Gå til innhold
Hundesonen.no

Stopper opp i møte med andre hunder


Tonje

Recommended Posts

Skrevet

Altså,dette er ikke et problem,men jeg lurer litt på om andre her har hunder som gjør det,og hvordan dere håndterer situasjonen?

Når jeg er ute på tur med whippsen ,og det kommer en hund mot oss,hender det at han stopper opp,og nekter å gå videre før den andre hunden har passert. Det er ikke så ofte han gjør det,men enkelte reagerer han sånn mot. Jeg har pleid å bare stå ved siden av han til den andre hunden har passert,men noen ganger har man det litt travelt,og da har jeg bare "dratt"han med meg.

Han gjør ikke utfall eller lignende,han bare står der.Kan virke som om han demper på et vis,men jeg klarer ikke helt se sammenhengen mellom de hundene han gjør dette mot.

Andre med hunder som gjør sånn?Hva gjør dere?

Skrevet

Tinka er sånn. Fryser helt, ofte legger hun seg ned og blir liggende helt til hunden er ca to meter fra oss. Jeg har valgt å forsterke det, jeg da... Så om hun er i bånd og legger seg ned, blir hun liggende der til den andre hunden har gått forbi, også ligger hun og kikker på meg og "krever" å få godbit. Jeg syns det er mye greiere det enn å f.eks. ha en hund som henger framover i båndet og drar seg selv hes, og dessuten gir jeg inntrykk av å ha en mye lydigere og flinkere hund enn jeg faktisk har (mesteparten av det er jo noe hun faktisk har "funnet" på selv). :Laugh:

Fordelen er at hun også begynner å overføre dette til når hun er løs, slik at hun ofte legger seg ned og blir liggende der. Slik kan jeg gå bort til henne, eventuelt feste på båndet, og i alle fall være sikker på at jeg har kontroll til den andre hunden har passert.

Om hun bare fryser helt i ståstilling uten å legge seg ned, pleier jeg å stoppe opp - og da ser hun som oftest på meg og blir med meg videre når jeg fortsetter å gå (og det passer jeg selvsagt på å forsterke med jevne mellomrom).

Men som sagt - jeg syns egentlig det er ganske kjekt, i alle fall når hun overfører det til når hun er løs.

Skrevet

Er du sikker på at det ikke er den andre hunden som har et "problem"? Vi har en nabo, riesenschnauseren Otto. Han er stor og stø som et fjell! Når han møter Fibi, går han ut i veikanten og spiser litt snø, snuser litt og overser den lille prinsessa fullstendig. Slik hjelper han henne til å tørre å passere uten å oppleve denne digre bikkja som noe hun må ha utfall mot (sånn for sikkerhets skyld!). Det er altså ikke Otto som er usikker, eller har et problem, men han kjenner Fibi godt og han har et velsignet velutviklet språk!

Kanskje hunden din snur litt på hodet, slikker seg litt i munnviken, eller demper på andre måter i det den andre hunden passerer. Kanskje det bare er for å være til hjelp?

Skrevet

For meg høres det ut som om de to hundene deres gjør hver sin ting - at whippeten av en eller annen grunn demper/er nøye/velger ikke å fortsette rett mot, mens den andre vel kanskje egentlig "lurer" litt på de andre hundene. Kommer litt an på hvordan whippeten holder hodet, og uttrykket hans - du oppfatter det som han demper?

Og de to atferdene er det vel to ulike grunner til, kanskje? Trur eg da!

Har sett en god del flat'er som legger seg ned og stirrer på møtende hunder, og det er ikke noe dempende i det, såvidt jeg kan se, bare "en eller annen" atferd - for de er jo ofte greie hunder? Men det jeg ser, er at særlig den ene av mine hunder - en gjeterhund - kan reagere negativt på dette: I hennes bok er slik "sniking" forstadiet til full fart mot på en måte hun ikke er noe glad i.

Mynder kan også snike sånn, da er hodet gjerne litt ned og blikket intenst mot den andre hunden. Har sett ridgebacker gjøre det også, og det liker i hvert fall ikke min ene hund - det gjør henne usikker på hensiktene. Nå er hun svært nøye også, og liker ikke store, intense hunder i utgangspunktet (alle små er det derimot fritt leide for). Den andre hunden min, en liten kraftpakke med selvtillit, marsjerer derimot rett mot ALT - uansett - så det er et stykk modig maur (som ofte ikke får lov til å gjøre det, av hensyn til sin overlevelse).

Vi gjør jo ofte mye rart med språket til hundene våre, eller misforstår det. Jeg synes ikke noe om eiere som lar hundene sine stå og NISTIRRE på møtende hunder som går forbi i bånd eller annet, fordi jeg aldri er sikker på hva som videre vil skje - om eier har kontroll, om eier slipper sin bort, om hunden kommer stormende bort eller om den bare går. Jeg er nok blitt gjeterhundpåvirket... og synes stirring er uhøflig! Eller forstadiet til noe mindre hyggelig.... En gammel belgerbekjent lærte meg dét... en på fire altså :icon_confused:

Og denne frysingen/stirringen er en slags jaktatferd og ikke den vennligste formen for hilsing akkurat, men hos noen - flatene? - er det kanskje andre grunner? Lurer litt på dem, for det er pussige saker... de skjønner jeg ikke helt, uansett...

Men jeg husker også fra den tiden jeg selv hadde en stirrer eller to at det hadde en TYDELIG effekt på andre hunder, mine var ganske frempå og sikre hunder, og likte nok kicket av reaksjonen til de andre muligens. Slemme jenter.... Men mange ble usikre, vegret seg for å gå frem - så NOE er det her. Andre ganger så tror jeg det kan bli "rasemisforståelser".

Men hvis man får hunden til å se på eier, så er det jo en grei passeringsøvelse. Bortsett fra at jeg jo ikke ville likt å ha en hund som NEKTET å røre seg før den andre hunden hadde passert... uansett hvor den har blikket... jeg liker nok å vite at JEG kan styre dette. Har sett nok eiere som "må" stå der, til hunden deres bestemmer seg for å gå videre - høydepunktet var vel en ung bullterrier som satte fire stive i bakken og BLE... hvorpå ungjenta som eide den faktisk klarte å LØFTE bikkja vekk... noe annet nyttet ikke. Det blir litt feil for meg, det er ikke kontroll. Og man kan risikere at andre hunder liker stirring/snikingen så dårlig, at de flyr på - worst case.

Men det var snikerne/stirrerne.

Whippeten som ikke vil gå... og som virker som å dempe... kan det være at den opplever "noe" i blikket/atferden/ganglaget hos den andre hunden, og at den ikke vil fortsette å gå mot dem? For fart pluss retning rett mot kan i hunders bok et truende tegn, og noen hunder vil dempe med å saktne farten selv dersom det er "noe" i den andre hunden, eller i situasjonen, som de blir litt usikre av.

Om de gjør det for å vise ydmykhet eller for å roe den andre... vet jeg ikke helt; kommer an på hvordan det ser ut.

Jeg ser det på mine, når de møter usikre/redde hunder så velger den eldste ofte å endre retning og gå utenom - eller bare overse dem. La dem komme selv istedet, hvis de vil. Men den er jo overhøflig da...

Mange parkhunder blir også litt "avslepet" - de hopper litt bukk over det lange og omstendelige språket og stormer bort og stormer videre, så det er jo også en faktor...

Skrevet

Uff, jeg blir små irritert når jeg ser noen komme imot meg og så stopper hunden helt og står der og stirrer intenst på Hera, og eieren står der likedan. Eller at hunden legger seg langflat og nekter plent å gå. Da stopper jeg og vil vente så de kan passere, men da blir man gjerne stående i evigheter. logik.png Og passerer vi tilslutt, så skal de liksom kaste seg over oss fra liggende posisjon, og en grei passering blir bare fjasko!

Min hund blir mer usikker av slike stoppere og kan bråke imot dem når vi passerer. Jeg tenker: åh gåå nå da! Og eieren bare står der. Hvis Hera stopper, drar jeg bare henne med meg, siden det er jeg som styrer tempoet uansett når vi går, og jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle bare kan gjøre det samme de også! :(

Men har jo skjønt det at noen lar hunden gå tur dem selv enn motsatt. (eller bare har andre tanker om det enn meg. :icon_confused: )

Skrevet

Det der med å legge seg ned og stirre, har jeg alltid regnet med som en variant av "jaktadferd" - det ligger en implisitt "du er middag" i det. Når det gjelder flatter, så tror jeg egentlig at det også er en "du er middag - men bare på liksom altså - veldig veldig liksom - vi kunne kanskje løpe og herje litt når jeg styrter frem og hopper på deg" - jeg lar ikke min flat gjøre det der i det hele tatt. Han gjør det ikke "så alvorlig" som andre hunder gjør det der (halen går som en visp, lange munnviker, ørene er ikke så oppheist og spissede) - men han glor - og det kan jo uroe andre - så her i gården får han invitere til lek på annen måte.

Jeg vet at jeg liker ikke hunder som dekkes eller ligger av seg selv når vi går forbi. Gjør de det av en slik "jaktgreie-årsak" så er det jo en del hunder som ikke liker å bli oppfattet som "middag" uansett. Er det hunder som blir kommandert i dekk, tror jeg faktisk det er mange av dem som synes det er ubehagelig, de føler seg underlegne, og selv i liggende tilstand kan de gi en del litt enerverende beskjeder til den som går forbi. Flat-tomsingen min kan på noen av de der, begynne med en voldsom demping i det vi går forbi - og siden han er så sosial amøbe, tror jeg at noen av disse "tvangsliggerne" gir uttrykk for noe selv en tåkete flat-tomsing skjønner ikke er helt greit.

Å stoppe og se på hunder som kommer i møte, kan jo ha mange årsaker. Min basenji gjør det fordi hun lurer på om de kommer i nærheten av henne så hun kanskje må fly på dem, jeg pleier å ta henne med meg godt unna så kan hun se på dem på lang avstand - jeg vet at det er ikke noe moro for de som går forbi nemlig. Har vi ikke plass til det, løfter jeg henne opp og så går vi fort forbi. Men basenjien min er hysterisk redd andre hunder, så det er årsaken for henne. Jeg hadde en usikker schäferblanding som kunne også stoppe opp for å se på hunden som kom i møte, ofte stirret den andre hunden tilbake slik at her var det en slags gjensidig usikkerhetsbløffing, "du er kanskje skummel du, men jeg greier nok å ta deg så bare at du vet det"-bløff. Nå var det en schäferblanding - så det var lett å fikse som bare det - var bare å kommandere plass, så gikk hun pent forbi med blikket fokusert på meg (sukk.. ja det var flott bisk det..). Jeg tror ikke jeg har opplevd hunder som har stoppet helt opp og bare "står og demper", når de demper så gjør de jo litt annet enn å stå og glane, som det er nevnt ovenfor her - det logres kanskje litt, det snuses, det søkes ut i bue etc. - ikke bare stå som en staue og glo.

Skrevet

Min hadde tendenser til å legge seg ned ved møter - og definitivt med en porsjon stirring - for så å kaste seg fram når den andre passerte.

Jeg jobbet det bort ved å rett og slett slenge godbiter i skolten/foran snuten hennes for å vekke henne fra "transen" (vanskelig å nå inn når hun først hadde fiksert i den perioden) - og da jeg fikk brutt adferden gikk det greiere å nå inn med en kommando som fot eller sitt. Av og til "røsket" jeg henne bare med meg videre også. Fra jeg bestemte meg for å overhodet ikke tillate det, gikk det faktisk ganske fort over, og nå skjer det ytterst skjelden.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...