Gå til innhold
Hundesonen.no

Finnmarksløpet


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Det blir på en måte ekstremtesten for kroppen, slike påkjenninger. At skjulte småfeil og rusk i maskineriet avsløres på en smule brutal måte. Sånn skjer, men ok å høre at det går hardt inn på hundefører, tross alt - at det ikke bare er bruk.

Det blir vel som med topptrent ungdom eller fotballspillere som "brått" får hjerteproblemer - påkjenninger som utløser ting de har latent. Stod en undersøkelse om det for en tid siden. Selv har jeg kjent til hunder som har dødd etter rutineoperasjoner, fordi de har hatt en hjertefeil de ellers ville levd med - eller dødd brått av i en annen situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns faktisk det er imponerende at fører tar med seg hunden i sleden. Det blir ekstra tungt og belastende, og det vil si at man mister tid og sliter ekstra på de gjenværende hundene. Men all honnør for det! Jeg hadde gjort det samme, men jeg hadde forstått de som heller ville "begravd" hunden på stedet :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er sånt trist, men sånt skjer, heldigvis ikke så ofte. Og denne hundeføreren viser jo at det var et stort tap, og at det ikke BARE var en trekkhund (om noen skjønner). Og syns det var flott at h*n tok med seg hunden tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en han som var fører, og om det er noen hundene betyr mye for i konkurranse sammenheng må det vel være hundekjørere? tenk å ende opp midt på finnmarksvidda med et hundespann som ikke fungerer? det kan bli en kald og hard affære...

Tror de aller fleste hundekjørere er utrolig glad i hundene sine, dessverre har miljøet ofte blitt fremstilt som "hardt" og "bruk og kast". Her er et levende bevis for at ting ikke er slik.

Forøvrig må hundekjørerne ta med hunden inn til neste sjekkpunkt, men tror nok de fleste ville ha gjort det uansett da de sikkert vil vite hva som skjedde...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En svale gjør ingen sommer? Hørt om den? Dette beviser vel egentlig "bare" at gode hundeførere bryr seg om hundene sine... ikke at alle føler like sterkt som "utrolig glad i".

Som ellers i verden er det nok både hummer og kanari der i gården. Ingen røyk uten ild, og for mange "hundeelskere" med en hund kan nok et miljø der hundene er mer bruksdyr virke hardere. Men er det det? Jeg tror, som alltid ellers, det kommer helt an på personene.

Og dette med "glad i"... det kan man være, selv om man i neste nu kvitter seg med både 1 og 30 hunder fordi de ikke er bra nok å kjøre med. Det blir nå en annen debatt, om bruksdyr - og hvilke som kan kalles bruksdyr. At hundekjørere har bruksdyr er greit for meg, så lenge de behandles bra og avhendes videre til gode hjem eventuelt.

Derimot husker vel noen dette med grønlandshundene på Grønland, som var helt hårreisende. Og det er jo også et romantisert miljø der dyrene "brukes" på urmåten liksom. Men jeg tror man må skille mellom bruksdyr som holdes på en etisk forsvarlig måte, og på bruksdyr som forbrukes, og at det også mellom de førstnevnte kan være en relativt større forskjell til våre selskapshunder enn vi kanskje helt er fortrolig med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel folk i begge ender av skalaen i hundekjørermiljøet OG.. Det ER noe bruk- og kastmentalitet og det ER noen som behandler hundene sine stygt i alle miljøer.. Både i lydighet, agility, bruks og utstilling - kan man finne folk som stadig jakter på den nye stjerna, den nye vinneren, den nye brukshunden, og som kasserer forholdsvis unge hunder fordi de ikke duger, er ikke pene nok eller mangler noen tenner, løper ikke fort nok, har ikke drifter nok, er skuddredde osv.. Man dømmer ikke HELE miljøet ut fra disse få, gjør man vel?

Men at man skal bli overrasket over at en hundekar som Jan Vidar Dahle faktisk bryr seg om hunden sin fordi at han kjører med de, er fordomsfullt..

- Og skal man ha et spann som faktisk gjør det bra i konkurranser, er du pent nødt til å stelle pent med bikkjene, ha et ordentlig forhold til de, samt tilbringe ganske mange timer med å trene de..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kjenner jeg til Jan Vidar, og jeg vet at han er veldig glad i hundene sine, noe alle de andre hundekjørerene jeg kjenner også er. Vet om en, kanskje to som har litt høyere krav/bruk og kast metalitet, men de "kjenner" jeg ikke. Klart, om du har 10-20 hunder som går gjevnt og likt, så har du en hund som ikke passer inn i det så blir den oftest plassert bort, endten til noen som driver med turkjøring eller noen som vil ha en tur-/trekk-/kløvhund. Det betyr slettes ikke at hundene blir misshandlet, dårligere tatt vare på o.l. De hundekjørerene jeg kjenner bruker mange timer i hundegården hver dag, det skal måkes dritt, fores, koses med (og samtidig sjekke hundene for skader), vannes og trenes. De lever faktisk et bedre liv enn mange andre familiehunder jeg kjenner... Nå bruker de jeg kjenner positive metoder når de trener hund og tar vare på hver enkelt..

En skal ikke romantisere det helt og si at de har samme forhold til alle 10-20 som en har til en-to familiehunder, for det blir noe helt annet.. Men at de fleste ikke blir triste når de mister en hund.. vel... finnes vel noen som det gjør i de fleste miljø...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Maritus

Det er mange hundeførere som bare tenker: "En hund er ikke så farlig, har jo flere", som jeg har fostått. Men det at han bryr seg om hundene er kjempe bra. Men trist at det skulle skje...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har opplevd det samme som Mailin, at hundekjørerne er glad i hundene sine. Men hundene lever nok et ganske annerledes liv. Og en hundekjører kan fint være glad i hundene sine selv om tårene ikke triller. Når du har solgt elle rbyttet bort den 15. hunden så begynner du å bli litt vant til avkjeder kanskje?

En hundekjører jobber mye med hundene sine og de som velges til å bli med videre på ferden velges for de fenglser hundekjører enten ved gode egenskaper som trekkhund eller ved et godt vesen.

En ting har iallefall jeg sett og det er at trekkhundene er spinnville bare de ser selene sine. Jippi! nå skal vi ut å jobbe:)

Konklusjonen må bli at det reverserer mange rykter om hundkjørermiljøet som nødevendigvis ikke er sanne. Men det går nok andre veien også. Mange vil nok si at lydighet og agilty miljøet er fullt av godbit og klikker fanatikere som ser med ormeblikk på de som tar i hunden sin. At disse hundene blir lært masse rare triks fordi vi som hundeiere synes det er gøy med en lekekamerat. men er det virkelig sånn? jeg tror nok ikke det...

Harry led en skjebne som mange andre toppidrettstjerner. Et hjerte som ikke var slik det skulle. Eksempler på dette finnes det uttallige av hos oss mennesker iallefall.

Tenker det gjør godt for Jan Vidar å vite dødsårsaken, selv om tapet av en hund er smertelig uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

En ting jeg virkelig ikke kan forstå er hvorfor folk blir overraska over at en hundekjører er glad i hundene sine?!? Hvor i all verden har dere det fra?

Hundekjørere er som alle andre mennesker og hundefolk, enten det er i bruks-, agility-, lydighets-, utstillings- eller IPO-miljøet, eller bare vanelige hundeeiere, forskjellige mennesker. Men å gå rundt og tro at flertallet av norske hundekjørere ikke er glade i hundene sine er helt feil. For en uke siden snakka jeg men en hundekjører på telefon som var helt på gråten fordi han hadde måttet avlive en av lederne sine (kreft). Det var hardt både for han og familien. Akkurat som når en vanelig familiehund må avlives.

Er det bare meg som tar det som en selvfølge at selv trekkhund-kjørere bryr seg om hundene sine?

Nei, det er like selvfølgelig for meg at en hundekjører blir glad i hundene sine som at en som trener lydighet med hundene sine blir glad i dem. Klart man blir glad i de hundene man tilbringer timesvis sammen med hver uke! Hundekjøring krever så enormt mye av både tid og krefter gjennom daglig stell av alle hundene, foring, fjerning av møkk, enorme utgifter, timesvis med trening osv at man er nødt til å elske det og å elske hundene for å i det hele tatt gidde å drive med det.

Derimot husker vel noen dette med grønlandshundene på Grønland, som var helt hårreisende. Og det er jo også et romantisert miljø der dyrene "brukes" på urmåten liksom. Men jeg tror man må skille mellom bruksdyr som holdes på en etisk forsvarlig måte, og på bruksdyr som forbrukes, og at det også mellom de førstnevnte kan være en relativt større forskjell til våre selskapshunder enn vi kanskje helt er fortrolig med?

Hundekjøring på Grønnland kan ikke sammenlignes med hundekjørere i Norge. Ikke det at jeg kan si at alle hundekjørere er perfekte mennesker. Det er sikkert ikke alle hundekjørere i Norge som behandler hundene sine bra heller, selv om alle jeg kjenner gjør det. Men det er nok ikke alle innen andre hundemiljøer eller de som "bare" har en familiehund som gjør heller, selv om de fleste gjør det. Men det handler om å ikke dra alle under en kam. Og sånn som jeg har erfart det er hundekjørere generelt trivelige, levende mennesker som virkelig bryr seg om hundene sine. På Grønnland er hundene bruksdyr, ikke hobby som det er i Norge (med unntak av turistkjøringa da). På Grønnland har de et helt sykt syn på hundene som bruksdyr som jeg virkelig ikke kan forstå. Hvis man er så avhengig av hundene sine for å komme seg frem, jakt eller hva det nå er, så er det i mitt hode en enda bedre grunn til å behandle dem godt og gi dem bra for osv. En godt behandla hund som får det den trenger arbeider bedre. Det er en kjent sak i Norge, og hvorfor grønnlenderne ikke har forstått det, eller vil forstå det, er mer enn jeg kan forstå ihvertfall. Men, som sakt. Man kan på generell basis ikke på noen måte sammenligne grønnlendernes bruk (og kast) av trekkhunder med hundekjørere i Norge.

Det er vel folk i begge ender av skalaen i hundekjørermiljøet OG.. Det ER noe bruk- og kastmentalitet og det ER noen som behandler hundene sine stygt i alle miljøer.. Både i lydighet, agility, bruks og utstilling - kan man finne folk som stadig jakter på den nye stjerna, den nye vinneren, den nye brukshunden, og som kasserer forholdsvis unge hunder fordi de ikke duger, er ikke pene nok eller mangler noen tenner, løper ikke fort nok, har ikke drifter nok, er skuddredde osv.. Man dømmer ikke HELE miljøet ut fra disse få, gjør man vel?

Jepp, der sa du det.

Men at man skal bli overrasket over at en hundekar som Jan Vidar Dahle faktisk bryr seg om hunden sin fordi at han kjører med de, er fordomsfullt..

- Og skal man ha et spann som faktisk gjør det bra i konkurranser, er du pent nødt til å stelle pent med bikkjene, ha et ordentlig forhold til de, samt tilbringe ganske mange timer med å trene de..

Ja, for at en trekkhund skal kunne gjøre en god jobb er det en selvfølge at den blir behandla bra. Og du vil ikke kunne gjøre det bra i et sånt løp hvis du ikke har et godt forhold til hundene dine.

Jeg syns faktisk det er imponerende at fører tar med seg hunden i sleden. Det blir ekstra tungt og belastende, og det vil si at man mister tid og sliter ekstra på de gjenværende hundene. Men all honnør for det! Jeg hadde gjort det samme, men jeg hadde forstått de som heller ville "begravd" hunden på stedet :)

Liten informasjon: Det er faktisk ikke lov å legge igjen døde hunder i sporet. Man må komme inn til neste skjekkpunkt med like mange hunder som man dro ut med fra forrige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...