Gå til innhold
Hundesonen.no

Kardiomyopati


Mari

Recommended Posts

Etter to måneder med utredning har Moshi endelig fått diagnose, nemlig dilated cardiomyopathy...

Kardiomyopati er en alvorlig hjertelidelse, og den kommer til å ta livet hennes dessverre. :D

Info om sykdommen:

Link 1

Link 2

Link 3

Link 4

Link 5

Er det noen som har hatt en hund med samme sykdom?

Hvor gammel ble hunden? Veterinæren snakker om en 2 måneders tid nå, og om Moshi lever et år til er det ikke bare en bonus, men enn gullbonus...

Hvordan døde hunden? Falt den bare om, eller opplevde dere væske i lunger/buk? Moshi har allerede mye væske i lungene, men starter på vanndrivende i morgen.

Om hunden bare falt om og var borte, hvordan løser man sånn helt praktisk?

Dere som er erfarne oppdrettere, hvordan ville dere tenkt i forhold til avl på nær familie? Samme kombinasjon skal selvsagt ikke gjentas, men Moshi har en veldig bra søster som det er veldig synd om må ekskluderes. Resten av kullet er inntill videre friske som fisker.

Alt av erfaringer og tips tas imot med stor takk!

Det er ikke mange månedene siden jeg mistet Bacon, og Moshi er ikke 1,5 år engang. At to så unge hunder skulle måtte dø virker bare så utrolig meningsløst og urettferdig.

Noen ganger suger livet noe inni granskauen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å lese at hun har fått en slik diagnose.

Jeg har ingen erfaring med akkurat denne lidelsen, men har litt erfaring med hunder som har hjertefeil, og dette er arvelig og nær familie burde ikke gå i avl uansett hvor flotte de måtte være. Desverre er det enkelte som fortsetter avlen på søsken/foreldredyr til hunder som har hjertelidelse fordi hundene er så fine ...

Hadde hjemme en hund med hjertelidelse og en dag bare trakk den sitt siste åndedrag. Det gikk stille og rolig for seg, ingen kramper.

Rent praktisk da så fraktet vi hunden til veterinæren og den ble sendt inn til felles kremering.

Noen velger jo å grave ned hunden og da, noe som kan være vanskelig på denne årstiden pga. tele i bakken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moshi er født med denne hjertefeilen, så ja, hun er iallefall genetisk predisponert for sykdommen.

Jeg har snakket endel med veterinæren om dette, hun er oppdretter selv, og jeg tror det er viktig å være litt realistisk i forhold til sykdom. Hverken hysterisk eller laidback om du skjønner?

Moshis foreldre er svært gode hunder på alle måter, og kullet er en krysning av to linjer som har vært rimelig innavlet uten at hjerteproblemer har dukket opp i særlig grad. Jeg vet av to som muligens døde av hjerteproblemer (døde plutselig og de ble aldri obdusert), begge er i slekt med en hannhund som Moshi har i stamtavla. Til hans forsvar har han blitt brukt ganske så mye i USA, og har gitt svært gode avkom.

Siden begge sidene av Moshi har vært avlet tett uten at hjertelidelser har dukket opp, er det da riktig å ekskludere resten av slekta i en fåtallig rase?

At Moshi er syk er selvsagt noe man skal ta svært alvorlig i eventuell videre avl på nær familie. Men Amerikansk Bulldog er en liten rase, og de gode avlsemnene er det til tider langt mellom.

At det kommer en syk hund er en tragedie (da mest for meg, Moshi og oppdretter), men jeg lurer alikevel på etikken rundt å ekskludere ellers friske dyr og også rundt det å skulle avle videre. Det er jo ikke svart hvitt dette... For alt man vet kan dette være et engangstilfelle, samtidig ønsker jeg ikke at andre skal måtte gå igjennom det jeg gjør nå.

Man kan jo sjekke om hundene selv har sykdommen, men hvem vet hva de bærer med seg. Jeg synes rett og slett det ikke er helt ukomplisert det der. Man kan jo ikke utelukke alt som har noen form for sykdom i slekta heller, da vil jo alle raser dø ut på null komma svisj...

Takk for info om praktiske løsninger. Sjansen er der for at hun bare faller om i lek eller i kattejakt, (noe som ville vært optimalt for Moshi om enn traumatisk for meg) ringer man da veterinæren? Jeg vet ikke om jeg klarer å bære henne hjem, ei heller om jeg takler å ha henne hjemme i noe særlig tid i det hele tatt. Jeg har ikke bil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror den rette å ringe dersom de bare faller om når du er ute på tur er viltnemda, men er ikke sikker. Dette er noe du kan spørre veterinæren om. Hadde helt klart vært det beste for hunden ja, at den bare datt om.

Jeg er mot avl på hunder som kan være disponible for arvlige defekter, og da i stor grad dødlige sykdommer. Men skjønner jo hva du mener med tanke på linjer og liten genpol. Her må man bare følge magefølelsen og samvittigheten og ta en avgjørelse. Jeg personlig hadde blitt rimelig forbannet dersom jeg hadde kjøpt en valp etter søsteren til Moshi og denne hadde hatt hjertefeil og jeg i senere tid fant ut at Moshi hadde hatt det.

Nå er jeg oppdretter av en rase med mye større genpol (mye større og, selv om man noen ganger kan tro det kun finnes en eller to hannhunder ...), men det er jo veldig populært å avle på topp utstillings og brukshunder.

Det var for noen år siden en flott hannhund som er å finne på mange stamtavler,og mange linjeavler på denne hunden.

Det at han selv bare datt om som resultat av en hjertefeil og at han gitt hjertefeil til mange avkom, det tar ikke oppdretterene hensyn til. Han har også gitt Adisson vidre til sine avkom og etterfølgere.

Nei, man kan ikke utelukke alle hunder som har sykdom, for helt sykdomsfritt finnes det vel ingen linjer som er, men man kan utelukke hunder som bærer på alvorlig arvelige defekter - slik som hjertefeil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde man visst med sikkerhet at mor/far/søsken er bærere av sykdommen hadde det jo vært enklere, men man vet lite eller ingenting om nedarvingen av kardiomyopati. Ikke minst mistenker man at nedarvingen kan være forskjellig fra rase til rase (denne sykdommen finner man i større grad i enkelte raser enn andre). Det blir nå gjort litt forskning, men da på irsk ulvehund. Det er ikke sikkert man kan trekke paralleller til andre raser. Igjen, det skal ikke være enkelt...

I tillegg kan det godt tenkes at selv om Moshi er genetisk predisponert trenger hun ikke å ha arvet det fra slekta. Det kan jo dukke opp mandagshunder uten at man finner noen spesifikk årsak til det. Dessverre.

Om eierne av kullsøsken bestemmer seg for å avle på hundene sine (der har jeg jo egentlig ikke så mye jeg skulle sagt, bare si min mening) vil selvsagt valpekjøpere bli informert. Det skulle bare mangle. Jeg hadde blitt like forbanna som deg for å si det sånn.

Avl er ikke en eksakt vitenskap, og slike gråsoner som Moshi og hennes familie kan i det minste bli grobunn for en god diskusjon? :D

Nå tenker vi kvalitet over kvantitet. Hun er slapp og lite glad nå, og hun fortjener et aktivt bulldogliv. Om hun ikke responderer bra på medisinene vil jeg heller la henne slippe enn å bli en sofahund. For en slik tilværelse tror jeg ikke Moshi vil trives med. Selv om bare tanken svir noe innmari.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfaring med en 5 år gammel hanhund som fikk denne diagnosen. Tilsynelatende var han frisk de første 4 årene av sitt liv. I ettertid har vi tenkt på om han likevel var plaget da han var en svært rolig hund. Rasen er kjent for å være veldig aktiv, mens han var usedvanlig rolig.

Han datt nok ikke bare om. Det startet med hoste og at han ble fort utslitt på tur. Etter at han fikk diagnosen levde han kun et par måneder. Pga mye væske i buken så han tykk ut. Han ble sliten og orket nesten ingenting. Fikk masse medisiner og ble kortvarig bedre, men det gikk raskt nedover. De siste dagene før han ble avlivet trodde jeg han skulle dette om og dø foran øynene mine så dårlig var han.

Kjempetrasig å høre om hunden din. Du har vært fryktelig uheldig.

Du har nok sikkert fått riktig informasjon fra veterinæren din. Når hunden er så ung og får denne diagnosen er det nok ikke håp i lengden.

Kanskje er du "heldig" at Moshi bare detter om på tur. Men skjer ikke det får du se hvor langt du vil la det gå før du lar Moshi slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...