Valp/ unghund og agresjon

[netteliten]

Jeg leser om folk som har tisper som ikke tåler andre tisper.

hanhunder som ikke tåler andre handhunder.

hunder som er agressive eller nervøse.

Noen tåler ikke andre hunder i det hele tatt.

Når merker en på valpen at den blir agressiv?

Er det noe som "bare skjer" eller må den ha opplevd noe?

Kan en glad og sosial valp plutselig sloss med andre hunder?

Er det noe spesielt jeg kan gjøre for å unngå senere at Peico skal bli agresiv mot andre hanhunder f.eks?

[Lockheed]

Har aldri hatt noen problem med at hunden min er aggresiv mot andre hunder eller mennesker, men man ser lett når det er ting den ikke liker, det er veldig individuelt fra hund til hund tror jeg, men man skjønner det når man ser det tror jeg.

Valper lekesloss ofte forresten, og det som ser ut som kraftig slagsmål er som oftest bare lek, det høres mye verre ut enn det det er ,og ser enda verre ut:)

[Huldra]

Jeg har hørt om valper som har vært aggressive siden de var små. Eierne er instruktører, og klarte ikke å "sosialisere" dette av hunden. Så den er voksen nå, og aggressiv. Tåler ingen andre hunder, og er den løs løper den bort for å drepe. Dette er eiernes egne ord.

Jeg hadde en hund som ble angrepet som valp, ca 4 mnd gammel. Merket ikke noe til å begynne med, men da hunden ble ca 6-8mnd, begynte den å bli aggressiv på hunder vi møtte. Når min hund var løs, var han aldri aggressiv.

Jeg tror hund-hund aggresjon er en kombinasjon mellom arv, hormoner og miljø, men kanskje som oftest miljø. Jeg tror også det er verre for en valp på 4 mnd å bli angrepet, enn det er for en hund på 2 år å bli angrepet. Det kommer an på hvor de er i sosialiseringen/frykt/tilknytningsperioden. Jeg tror også mye aggresjon handler om at eierne ikke har lært hunden hvordan den skal oppføre seg blant andre hunder, noe som fører til usikre hunder, som kanskje tenker at angrep er det beste forsvar.

Når det gjelder hannhund-hannhund aggresjon, kan hormoner være inne i bildet i større grad enn ved andre typer aggresjon, og kastrering kan da hjelpe i noen tilfeller. Ofte tror jeg eiere tror det er den type aggresjon, men egentlig er det bare de som har feilet i treningen av hunden, men det er bare min egen hypotese.

Det viktigste du kan gjøre, tror jeg, er å sosialisere hunden din godt, lære den hvordan den skal oppføre seg blant andre hunder, passere andre hunder pent i bånd, og å skåne den for hunder som bøller (så den slipper å forsvare seg), og å skåne den for ubehagelige/traumatiske opplevelser, spesielt mens den er ung. Jeg ser ikke noe vits i å la hunden få ordne opp i bråkebøtter selv, eller å få lov til å yppe med andre hunder. Så får man bare håpe at hunden har gode gener, sånn at slike ting ikke har så lett for å komme til overflaten etter en minimal ubehagelig opplevelse. Man kan jo ikke forutse alt, men en hund bør jo tåle litt også. En hund på 7 år som blir angrepet bør ikke plutselig utvikle hund-hund aggresjon, selv om den ikke trenger å like hunden som angrep den etter det.

EDIT: Har også inntrykk av at noen raser er mer tilbøyelige til å utvikle aggresjon enn andre, uten å gå nærmere inn på det her.

[netteliten]

Peico er i dag en rolig og glad hund som leker mye med andre hunder i alle størrelser og fasonger.

Men møter flest hanner enn tisper.

Han gir seg fort, hunder som jokker liker han ikke og jeg har ungått dem for å slippe en jokkehund. vet ikke om han vil kopiere det, men han liker det ikke.

Han har heldigvis aldri blitt angrepet. går mye i gata med han nå, hilser ikke på alle hunder han møter på sin vei, enda så ivrig han er selv.

Så håper og tror han ikke skal bli agresiv.

Han har ikke vist noen tegn enda, og er jo 19 uker alt nå.

Men han kommer snart i puberteten, har sikkert begynt så smått.

Han er blitt mer var på lyder, og varsler når naboene går forbi (når døra er oppe)

Jeg prøver å stoppe det, avlede han og antar det er noe vi kan jobbe bort.

Han er en rolig og omgjengelig valp. og håper at det skal han fortsette med å være:)

[Djervekvinnen]

Vanligvis ser man at hunden endrer seg i puberteten. Gjerne det psykiske. Da blir de plutselig endret ifra å være leken med alle, til å skulle markere seg, reagere på andre. Det er liksom da det blir aktuelt. Rang, dominans etc kommer inn i bildet, og hvis hunden er redd /usikker, vil de være større og tøffere og reagere annerledes enn når de var små.

Jeg tror at dette skjer gradvis og at man ikke kan forutse hvordan hunden din kommer til å bli. (kanskje fra visse tilfeller) Da må man bare gjøre en så god jobb som mulig ifra valpestadiet, og sosialisere og trene hunden.

[Turnip]

Når jeg var på valpekurs med Mike når han var 10 uker gammel, så bjeffet han hysterisk på andre valpene når han merket at båndet strammet, vet ikke hvorfor han gjorde det i så ung alder... Dette fikk jeg hjelp til å trene bort ganske fort, tok 1 månede ca... Så ble han angrepet av en pittbull når han var 4 måneder gammel, og da fikk jeg en hund som sleit med møte av andre hunder i bånd. Snill når han er løs, men ikke i bånd. Ville ikke tro at han flyr på noen i bånd, men han kan virke truende for de osm ikke kjenner han. Og dette kom faktisk i ganske ung alder...

[akela]

Kortversjonen blir jo dette, i rotete rekkefølge og veldig generelt:

- pass på at hunden din får treffe hyggelige, normale voksne hunder, som oppfører seg på normalt vis og ikke setter ham på plass på en måte som skremmer ham - men som godt kan si fra bestemt. Han vil få oppleve flere og flere strengere hunder nå som han blir eldre, og han ikke er baby lenger, og det trenger han - men på en god måte. Finn eiere som kjenner hundene sine godt, som du har tiltro til.

- ikke la jevngamle hanner få herje med ham, det er sjeldent noe poeng. Hannhunder som møtes tilfeldig ER ikke "flokk", de trenger ikke gjøre opp noen rang - heller ikke gjennom mer hardhendt "lek", de skal kunne omgås. Hundevenner blir ofte litt annerledes, de man vet man treffer regelmessig og som hunden din stoler på og liker.

- GÅ turer sammen med folk istedenfor å STÅ, det løser mye gruff.

- venn hunden din til at det er greit at andre hunder får godbiter, er i nærheten av deg selv om han vet du har yndlingsballen hans i lommen etc. Dette er læring, ikke legning, i familien har vi hatt et større antall hunder uten at ÉN av dem har hatt vemmelig matforsvar, her kan alle spise nær hverandre, få godis etc. La ham heller ikke få "passe" på deg fra andre hunder, at han går mellom deg og andre hunder - lær ham heller at "det er plass til flere, og da får alle en godis eller en klapp". Mat/eierforsvar kan sette igang mye rart.

- som eier er det ditt ansvar å ikke la andre hunder plage ham. Gå din vei dersom de er ekle, eller plukke dem vekk dersom de rir og ikke har "grunn" til det (hvorfor skal en fremmed hund dominere din, er det nødvendig?)

- ikke la din hund plage andre, eller lære seg til å herje med andre, yngre valper, men finn gode lekekamerater der leken aldri "tar av" men hele tiden holder seg på "normalt" nivå. Husk at han senere vil ta med seg mye av denne atferden/mønsteret/strategien inn i omgangen med andre hunder nå som han blir eldre, og da gjelder det å vite hva man bør tillate og rose, og hva man bør begrense og unngå så langt som mulig.

- når han blir litt eldre, dropp å la ham venne seg til å "måle" seg med jevnaldrende, yngre eller eldre hanner gjennom å stå på to bein og lekefekte, legge hodet på skulderen på dem, ri etc. Da kaller du inn og ut av situasjonen. Det ER forstadiet til krangling, og kan "fyre" opp motparten. Unngå læring a la at "jeg fyrer opp og flyr på = det skumle går over", det er der det ofte ligger - særlig for usikre hunder.

- la ham hilse på hunder når det passer deg, ikke la ham få leke med alt og alle - da får du en hund som som voksen "må" bort til enhver annen hund den ser, det kan lett gå over i en form for kontroll - "må bort for å hilse" - og det er ikke særlig heldig. Du og han skal være det viktige.

- sørg for at hunden synes DU er den mest interessante, den som er å store gud, og som brått og uventet

gjør de mest festlige ting - som det lønner seg å holde øye med. Men som han også SKAL høre på. Jo mer du legger inn av trening nå på at han skal høre på deg, jo mer positiv kan du være - du får så mye gratis hos lille valpen. Lar du lille valpen være søt og ulydig, blir det mye vanskeligere å hente det inn senere - når den har hormongreiene igang og er i ferd med å bli mann.

- sørg for å ha ham så lydig som mulig, trent inn på positiv måte, så du beholder kontrollen i situasjoner med andre hunder når han blir voksen. Lær deg å kalle ham inn fra lek (vent til det kommer et øyeblikks ro, gå helt nære, rop på ham, få ham med deg, lek litt, la ham gå tilbake til leken igjen noen av gangene, andre gangene ikke), får du til det, vil du også antagelig få til å kalle ham ut av mer anspente situasjoner senere.

- lær deg om valpers og unghunders utviklingstrinn gjennom litteratur, det spiller ingen rolle hvor "snill" en ung valp er, når den kommer til et visst punkt og er hannhund så kommer den i puberteten, og da gjelder det å ha kontroll og å ha "lært" hunden at det å slåss ikke ER et reelt valg. Folk med et år gamle hunder som mener de bare er snille og gode har ofte festlige ting i vente... noen av unggutta skrur på bryteren "presis" når de er halvannet eller så og mener de er klare for tronen og for å erobre verden.

- det samme, altså når det gjelder hundens utviklingstrinn, gjelder så mye annet. VET du at du kan forvente deg ditt nå og datt her, kan du både være bedre forberedt - også mentalt, uten å frykte at noe er galt. Samtidig vil du, i gode bøker, også få tips om hvordan du bør trene bort ting som dukker opp underveis. Det er nesten banalt så typisk mange hunder følger utviklingsmønstret, de går ofte etter boka! Og noen eiere blir alltid voldsomt overrasket... de har nok ikke lest "sin bok".

- En valp er i en voldsom utvikling, men den stopper ikke opp før den er kanskje tre år - jeg synes ting fortsatt skjer med mine. Trener man mye på en ting, "glemmer" man kanskje noe annet, og så sklir det litt ut der.

- lær deg så mye som mulig om hundespråk, det er et evig lerret og du kan aldri lære nok og det er alltid nye måter å se ting på. Spør eiere, spør trenere, "hvorfor gjør din hund sånn nå?", tenk på svaret, hva du synes (uten nødvendigvis å si det), les bøker, på nettet, observer egen hund.

- Belgerpias gode råd er å la unge hannhunder bare få treffe eldre, stabile hanner som ikke gidder å bråke og lekeslåss med dem, og altså tisper. Jeg er enig, siden mye "lekeslåssing" med jevnaldrende hanner fører til en slags "kamptrening" og en strategi som hunden tar med seg når det blir mer alvor. Jeg har sett selv unge valper fyre ganske kraftig på hverandre i "lek", og da lar man ikke det utvikle seg - dette vil de ta med seg videre.

- ikke la ham mase seg opp rundt tisper, endel stridigheter i hundeverdenen handler om... nettopp damer. Sørg for å ha styring også der, som i andre situasjoner der han kan kjase seg opp.

- lær ham å roe seg, til å kunne vente, til å kunne beherske seg, det er utrolig viktig. Selvbeherskelse og avkobling og avreaksjon kan oppmuntres/støttes opp om/trenes litt opp/roses frem, og vær bevisst på dette, det hjelper i forhold til hundesituasjoner. En hund som rolig og avslappet kan møte andre hunder får ofte en bedre velkomst enn en som sprettballer og stresser mot, eller... for den saks skyld... sniker og stirrer seg mot dem.

- denne greia om at hunder blir sinte av å være i bånd... tren for å unngå det, gå på utstillinger, andre steder hvor det er kontroll og bånd på hundene, og jobb med slike møter. Ser at denslags spiller null rolle for den minste, mest selvsikre hunden her, den er den samme uansett.

- noen vil si at "hunder er hunder, de ordner opp selv", men da glemmer man kanskje at en god del hunder HAR pådratt seg negative erfaringer - og dermed har et uryddig eller lite trivelige språk/atferd. Det blir en evig runddans.

- lær deg om rasen. Du har en terrier, terriere er mer stridbare enn endel andre raser - altså at de fyrer fortere, heller vil konfrontere enn å unnvike - pluss at de også kan oppfattes som "stivbeinte" rett og slett på grunn av kroppsbygningen (litt steile fronter, litt stiv gange, høy haleføring). Snakk med oppdretter eller andre som kan din type terrier og som er i stand til å si noe vettugt om rasens hannhunder, og hva du kan forvente. Det er sikkert variasjon på raser såvel som på individer, men det er ofte alltid noen innen en rase som er litt mer opptatt av atferd og trening enn andre, som det kan lønne seg å finne frem til.

- Glem alt - hvis disse mytene fortsatt lever blant terrierfolk? - om at terriere må "tas hardt", ifølge Ahlbom og co så er det motsatte tilfelle - de vil møte motstand med motstand, derfor må man være smartere enn dem, og jobbe på en måte som gjør at DU får det som du vil, uten å gjøre ting som fyrer dem opp, som å ta tak i dem fysisk hvis du skal irettesette. Samtidig skal du ha inn et solid nei, men det finnes som kjent metoder...

- hvordan akkurat DIN hund vil bli er det ikke godt å vite, det kommer jo an på rase, foreldrene hans, hvor god jobb oppdretter gjorde etc. Mener du han er en trygg, fin valp, så pass på at han ikke får seg en støkk. Samtidig skal "gode valper" tåle en enkeltopplevelse; mye handler også om hvordan man takler egen og hundens redsel dersom noe skulle skje. Jeg synes mine hunder i stor grad gjenspeiler BÅDE hvordan de var som valper, OG det som "foreldrearven" bar bud om.

- siste råd er egentlig: Vær positiv, få hunden din til å synes at verden er et hyggelig sted, at hunder som kommer mot ikke er skumle, og slapp av. Selv om du EGENTLIG synes det er skummelt...

[netteliten]

Tusen takk Akela.

Takk for langt og greit og klart svar!

Jeg er helt enig med deg at en terrier skal irettesettes positivt og ikke fysisk.

For de er ikke redd for å sloss tilbake.

Er jeg rolig blir han rolig.

Er jeg stresset blir han stresset.

Han har et intenst blikk!

Så prøver å motivere ham å se på meg og ikke hunden når vi skal passere.

Han er glad i mat, så det bruker vi flittig!

Han er ikke noe jokkehund enda, og han er rolig når han hilser.

Men han er fælt til å slikke snute.

Når vi treffer hunder / valper som "fyrer løs" da gjemmer Peico seg mellom beina på oss i stedet.

Men jeg er stort sett sammen med voksne, trygge hanhunder som påvirker ham positivt.

Valper er det sjeldent vi er sammen med.

Og det var greit å ha i bakhodet at valper som lekesloss kan ta det med seg videre, senere.

Jeg har en del bøker liggende, men må ta de frem igjen.

Er mye som går i glemmeboka.

Så nå som han er i en utvikling fra liten valp til stor valp, så er det lurt å friske opp før han får problemer, er jo lettere å takle det en vet kan komme, når det kommer.

Han er flink i inkalling, han kan sitt og stå og dekk. Best på sitt.

Han elsker mat og elsker ros.

Så vi har jo et bra utgangspunkt.

Men klart, han er hund, han er ikke feilfri, og vil neppe bli det heller.

Så er derfor jeg tok opp denne tråden, hatt i bakhodet at det kan skje han skal misslike andre hanner, f.eks. Derfor vi går jevnlig sammen med en trygg og god hannhund.

Oppdretter bor så langt unna, men ingen av hundene der var sinte, heller ikke den andre oppdretteren jeg har kontakt med. De var glade, kosevofser tispene og hannene.

Men jeg ville bare være føre var, ble masse klokere:)

Tusen takk til alle svar.