Gå til innhold
Hundesonen.no

Er du enig i denne uttalelsen?


alucinor

Recommended Posts

Skrevet

"Ikke misbruk nærkontakt.

Dessverre klapper og gnir hundeeiere på sin hund i ren tankeløshet - og fordi de liker det.

I hundeflokken er det omvendt. Der er det flokkmedlemmene som gjør seg til for lederen, og familiemdlemmene er meget lydhøre når "far og mor snkker". De vet nemlig konsekvensen av å ikke reagere raskt og presist.

Ved stadig og ofte ganske umotivert å kjele med hunden, signaliserer du til hunden at den er "stor" og betydningsfull. Det mange hundeeiere opplever, er at hundens ulydighet øker proposjonalt med den utidige kosingen."

Med andre ord: Vil du ha en lydig hund, da koser du ikke med den!

Jeg må si meg veldig uenig i dette. jeg har hatt ekstremt lydige hunder som har gått kl3LP, og disse har jeg kost med når jeg har følt for det. Men kanskje jeg hadde nådd elite dersom jeg ikke hadde kost med dem ...?

Hva mener du?

Skrevet

Næi, det tviler jeg på...Jeg mener nærkontakt mellom hund og eier er viktig for samspill og samarbeid jeg! :D Det er jo stort sett gjenom nærkontakt man lærer hverandre å kjenne? :D

Skrevet

Er vel ikke helt enig i argumentene her, men selve utsagnet er vel kanskje i hvert fall verdt å tenke over.

Jeg tror med fordel at jeg kunne vært litt mer "utilgjengelig" for bikkja mi... Jeg merker tydelig at det er han som styrer kosen her i huset, at jeg koser når han kommer og stopper når han går. Jeg har ingen tro på at han tror han er O'Store for det, men det handler vel kanskje litt mer om at han kanskje skal jobbe litt for å oppnå tilgjengeligheten rundt meg. At jeg faktisk skal ha litt igjen for å "gi" han denne "belønningen"...

Skrevet

Det der med å etterligne livet i en hundeflokk er vel litt gammeldags? Hunder vet vel at vi er mennesker, ikke hunder, og mennesker gjør mye rart og ulogisk. Vi er litt glupere enn dem, det tror jeg de oppfatter, jeg har ikke tro på at normale hunder prøver/ønsker å dominere menneskene sine.

Og så har jeg en grunnleggende tro på at det aldri kan bli for mye kos og vennlighet, hverken mellom mennesker eller dyr.

Skrevet

Nei denne uttalelsen har jeg ingen tro på. Jeg tror ikke hunden ser det på den måten,for jeg er ingen hund,og vi kommuniserer deretter. Hunden har et annet kroppsspråk mot meg enn andre hunder,og derfor tror jeg ikke kosen har noen betydning for lydigheten,lederskapet eller hva det nå enn måtte være :D

Skrevet

Jeg vil nå tro at det er omvendt. Får ikke hunden nærkontakt så vil den vel heller jobbe mer for å få det. Dårlig oppmerksomhet er bedre enn ingen...

Skrevet

Hvis noen vil bruke seg selv som belønning i trening, skjønner jeg at folk lar være å kose mye med hunden inne, men sparer det til bruk utendørs. Da vil man nok få en god effekt av den type belønning, iforhold til at du koser masse inne, og så skal gjøre dette interessant utendørs også..

Men jeg selv har ikke hund fordi jeg skal bruke den til arbeid og den slag, så jeg koser med hunden når jeg vil. Jeg har hund for kosens del, og jeg ser hvor godt hunden liker det og jeg føler at vi opprettholder en god kontakt og forhold sammen pga. kosen.

Men de som bruker hunden som et arbeidsverksøy/"maskin", tenker nok ikke på samme måte, og tenker på hunden som det, og ikke bruker mye tid på kjæling og kosing.

Skrevet

Traff en mann på Nøklevann for et par vintre siden, som sa akkurat det samme. Han hadde en spinnvill hårete vannhundsak, som var aldeles herlig og så ut som hun ga blaffen i hva som sto i den boka. Kanskje hun hadde vært litt mer interessert i eieren sin hvis det var en kos å få når hun kom til ham??

På den annen side, så er det vel ingen som gir så mye "kos" som en hundemor til valpene sine. Når Fibi synker salig ned når jeg stryker henne på maven, så sammenlikner jeg det mer med hundemorens slikking på valpemagene (for å hjelpe med fordøyelsen), enn med en underdanig slikking i munnviken.

Men jeg er nok mest enig med de som mener at hundene våre er fullstendig klar over at vi ikke er hunder og at de tåler ganske mye kjærlighet før de har noe som helst vondt av det!

Skrevet

Som med så mye annet når det gjelder hund.... så kommer det helt an på måten :D

Leste noen den tråden om hun med valpen som brått sluttet å bry seg med eieren? Blant andre Belgerpia skrev noen fyndord der. Og det er i denne balansegangen - mellom å gjøre seg til en "smisker" som eier, og mellom det å la hunden få positiv respons på kontakttaken såvel som tonnevis med kos, at det ligger NOE.

Jeg ser mange som "roser ihjel" hundene sine, og ser hvordan rosen knapt betyr noe - det blir bare ord, ord, kos, kos, uten at den BETYR noe. Du ser ingen REAKSJON hos hunden, det er bare noe som skjer rundt den - noe den alt fra godtar til vifter litt på halen med mens den EGENTLIG er opptatt av noe annet.

Andre koser og koser og koser, mens hunden i verste fall blir lei og går - slik en venninne av meg gjør med hunden sin. Hun vet forøvrig at det er hun selv som trenger å kose mer enn hunden trenger å bli kost med.... for å si det slik! Og det er jo noe :D

Det skal være et aktivt samspill mellom hund og eier. Tenk på ros og kos for eget vedkommende; NÅR betyr det noe? Jepp, når det kommer fra noen som det betyr noe å få ros (hehe, eller kos) fra... noen du er interessert i. Så interessen må være der, og det er den interessen hos hunden jeg synes mangler hos noen av overroserne/overkoserne - men det er vel heller ikke selve rosen og kosens "skyld", men mer at de mangler en form for maks kontakt med hunden, og at den virkelig er interessert i dem.

Skrevet
Som med så mye annet når det gjelder hund.... så kommer det helt an på måten :D

Leste noen den tråden om hun med valpen som brått sluttet å bry seg med eieren? Blant andre Belgerpia skrev noen fyndord der. Og det er i denne balansegangen - mellom å gjøre seg til en "smisker" som eier, og mellom det å la hunden få positiv respons på kontakttaken såvel som tonnevis med kos, at det ligger NOE.

Jeg ser mange som "roser ihjel" hundene sine, og ser hvordan rosen knapt betyr noe - det blir bare ord, ord, kos, kos, uten at den BETYR noe. Du ser ingen REAKSJON hos hunden, det er bare noe som skjer rundt den - noe den alt fra godtar til vifter litt på halen med mens den EGENTLIG er opptatt av noe annet.

Andre koser og koser og koser, mens hunden i verste fall blir lei og går - slik en venninne av meg gjør med hunden sin. Hun vet forøvrig at det er hun selv som trenger å kose mer enn hunden trenger å bli kost med.... for å si det slik! Og det er jo noe :D

Det skal være et aktivt samspill mellom hund og eier. Tenk på ros og kos for eget vedkommende; NÅR betyr det noe? Jepp, når det kommer fra noen som det betyr noe å få ros (hehe, eller kos) fra... noen du er interessert i. Så interessen må være der, og det er den interessen hos hunden jeg synes mangler hos noen av overroserne/overkoserne - men det er vel heller ikke selve rosen og kosens "skyld", men mer at de mangler en form for maks kontakt med hunden, og at den virkelig er interessert i dem.

Enig!

Vil også legge til at det er *mange* som koser med hunden sin (klapper, trøster, roer) bevisst eller ubevisst, når den er nervøs, aggressiv, og viser uønsket oppførsel. Det vel denne typen oppmerksomhet som kan defineres som tankeløshet: Å tro at hunden "trenger" kos og klapp når den er nervøs...mens det man egentlig gjør er å underbygge den uøsnkede oppførselen?

Skrevet

Jeg har også lest dette som du skrev alucinor. I ei bok jeg lånte en gang, rett etter leste jeg ei bok om kontakt trening - så kan si jeg ble veldig forvirra :D Min mening er at hunden vet at du ikke er en hund. Så om du koser mye med den, stoler den bare mer på deg og dere får god kontakt. Så jeg koser og koser med hunden :D Men ikk 24/7 såklart :D

Skrevet

Det var veldig godt påpekt, Bazzin! Jeg har syndet selv... og fikk det behørig påpekt. Egentlig tror jeg mange klapper og koser mer for sin egen del, uten å se ting i en sammenheng - om det faktisk gavner hunden, og at det noen ganger faktisk er uheldig.

Tillit kommer av andre ting, som er atskillig mer "kompliserte" enn "bare" å kose og klappe på hunden... tillit er noe mye, mye mer, i mine øyne.

Mine hunder stoler da forøvrig ikke mer på meg om jeg koser og diller med dem - de stoler på meg fordi de vet at vi tre sammen, vi er på lag, men at jeg vet best, og at jeg "redder" dem ut av situasjoner som er for vanskelige for dem, eller gir dem en tilbakemelding om at "det går bra". De stoler på meg fordi det "lønner" seg i hverdagen, av en rekke grunner. Jeg har truffet hunder som synes eier er helt "ubrukelig" og må trå til selv alene og klare alle strabaser - selv om eieren klapper og klenger uavlatelig, så det er helheten som blir poenget - igjen.

Men når denne biten er i orden, så ligger da mine alltid i en haug nær meg - i sofaen, i senga, ved beina mine, de kommer og susser når de vil, mens jeg faktisk er litt mer nøye så jeg ikke trenger meg på dem, når de har fred. Hunder har ulike terskler for når kontakt kan bli "for sterk". Selv om jeg kunne likt at minsten ville sitte mer på fanget, så får han velge selv - og så får jeg "ta til takke" med at han faktisk foretrekker å ligge tett inntil meg istedet.... forutsatt at jeg klarer å la være å klå og pelle på ham hele tiden...

Skrevet
"Ikke misbruk nærkontakt.

Dessverre klapper og gnir hundeeiere på sin hund i ren tankeløshet - og fordi de liker det.

I hundeflokken er det omvendt. Der er det flokkmedlemmene som gjør seg til for lederen, og familiemdlemmene er meget lydhøre når "far og mor snkker". De vet nemlig konsekvensen av å ikke reagere raskt og presist.

Ved stadig og ofte ganske umotivert å kjele med hunden, signaliserer du til hunden at den er "stor" og betydningsfull. Det mange hundeeiere opplever, er at hundens ulydighet øker proposjonalt med den utidige kosingen."

Med andre ord: Vil du ha en lydig hund, da koser du ikke med den!

Er det Nordenstam du har dette fra? Mener jeg har lest dette - i hvertfall den samme påstanden - i "Full kontroll"?

Jeg er av den oppfatningen at det skal mye til før en hund får for mye kos. Som andre her også har påpekt kan selvfølgelig kos brukes i feil situasjoner. Man skal selvfølgelig ikke "tvangskose" hunden når den ikke vil, eller gi den positiv respons i form av kos når den gjør noe uønsket. Men normal hverdagskos tror jeg bare er sunt for både eier og hund. Hvis man ikke klarer å gjøre seg interessant for hunden på andre måter enn å "sultefore" den på nærkontakt, er det kanskje andre områder av hundeholdet man bør se nærmere på enn akkurat kosen?

Nå har jeg mest erfaring med raser med stort behov for nærkontakt, men hvordan er det med bruksraser som er avlet for å jobbe selvstendig? Er det lettere å bruke opp "kosekvota" med dem? (Ikke for å kuppe tråden din, alucinor :D)

Skrevet

Vi er alle forskjellige, både hundene og vi eiere. Hver og en må finne det som fungerer for dem. Hadde det faktisk vært sånn at one solution fits all så hadde det jo vært enkelt, men dengang ei :D

Skrevet

Her koses det når behovet melder seg. Melder det seg veldig hos meg, og hundene ligger i ro - så får de være i ro. Det var dette med gjensidig respekt igjen :D Ikke alltid en selv har overskudd heller...

Men her koses det MASSE uten at det har noen som helst påvirkning på deres opprinnelige virke. Når de kommer på jakt / prøver er kosen glemt og de er KUN fuglehunder :D

Skrevet

fikk ikke til sitering jeg, men til deg Havana:

Setterne går vel under brukshundraser, og her opplever jeg stor forskjell på individene. Jeg har hatt en hund som aldri kunne få nok kos (jeg nådde iallefall aldri den grensen på henne) men jeg har også hatt en hund som helst ikke ville ha noe som helst kos.. så det blir vel forskjellig fra hund til hund?

Kos med måte sier nå jeg, men vi har nå hunder for at vi skal hyegg oss med dem og da er vel kos bra om vi og bikkja ikke klager?

Skrevet

Nei, det utsagnet klarer jeg ikke å være enig i.

Det kan jo så klart være flere faktorer for hvordan kosen påvirker hunden slik som rase, i hvilke situasjoner hunden får kos, hvor glad hunden er i kos osv..

Som flere har sagt, tror jeg ikke det har til sin hensikt å kose med hunden når den ligger rolig for seg selv, eller hvis den er i en eller annen situasjon hvor kosen vil understreke det skumle for hunden og gjøre saken verre. "Tvangskos" kan sikkert gjøre at hunden heller vil trekke seg unna eieren fordi det blir for intenst for den..

Egentlig synes jeg litt synd på hunder som må hele tiden må jobbe for å oppnå kos hos eieren. Jeg kan ikke se for meg at det gjør forholdet og samarbeidet mellom hund og eieren noe bedre. Burde ikke nærhet/kos være noe som er naturlig i et godt og lykkelig forhold?

For Chica og min sin del hadde vi hatt et dårligere forhold og et dårligere samarbeid dersom hun ikke hadde fått så mye kos som hun får. Det er kosen som gjør henne til den glade hunden hun er i dag! Men nå er jo Chica en tibbe, og tibbe er en rase som må ha nærkontakt med eieren - de elsker å ligge tett inntil eieren.

Så rasen har sikkert også noe å si for hvor mye kos hunden trenger uten at det ødelegger for treningen!

Skrevet
fikk ikke til sitering jeg, men til deg Havana:

Setterne går vel under brukshundraser, og her opplever jeg stor forskjell på individene. Jeg har hatt en hund som aldri kunne få nok kos (jeg nådde iallefall aldri den grensen på henne) men jeg har også hatt en hund som helst ikke ville ha noe som helst kos.. så det blir vel forskjellig fra hund til hund?

Vi har to fuglehunder som er vidt forskjellige på den delen. Min får ikke nok kos uansett, det er bare ikke mulig. Og jo mer kos han får, jo bedre kontakt holder han når vi er ute og trener. Varja har blitt litt mer kosen i det siste, men hun er mer den typen at det fort blir mye - eller for nært. Så det respekterer vi, og hun får kos når hun er mottagelig for det - eller kommer krypende inntil oss.

Skrevet

hmm... Jeg vil nå gi min lit til kosingen jeg.. Mener det at dersom hunden skjønner at hos eier er det tryggt og godt vil man få et godt samspill :D

Kelso får aldri nok av kos heller virker det som.. Og dersom det går for lenge uten at han har fått litt god kos kommer han å "slår" med labben for å oppnå kontakten han ønsker :Laugh:

Men har opplevd de hunder som vegrer seg for kos også, så det er nok individ bestemt. Akkurat som med oss mennesker.. Nå en er sky mot kos og det må man nok respektere, men man må da ta seg tid til de når de først søker kosen :D

Skrevet

Det er fra Nordenstams Full Kontroll ja.

Jeg har brukshundraser, og de er alle forskjellige. De vil ha kos - masse kos, og de får det - når jeg vil gi dem det. De er ikke mindre treningsvillige eller mindre ulydige av den grunn. De jobber godt.

For all del, kanskje de hadde jobbet bedre om de ikke hadde fått kos - det vet jeg ikke, for jeg har ikke testet, men jeg har min tvil.

Men, det er forskjellig hvordan jeg kan rose og belønne hundene mine da. Den ene - eldste tispa, hun kan jeg ikke belønne i det hele tatt, må bare komme med et moderat BRA, ellers ingen ting, for får hun ros, så tilter hun totalt og glemmer alt som har med lydighet å gjøre. Mens yngste tispa gjør alt for å få kos og ros.

Skrevet

Jeg kunne ikke la være å tenke på barneoppdragelse når jeg leste denne tråden. Det finnes foreldre som bruker ungene sine som kosebamser, og tror de er fantastiske og kjærlige foreldre, og så gidder de ikke gå på foreldremøter eller være med på dugnader i fotballklubben... Kanskje koser man mest for sin egen del mange ganger, mens det å virkelig GI noe til hundene/barna sine krever litt innsats...

Skrevet

Jeg koser med Sara nærmere 23 timer i døgnet, den ene timen jeg ikke koser og kjæler så mye er den timen i døgnet vi trener lydighet.

Når vi trener bruker jeg meg selv og der er lek, ball og godbit belønning nok.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...