Gå til innhold
Hundesonen.no

Kardiomyopati


Mari

Recommended Posts

Skrevet

Etter to måneder med utredning har Moshi endelig fått diagnose, nemlig dilated cardiomyopathy...

Kardiomyopati er en alvorlig hjertelidelse, og den kommer til å ta livet hennes dessverre. :D

Info om sykdommen:

Link 1

Link 2

Link 3

Link 4

Link 5

Er det noen som har hatt en hund med samme sykdom?

Hvor gammel ble hunden? Veterinæren snakker om en 2 måneders tid nå, og om Moshi lever et år til er det ikke bare en bonus, men enn gullbonus...

Hvordan døde hunden? Falt den bare om, eller opplevde dere væske i lunger/buk? Moshi har allerede mye væske i lungene, men starter på vanndrivende i morgen.

Om hunden bare falt om og var borte, hvordan løser man sånn helt praktisk?

Dere som er erfarne oppdrettere, hvordan ville dere tenkt i forhold til avl på nær familie? Samme kombinasjon skal selvsagt ikke gjentas, men Moshi har en veldig bra søster som det er veldig synd om må ekskluderes. Resten av kullet er inntill videre friske som fisker.

Alt av erfaringer og tips tas imot med stor takk!

Det er ikke mange månedene siden jeg mistet Bacon, og Moshi er ikke 1,5 år engang. At to så unge hunder skulle måtte dø virker bare så utrolig meningsløst og urettferdig.

Noen ganger suger livet noe inni granskauen...

Skrevet

Trist å lese at hun har fått en slik diagnose.

Jeg har ingen erfaring med akkurat denne lidelsen, men har litt erfaring med hunder som har hjertefeil, og dette er arvelig og nær familie burde ikke gå i avl uansett hvor flotte de måtte være. Desverre er det enkelte som fortsetter avlen på søsken/foreldredyr til hunder som har hjertelidelse fordi hundene er så fine ...

Hadde hjemme en hund med hjertelidelse og en dag bare trakk den sitt siste åndedrag. Det gikk stille og rolig for seg, ingen kramper.

Rent praktisk da så fraktet vi hunden til veterinæren og den ble sendt inn til felles kremering.

Noen velger jo å grave ned hunden og da, noe som kan være vanskelig på denne årstiden pga. tele i bakken.

Skrevet

Moshi er født med denne hjertefeilen, så ja, hun er iallefall genetisk predisponert for sykdommen.

Jeg har snakket endel med veterinæren om dette, hun er oppdretter selv, og jeg tror det er viktig å være litt realistisk i forhold til sykdom. Hverken hysterisk eller laidback om du skjønner?

Moshis foreldre er svært gode hunder på alle måter, og kullet er en krysning av to linjer som har vært rimelig innavlet uten at hjerteproblemer har dukket opp i særlig grad. Jeg vet av to som muligens døde av hjerteproblemer (døde plutselig og de ble aldri obdusert), begge er i slekt med en hannhund som Moshi har i stamtavla. Til hans forsvar har han blitt brukt ganske så mye i USA, og har gitt svært gode avkom.

Siden begge sidene av Moshi har vært avlet tett uten at hjertelidelser har dukket opp, er det da riktig å ekskludere resten av slekta i en fåtallig rase?

At Moshi er syk er selvsagt noe man skal ta svært alvorlig i eventuell videre avl på nær familie. Men Amerikansk Bulldog er en liten rase, og de gode avlsemnene er det til tider langt mellom.

At det kommer en syk hund er en tragedie (da mest for meg, Moshi og oppdretter), men jeg lurer alikevel på etikken rundt å ekskludere ellers friske dyr og også rundt det å skulle avle videre. Det er jo ikke svart hvitt dette... For alt man vet kan dette være et engangstilfelle, samtidig ønsker jeg ikke at andre skal måtte gå igjennom det jeg gjør nå.

Man kan jo sjekke om hundene selv har sykdommen, men hvem vet hva de bærer med seg. Jeg synes rett og slett det ikke er helt ukomplisert det der. Man kan jo ikke utelukke alt som har noen form for sykdom i slekta heller, da vil jo alle raser dø ut på null komma svisj...

Takk for info om praktiske løsninger. Sjansen er der for at hun bare faller om i lek eller i kattejakt, (noe som ville vært optimalt for Moshi om enn traumatisk for meg) ringer man da veterinæren? Jeg vet ikke om jeg klarer å bære henne hjem, ei heller om jeg takler å ha henne hjemme i noe særlig tid i det hele tatt. Jeg har ikke bil.

Skrevet

Jeg tror den rette å ringe dersom de bare faller om når du er ute på tur er viltnemda, men er ikke sikker. Dette er noe du kan spørre veterinæren om. Hadde helt klart vært det beste for hunden ja, at den bare datt om.

Jeg er mot avl på hunder som kan være disponible for arvlige defekter, og da i stor grad dødlige sykdommer. Men skjønner jo hva du mener med tanke på linjer og liten genpol. Her må man bare følge magefølelsen og samvittigheten og ta en avgjørelse. Jeg personlig hadde blitt rimelig forbannet dersom jeg hadde kjøpt en valp etter søsteren til Moshi og denne hadde hatt hjertefeil og jeg i senere tid fant ut at Moshi hadde hatt det.

Nå er jeg oppdretter av en rase med mye større genpol (mye større og, selv om man noen ganger kan tro det kun finnes en eller to hannhunder ...), men det er jo veldig populært å avle på topp utstillings og brukshunder.

Det var for noen år siden en flott hannhund som er å finne på mange stamtavler,og mange linjeavler på denne hunden.

Det at han selv bare datt om som resultat av en hjertefeil og at han gitt hjertefeil til mange avkom, det tar ikke oppdretterene hensyn til. Han har også gitt Adisson vidre til sine avkom og etterfølgere.

Nei, man kan ikke utelukke alle hunder som har sykdom, for helt sykdomsfritt finnes det vel ingen linjer som er, men man kan utelukke hunder som bærer på alvorlig arvelige defekter - slik som hjertefeil.

Skrevet

Hadde man visst med sikkerhet at mor/far/søsken er bærere av sykdommen hadde det jo vært enklere, men man vet lite eller ingenting om nedarvingen av kardiomyopati. Ikke minst mistenker man at nedarvingen kan være forskjellig fra rase til rase (denne sykdommen finner man i større grad i enkelte raser enn andre). Det blir nå gjort litt forskning, men da på irsk ulvehund. Det er ikke sikkert man kan trekke paralleller til andre raser. Igjen, det skal ikke være enkelt...

I tillegg kan det godt tenkes at selv om Moshi er genetisk predisponert trenger hun ikke å ha arvet det fra slekta. Det kan jo dukke opp mandagshunder uten at man finner noen spesifikk årsak til det. Dessverre.

Om eierne av kullsøsken bestemmer seg for å avle på hundene sine (der har jeg jo egentlig ikke så mye jeg skulle sagt, bare si min mening) vil selvsagt valpekjøpere bli informert. Det skulle bare mangle. Jeg hadde blitt like forbanna som deg for å si det sånn.

Avl er ikke en eksakt vitenskap, og slike gråsoner som Moshi og hennes familie kan i det minste bli grobunn for en god diskusjon? :D

Nå tenker vi kvalitet over kvantitet. Hun er slapp og lite glad nå, og hun fortjener et aktivt bulldogliv. Om hun ikke responderer bra på medisinene vil jeg heller la henne slippe enn å bli en sofahund. For en slik tilværelse tror jeg ikke Moshi vil trives med. Selv om bare tanken svir noe innmari.

Skrevet

Skjønner at den tanken svir, men, dere gjør henne da en tjeneste. Ingen hunder har godt av å lide og ikke få leve ut det livet de er tiltenkt.

Uff, synes synd på deg, er ikke noe moro det her.

Skrevet

Jeg har erfaring med en 5 år gammel hanhund som fikk denne diagnosen. Tilsynelatende var han frisk de første 4 årene av sitt liv. I ettertid har vi tenkt på om han likevel var plaget da han var en svært rolig hund. Rasen er kjent for å være veldig aktiv, mens han var usedvanlig rolig.

Han datt nok ikke bare om. Det startet med hoste og at han ble fort utslitt på tur. Etter at han fikk diagnosen levde han kun et par måneder. Pga mye væske i buken så han tykk ut. Han ble sliten og orket nesten ingenting. Fikk masse medisiner og ble kortvarig bedre, men det gikk raskt nedover. De siste dagene før han ble avlivet trodde jeg han skulle dette om og dø foran øynene mine så dårlig var han.

Kjempetrasig å høre om hunden din. Du har vært fryktelig uheldig.

Du har nok sikkert fått riktig informasjon fra veterinæren din. Når hunden er så ung og får denne diagnosen er det nok ikke håp i lengden.

Kanskje er du "heldig" at Moshi bare detter om på tur. Men skjer ikke det får du se hvor langt du vil la det gå før du lar Moshi slippe.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...