Gå til innhold
Hundesonen.no

Streben etter den perfekte hund


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg omgås flest ikke-hunde personer og jeg får hele tiden høre hvordan en hund bør være og ikke være. Med dette har jeg jo alltid hatt lyst på en god og fin hund som et "bevis" på at hunder er flotte dyr å ha som kjæledyr, litt sånn for å overbevise familien som ikke er vant til hunder.

Men det er alltid noe som ikke er bra. En hund skal ikke bjeffe, ikke sikle, ikke være aggressiv, ikke tigge, ikke ligge i møbler, ikke stikke av, ikke lukte, ikke være redde, ikke være for innpåslitne, kunne være alene, være helt lydig til en hver tid , gå pent i bånd osv osv osv. Listen kan gjøres lang. Altså jeg har på følelsen at det som er godt nok er en utstoppet hund. eller en lekehund hvis i det hele tatt skal være en hund..

Jeg hører ofte at det må være noe galt med hunden min fordi hun følger etter meg ofte og er knyttet til meg spesiellt på fremmede steder (da er det med en gang alvorlig seperasjonsangst) , og så er det ikke rett at hun piper hvis jeg går ut feks (da må det være noe galt med hunden), og det er galt at hun er så voldsom og for innpåsliten og skal ha kos (alt FOR knyttet til folk) . Det er alltid noe, og det fremstilles som et problem og noe unormalt. De sammenligner hunder og sier: ja men se på "fido", han kan stå iro ute uten å bjeffe. Da bør vel den andre hunden kunne det osv.

Jeg får litt prestasjonsangst og litt dårlig selvtillit med mitt hundehold iblandt, fordi min hund ikke ER perfekt. Alle hunder er jo forskjellige, men det blir liksom alltid galt på et vis. . Spesiellt tungt er det når familien/slekten min er sånn. Jeg går rundt når jeg er på besøk hos dem og prøver å få hunden til å "være perfekt", slik at de skal få et best mulig bilde av henne.. Den eneste som er forståelig er moren min. Søsteren min er mer sånn: det er jo bare en hund-person, og jeg tør ikke å nevne at jeg har et problem med hunden eller si at jeg ikke kan reise på besøk den helga pga hunden, for da kommer den leksa .

Uff, jeg måtte vel bare få ut litt tanker.. Er det flere som føler det sånn? At alle utenomforstående forventer en "perfekt" hund i hverdagen og i samfunnet vårt? At det lett kan bli en byrde for andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk har ofte et slags urealistisk bilde av hvordan store hunder skal oppføre seg. Lille Jonas får en egen fanklub bare han sitter og blir på komando, Loke skal helst ikke synes, høres eller merkes av enkelte i omgivelsen. Spesiellt merket jeg dette mye når han var yngre og mer uoppdragen, det var liten forståelse for at bikkjen faktisk ikke visste bedre enda. Han var stor, ergo var han voksen og burde oppføre seg uansett bakgrunnshistorie :rolleyes: Han har etterhvert klart å sjarmere selv de største skeptikerene (og så har han blitt fryktelig rolig innendørs) så jeg har ikke det irritasjonsmomentet rundt meg lengre men jeg skjønner godt hvordan du har det :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår deg utrolig godt!

Har jeg problemer med hunden holder jeg det for meg selv helt til jeg MÅ si noe. De fleste ser på MEG SOM en hund.. hehe.. Alt som har med hund å gjøre har med meg å gjøre...

Ingen hunder er perfekte. Gjør som meg. Jeg bare smiler, og tenker at de aner ikke annet enn en hund har fire ben, en hale å loggre med som betyr at hunden er glad. De tror også at en hund skal tole at et barn river og sliter i den.

Jeg sitter å ser en film akkuratt nå, så jeg kunne ha svart bedre senere. Det er alltid godt med en slik tråd, å få litt "trøst" av oss andre som vet akkuratt hvordan du har det :wub:

Du vet at hunden din har det godt og du har det godt sammen med hunden. det er det som teller :D

Tenk hvor kjekt det er men en hund som IKKE er perfekt! Vi har jallefall noe å jobbe med, og stadig nye utfordringer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe - Jeg sjokkerte pappaen min for noen uker siden jeg, da det gikk opp for han at mine hunder er som de er fordi jeg foretrekker at de er "sånn" (hopper opp på folk, "klengete og avhengige av meg" osv), og at det ikke er fordi jeg ikke har klart å "dressere" de :wub:

Her sammenlignes alle hunder med Gubbelille, som var en uengasjert og rolig herremann fra han var omtrent 3 år gammel - og når han da rakk å bli nesten 13 år gammel, så er det selvsagt de 10 siste årene de husker, og ikke at han var stressa og masete og bodde i løpegård de 2 første årene, sant.. Og da blir oppmerksomme, tiltakslystne og eier-orienterte hunder som belgere er, noen uoppdragne og stressa hunder da, i forhold.. Og det er visst et stort problem for DE at hundene er "avhengig" av meg, uten at jeg helt skjønner hvorfor :D

Tommy (Gubbelille het egentlig det) er visst hunden over alle hunder, og alle som har kommet etter han, har blitt sammenlignet med han, og tydeligvis ikke nådd helt opp. Måtte minne de rundt meg på at Tommy var en voksen hund, og at det er urettferdig å sammenligne valper/unghunder med en voksen, og forvente at de er like "veldresserte" som han var. Nå om dagen er det Dina som er gullungen, hun er jo så rolig og grei og enkel og veloppdragen hun, mens Emma - nei fysj, hun trenger helt klart dressur! At hun er 8 mnd gammel (igår) har visst ingenting med saken å gjøre, man kan visst dressere de allikevel, og de trenger for pokker ikke å ligge i sofaen eller tigge (og gjett hvem hun har lært at det funker hos?) eller hoppe opp (den kan jeg forstå da) når man hilser osv..

- Og Emma er en forholdsvis veloppdragen (minus dette med hoppingen når hun hilser, men igjen - hun kan snakkes til, man kan be henne om å sette seg, liksom, så gjør hun det, selv når hun hilser - og for MEG er det ikke noe problem at hun hopper opp, hun får lov.. Av meg..) og grei - til å være den 8 mnd gamle aktive og kreative hunden hun er.. Og jeg regner med at hun er like grei og rolig og enkel og veldressert som moren sin når hun runder 3 år hun og..

Så jeg tror kanskje den "perfekte hunden" finnes, men hva som er en perfekt hund i mine øyne, er helt klart ikke det samme som hva f.eks mine foreldre syns er en perfekt hund :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Må være utrolig kjedelig å få høre sånt fra familien. Jeg har heldigvis vært heldig på de områdene. Vicky er sånn at hun ikke er så interessert i mennesker og dyr utendørs, men møter du henne innendørs tar det ikke mange sekundene før du har en innpåsliten aussie på ryggen i fanget ditt. Men sier jeg at hun skal gå, da gjør hun det. De fleste lar seg sjarmere av henne. F.eks skeptikerene blir helt betatt og sier "jeg kunne aldri tenkt meg en hund, men en sånn en ville jeg hatt!". Og det er jo greit å høre.

Kelly er mammadalt, og da blir enkelte litt furt siden hun ikke vil sitte lenge hos dem sånn som Vicky gjør. Hun hillser pent, sitter å koser litt også hopper hun opp på fanget mitt. Helt greit for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe - Jeg sjokkerte pappaen min for noen uker siden jeg, da det gikk opp for han at mine hunder er som de er fordi jeg foretrekker at de er "sånn" (hopper opp på folk, "klengete og avhengige av meg" osv), og at det ikke er fordi jeg ikke har klart å "dressere" de :whistle:

Hehe, fedre (med sånn halvveis hundekunnskap og -interesse) er noe for seg selv...

Mange sterke meninger om dressur og adferd, men bare måtelig forståelse av hvordan ting henger sammen. Pappa er utrolig opphengt i hvor gal Molly er etter mat, og som regel misliker han sterkt at hun tigger. Men hvem er det som hele tiden skal stikke til hunden både spekeskinke, sjokolade, morrpølse og annen "festmat"? Han synes for øvrig fryktelig synd på hunden som stort sett må leve på tørrfor... Han lar henne mer enn gjerne få et herremåltid "gratis", men fnyser overbærende over at jeg belønner god adferd med gobiter. Men han liker heller ikke bruk av ubehag på dyr (utover det å være "streng", noe han er stor tilhenger av), så vi er jo egentlig enige innerst inne.

Nå er Molly veldig rolig, og merkes omtrent ikke innendørs. Men tidligere kunne hun stresse rundt litt på nye steder. Pappa irriterte seg over dette - men hvem var det som konstant skulle tulle med og øse opp bikkja når hun endelig hadde lagt seg og funnet roen?

Den formildende omstendigheten med pappa er at han så åpenbart betatt av og glad i hunden. Så da er det jo mest søtt... ;)

Men jeg skjønner jo problemet når det er snakk om folk som overhodet ikke liker hunder - der alt blir galt uten noen bakenforliggende "velment kjærlighet". Rammene for hva som er akseptabel oppførsel fra hunder blir trangere og trangere, ingen tvil om det. Er hunden til minste bry, mangler det som regel ikke på folk til å fortelle deg det. Fordelen med det er jo at man får mange gode grunner til å oppdra hunden sin - samtidig ER jo noen hunder mindre usynlige enn andre, og det blir fort urettferdig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det "perfekte" i det hele tatt da? :rolleyes: Alle, både mennesker og dyr, har vel noen form for "feil". Det handler vel bare om (i dette tilfellet), å finne den hunden som passer deg og ditt hundehold best. Det samme kan vel sies i jakten på den "perfekte mann"; man må finne den som har "feil" man kan akseptere og leve med :) Litt OT men, det skal sies at jeg ikke har funnet denne da :)

Før jeg hadde hund selv hadde jeg, som så mange andre oppfatninger om hvordan en hund skulle være og oppføre seg. Det siste året før jeg kjøpte meg egen hund var jeg krisehjem for flere omplasseringshunder. Det var noen "problemhunder", noen uten store "feil" og noen som var helt suverene. Noen av de såkalte "problemhundene", hadde vært umulig for meg å overtatt, da de ikke gikk overens med mitt liv i det hele tatt. Det kunne være ting som at de ikke kunne være hjemme alene overhodet, ikke alene i bil, var aggressiv til enkelte hunder, stakk av om de kom løs, blokkerte for kommandoer ute, og at de ble stresset av mye som foregikk rundt dem osv. Jeg har ikke anledning til å være hjemme alltid. Jeg bor på et område der man møter opptil 10 forskjellige hunder på en liten tur. I et boligområde med trafikkert vei, er det ikke heldig med en hund som stikker så fort den får sjansen. Jeg vil også drive med lydighet/agility og kan da ikke ha en hund som blokkerer helt. I tillegg er jeg avhengig av å ha en hund som kan fungere i en stall med over 60 hester, tilsvarende med folk og andre hunder/dyr, ikke en som stresser seg så til de grader opp at det er en fare for hunden selv. Selv om dette var ting som gjorde det vanskelig for akkurat meg å beholde en slik hund, så kunne dette være den "perfekte" hund for noen andre.

Uansett så lærte jeg mye ved å ha krisehunder hos meg, om hvilke kvaliteter jeg ville jobbe ekstra med når jeg kjøpte meg hund selv. Jeg har i dag en hund som passer meg perfekt. Hun kan være alene, både hjemme og i bil. Hun er snill og grei til alle hunder. Hun kommer på innkalling, hun er lydig og lærevillig, og ikke stressa. Likevel så er det mange som har meninger om akkurat min hund. Hun er en forsiktig type, og mange blir sure når hun ikke stormer bort til dem osv. I tillegg var det en som ble megasur en dag fordi hunden min ikke kom "på plass" til ham, når han ropte på henne. Hun måtte nemlig lære seg å høre når folk ba henne om noe! :) Jeg måtte bare le! Hun skal høre når jeg ber henne om det, ikke når hvermannsen gjør det.. :)

Generelt burde vel folk rett og slett bry seg mindre om hva andre folk gjør, så lenge det ikke er dyremishandling ute og går <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...