Stopper opp i møte med andre hunder

[Tonje]

Altså,dette er ikke et problem,men jeg lurer litt på om andre her har hunder som gjør det,og hvordan dere håndterer situasjonen?

Når jeg er ute på tur med whippsen ,og det kommer en hund mot oss,hender det at han stopper opp,og nekter å gå videre før den andre hunden har passert. Det er ikke så ofte han gjør det,men enkelte reagerer han sånn mot. Jeg har pleid å bare stå ved siden av han til den andre hunden har passert,men noen ganger har man det litt travelt,og da har jeg bare "dratt"han med meg.

Han gjør ikke utfall eller lignende,han bare står der.Kan virke som om han demper på et vis,men jeg klarer ikke helt se sammenhengen mellom de hundene han gjør dette mot.

Andre med hunder som gjør sånn?Hva gjør dere?

[Ingvild]

Tinka er sånn. Fryser helt, ofte legger hun seg ned og blir liggende helt til hunden er ca to meter fra oss. Jeg har valgt å forsterke det, jeg da... Så om hun er i bånd og legger seg ned, blir hun liggende der til den andre hunden har gått forbi, også ligger hun og kikker på meg og "krever" å få godbit. Jeg syns det er mye greiere det enn å f.eks. ha en hund som henger framover i båndet og drar seg selv hes, og dessuten gir jeg inntrykk av å ha en mye lydigere og flinkere hund enn jeg faktisk har (mesteparten av det er jo noe hun faktisk har "funnet" på selv).

Fordelen er at hun også begynner å overføre dette til når hun er løs, slik at hun ofte legger seg ned og blir liggende der. Slik kan jeg gå bort til henne, eventuelt feste på båndet, og i alle fall være sikker på at jeg har kontroll til den andre hunden har passert.

Om hun bare fryser helt i ståstilling uten å legge seg ned, pleier jeg å stoppe opp - og da ser hun som oftest på meg og blir med meg videre når jeg fortsetter å gå (og det passer jeg selvsagt på å forsterke med jevne mellomrom).

Men som sagt - jeg syns egentlig det er ganske kjekt, i alle fall når hun overfører det til når hun er løs.

[ida]

Er du sikker på at det ikke er den andre hunden som har et "problem"? Vi har en nabo, riesenschnauseren Otto. Han er stor og stø som et fjell! Når han møter Fibi, går han ut i veikanten og spiser litt snø, snuser litt og overser den lille prinsessa fullstendig. Slik hjelper han henne til å tørre å passere uten å oppleve denne digre bikkja som noe hun må ha utfall mot (sånn for sikkerhets skyld!). Det er altså ikke Otto som er usikker, eller har et problem, men han kjenner Fibi godt og han har et velsignet velutviklet språk!

Kanskje hunden din snur litt på hodet, slikker seg litt i munnviken, eller demper på andre måter i det den andre hunden passerer. Kanskje det bare er for å være til hjelp?

[akela]

For meg høres det ut som om de to hundene deres gjør hver sin ting - at whippeten av en eller annen grunn demper/er nøye/velger ikke å fortsette rett mot, mens den andre vel kanskje egentlig "lurer" litt på de andre hundene. Kommer litt an på hvordan whippeten holder hodet, og uttrykket hans - du oppfatter det som han demper?

Og de to atferdene er det vel to ulike grunner til, kanskje? Trur eg da!

Har sett en god del flat'er som legger seg ned og stirrer på møtende hunder, og det er ikke noe dempende i det, såvidt jeg kan se, bare "en eller annen" atferd - for de er jo ofte greie hunder? Men det jeg ser, er at særlig den ene av mine hunder - en gjeterhund - kan reagere negativt på dette: I hennes bok er slik "sniking" forstadiet til full fart mot på en måte hun ikke er noe glad i.

Mynder kan også snike sånn, da er hodet gjerne litt ned og blikket intenst mot den andre hunden. Har sett ridgebacker gjøre det også, og det liker i hvert fall ikke min ene hund - det gjør henne usikker på hensiktene. Nå er hun svært nøye også, og liker ikke store, intense hunder i utgangspunktet (alle små er det derimot fritt leide for). Den andre hunden min, en liten kraftpakke med selvtillit, marsjerer derimot rett mot ALT - uansett - så det er et stykk modig maur (som ofte ikke får lov til å gjøre det, av hensyn til sin overlevelse).

Vi gjør jo ofte mye rart med språket til hundene våre, eller misforstår det. Jeg synes ikke noe om eiere som lar hundene sine stå og NISTIRRE på møtende hunder som går forbi i bånd eller annet, fordi jeg aldri er sikker på hva som videre vil skje - om eier har kontroll, om eier slipper sin bort, om hunden kommer stormende bort eller om den bare går. Jeg er nok blitt gjeterhundpåvirket... og synes stirring er uhøflig! Eller forstadiet til noe mindre hyggelig.... En gammel belgerbekjent lærte meg dét... en på fire altså

Og denne frysingen/stirringen er en slags jaktatferd og ikke den vennligste formen for hilsing akkurat, men hos noen - flatene? - er det kanskje andre grunner? Lurer litt på dem, for det er pussige saker... de skjønner jeg ikke helt, uansett...

Men jeg husker også fra den tiden jeg selv hadde en stirrer eller to at det hadde en TYDELIG effekt på andre hunder, mine var ganske frempå og sikre hunder, og likte nok kicket av reaksjonen til de andre muligens. Slemme jenter.... Men mange ble usikre, vegret seg for å gå frem - så NOE er det her. Andre ganger så tror jeg det kan bli "rasemisforståelser".

Men hvis man får hunden til å se på eier, så er det jo en grei passeringsøvelse. Bortsett fra at jeg jo ikke ville likt å ha en hund som NEKTET å røre seg før den andre hunden hadde passert... uansett hvor den har blikket... jeg liker nok å vite at JEG kan styre dette. Har sett nok eiere som "må" stå der, til hunden deres bestemmer seg for å gå videre - høydepunktet var vel en ung bullterrier som satte fire stive i bakken og BLE... hvorpå ungjenta som eide den faktisk klarte å LØFTE bikkja vekk... noe annet nyttet ikke. Det blir litt feil for meg, det er ikke kontroll. Og man kan risikere at andre hunder liker stirring/snikingen så dårlig, at de flyr på - worst case.

Men det var snikerne/stirrerne.

Whippeten som ikke vil gå... og som virker som å dempe... kan det være at den opplever "noe" i blikket/atferden/ganglaget hos den andre hunden, og at den ikke vil fortsette å gå mot dem? For fart pluss retning rett mot kan i hunders bok et truende tegn, og noen hunder vil dempe med å saktne farten selv dersom det er "noe" i den andre hunden, eller i situasjonen, som de blir litt usikre av.

Om de gjør det for å vise ydmykhet eller for å roe den andre... vet jeg ikke helt; kommer an på hvordan det ser ut.

Jeg ser det på mine, når de møter usikre/redde hunder så velger den eldste ofte å endre retning og gå utenom - eller bare overse dem. La dem komme selv istedet, hvis de vil. Men den er jo overhøflig da...

Mange parkhunder blir også litt "avslepet" - de hopper litt bukk over det lange og omstendelige språket og stormer bort og stormer videre, så det er jo også en faktor...

[Djervekvinnen]

Uff, jeg blir små irritert når jeg ser noen komme imot meg og så stopper hunden helt og står der og stirrer intenst på Hera, og eieren står der likedan. Eller at hunden legger seg langflat og nekter plent å gå. Da stopper jeg og vil vente så de kan passere, men da blir man gjerne stående i evigheter. Og passerer vi tilslutt, så skal de liksom kaste seg over oss fra liggende posisjon, og en grei passering blir bare fjasko!

Min hund blir mer usikker av slike stoppere og kan bråke imot dem når vi passerer. Jeg tenker: åh gåå nå da! Og eieren bare står der. Hvis Hera stopper, drar jeg bare henne med meg, siden det er jeg som styrer tempoet uansett når vi går, og jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle bare kan gjøre det samme de også!

Men har jo skjønt det at noen lar hunden gå tur dem selv enn motsatt. (eller bare har andre tanker om det enn meg. )

[TonjeM]

Det der med å legge seg ned og stirre, har jeg alltid regnet med som en variant av "jaktadferd" - det ligger en implisitt "du er middag" i det. Når det gjelder flatter, så tror jeg egentlig at det også er en "du er middag - men bare på liksom altså - veldig veldig liksom - vi kunne kanskje løpe og herje litt når jeg styrter frem og hopper på deg" - jeg lar ikke min flat gjøre det der i det hele tatt. Han gjør det ikke "så alvorlig" som andre hunder gjør det der (halen går som en visp, lange munnviker, ørene er ikke så oppheist og spissede) - men han glor - og det kan jo uroe andre - så her i gården får han invitere til lek på annen måte.

Jeg vet at jeg liker ikke hunder som dekkes eller ligger av seg selv når vi går forbi. Gjør de det av en slik "jaktgreie-årsak" så er det jo en del hunder som ikke liker å bli oppfattet som "middag" uansett. Er det hunder som blir kommandert i dekk, tror jeg faktisk det er mange av dem som synes det er ubehagelig, de føler seg underlegne, og selv i liggende tilstand kan de gi en del litt enerverende beskjeder til den som går forbi. Flat-tomsingen min kan på noen av de der, begynne med en voldsom demping i det vi går forbi - og siden han er så sosial amøbe, tror jeg at noen av disse "tvangsliggerne" gir uttrykk for noe selv en tåkete flat-tomsing skjønner ikke er helt greit.

Å stoppe og se på hunder som kommer i møte, kan jo ha mange årsaker. Min basenji gjør det fordi hun lurer på om de kommer i nærheten av henne så hun kanskje må fly på dem, jeg pleier å ta henne med meg godt unna så kan hun se på dem på lang avstand - jeg vet at det er ikke noe moro for de som går forbi nemlig. Har vi ikke plass til det, løfter jeg henne opp og så går vi fort forbi. Men basenjien min er hysterisk redd andre hunder, så det er årsaken for henne. Jeg hadde en usikker schäferblanding som kunne også stoppe opp for å se på hunden som kom i møte, ofte stirret den andre hunden tilbake slik at her var det en slags gjensidig usikkerhetsbløffing, "du er kanskje skummel du, men jeg greier nok å ta deg så bare at du vet det"-bløff. Nå var det en schäferblanding - så det var lett å fikse som bare det - var bare å kommandere plass, så gikk hun pent forbi med blikket fokusert på meg (sukk.. ja det var flott bisk det..). Jeg tror ikke jeg har opplevd hunder som har stoppet helt opp og bare "står og demper", når de demper så gjør de jo litt annet enn å stå og glane, som det er nevnt ovenfor her - det logres kanskje litt, det snuses, det søkes ut i bue etc. - ikke bare stå som en staue og glo.

[Flash]

Min hadde tendenser til å legge seg ned ved møter - og definitivt med en porsjon stirring - for så å kaste seg fram når den andre passerte.

Jeg jobbet det bort ved å rett og slett slenge godbiter i skolten/foran snuten hennes for å vekke henne fra "transen" (vanskelig å nå inn når hun først hadde fiksert i den perioden) - og da jeg fikk brutt adferden gikk det greiere å nå inn med en kommando som fot eller sitt. Av og til "røsket" jeg henne bare med meg videre også. Fra jeg bestemte meg for å overhodet ikke tillate det, gikk det faktisk ganske fort over, og nå skjer det ytterst skjelden.