Gå til innhold
Hundesonen.no

Kardiomyopati


Mari

Recommended Posts

Etter to måneder med utredning har Moshi endelig fått diagnose, nemlig dilated cardiomyopathy...

Kardiomyopati er en alvorlig hjertelidelse, og den kommer til å ta livet hennes dessverre. :D

Info om sykdommen:

Link 1

Link 2

Link 3

Link 4

Link 5

Er det noen som har hatt en hund med samme sykdom?

Hvor gammel ble hunden? Veterinæren snakker om en 2 måneders tid nå, og om Moshi lever et år til er det ikke bare en bonus, men enn gullbonus...

Hvordan døde hunden? Falt den bare om, eller opplevde dere væske i lunger/buk? Moshi har allerede mye væske i lungene, men starter på vanndrivende i morgen.

Om hunden bare falt om og var borte, hvordan løser man sånn helt praktisk?

Dere som er erfarne oppdrettere, hvordan ville dere tenkt i forhold til avl på nær familie? Samme kombinasjon skal selvsagt ikke gjentas, men Moshi har en veldig bra søster som det er veldig synd om må ekskluderes. Resten av kullet er inntill videre friske som fisker.

Alt av erfaringer og tips tas imot med stor takk!

Det er ikke mange månedene siden jeg mistet Bacon, og Moshi er ikke 1,5 år engang. At to så unge hunder skulle måtte dø virker bare så utrolig meningsløst og urettferdig.

Noen ganger suger livet noe inni granskauen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å lese at hun har fått en slik diagnose.

Jeg har ingen erfaring med akkurat denne lidelsen, men har litt erfaring med hunder som har hjertefeil, og dette er arvelig og nær familie burde ikke gå i avl uansett hvor flotte de måtte være. Desverre er det enkelte som fortsetter avlen på søsken/foreldredyr til hunder som har hjertelidelse fordi hundene er så fine ...

Hadde hjemme en hund med hjertelidelse og en dag bare trakk den sitt siste åndedrag. Det gikk stille og rolig for seg, ingen kramper.

Rent praktisk da så fraktet vi hunden til veterinæren og den ble sendt inn til felles kremering.

Noen velger jo å grave ned hunden og da, noe som kan være vanskelig på denne årstiden pga. tele i bakken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moshi er født med denne hjertefeilen, så ja, hun er iallefall genetisk predisponert for sykdommen.

Jeg har snakket endel med veterinæren om dette, hun er oppdretter selv, og jeg tror det er viktig å være litt realistisk i forhold til sykdom. Hverken hysterisk eller laidback om du skjønner?

Moshis foreldre er svært gode hunder på alle måter, og kullet er en krysning av to linjer som har vært rimelig innavlet uten at hjerteproblemer har dukket opp i særlig grad. Jeg vet av to som muligens døde av hjerteproblemer (døde plutselig og de ble aldri obdusert), begge er i slekt med en hannhund som Moshi har i stamtavla. Til hans forsvar har han blitt brukt ganske så mye i USA, og har gitt svært gode avkom.

Siden begge sidene av Moshi har vært avlet tett uten at hjertelidelser har dukket opp, er det da riktig å ekskludere resten av slekta i en fåtallig rase?

At Moshi er syk er selvsagt noe man skal ta svært alvorlig i eventuell videre avl på nær familie. Men Amerikansk Bulldog er en liten rase, og de gode avlsemnene er det til tider langt mellom.

At det kommer en syk hund er en tragedie (da mest for meg, Moshi og oppdretter), men jeg lurer alikevel på etikken rundt å ekskludere ellers friske dyr og også rundt det å skulle avle videre. Det er jo ikke svart hvitt dette... For alt man vet kan dette være et engangstilfelle, samtidig ønsker jeg ikke at andre skal måtte gå igjennom det jeg gjør nå.

Man kan jo sjekke om hundene selv har sykdommen, men hvem vet hva de bærer med seg. Jeg synes rett og slett det ikke er helt ukomplisert det der. Man kan jo ikke utelukke alt som har noen form for sykdom i slekta heller, da vil jo alle raser dø ut på null komma svisj...

Takk for info om praktiske løsninger. Sjansen er der for at hun bare faller om i lek eller i kattejakt, (noe som ville vært optimalt for Moshi om enn traumatisk for meg) ringer man da veterinæren? Jeg vet ikke om jeg klarer å bære henne hjem, ei heller om jeg takler å ha henne hjemme i noe særlig tid i det hele tatt. Jeg har ikke bil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror den rette å ringe dersom de bare faller om når du er ute på tur er viltnemda, men er ikke sikker. Dette er noe du kan spørre veterinæren om. Hadde helt klart vært det beste for hunden ja, at den bare datt om.

Jeg er mot avl på hunder som kan være disponible for arvlige defekter, og da i stor grad dødlige sykdommer. Men skjønner jo hva du mener med tanke på linjer og liten genpol. Her må man bare følge magefølelsen og samvittigheten og ta en avgjørelse. Jeg personlig hadde blitt rimelig forbannet dersom jeg hadde kjøpt en valp etter søsteren til Moshi og denne hadde hatt hjertefeil og jeg i senere tid fant ut at Moshi hadde hatt det.

Nå er jeg oppdretter av en rase med mye større genpol (mye større og, selv om man noen ganger kan tro det kun finnes en eller to hannhunder ...), men det er jo veldig populært å avle på topp utstillings og brukshunder.

Det var for noen år siden en flott hannhund som er å finne på mange stamtavler,og mange linjeavler på denne hunden.

Det at han selv bare datt om som resultat av en hjertefeil og at han gitt hjertefeil til mange avkom, det tar ikke oppdretterene hensyn til. Han har også gitt Adisson vidre til sine avkom og etterfølgere.

Nei, man kan ikke utelukke alle hunder som har sykdom, for helt sykdomsfritt finnes det vel ingen linjer som er, men man kan utelukke hunder som bærer på alvorlig arvelige defekter - slik som hjertefeil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde man visst med sikkerhet at mor/far/søsken er bærere av sykdommen hadde det jo vært enklere, men man vet lite eller ingenting om nedarvingen av kardiomyopati. Ikke minst mistenker man at nedarvingen kan være forskjellig fra rase til rase (denne sykdommen finner man i større grad i enkelte raser enn andre). Det blir nå gjort litt forskning, men da på irsk ulvehund. Det er ikke sikkert man kan trekke paralleller til andre raser. Igjen, det skal ikke være enkelt...

I tillegg kan det godt tenkes at selv om Moshi er genetisk predisponert trenger hun ikke å ha arvet det fra slekta. Det kan jo dukke opp mandagshunder uten at man finner noen spesifikk årsak til det. Dessverre.

Om eierne av kullsøsken bestemmer seg for å avle på hundene sine (der har jeg jo egentlig ikke så mye jeg skulle sagt, bare si min mening) vil selvsagt valpekjøpere bli informert. Det skulle bare mangle. Jeg hadde blitt like forbanna som deg for å si det sånn.

Avl er ikke en eksakt vitenskap, og slike gråsoner som Moshi og hennes familie kan i det minste bli grobunn for en god diskusjon? :D

Nå tenker vi kvalitet over kvantitet. Hun er slapp og lite glad nå, og hun fortjener et aktivt bulldogliv. Om hun ikke responderer bra på medisinene vil jeg heller la henne slippe enn å bli en sofahund. For en slik tilværelse tror jeg ikke Moshi vil trives med. Selv om bare tanken svir noe innmari.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfaring med en 5 år gammel hanhund som fikk denne diagnosen. Tilsynelatende var han frisk de første 4 årene av sitt liv. I ettertid har vi tenkt på om han likevel var plaget da han var en svært rolig hund. Rasen er kjent for å være veldig aktiv, mens han var usedvanlig rolig.

Han datt nok ikke bare om. Det startet med hoste og at han ble fort utslitt på tur. Etter at han fikk diagnosen levde han kun et par måneder. Pga mye væske i buken så han tykk ut. Han ble sliten og orket nesten ingenting. Fikk masse medisiner og ble kortvarig bedre, men det gikk raskt nedover. De siste dagene før han ble avlivet trodde jeg han skulle dette om og dø foran øynene mine så dårlig var han.

Kjempetrasig å høre om hunden din. Du har vært fryktelig uheldig.

Du har nok sikkert fått riktig informasjon fra veterinæren din. Når hunden er så ung og får denne diagnosen er det nok ikke håp i lengden.

Kanskje er du "heldig" at Moshi bare detter om på tur. Men skjer ikke det får du se hvor langt du vil la det gå før du lar Moshi slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
    • Flexiline er generelt en dårlig idé, og særlig for en stor og sterk hund. Hvis noen slipper sin hund bort til dere i bånd, kan det fort bli floke og konflikter. Du kan heller ikke slippe båndet hvis noe skjer (hunden setter seg fast, sykkel kommer på tvers mellom dere etc.). Og det er vanskelig å ta hunden inn hvis den er ytterst i båndet, med mindre du har en supersolid innkalling. Kjøp heller en halvlang-line på 5 meter som du kan slippe ut og hanke inn etter behov. Du blir fort vant til å håndtere en kort langline, og mye bedre kontroll på hunden. Du kan slippe den både for å la hunden løpe litt, eller gi den friere bevegelsesrom i møtesituasjoner som ikke kan unngås (både med folk, hunder, sykler...). Du kan også ta et grep midt på båndet uten å svi av deg håndflaten hvis hunden trekker eller bykser avgårde. Vi har hatt disse, og er noe av det vi har tatt vare på etter å mistet hundene, de er supergode: https://dyresjappa.no/Produkt/1/294247/Supergrip-Sporline-5m
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...