Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering av Basenji


Tonjehelen1@hotmail.com

Recommended Posts

Har sett en annonse på Finn.no Om en Basenji som skulle omplasseres. Charlottes omplassering har også hatt noen av disse.

Vet det er noen Basenji kjennere her. Hvordan er det å omplassere en sånn hund?

Er bare nysgjerrig jeg altså, har ikke tenkt å ta over.

Har bare gjort meg noen tanker om at dette kan være en vanskelig type hund å overta :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har rett Toyah - basenjier kan være vanskelige å omplassere! Jeg kjenner en haug med folk i USA som jobber i BRAT - Basenji Rescue and Training, og vi snakker mye om de enkelte basenjiene de får inn. (Alt er større i USA.. de omplasserer ca 1000 basenjier i året! Og de dekker alle stater i USA, går inn i dog shelters og kjøper ut basenjier som har kommet inn der, går på hundeauksjoner og kjøper basenjier som auksjoneres bort, er med når puppy mills legges ned osv).

Det er 2 ting som gjør at basenjien ikke triviell å omplassere - dels er de meget spesielle og krevende hunder med sitt helt spesielle lynne og logikk - så det er ikke så lett å finne egnede mennesker simpelthen. Neste vanskelighet er basenjiens nervøsitet (mange av dem er det) og avhengighet av trygge vante omgivelser. De knytter seg ikke så mye til mennesker som til steder, rutiner og vaner. Videre er en nervøs basenji ofte en aggressiv basenji. Nå er selvfølgelig ikke alle basenjier slik, men en god del. Basenjien kan ha fungert helt greit der den kom fra, og blir så et neurotisk monster der den kommer - og det skyldes utrygghet og basenjiens plan A "Angrep er alltid det beste forsvar".

Folk som vet hva de går til, pleier dog å kunne fikse det ganske greit. De mest nervøse går med "slips" inne en periode slik at de kan geleides uten at man tar i dem inntil man har lært dem kommandoer som pass deg, gå ned, gå dit osv, de overøses med godbit og Turid Rugaas' tips om "fortell hunden din minst 50 ganger om dagen hvor vakker og deilig den er". Basenjifolket i USA er i det hele tatt stooore Turid Rugaas fans, bruker hennes prinsipper mye og de funker. Videre brukes klikker etc. Bare positive metoder så det blir mange happy endinger!

Jeg har selv kikket på Charlottes sider og sett lille Nemi.. sååå nydelig og søt men sikkert litt av en heks virker det som.. skulle gjerne tatt henne til meg, men min lille heks godtar ikke andre hunder så da blir det ikke til det her i gården.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær obs på at de basenjiene som legges ut på omplassering ofte (men ikke alltid) ønskes bortplassert fordi de er vanskelige. Dette gjelder selvførgelig ikke alle, men dette er ofte hovedgrunnen. Da kan det være enklere med en valp.

Jeg har oversikt over samtlige (håper jeg) valper og omplasseringshunder som er tilgjengelige av basenji da jeg sitter som leder av avlsrådet til NBK, og samboeren er leder i klubben.

Er det noe du lurer på om en spesifik hund er det bare å ta kontakt:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar jenter

JEg kommer IKKE til å ta en omplasseringshund. Uansett hva slags rase jeg skal ha. Så skal jeg ha Valp. Vet ikke om jeg har fortalt det før, men vi tok i mot en hund fra Finn.no. en vakker sak, blanding av Rotweiler og gordon setter. Tja vi hadde han i 1 mnd. Snakk om å ta seg vann over hodet da. men hunden har i dag fått ett godt hjem som passer han

Jeg har også sett Nemi også Gizmo på Charlotte sine sider. Det har vært en på FINN nå nylig også har jeg sett flere i Sverige. HAr bare gjort meg noen tanker at Basenjien må/kan være en vanskelig hun å overta etter andre. Da det er en hund med mye personlighet som rett og slett ikke finner seg i hva som helst.

Og det med problemhunder, det er vel ofte med omplassering. Hvorfor ellers gi bort bikkja ;)

Hender jeg leser om at det obs kom noen plutselige studieplaner inn i bildet. men for meg.... og jeg sier meg. har man skaffet seg en hund, så er det en forpliktelse som varer for meg så lenge hunden lever. Brutus videre. Men jeg kunne jo ikke ha en hund jeg var livredd og som beit etter alt og alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenji virker som en herlig rase, men har hørt de ikke er så flinke til å tilpasse seg nye situasjoner.

Men som Toyah skriver:

Det er ikke alltid bare problemhunder som omplasseres. Noen ganger kan det jo faktisk oppstå allergier eller forandrende livssituasjoner som gjør at eierne må ta avgjørelsen om å omplassere.

Og er omplasseringen seriøs, som Charlotte's Omplassering, hvor de jobber med eventuelle problemene hundene kan ha, så skal det egentlig ikke være noe problem å finne en fin hund på omplassering..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja... basenjier har sjelden problemer egentlig - det er mer omgivelsene som har det! Basenjier er bare basenjier de - på godt og på vondt. Jeg ser at på Charlottes så omtales de som "arrogante" hvilket jeg synes er en helt horribel fremstilling, ikke nok med at det er en menneskeliggjøring men så er det attpåtil en negativ menneskeliggjøring - hvis du hører om noen/noe som er arrogant, vil du jo gjerne jekke vedkommende ned? Og små basenjier skal definitivt ikke jekkes ned - de skal læres at det er andre måter å løse deres "problemer" på, at de er trygge, at ikke alle er ute etter å gumle i seg de deilige, små lekre kroppene deres osv. At det er et sett spilleregler som finnes der til enhver tid og som basenjien alltid kan være trygg på er der - Learn to earn prinsippet.

Og så må mennesker akseptere at med basenjier sitter man faktisk med et lite stykke villmark, et lite vesen som er laget for å overleve halvvillt i Sentral Afrika, som møter verden med den dypeste skepsis og "sint lemen taktikk" når den ikke synes den har fluktmuligheter, som synes at den trenger egentlig ikke oss mennesker i det hele tatt, som tar ansvar selv, som løser sine problemer selv - det er ikke snakk om arroganse eller dominans eller slikt - for den er det snakk om å overleve. Den kan ikke gi mennesker 100 % fokus når den må følge med i omgivelsene om det er noen som har tenkt å prøve å spise den i den nærmeste fremtid - eller om det er noe som er potensiell mat i omgivelsene - for hvem vet når man får spise neste gang? Selv om den vet at den får mat "hjemme", så er den ikke sikker på det - skal man overleve tar man ikke slikt for gitt.

Jeg vet ikke om noen hund som er så lønnsomhetsorientert som en basenji, hvilket gir den dens helt spesielle form for intelligens/smarthet (og oss mennesker masse latter... man blir så imponert over omløpet i de små skallene, er ingen andre raser som er i nærheten av det der..). Den synes å kunne forutse konsekvenser på ganske så langsiktig vis (jeg har selv vært vitne til hvordan min lille basenji virket som hun la opp rene slagplanen for å overta lenestolen til gubben.. enden på visa var at gubben kjøpte seg ny lenestol!), den har en lynkjapp liten "lønnsomhetskalkulator" i hodet - en vaffelbit er verdt 5 repetisjoner, 1 tørrforkule kun en osv. Nei, de er så spesielle at det lett blir problemer og konflikter med dem, jeg skjønner godt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* og underlig nok får jeg bare mer og mer lyst på Basenji...

Ang Basenjis og menneskeorientering..noen hunder kan utvikle seperasjonsangst etter omplassering sies det, Basenjien bør vel da være mindre utsatt for akkurat den biten? Eller trekker jeg feil slutninger? Hvordan ville det være hvis ny eier i en overgangsfase "kopierte" rutinene til gammel eier, ville det hatt noen effekt mon tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* og underlig nok får jeg bare mer og mer lyst på Basenji...

Ang Basenjis og menneskeorientering..noen hunder kan utvikle seperasjonsangst etter omplassering sies det, Basenjien bør vel da være mindre utsatt for akkurat den biten? Eller trekker jeg feil slutninger? Hvordan ville det være hvis ny eier i en overgangsfase "kopierte" rutinene til gammel eier, ville det hatt noen effekt mon tro?

Vel Annette - basenjier er faktisk en av de rasene som er mest utsatt for, hva skal jeg si, en slags separasjonsangst! Den angsten er ikke så knyttet til mennesker som klassisk sep. angst er men har å gjøre med basenjiens trygghetsfølelse. Når hunder har sep.angst så pleier vi å si at man skal gi dem mindre områder å passe på - men for basenjier er det faktisk knyttet til muligheten å flykte! Jo flere mulgiheter for dem å kunne komme seg unna en eventuell fare, jo tryggere er de. Hjemme-alene trening er ganske kritisk med dem - man må vise at de er trygge innenfor husets 4 vegger. Skjønt jeg vet om ganske mange basenji-eiere i "sørlige strøk" som har satt inn kattedør og har en godt sikret hage (minst 2 meter høye vegger, gjerne med en "innover" bit på toppen, samt gjerdet står minst 1 meter ned i bakken.. rømningseksperter dette her) for å fikse dette med "sep.angsten" (vet ikke hva jeg skal kalle den, den er jo litt annerledes det man vanligvis mener) - og det har fungert glimrende. Bur og slikt har derimot ofte vært katastrofe - det er vel ingenting som får en basenji til å føle seg så forsvarsløs som når den er innestengt i et bur.. Jeg ser jo med mitt lille utyske - hun har angst for å være alene så det holder - men så lenge hun har flat-tomsingen hjemme, så er hun ikke redd. Dette er også et kjent basenji-fenomen. Man mener faktisk at det skyldes at basenjien føler seg tryggere når den vet at det er noen annen som kan bli spist først istedenfor den.. jeg vet ikke hva jeg mener om den teorien egentlig. Min lille basenji har jo vokst opp med annen hund som passet veldig godt på henne, så jeg skjønner godt at en annen hund gjør at hun ikke føler seg ensom. På den annen side så snakker vi om Kakkelakken. noe mer unyttig i en faresituasjon tror jeg man skal lenge lete etter.. men han er veldig elskelig da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...