Gå til innhold
Hundesonen.no

"humping" på benet mitt


Turnip

Recommended Posts

Skrevet

Mike er nå 13 måneder gammel, og han har kun en gang "humpet" litt på en bamse når han var 9 uker gammel, men i går kveld, så kravlet han oppå meg og begynte å humpe på benet mitt, hvordan skal jeg reagere på det? jeg tok han ned og sa pent nei til han, men han prøvde seg gjentatte ganger.

Hvorfor gjør han dette, vet han begynner å bli kjønnsmoden, men lurer også på om han ville "sjekke om han kom opp på rangstigen"

Skal jeg la han "holde på" eller ta han ned å si nei/fy?

Skrevet

Det med rangstige har jeg liten tro på. Jeg ville gitt helt tydelige signaler på at det der er ikke akseptabel oppførsel. Pippin hadde også noen sånne raptuser, men det ga seg ganske raskt når jeg sa bestemt nei.

Skrevet

Det kommer rett og slett an på hunden... hva årsaken er, altså. Det kan være stress eller en overslagshandling, det kan være en (ny) uvane som han har slumpet til å komme på (for å skape en reaksjon, få oppmerksomhet, for eks?), eller det kan være en måte å "prøve seg frem på". Sier "prøve seg frem", fordi det å "prøve seg" blir ofte oppfattet av folk som rangklatring.

Når du ser på hva HUNDER gjør med hverandre, så kommer det an på både den som prøver å ri - og på den hunden som blir forsøkt ridd på.

Gamlehannen min overså en soft coated wheaten-wannabe som prøvde seg, han bare gikk - og overså jyplingen totalt. Han lot det ikke skje, men gadd ikke si fra heller, istedet ble jyplingen til en ekstrem dyrker av gamlehannen.

Tispen min kan iblant overså den yngre hannhunden min når han definitivt prøver seg på henne, ikke som tispe, men for å se hvor langt han kommer - det er gjerne hodet hennes han gjør det på, når hun legger seg ned. Noen ganger har hun sagt fra, andre ganger blåser hun i det og bare overser det eller rister ham av. Jeg skjønner ikke HELT hvorfor hun gjør hva NÅR, men det er interessant å se.

Minsten sjøl er derimot mye mer nazi - opp på hans rygg/nakke kommer INGEN, punktum, og han er meget kontant når han sier fra. Og det er visst også like greit. Men nå strutter han av selvtillit og "kom ikke her" og synes han skal ha respekt av alt og alle, så det er nok en litt annen type hund.

Jeg gidder ikke sånt, minsten prøvde litt på meg (faktisk mest for å få respons fra eldstetispen, som ikke tolererer i det hele tatt at han viser denslags respektløshet overfor meg!, da rykker hun øyeblikkelig ut og tar ham over nakken!).

Men jeg fant ut at den gyldne middelvei var rett og slett å "feie ham vekk" - være litt kontant, gi dem en solid dytt så de slipper taket og føyses vekk, men uten å være sint. Jeg sier "slutt å tull", og gir ikke mer oppmerksomhet enn det - og så flytter jeg meg heller for å unngå at situasjonen oppstår igjen, og sier heller et "stopp" hvis jeg så det på minsten at han hadde tenkt å prøve på ny. Og så gir jeg det så liten oppmerksomhet som mulig, og prøver å virke suveren og heller lattermild. Gjør man mye utav det, tror jeg at hunden kan "tro" at "her er det noe, derfor blir hun så sinna", litt forenklet ifølge Eva Bodfäldt m.fl.

Hunder prøver seg frem på hva som er tillatt hele tiden... de er tilpasningsdyktige, og ser etter "what's in it for me", og vil nok gjerne se hvor de kan havne. Ikke les det som en "kamp om rang" - men mer om å se hva andre hunder tillater. Derfor ser du jo på hundeflokker, altså flere hunder hos samme eier, hvordan ting kan endre seg når "sjefen" blir gammel - da testes det mer eller mindre umerkelig ut, og ting endrer seg. Ingenting er konstant i en flokk, og særlig de midlere hundene - klatrerne - kan se etter muligheter, litt sånn ut fra prinsippet "hva skjer hvis jeg gjør sånn?". Er min erfaring da :D

Skrevet

Okey, takk for svar Akela. Det var når jeg og samboern satt i sofaen og vi hadde akkurat gått kveldsturen vår han begynte med dette... Tok han ned og sa nei.. han peip litt og kravlet opp på beinet mitt igjen, tok da å flyttet meg og da dreiv han å "jokket i lufta" men etter det så sluttet han. Skjønte ikke helt hvorfor han plutselig skulle begynne å gjøre det bare, siden han aldri har gjort sånt før utenom på enkelte tisper.

Skrevet

Det kan jo ha vært noe så enkelt som en liten "tispeopplevelse" - som bare en lukt - på turen, som har sittet igjen, og så har han slått over i en form for "nå er det tid for å roe ned"-stress eller noe lignende? Eller bare roe noe-greia som gjorde at ting "kortsluttet" litt et øyeblikk for ham?

Det kan jo være noe sånt når det er snakk om den settingen, at det er etter en tur etc. Jeg synes "mystiske ting" kan fortsette å dukke opp på selv hunder som er godt oppe i årene - de utvikler seg, ting skjer, og det blir aldri slutt på å lure på hvorfor de i blant gjør de underligste ting!

  • 2 weeks later...
Skrevet

En bekjent har en hannhund som ikke vil parre tisper i det hele tatt - han viser stor interesse for løpetisper, men prøver aldri å ri. Denne hannhunden startet nederst på rangstigen som valp, og har blitt forhindret av de eldre hannhundene å klatre oppover. Han har dog ønsket veldig å klatre, virker det som. Denne hannhunden og særlig en av de andre han bor med har vært mye i tottene på hverandre, så for å slippe det har eieren grepet inn når den yngste har prøvd å ri på de andre.

Jeg vet jo ikke om det er noen sammenheng, men han har altså ikke fått lov til å ri, og vil nå ikke prøve å parre tisper. Som er rimelig surt, når han har en sjelden stamtavle, ørten titler og ellers gode kvaliteter. Er det noen som vet mer om det kan være noen sammenheng?

Og hvor skal man egentlig la grensene gå? Jeg har hittil vært heldig (?) å ha en flokk som har ordnet opp fredelig og funnet sine plasser. Jeg har hatt inntil tre hannhunder samtidig, og han som var lavest på rang har ikke hatt noe problem med å parre tisper. Men jeg har heller ikke hatt behov for å nekte ham å ri på andre, fordi han i liten grad har gjort det. Så kanskje er denne hannhunden og den jeg forteller om over to ytterpunkter.

Det er dermed interessant å høre hva folk her pleier å gjøre, som i eksempelet som starter denne tråden. Hva om min neste hannhund ikke går like lett inn i flokken som hundene hittil har gjort? Hvor må grensen gå for å finne balansegangen mellom ro i flokken og ikke "kastrere" en potensiell avlshanne? Og er det en sammenheng?

Jupp, jeg har tenkt mye på dette etter at jeg fikk høre om hunden jeg forteller om først. Og kom på det igjen da jeg leste denne tråden. Kan man ødelegge en hannhunds parringsvilje?

Skrevet

Mike prøver å ri på tisper som har løpetid, han prøver også å ri på andre hunder hvis vi har dem i leiligheten.

Når vi fikk han så var han en selvsikker hund som var høyt på rangstigen i kullet sitt, han var størst og tykkest og fikk hvem patte han ville... men dessverre så ble han tatt av en pittbull da han var 4 måneder, og selvtilitten hans sank betraktelig, han var mye redd, stresset så mye at imunforsvaret hans gikk ned og han pådro seg mange sykdommer. Han er blitt tryggere den dag i dag, med mye hjelp og mange timer hos adferdskonsulenter.

jeg tror ikke hans parringsvilje er ødelagt selv om han ikke får lov til å humpe på benene til folk...

Guest lijenta
Skrevet

Dette var for mange år siden jeg hadde en flat som ville ri på alt og han fikk tidlig lære at det får han ikke lov til. Selv om han da ble tatt brått og rimelig hart så hadde han full oversikt over hvilke tisper som sto når i den bydelen vi bodde da med 10000 inbyggere. Jeg vet ikke om han fikk parret seg da men vi bodde en annen plass et år og da var det en tispe som kom og hentet han så jeg regner med at han fikk parret seg sammen med henne.

Skrevet

Det kommer jo helt på hunden, det. Og på måten eieren gjør det på, kanskje?

En "flokk" hunder er ikke det samme som en ulveflokk - sistnevnte sted kan outsideren faktisk velge å forlate flokken, eller den blir drevet ut, mens vi "tvinger" hundene til å bo sammen.

Har man flere hunder og det stadig er bråk, så tror jeg muligens det vil ramme psyken på den mest utsatte - kanskje også parringsviljen, eller rettere sagt: Initiativlysten/hva den tør? For Emma beskriver jo de to ytterpunktene; en fungerende flokk og en som ikke fungerer...

Kjente en oppdretter som alltid hadde både tisper og flere hannhunder. Men hun skilte gjerne gutta endel, fordi det var en rase der det kunne bli litt styr, og de ble ikke tynt - så der parret selv "pysa" seg villig vekk. Kanskje det ikke hadde gått hvis han stadig hadde fått gjennomgå?

Men så er det jo dette med riing som en "klatremåte" og "se hvor langt jeg kan drive ting" kontra dette med riing som stress-symptom og det tredje riing som reinspikka seksuell atferd... tre forskjellige ting, det... Og så er det dette med INNAD - i flokken - og UTAD - altså mot andre hunder man møter. Eller folk!

Jeg liker dårlig "grisete" hannhunder. De to gutta jeg har hatt, har derfor ikke fått lov til å ri, eller til å mase hemningsløst på tisper. Akkurat som minsten idag, nå som jeg har lært, heller ikke får lov til å klatre opp på andre hannhunder i "lek" eller får drive og legge haka på dem der han rekker opp. Denslags "trening" til the real thing kan de spare seg. Og gammern var nå en solid avlshanne, som ikke nølte et sekund - akkurat som minsten, dersom han får lov, er fullstendig klar til alt. Men jeg "kjefter" ikke på dem for det, jeg roper ham inn - akkurat som jeg roper ham inn eller ber ham stoppe med endel annen atferd også.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...