være rolig med både hånds- og kroppsbevegelser rundt han. Han kunne herje så mye han ville med lekene sine mens vi lekte, men hvis han ble for ivrig eller begynte å gå over på å herje med oss i stedet, sluttet vi leken og gikk vekk fra han. Han mistet tenner ganske sent også, så var en litt slitsom periode. Husker vagt at jeg hadde mest lyst til å gi opp hele dyret en periode, men tålmodigheten og konsekventheten ga utslag til slutt :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i det Akela skriver, det er du som skal være sjef over hunden din, ikke ungene.

Når jeg fikk min første hund så var lillebroren min 9 år. Han skilte hun ut med en gang. Hun kunne fint finne på å ri på han, og bite han. Hun skulle hele tiden dominere han. Da var det jeg som måtte gå inn å sette henne på plass. Jeg la ikke det ansvaret over på broren min.

Valpen jeg har nå på 9 uker, har også begynt å prøve seg på lillebroren min som nå er blitt 15 år. Igjen der, så er det jeg som går inn og fikser opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overse er ikke bare å overse... det er noe med hele teknikken rundt det :ahappy:

Det er noe med TEKNIKK - at hvis valpen biter for eksempel på armen, så styrer man den litt unna, man holder den litt til side så den ikke FÅR bitt. Dermed "overser" man jo ikke bare... man tilrettelegger litt også. Eller i andre situasjoner, at man tar valpen litt unna på et vis, og setter den i gang med noe annet, stikk noe i mellom tenna på den og ros.

Har man en gnager, så kan det være vanskelig nok for voksne å takle det og likevel være "snille"... husker naboen her hadde en vilter liten sak, og han er en voksen mann, lærer for en haug unger, men klarte ikke bedre enn at han hadde oppbitte hender i verste tiden. Jeg prøvde å vise ham hvordan han skulle unngå det, men han ble litt "krøkkete". Selvsagt går det over med tid og trening, men det er ikke så lett hvis valpen er mer intens enn man er vant med.

Jeg hadde en ekstremtygger, som jeg ikke overså eller "peip", det blir for passivt for meg - men som jeg heller ikke irettesatte; det løste seg helt greit, fordi man "ordner" litt. Heller ikke hunder lar seg tygge på i det "uendelige"; jeg ser på hundene her, at hvis valper maser for mye, blir voldsomme og intense, så setter de i gang en lek der den voksne har styringen og overtar kontrollen over situasjonen, uten å være "sint".

Slike ting. Dette må dere voksne gjøre, og når dette begynner å sitte, så kan også yngstejenta være med. Men som sagt: Jeg ser mange voksne med ivrige og svært "bitete" valper som sliter. Derfor tror jeg dette med å forebygge.

Men tenk helhet - ikke MINST hvis du vil trene positivt. For da handler det i stor grad om å forebygge ting du ikke ønsker skal skje, og rose alt som IKKE skjer... hvis du skjønner? Bruk tiden nå, når valpen er liten, til å få inn en slags naturlig respekt for dere - lær inn positive måter å si "stopp" på, som den faktisk skal høre på, og som medfører ros og velvilje når den etterhvert hører. Jo mer dere får inn på hyggelig vis nå, når valpen er liten og ser på dere som veldig "store og mektige", jo mindre styr blir det senere - når det virkelig kommer til stykket.

Bitegreia er bare en del av det hele. Og det finnes flere gode bøker der ute, som kan lønne seg å lese og få inspirasjon av; jeg leser dem ofte om igjen, for å minne meg selv på ting - som det er lett å "glemme" etterhvert.

Søt valp da, men de kan til tider være nærmest uutholdelig aktive. Den bitingen er ikke så grei for omgivelsene å takle, så det er viktig å vite at man gjør det som faktisk virker - og insistere på det. Og kanskje ikke forvente at alle andre skal være enig? Jeg var litt forsiktig med hvem som fikk "drive" med min valp i sin tid, fordi vi hadde noen på treningen som var ganske så strenge med sånt, og da fikk de heller ikke "ordne" med henne.... jeg insisterte nå på at min måte var slik det skulle gjøres på, og at ikke "gud og hvermann" skulle "trene" min valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...