Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering av Basenji


Tonjehelen1@hotmail.com

Recommended Posts

Har sett en annonse på Finn.no Om en Basenji som skulle omplasseres. Charlottes omplassering har også hatt noen av disse.

Vet det er noen Basenji kjennere her. Hvordan er det å omplassere en sånn hund?

Er bare nysgjerrig jeg altså, har ikke tenkt å ta over.

Har bare gjort meg noen tanker om at dette kan være en vanskelig type hund å overta :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har rett Toyah - basenjier kan være vanskelige å omplassere! Jeg kjenner en haug med folk i USA som jobber i BRAT - Basenji Rescue and Training, og vi snakker mye om de enkelte basenjiene de får inn. (Alt er større i USA.. de omplasserer ca 1000 basenjier i året! Og de dekker alle stater i USA, går inn i dog shelters og kjøper ut basenjier som har kommet inn der, går på hundeauksjoner og kjøper basenjier som auksjoneres bort, er med når puppy mills legges ned osv).

Det er 2 ting som gjør at basenjien ikke triviell å omplassere - dels er de meget spesielle og krevende hunder med sitt helt spesielle lynne og logikk - så det er ikke så lett å finne egnede mennesker simpelthen. Neste vanskelighet er basenjiens nervøsitet (mange av dem er det) og avhengighet av trygge vante omgivelser. De knytter seg ikke så mye til mennesker som til steder, rutiner og vaner. Videre er en nervøs basenji ofte en aggressiv basenji. Nå er selvfølgelig ikke alle basenjier slik, men en god del. Basenjien kan ha fungert helt greit der den kom fra, og blir så et neurotisk monster der den kommer - og det skyldes utrygghet og basenjiens plan A "Angrep er alltid det beste forsvar".

Folk som vet hva de går til, pleier dog å kunne fikse det ganske greit. De mest nervøse går med "slips" inne en periode slik at de kan geleides uten at man tar i dem inntil man har lært dem kommandoer som pass deg, gå ned, gå dit osv, de overøses med godbit og Turid Rugaas' tips om "fortell hunden din minst 50 ganger om dagen hvor vakker og deilig den er". Basenjifolket i USA er i det hele tatt stooore Turid Rugaas fans, bruker hennes prinsipper mye og de funker. Videre brukes klikker etc. Bare positive metoder så det blir mange happy endinger!

Jeg har selv kikket på Charlottes sider og sett lille Nemi.. sååå nydelig og søt men sikkert litt av en heks virker det som.. skulle gjerne tatt henne til meg, men min lille heks godtar ikke andre hunder så da blir det ikke til det her i gården.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær obs på at de basenjiene som legges ut på omplassering ofte (men ikke alltid) ønskes bortplassert fordi de er vanskelige. Dette gjelder selvførgelig ikke alle, men dette er ofte hovedgrunnen. Da kan det være enklere med en valp.

Jeg har oversikt over samtlige (håper jeg) valper og omplasseringshunder som er tilgjengelige av basenji da jeg sitter som leder av avlsrådet til NBK, og samboeren er leder i klubben.

Er det noe du lurer på om en spesifik hund er det bare å ta kontakt:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar jenter

JEg kommer IKKE til å ta en omplasseringshund. Uansett hva slags rase jeg skal ha. Så skal jeg ha Valp. Vet ikke om jeg har fortalt det før, men vi tok i mot en hund fra Finn.no. en vakker sak, blanding av Rotweiler og gordon setter. Tja vi hadde han i 1 mnd. Snakk om å ta seg vann over hodet da. men hunden har i dag fått ett godt hjem som passer han

Jeg har også sett Nemi også Gizmo på Charlotte sine sider. Det har vært en på FINN nå nylig også har jeg sett flere i Sverige. HAr bare gjort meg noen tanker at Basenjien må/kan være en vanskelig hun å overta etter andre. Da det er en hund med mye personlighet som rett og slett ikke finner seg i hva som helst.

Og det med problemhunder, det er vel ofte med omplassering. Hvorfor ellers gi bort bikkja ;)

Hender jeg leser om at det obs kom noen plutselige studieplaner inn i bildet. men for meg.... og jeg sier meg. har man skaffet seg en hund, så er det en forpliktelse som varer for meg så lenge hunden lever. Brutus videre. Men jeg kunne jo ikke ha en hund jeg var livredd og som beit etter alt og alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenji virker som en herlig rase, men har hørt de ikke er så flinke til å tilpasse seg nye situasjoner.

Men som Toyah skriver:

Det er ikke alltid bare problemhunder som omplasseres. Noen ganger kan det jo faktisk oppstå allergier eller forandrende livssituasjoner som gjør at eierne må ta avgjørelsen om å omplassere.

Og er omplasseringen seriøs, som Charlotte's Omplassering, hvor de jobber med eventuelle problemene hundene kan ha, så skal det egentlig ikke være noe problem å finne en fin hund på omplassering..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja... basenjier har sjelden problemer egentlig - det er mer omgivelsene som har det! Basenjier er bare basenjier de - på godt og på vondt. Jeg ser at på Charlottes så omtales de som "arrogante" hvilket jeg synes er en helt horribel fremstilling, ikke nok med at det er en menneskeliggjøring men så er det attpåtil en negativ menneskeliggjøring - hvis du hører om noen/noe som er arrogant, vil du jo gjerne jekke vedkommende ned? Og små basenjier skal definitivt ikke jekkes ned - de skal læres at det er andre måter å løse deres "problemer" på, at de er trygge, at ikke alle er ute etter å gumle i seg de deilige, små lekre kroppene deres osv. At det er et sett spilleregler som finnes der til enhver tid og som basenjien alltid kan være trygg på er der - Learn to earn prinsippet.

Og så må mennesker akseptere at med basenjier sitter man faktisk med et lite stykke villmark, et lite vesen som er laget for å overleve halvvillt i Sentral Afrika, som møter verden med den dypeste skepsis og "sint lemen taktikk" når den ikke synes den har fluktmuligheter, som synes at den trenger egentlig ikke oss mennesker i det hele tatt, som tar ansvar selv, som løser sine problemer selv - det er ikke snakk om arroganse eller dominans eller slikt - for den er det snakk om å overleve. Den kan ikke gi mennesker 100 % fokus når den må følge med i omgivelsene om det er noen som har tenkt å prøve å spise den i den nærmeste fremtid - eller om det er noe som er potensiell mat i omgivelsene - for hvem vet når man får spise neste gang? Selv om den vet at den får mat "hjemme", så er den ikke sikker på det - skal man overleve tar man ikke slikt for gitt.

Jeg vet ikke om noen hund som er så lønnsomhetsorientert som en basenji, hvilket gir den dens helt spesielle form for intelligens/smarthet (og oss mennesker masse latter... man blir så imponert over omløpet i de små skallene, er ingen andre raser som er i nærheten av det der..). Den synes å kunne forutse konsekvenser på ganske så langsiktig vis (jeg har selv vært vitne til hvordan min lille basenji virket som hun la opp rene slagplanen for å overta lenestolen til gubben.. enden på visa var at gubben kjøpte seg ny lenestol!), den har en lynkjapp liten "lønnsomhetskalkulator" i hodet - en vaffelbit er verdt 5 repetisjoner, 1 tørrforkule kun en osv. Nei, de er så spesielle at det lett blir problemer og konflikter med dem, jeg skjønner godt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* og underlig nok får jeg bare mer og mer lyst på Basenji...

Ang Basenjis og menneskeorientering..noen hunder kan utvikle seperasjonsangst etter omplassering sies det, Basenjien bør vel da være mindre utsatt for akkurat den biten? Eller trekker jeg feil slutninger? Hvordan ville det være hvis ny eier i en overgangsfase "kopierte" rutinene til gammel eier, ville det hatt noen effekt mon tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* og underlig nok får jeg bare mer og mer lyst på Basenji...

Ang Basenjis og menneskeorientering..noen hunder kan utvikle seperasjonsangst etter omplassering sies det, Basenjien bør vel da være mindre utsatt for akkurat den biten? Eller trekker jeg feil slutninger? Hvordan ville det være hvis ny eier i en overgangsfase "kopierte" rutinene til gammel eier, ville det hatt noen effekt mon tro?

Vel Annette - basenjier er faktisk en av de rasene som er mest utsatt for, hva skal jeg si, en slags separasjonsangst! Den angsten er ikke så knyttet til mennesker som klassisk sep. angst er men har å gjøre med basenjiens trygghetsfølelse. Når hunder har sep.angst så pleier vi å si at man skal gi dem mindre områder å passe på - men for basenjier er det faktisk knyttet til muligheten å flykte! Jo flere mulgiheter for dem å kunne komme seg unna en eventuell fare, jo tryggere er de. Hjemme-alene trening er ganske kritisk med dem - man må vise at de er trygge innenfor husets 4 vegger. Skjønt jeg vet om ganske mange basenji-eiere i "sørlige strøk" som har satt inn kattedør og har en godt sikret hage (minst 2 meter høye vegger, gjerne med en "innover" bit på toppen, samt gjerdet står minst 1 meter ned i bakken.. rømningseksperter dette her) for å fikse dette med "sep.angsten" (vet ikke hva jeg skal kalle den, den er jo litt annerledes det man vanligvis mener) - og det har fungert glimrende. Bur og slikt har derimot ofte vært katastrofe - det er vel ingenting som får en basenji til å føle seg så forsvarsløs som når den er innestengt i et bur.. Jeg ser jo med mitt lille utyske - hun har angst for å være alene så det holder - men så lenge hun har flat-tomsingen hjemme, så er hun ikke redd. Dette er også et kjent basenji-fenomen. Man mener faktisk at det skyldes at basenjien føler seg tryggere når den vet at det er noen annen som kan bli spist først istedenfor den.. jeg vet ikke hva jeg mener om den teorien egentlig. Min lille basenji har jo vokst opp med annen hund som passet veldig godt på henne, så jeg skjønner godt at en annen hund gjør at hun ikke føler seg ensom. På den annen side så snakker vi om Kakkelakken. noe mer unyttig i en faresituasjon tror jeg man skal lenge lete etter.. men han er veldig elskelig da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...