Streben etter den perfekte hund

[Djervekvinnen]

Jeg omgås flest ikke-hunde personer og jeg får hele tiden høre hvordan en hund bør være og ikke være. Med dette har jeg jo alltid hatt lyst på en god og fin hund som et "bevis" på at hunder er flotte dyr å ha som kjæledyr, litt sånn for å overbevise familien som ikke er vant til hunder.

Men det er alltid noe som ikke er bra. En hund skal ikke bjeffe, ikke sikle, ikke være aggressiv, ikke tigge, ikke ligge i møbler, ikke stikke av, ikke lukte, ikke være redde, ikke være for innpåslitne, kunne være alene, være helt lydig til en hver tid , gå pent i bånd osv osv osv. Listen kan gjøres lang. Altså jeg har på følelsen at det som er godt nok er en utstoppet hund. eller en lekehund hvis i det hele tatt skal være en hund..

Jeg hører ofte at det må være noe galt med hunden min fordi hun følger etter meg ofte og er knyttet til meg spesiellt på fremmede steder (da er det med en gang alvorlig seperasjonsangst) , og så er det ikke rett at hun piper hvis jeg går ut feks (da må det være noe galt med hunden), og det er galt at hun er så voldsom og for innpåsliten og skal ha kos (alt FOR knyttet til folk) . Det er alltid noe, og det fremstilles som et problem og noe unormalt. De sammenligner hunder og sier: ja men se på "fido", han kan stå iro ute uten å bjeffe. Da bør vel den andre hunden kunne det osv.

Jeg får litt prestasjonsangst og litt dårlig selvtillit med mitt hundehold iblandt, fordi min hund ikke ER perfekt. Alle hunder er jo forskjellige, men det blir liksom alltid galt på et vis. . Spesiellt tungt er det når familien/slekten min er sånn. Jeg går rundt når jeg er på besøk hos dem og prøver å få hunden til å "være perfekt", slik at de skal få et best mulig bilde av henne.. Den eneste som er forståelig er moren min. Søsteren min er mer sånn: det er jo bare en hund-person, og jeg tør ikke å nevne at jeg har et problem med hunden eller si at jeg ikke kan reise på besøk den helga pga hunden, for da kommer den leksa .

Uff, jeg måtte vel bare få ut litt tanker.. Er det flere som føler det sånn? At alle utenomforstående forventer en "perfekt" hund i hverdagen og i samfunnet vårt? At det lett kan bli en byrde for andre?

[Mud]

Folk har ofte et slags urealistisk bilde av hvordan store hunder skal oppføre seg. Lille Jonas får en egen fanklub bare han sitter og blir på komando, Loke skal helst ikke synes, høres eller merkes av enkelte i omgivelsen. Spesiellt merket jeg dette mye når han var yngre og mer uoppdragen, det var liten forståelse for at bikkjen faktisk ikke visste bedre enda. Han var stor, ergo var han voksen og burde oppføre seg uansett bakgrunnshistorie Han har etterhvert klart å sjarmere selv de største skeptikerene (og så har han blitt fryktelig rolig innendørs) så jeg har ikke det irritasjonsmomentet rundt meg lengre men jeg skjønner godt hvordan du har det

[janne&kenny]

Jeg forstår deg utrolig godt!

Har jeg problemer med hunden holder jeg det for meg selv helt til jeg MÅ si noe. De fleste ser på MEG SOM en hund.. hehe.. Alt som har med hund å gjøre har med meg å gjøre...

Ingen hunder er perfekte. Gjør som meg. Jeg bare smiler, og tenker at de aner ikke annet enn en hund har fire ben, en hale å loggre med som betyr at hunden er glad. De tror også at en hund skal tole at et barn river og sliter i den.

Jeg sitter å ser en film akkuratt nå, så jeg kunne ha svart bedre senere. Det er alltid godt med en slik tråd, å få litt "trøst" av oss andre som vet akkuratt hvordan du har det

Du vet at hunden din har det godt og du har det godt sammen med hunden. det er det som teller

Tenk hvor kjekt det er men en hund som IKKE er perfekt! Vi har jallefall noe å jobbe med, og stadig nye utfordringer!

[Guest 2ne]

hehe - Jeg sjokkerte pappaen min for noen uker siden jeg, da det gikk opp for han at mine hunder er som de er fordi jeg foretrekker at de er "sånn" (hopper opp på folk, "klengete og avhengige av meg" osv), og at det ikke er fordi jeg ikke har klart å "dressere" de

Her sammenlignes alle hunder med Gubbelille, som var en uengasjert og rolig herremann fra han var omtrent 3 år gammel - og når han da rakk å bli nesten 13 år gammel, så er det selvsagt de 10 siste årene de husker, og ikke at han var stressa og masete og bodde i løpegård de 2 første årene, sant.. Og da blir oppmerksomme, tiltakslystne og eier-orienterte hunder som belgere er, noen uoppdragne og stressa hunder da, i forhold.. Og det er visst et stort problem for DE at hundene er "avhengig" av meg, uten at jeg helt skjønner hvorfor

Tommy (Gubbelille het egentlig det) er visst hunden over alle hunder, og alle som har kommet etter han, har blitt sammenlignet med han, og tydeligvis ikke nådd helt opp. Måtte minne de rundt meg på at Tommy var en voksen hund, og at det er urettferdig å sammenligne valper/unghunder med en voksen, og forvente at de er like "veldresserte" som han var. Nå om dagen er det Dina som er gullungen, hun er jo så rolig og grei og enkel og veloppdragen hun, mens Emma - nei fysj, hun trenger helt klart dressur! At hun er 8 mnd gammel (igår) har visst ingenting med saken å gjøre, man kan visst dressere de allikevel, og de trenger for pokker ikke å ligge i sofaen eller tigge (og gjett hvem hun har lært at det funker hos?) eller hoppe opp (den kan jeg forstå da) når man hilser osv..

- Og Emma er en forholdsvis veloppdragen (minus dette med hoppingen når hun hilser, men igjen - hun kan snakkes til, man kan be henne om å sette seg, liksom, så gjør hun det, selv når hun hilser - og for MEG er det ikke noe problem at hun hopper opp, hun får lov.. Av meg..) og grei - til å være den 8 mnd gamle aktive og kreative hunden hun er.. Og jeg regner med at hun er like grei og rolig og enkel og veldressert som moren sin når hun runder 3 år hun og..

Så jeg tror kanskje den "perfekte hunden" finnes, men hva som er en perfekt hund i mine øyne, er helt klart ikke det samme som hva f.eks mine foreldre syns er en perfekt hund

[Guest Vicky]

Må være utrolig kjedelig å få høre sånt fra familien. Jeg har heldigvis vært heldig på de områdene. Vicky er sånn at hun ikke er så interessert i mennesker og dyr utendørs, men møter du henne innendørs tar det ikke mange sekundene før du har en innpåsliten aussie på ryggen i fanget ditt. Men sier jeg at hun skal gå, da gjør hun det. De fleste lar seg sjarmere av henne. F.eks skeptikerene blir helt betatt og sier "jeg kunne aldri tenkt meg en hund, men en sånn en ville jeg hatt!". Og det er jo greit å høre.

Kelly er mammadalt, og da blir enkelte litt furt siden hun ikke vil sitte lenge hos dem sånn som Vicky gjør. Hun hillser pent, sitter å koser litt også hopper hun opp på fanget mitt. Helt greit for min del.

[Flash]

hehe - Jeg sjokkerte pappaen min for noen uker siden jeg, da det gikk opp for han at mine hunder er som de er fordi jeg foretrekker at de er "sånn" (hopper opp på folk, "klengete og avhengige av meg" osv), og at det ikke er fordi jeg ikke har klart å "dressere" de

Hehe, fedre (med sånn halvveis hundekunnskap og -interesse) er noe for seg selv...

Mange sterke meninger om dressur og adferd, men bare måtelig forståelse av hvordan ting henger sammen. Pappa er utrolig opphengt i hvor gal Molly er etter mat, og som regel misliker han sterkt at hun tigger. Men hvem er det som hele tiden skal stikke til hunden både spekeskinke, sjokolade, morrpølse og annen "festmat"? Han synes for øvrig fryktelig synd på hunden som stort sett må leve på tørrfor... Han lar henne mer enn gjerne få et herremåltid "gratis", men fnyser overbærende over at jeg belønner god adferd med gobiter. Men han liker heller ikke bruk av ubehag på dyr (utover det å være "streng", noe han er stor tilhenger av), så vi er jo egentlig enige innerst inne.

Nå er Molly veldig rolig, og merkes omtrent ikke innendørs. Men tidligere kunne hun stresse rundt litt på nye steder. Pappa irriterte seg over dette - men hvem var det som konstant skulle tulle med og øse opp bikkja når hun endelig hadde lagt seg og funnet roen?

Den formildende omstendigheten med pappa er at han så åpenbart betatt av og glad i hunden. Så da er det jo mest søtt...

Men jeg skjønner jo problemet når det er snakk om folk som overhodet ikke liker hunder - der alt blir galt uten noen bakenforliggende "velment kjærlighet". Rammene for hva som er akseptabel oppførsel fra hunder blir trangere og trangere, ingen tvil om det. Er hunden til minste bry, mangler det som regel ikke på folk til å fortelle deg det. Fordelen med det er jo at man får mange gode grunner til å oppdra hunden sin - samtidig ER jo noen hunder mindre usynlige enn andre, og det blir fort urettferdig.

[starlight]

Finnes det "perfekte" i det hele tatt da? Alle, både mennesker og dyr, har vel noen form for "feil". Det handler vel bare om (i dette tilfellet), å finne den hunden som passer deg og ditt hundehold best. Det samme kan vel sies i jakten på den "perfekte mann"; man må finne den som har "feil" man kan akseptere og leve med Litt OT men, det skal sies at jeg ikke har funnet denne da

Før jeg hadde hund selv hadde jeg, som så mange andre oppfatninger om hvordan en hund skulle være og oppføre seg. Det siste året før jeg kjøpte meg egen hund var jeg krisehjem for flere omplasseringshunder. Det var noen "problemhunder", noen uten store "feil" og noen som var helt suverene. Noen av de såkalte "problemhundene", hadde vært umulig for meg å overtatt, da de ikke gikk overens med mitt liv i det hele tatt. Det kunne være ting som at de ikke kunne være hjemme alene overhodet, ikke alene i bil, var aggressiv til enkelte hunder, stakk av om de kom løs, blokkerte for kommandoer ute, og at de ble stresset av mye som foregikk rundt dem osv. Jeg har ikke anledning til å være hjemme alltid. Jeg bor på et område der man møter opptil 10 forskjellige hunder på en liten tur. I et boligområde med trafikkert vei, er det ikke heldig med en hund som stikker så fort den får sjansen. Jeg vil også drive med lydighet/agility og kan da ikke ha en hund som blokkerer helt. I tillegg er jeg avhengig av å ha en hund som kan fungere i en stall med over 60 hester, tilsvarende med folk og andre hunder/dyr, ikke en som stresser seg så til de grader opp at det er en fare for hunden selv. Selv om dette var ting som gjorde det vanskelig for akkurat meg å beholde en slik hund, så kunne dette være den "perfekte" hund for noen andre.

Uansett så lærte jeg mye ved å ha krisehunder hos meg, om hvilke kvaliteter jeg ville jobbe ekstra med når jeg kjøpte meg hund selv. Jeg har i dag en hund som passer meg perfekt. Hun kan være alene, både hjemme og i bil. Hun er snill og grei til alle hunder. Hun kommer på innkalling, hun er lydig og lærevillig, og ikke stressa. Likevel så er det mange som har meninger om akkurat min hund. Hun er en forsiktig type, og mange blir sure når hun ikke stormer bort til dem osv. I tillegg var det en som ble megasur en dag fordi hunden min ikke kom "på plass" til ham, når han ropte på henne. Hun måtte nemlig lære seg å høre når folk ba henne om noe! Jeg måtte bare le! Hun skal høre når jeg ber henne om det, ikke når hvermannsen gjør det..

Generelt burde vel folk rett og slett bry seg mindre om hva andre folk gjør, så lenge det ikke er dyremishandling ute og går <_<