Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp/ unghund og agresjon


netteliten

Recommended Posts

Jeg leser om folk som har tisper som ikke tåler andre tisper.

hanhunder som ikke tåler andre handhunder.

hunder som er agressive eller nervøse.

Noen tåler ikke andre hunder i det hele tatt.

Når merker en på valpen at den blir agressiv?

Er det noe som "bare skjer" eller må den ha opplevd noe?

Kan en glad og sosial valp plutselig sloss med andre hunder?

Er det noe spesielt jeg kan gjøre for å unngå senere at Peico skal bli agresiv mot andre hanhunder f.eks?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt noen problem med at hunden min er aggresiv mot andre hunder eller mennesker, men man ser lett når det er ting den ikke liker, det er veldig individuelt fra hund til hund tror jeg, men man skjønner det når man ser det tror jeg.

Valper lekesloss ofte forresten, og det som ser ut som kraftig slagsmål er som oftest bare lek, det høres mye verre ut enn det det er ,og ser enda verre ut:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hørt om valper som har vært aggressive siden de var små. Eierne er instruktører, og klarte ikke å "sosialisere" dette av hunden. Så den er voksen nå, og aggressiv. Tåler ingen andre hunder, og er den løs løper den bort for å drepe. Dette er eiernes egne ord.

Jeg hadde en hund som ble angrepet som valp, ca 4 mnd gammel. Merket ikke noe til å begynne med, men da hunden ble ca 6-8mnd, begynte den å bli aggressiv på hunder vi møtte. Når min hund var løs, var han aldri aggressiv.

Jeg tror hund-hund aggresjon er en kombinasjon mellom arv, hormoner og miljø, men kanskje som oftest miljø. Jeg tror også det er verre for en valp på 4 mnd å bli angrepet, enn det er for en hund på 2 år å bli angrepet. Det kommer an på hvor de er i sosialiseringen/frykt/tilknytningsperioden. Jeg tror også mye aggresjon handler om at eierne ikke har lært hunden hvordan den skal oppføre seg blant andre hunder, noe som fører til usikre hunder, som kanskje tenker at angrep er det beste forsvar.

Når det gjelder hannhund-hannhund aggresjon, kan hormoner være inne i bildet i større grad enn ved andre typer aggresjon, og kastrering kan da hjelpe i noen tilfeller. Ofte tror jeg eiere tror det er den type aggresjon, men egentlig er det bare de som har feilet i treningen av hunden, men det er bare min egen hypotese.

Det viktigste du kan gjøre, tror jeg, er å sosialisere hunden din godt, lære den hvordan den skal oppføre seg blant andre hunder, passere andre hunder pent i bånd, og å skåne den for hunder som bøller (så den slipper å forsvare seg), og å skåne den for ubehagelige/traumatiske opplevelser, spesielt mens den er ung. Jeg ser ikke noe vits i å la hunden få ordne opp i bråkebøtter selv, eller å få lov til å yppe med andre hunder. Så får man bare håpe at hunden har gode gener, sånn at slike ting ikke har så lett for å komme til overflaten etter en minimal ubehagelig opplevelse. Man kan jo ikke forutse alt, men en hund bør jo tåle litt også. En hund på 7 år som blir angrepet bør ikke plutselig utvikle hund-hund aggresjon, selv om den ikke trenger å like hunden som angrep den etter det.

EDIT: Har også inntrykk av at noen raser er mer tilbøyelige til å utvikle aggresjon enn andre, uten å gå nærmere inn på det her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Peico er i dag en rolig og glad hund som leker mye med andre hunder i alle størrelser og fasonger.

Men møter flest hanner enn tisper.

Han gir seg fort, hunder som jokker liker han ikke og jeg har ungått dem for å slippe en jokkehund. vet ikke om han vil kopiere det, men han liker det ikke.

Han har heldigvis aldri blitt angrepet. går mye i gata med han nå, hilser ikke på alle hunder han møter på sin vei, enda så ivrig han er selv.

Så håper og tror han ikke skal bli agresiv.

Han har ikke vist noen tegn enda, og er jo 19 uker alt nå.

Men han kommer snart i puberteten, har sikkert begynt så smått.

Han er blitt mer var på lyder, og varsler når naboene går forbi (når døra er oppe)

Jeg prøver å stoppe det, avlede han og antar det er noe vi kan jobbe bort.

Han er en rolig og omgjengelig valp. og håper at det skal han fortsette med å være:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanligvis ser man at hunden endrer seg i puberteten. Gjerne det psykiske. Da blir de plutselig endret ifra å være leken med alle, til å skulle markere seg, reagere på andre. Det er liksom da det blir aktuelt. Rang, dominans etc kommer inn i bildet, og hvis hunden er redd /usikker, vil de være større og tøffere og reagere annerledes enn når de var små.

Jeg tror at dette skjer gradvis og at man ikke kan forutse hvordan hunden din kommer til å bli. (kanskje fra visse tilfeller) Da må man bare gjøre en så god jobb som mulig ifra valpestadiet, og sosialisere og trene hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var på valpekurs med Mike når han var 10 uker gammel, så bjeffet han hysterisk på andre valpene når han merket at båndet strammet, vet ikke hvorfor han gjorde det i så ung alder... Dette fikk jeg hjelp til å trene bort ganske fort, tok 1 månede ca... Så ble han angrepet av en pittbull når han var 4 måneder gammel, og da fikk jeg en hund som sleit med møte av andre hunder i bånd. Snill når han er løs, men ikke i bånd. Ville ikke tro at han flyr på noen i bånd, men han kan virke truende for de osm ikke kjenner han. Og dette kom faktisk i ganske ung alder...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kortversjonen blir jo dette, i rotete rekkefølge og veldig generelt:

- pass på at hunden din får treffe hyggelige, normale voksne hunder, som oppfører seg på normalt vis og ikke setter ham på plass på en måte som skremmer ham - men som godt kan si fra bestemt. Han vil få oppleve flere og flere strengere hunder nå som han blir eldre, og han ikke er baby lenger, og det trenger han - men på en god måte. Finn eiere som kjenner hundene sine godt, som du har tiltro til.

- ikke la jevngamle hanner få herje med ham, det er sjeldent noe poeng. Hannhunder som møtes tilfeldig ER ikke "flokk", de trenger ikke gjøre opp noen rang - heller ikke gjennom mer hardhendt "lek", de skal kunne omgås. Hundevenner blir ofte litt annerledes, de man vet man treffer regelmessig og som hunden din stoler på og liker.

- GÅ turer sammen med folk istedenfor å STÅ, det løser mye gruff.

- venn hunden din til at det er greit at andre hunder får godbiter, er i nærheten av deg selv om han vet du har yndlingsballen hans i lommen etc. Dette er læring, ikke legning, i familien har vi hatt et større antall hunder uten at ÉN av dem har hatt vemmelig matforsvar, her kan alle spise nær hverandre, få godis etc. La ham heller ikke få "passe" på deg fra andre hunder, at han går mellom deg og andre hunder - lær ham heller at "det er plass til flere, og da får alle en godis eller en klapp". Mat/eierforsvar kan sette igang mye rart.

- som eier er det ditt ansvar å ikke la andre hunder plage ham. Gå din vei dersom de er ekle, eller plukke dem vekk dersom de rir og ikke har "grunn" til det (hvorfor skal en fremmed hund dominere din, er det nødvendig?)

- ikke la din hund plage andre, eller lære seg til å herje med andre, yngre valper, men finn gode lekekamerater der leken aldri "tar av" men hele tiden holder seg på "normalt" nivå. Husk at han senere vil ta med seg mye av denne atferden/mønsteret/strategien inn i omgangen med andre hunder nå som han blir eldre, og da gjelder det å vite hva man bør tillate og rose, og hva man bør begrense og unngå så langt som mulig.

- når han blir litt eldre, dropp å la ham venne seg til å "måle" seg med jevnaldrende, yngre eller eldre hanner gjennom å stå på to bein og lekefekte, legge hodet på skulderen på dem, ri etc. Da kaller du inn og ut av situasjonen. Det ER forstadiet til krangling, og kan "fyre" opp motparten. Unngå læring a la at "jeg fyrer opp og flyr på = det skumle går over", det er der det ofte ligger - særlig for usikre hunder.

- la ham hilse på hunder når det passer deg, ikke la ham få leke med alt og alle - da får du en hund som som voksen "må" bort til enhver annen hund den ser, det kan lett gå over i en form for kontroll - "må bort for å hilse" - og det er ikke særlig heldig. Du og han skal være det viktige.

- sørg for at hunden synes DU er den mest interessante, den som er å store gud, og som brått og uventet

gjør de mest festlige ting - som det lønner seg å holde øye med. Men som han også SKAL høre på. Jo mer du legger inn av trening nå på at han skal høre på deg, jo mer positiv kan du være - du får så mye gratis hos lille valpen. Lar du lille valpen være søt og ulydig, blir det mye vanskeligere å hente det inn senere - når den har hormongreiene igang og er i ferd med å bli mann.

- sørg for å ha ham så lydig som mulig, trent inn på positiv måte, så du beholder kontrollen i situasjoner med andre hunder når han blir voksen. Lær deg å kalle ham inn fra lek (vent til det kommer et øyeblikks ro, gå helt nære, rop på ham, få ham med deg, lek litt, la ham gå tilbake til leken igjen noen av gangene, andre gangene ikke), får du til det, vil du også antagelig få til å kalle ham ut av mer anspente situasjoner senere.

- lær deg om valpers og unghunders utviklingstrinn gjennom litteratur, det spiller ingen rolle hvor "snill" en ung valp er, når den kommer til et visst punkt og er hannhund så kommer den i puberteten, og da gjelder det å ha kontroll og å ha "lært" hunden at det å slåss ikke ER et reelt valg. Folk med et år gamle hunder som mener de bare er snille og gode har ofte festlige ting i vente... noen av unggutta skrur på bryteren "presis" når de er halvannet eller så og mener de er klare for tronen og for å erobre verden.

- det samme, altså når det gjelder hundens utviklingstrinn, gjelder så mye annet. VET du at du kan forvente deg ditt nå og datt her, kan du både være bedre forberedt - også mentalt, uten å frykte at noe er galt. Samtidig vil du, i gode bøker, også få tips om hvordan du bør trene bort ting som dukker opp underveis. Det er nesten banalt så typisk mange hunder følger utviklingsmønstret, de går ofte etter boka! Og noen eiere blir alltid voldsomt overrasket... de har nok ikke lest "sin bok".

- En valp er i en voldsom utvikling, men den stopper ikke opp før den er kanskje tre år - jeg synes ting fortsatt skjer med mine. Trener man mye på en ting, "glemmer" man kanskje noe annet, og så sklir det litt ut der.

- lær deg så mye som mulig om hundespråk, det er et evig lerret og du kan aldri lære nok og det er alltid nye måter å se ting på. Spør eiere, spør trenere, "hvorfor gjør din hund sånn nå?", tenk på svaret, hva du synes (uten nødvendigvis å si det), les bøker, på nettet, observer egen hund.

- Belgerpias gode råd er å la unge hannhunder bare få treffe eldre, stabile hanner som ikke gidder å bråke og lekeslåss med dem, og altså tisper. Jeg er enig, siden mye "lekeslåssing" med jevnaldrende hanner fører til en slags "kamptrening" og en strategi som hunden tar med seg når det blir mer alvor. Jeg har sett selv unge valper fyre ganske kraftig på hverandre i "lek", og da lar man ikke det utvikle seg - dette vil de ta med seg videre.

- ikke la ham mase seg opp rundt tisper, endel stridigheter i hundeverdenen handler om... nettopp damer. Sørg for å ha styring også der, som i andre situasjoner der han kan kjase seg opp.

- lær ham å roe seg, til å kunne vente, til å kunne beherske seg, det er utrolig viktig. Selvbeherskelse og avkobling og avreaksjon kan oppmuntres/støttes opp om/trenes litt opp/roses frem, og vær bevisst på dette, det hjelper i forhold til hundesituasjoner. En hund som rolig og avslappet kan møte andre hunder får ofte en bedre velkomst enn en som sprettballer og stresser mot, eller... for den saks skyld... sniker og stirrer seg mot dem.

- denne greia om at hunder blir sinte av å være i bånd... tren for å unngå det, gå på utstillinger, andre steder hvor det er kontroll og bånd på hundene, og jobb med slike møter. Ser at denslags spiller null rolle for den minste, mest selvsikre hunden her, den er den samme uansett.

- noen vil si at "hunder er hunder, de ordner opp selv", men da glemmer man kanskje at en god del hunder HAR pådratt seg negative erfaringer - og dermed har et uryddig eller lite trivelige språk/atferd. Det blir en evig runddans.

- lær deg om rasen. Du har en terrier, terriere er mer stridbare enn endel andre raser - altså at de fyrer fortere, heller vil konfrontere enn å unnvike - pluss at de også kan oppfattes som "stivbeinte" rett og slett på grunn av kroppsbygningen (litt steile fronter, litt stiv gange, høy haleføring). Snakk med oppdretter eller andre som kan din type terrier og som er i stand til å si noe vettugt om rasens hannhunder, og hva du kan forvente. Det er sikkert variasjon på raser såvel som på individer, men det er ofte alltid noen innen en rase som er litt mer opptatt av atferd og trening enn andre, som det kan lønne seg å finne frem til.

- Glem alt - hvis disse mytene fortsatt lever blant terrierfolk? - om at terriere må "tas hardt", ifølge Ahlbom og co så er det motsatte tilfelle - de vil møte motstand med motstand, derfor må man være smartere enn dem, og jobbe på en måte som gjør at DU får det som du vil, uten å gjøre ting som fyrer dem opp, som å ta tak i dem fysisk hvis du skal irettesette. Samtidig skal du ha inn et solid nei, men det finnes som kjent metoder...

- hvordan akkurat DIN hund vil bli er det ikke godt å vite, det kommer jo an på rase, foreldrene hans, hvor god jobb oppdretter gjorde etc. Mener du han er en trygg, fin valp, så pass på at han ikke får seg en støkk. Samtidig skal "gode valper" tåle en enkeltopplevelse; mye handler også om hvordan man takler egen og hundens redsel dersom noe skulle skje. Jeg synes mine hunder i stor grad gjenspeiler BÅDE hvordan de var som valper, OG det som "foreldrearven" bar bud om.

- siste råd er egentlig: Vær positiv, få hunden din til å synes at verden er et hyggelig sted, at hunder som kommer mot ikke er skumle, og slapp av. Selv om du EGENTLIG synes det er skummelt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Akela.

Takk for langt og greit og klart svar!

Jeg er helt enig med deg at en terrier skal irettesettes positivt og ikke fysisk.

For de er ikke redd for å sloss tilbake.

Er jeg rolig blir han rolig.

Er jeg stresset blir han stresset.

Han har et intenst blikk!

Så prøver å motivere ham å se på meg og ikke hunden når vi skal passere.

Han er glad i mat, så det bruker vi flittig!

Han er ikke noe jokkehund enda, og han er rolig når han hilser.

Men han er fælt til å slikke snute.

Når vi treffer hunder / valper som "fyrer løs" da gjemmer Peico seg mellom beina på oss i stedet.

Men jeg er stort sett sammen med voksne, trygge hanhunder som påvirker ham positivt.

Valper er det sjeldent vi er sammen med.

Og det var greit å ha i bakhodet at valper som lekesloss kan ta det med seg videre, senere.

Jeg har en del bøker liggende, men må ta de frem igjen.

Er mye som går i glemmeboka.

Så nå som han er i en utvikling fra liten valp til stor valp, så er det lurt å friske opp før han får problemer, er jo lettere å takle det en vet kan komme, når det kommer.

Han er flink i inkalling, han kan sitt og stå og dekk. Best på sitt.

Han elsker mat og elsker ros.

Så vi har jo et bra utgangspunkt.

Men klart, han er hund, han er ikke feilfri, og vil neppe bli det heller.

Så er derfor jeg tok opp denne tråden, hatt i bakhodet at det kan skje han skal misslike andre hanner, f.eks. Derfor vi går jevnlig sammen med en trygg og god hannhund.

Oppdretter bor så langt unna, men ingen av hundene der var sinte, heller ikke den andre oppdretteren jeg har kontakt med. De var glade, kosevofser tispene og hannene.

Men jeg ville bare være føre var, ble masse klokere:)

Tusen takk til alle svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...